"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 31. desember 2012

Godt nytt år!

Ute smeller rakettene. Inne står konfekten på bordet. I sengene sine sove jentene våre. Vi har tilbrakt årets siste dag sammen. Lekt, vaska, rydda, kosa oss, spist god mat, vært på Festningen og sett på fyrverkeri, gomla godis, ledd mye - sammen. Året vi legger bak oss har innholdt så mye. Alt fra smertefull sorg til en høyst gledelig overraskelse, alt fra rutinemessig hverdag til ting vi har gjort for aller første gang. Som et vanlig år altså, heldigvis med mer glede enn sorg denne gangen. Jeg husker mange gode stunder, mange morsomme opplevelser sammen med gode venner, mye latter. Jeg håper at året som kommer også bringer med seg dette. Jeg gleder meg til å se hva året bringer og er glad for at jeg gleder meg. For vår lille familie vil høydepunktet komme med våren, i form av en Lillebror. Han spreller i magen min og vi gleder oss til å få møte han. 

Men vår familie er liten. Bare noen veldig få mennesker. Inne i leiligheten vår er vi trygge. Når vi ligger i storsenga, alle sammen, og ser ut på trærne og himmelen, og snakker, ler, da er verden vår liten, oversiktelig, god. Men vi er for få som har det slik. Mine tanker går til alle de som opplever smerter og utrygghet, hver dag, og som har liten mulighet til å unnslippe sin hverdag. Og følelsen som fyller meg er maktesløshet. En altoppslukende, energitappende maktesløshet. Men det hjelper jo ingen. Jeg prøver å dytte den unna. Prøver heller å fokusere på det jeg kan endre på, det jeg kan påvirke. Prøver å ikke bare tenke at det lille jeg gjør ikke er nok, ikke langt nær bra nok. 

Jeg ønsker alle der ute i den store verden et godt nytt år. Måtte 2013 bringe med seg mye latter, glede, vennskap, gode stunder, lek, raushet og godhet. Måtte vi være så gode mot hverandre som vi bare kan, slik at flest mulig får det best mulig.   

“Whenever I get gloomy with the state of the world, I think about the arrivals gate at Heathrow Airport. General opinion's starting to make out that we live in a world of hatred and greed, but I don't see that. It seems to me that love is everywhere. Often it's not particularly dignified or newsworthy, but it's always there - fathers and sons, mothers and daughters, husbands and wives, boyfriends, girlfriends, old friends. When the planes hit the Twin Towers, as far as I know none of the phone calls from the people on board were messages of hate or revenge - they were all messages of love. If you look for it, I've got a sneaky feeling you'll find that love actually is....... all around.” (fra filmen Love Actually). 

Jeg seg fram til morsomme opplevelser og gode møte med mennsker jeg er glad i. Jeg er glad for at de finnes her i verden og for at jeg får dele timer, dager, med dem. Vi mennsker er i stand til så mye. Så mye ødeleggelse. Men vi kan også være det beste andre har, vi kan også gjøre livene til våre medmennesker verdifulle, morsomme, gode. Vi er også i stand til å være det viktigste for hverandre.

God nytt år alle sammen!

søndag 2. desember 2012

Adventstid.

"Så tenner vi et lys i kveld,
vi tenner det for glede.
Det står og skinner for seg selv,
og oss som er tilstede.
Så tenner vi et lys i kveld,
vi tenner det for glede."

Det er en av de fineste sangene jeg vet om. Den når meg rett i hjerte. Vi ler, tenner lys, spiser godt, er sammen. Timer etterpå flimrer TV-bilder imot meg, fra Kongo. En kvinne ligger i en seng, med barnet sitt tett ved seg. En sykepleier sitter på sengekanten og styker henne over hodet, mens hun forteller om den dagen da tre menn kom inn i livet hennes, voldtok henne og drepte mannen hennes. Det siste mannen hennes opplevde var å ikke kunne hjelpe henne, ikke kunne forsvare henne, bare være maktesløs. Jeg ser mot min egen mann. Jeg klarer knapt å møte blikket hans. Tenk om det var oss. Tenk om det var vi som måtte oppleve noe slikt.

Leiligheten vår er fyllt med ting, med mat, varme klær. Vi er ikke rike, akkurat nå er vi et godt sykke unna, men vi har det vi trenger. Og utenfor huset vårt er det fred. Det bor mange i Norge også som er villige til å påføre andre smerte. Men det er ikke krig her. Det er systemer som kan beskytte oss. Det som hendte med henne kommer ikke til å skje med meg. Fordi jeg tilfeldigvis ble født i Norge.

Jeg ser på adventsstaken vår. Lyset som brente for kort tid siden. Jeg ønsker alle, hvor enn de måtte være, hvem de enn måtte være, en god adventstid. En adventstid fyllt av glede, håp, lengsel og fred. Jeg ønsker henne lykke til med alle de vonde dagene hun har i vente. Måtte de bli til å leve med. Måtte hun også innimellom kjenne på glede.



fredag 30. november 2012

En skyggedag.

Jeg ligger tett inntil deg, kjenner varmen fra den trygge ryggen din, kjenner at du puster og lever, helt inntil meg. Jeg prøver å sove. Men beina er urolig, magen kommer litt i veien, ryggen er sliten, tankene kretser rundt bilder jeg ikke vil se. Jeg trekker dyna tettere rundt meg. Varmen og tryggheten fra deg omslutter meg, gjør at jeg kan sove.

Timer seinere våkner jeg. Et lite menneske står ved sengekanten min, ei lita jente, min datter. Hun prøver så godt hun kan å forklare at cd-spilleren ikke starter, selv om hun trykker på de rette knappene. Klokka er ca 4. Jeg smiler, står opp og følger etter henne. Men kan dessverre ikke hjelpe. Min tekniske innsikt når ikke lengere enn til at hvis jeg trykker på "play" og ingenting skjer, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Så hun får en kos i stedet. Så legger hun seg til for å sove igjen. Jeg vagger tilbake til senga. Jeg prøver å sove. Vonde drømmer finner meg. Fyller tankene mine, setter en redsel i kroppen min. Jeg våkner for å prøve å forsikre meg om at det ikke er virkelig.

Seinere hører jeg at de har stått opp. Jeg merker liv og morgenstemning i leiligheten. Igjen står hun der, ved sengekanten min. Hun gir meg et kort som hun selv har tegna. Nesten før jeg rekker å snu meg, og å mumle "takk" har hun løpt ut av rommet igjen. Hun lukker døra etter seg. Hun vet at jeg må sove og anklager meg ikke. Bare jeg, bare jeg anklager meg selv. Jeg vil så gjerne hoppe opp, ha jentene hjemme hos meg, gjøre mange morsomme ting sammen med dem, fremkalle latteren deres. Men jeg blir liggende. Time etter time blir jeg liggende.

Til slutter våkner jeg. Stille. Jeg ser ut på himmelen. Den er blå i dag. Lys og blå. Jeg skulle ha gått en tur. Fått litt trim, fått litt dagslys. Hvis jeg står opp nå kan jeg rekke det. Hvis jeg bare står opp nå.

I stua dekker gardinene vinduene. Ingen kan se inn til meg. Jeg orker ikke å se ut til dem. Jeg vet ikke hva jeg skal si til verden i dag. Vet ikke hva jeg skal si til de jeg møter. Hva om stemmen ikke bærer? Hva om blikket ikke er fast? Hva om jeg ikke klarer å skjule hvor sliten jeg er? Nei, jeg vil ikke møte noen i grunn. Vil bare sitte her og glemme at jeg kunne ha vært ute å gått en tur nå, slik jeg egentlig tenkte. 

Jeg sender stadig blikk mot klokka. Ser at den stadig ble mer. At jeg stadig får mindre tid. Nå rekker jeg ingen tur. Men jeg skal hente jentene til kl 14. Og jeg tar de med meg på butikken i dag kjenner jeg. Jeg vil ikke gå dit alene. Kanskje kan det være greit å ha de med. Kanskje kan de huske det jeg glemmer. 

Jeg vil bare sove igjen. Men jeg gleder meg til å se dem. Høre stemmene deres. Jeg håper at de ikke er for slitne. Selv om det er fredag. Håper at de har overskudd nå siden de blir henta litt tidlig i dag. For det har ikke jeg. Og jeg er redd for hvordan det blir hvis de også er slitne. Tenk om det bare blir krangling og slitsomt? Tenk om jeg ikke klarer å si de riktige tingene, være den voksne som viser vei og fikser?

Jeg kommer til å gå sakte i dag. Jeg kjenner det i hele meg. Men det passer dem jo fint. De går jo sakte de også. Jeg kommer ikke til å klare å konsentrere meg om annet enn her og nå i dag. All organisering, all rydding og vasking må bare ligge. Men det passer dem jo fint. De lever her og nå uansett. Så kanskje går det greit. Kanskje vil de ikke anklage meg for å ikke være den mammaen jeg så gjerne vil være. Kanskje er det helt greit å være sliten, liten, treig. Jeg håper det. Jeg håper det.






torsdag 15. november 2012

Bollekringler!

I dag har jeg hatt sykmeldingsdag. Jentene er også syke, så vi er hjemme alle tre. I dag går det bra. Jeg er sliten, men ikke så sliten at jeg ikke klarer å være sammen med dem. Endelig. Tempoet vårt er behagelig. Det er begrensa hvor mye vi orker. Tempoet til en sliten mamma med en mage som i stadig større grad kommer i veien passer fint for to små barn. Så vi konsentrerer oss om avslappning, kos og overkommelige oppgaver. I dag har vi til og med nok overskudd til å bake. Slettes ikke verst! Jentene gjør en god innsats når deigen skal settes og bollene skal bakes ut. I dag blir det ikke vanlige boller. Storesøster vil nemlig ha bollekringer. Vi prøver oss fram. Hun hjelper til. Det er ikke slik at jeg må løpe rundt og gjøre alt selv lenger. Og etterpå kan jeg legge meg på sofaen, med beina høyt hevet for å prøve å motarbeide åreknutene som insisterer på å pynte på leggene mine, og gomle i meg deilige bollekringler. Sammen med to herlige jenter.



Si bollekringle!

En gang til, nå prøver vi å få med alle tre :)


Kreativt bakverk. Vi bruker oppskriften som står bakpå vaniljesukkerboksen, pluss litt ekstra kardemomme og kanel da. Og så former vi bollene akkurat som vi vil. Før steking ble de penslet med melk og pynta med perlesukker.


Tid for kos!

onsdag 7. november 2012

Obama!

Pju, så vant han valget. Takk og pris og evig ære. Ikke fordi jeg forguder han eller tenker at han vil gjøre alt så mye bedre, men fordi jeg oppriktig tror at han er langt bedre enn alternativet. 

Jeg husker da han vant presidentvalget første gang. Da bodde vi på St Vincent og hadde fulgt med på valgkampen i månedsvis, på amerikanske TV-kanaler. Vi var veldig klare for at det skulle utpekes en vinner. Jeg orka ikke å sitte oppe å se på valgvaken. Jeg skulle opp sammen med en 1-åring dagen etter, og de sover ikke lengere om morgenen fordi mammaen har sittet oppe halve natta for å finne ut hvem som skal bli den neste presidenten i USA. Men mannen min satt oppe. Da han kom og la seg hviska han: "vi vant". Og vi kunne sove godt begge to.

Dagen etter gikk jeg ut på verandaen. Steinhellene var varme av sola. Bladene på brødfrukttreet svaja sakte i den milde brisen. Stemningen var lett og glad. Alle trakk et lettelsens sukk. Alle gikk med litt ekstra rett rygg i dag. Smilene satt lettere enn vanlig. Og jeg husker at jeg så utover Mespo og tenkte; "vi vant, vi vant!". Den dagen føltes det som om jeg også var en av dem. En vincentianer. En vincentianer som kunne se seg selv i speilet, smile fornøyd til seg selv og tenke at det meste er mulig. Hudfarge trenger ikke å være en hindring. Å sette seg høye mål trenger ikke å være urealistisk. Å ville ha sterkere veldferdsordninger trenger ikke å bety at man ikke er ønsket som president for et av verdens mest innflytelsesrike land. Måtte det kommer mange til gode, denne gangen også. Lykke til med fire nye år i hovedsete!

søndag 4. november 2012

Livet med Levaxin.

Jeg ligger på sofaen. Nok en gang. Kroppen verker. Jeg har akkurat sovet et par timer. Selv om det bare er tidlig på kvelden. Det var umulig å holde øynene oppe. Nå sover jentene. Jeg sa ikke en gang "god natt" til dem. Jeg tenker at jeg bør sette meg opp. Jeg er så tørst. Vannglasset står på bordet forran meg. Men jeg kan ikke nå det. Nå spør du meg om det går bra. Jeg trekker pusten dypt, samler krefter for å svare, lukker øynene og prøver så godt jeg kan å snakke så høyt at du skal klare å høre meg. Jeg vil gjerne se på deg mens jeg snakker. Men jeg har ikke krefter til å se og snakke samtidig.

Etter en stund setter jeg meg opp. Kroppen våkner sakte, men sikkert til liv igjen. Det er ingen grunn til at jeg skal være så sliten. Jeg har ikke gjort stort i dag. Men blodprøvene viser det jeg har kjent en stund. Nå begynner stoffskiftet å merke svangerskapet og det gjelder å finne riktig doseøkning. Legen ser på meg med et intenst ønske om å berolige meg. Jeg vet at hun kjenner meg godt og at hun gjør det som blir best for meg. Jeg nikker sakte. De siste ukene har vært preget av en sliten kropp, med mange slitne tanker. Angst og depresjon ligger å lurer. Jeg dytter det bort så godt jeg kan, men må av og til trekke på skuldrene og bare innse at slik er det nå en gang. 

Jeg vil så gjerne hoppe opp av sofaen, rydde, trene, møte venner, være en mamma og en kjærest som har overskudd, som er blid, som gjør dagene gode. Hvis jeg bare lukker øynene klarer jeg kanskje å spørre deg om du kan rekke meg vannglasset mitt.

Ett liv, og så skal jeg bare ligge der på sofaen. Men det er ikke sant. Jeg gjør andre ting også. Mange dager gjør jeg mange ting. Jeg jobber, lager mat, vasker, er sammen med jentene på en koselig måte. Men når jeg er sliten blir jeg så fort sur. Jeg klarer ikke å forstå hva jeg skal si eller gjøre for at vi ikke skal ende opp i vonde krangler, for at vi alle tre ikke skal kjøre oss fast i tankespor som bare blir slitsomme. 

Jeg vil så gjerne gi jentene mine glede, aktivitet, latter. I stedet sovner jeg bare. I stedet ser jeg tilbake på mitt tomme blikk i speilet og er sint og skuffa over den mammaen som vises der. Jeg vet at det ikke hjelper, men det er så vanskelig å la være.

Så sier de noe som får meg til å le. En av alle de jeg er glad i. Så letner det litt alt sammen. Og om kvelden står jeg der med 1 1/2 tablett i hånda. En halv tablett mer enn i går. De hvite, små livslinjene mine. De jeg ikke klarer meg uten. Jeg sender en varm takk til de tilfeldigheter som gjorde at jeg ble født akkurat i Norge, akkurat i denne tiden, når legevitenskapen har forstått hva stoffskifteproblemer er, og vet hvordan de skal behandles, for nærmest en slikk og ingenting i året. For en flaks!  

Jeg stryker meg over den voksende magen. Hva slags mamma kommer jeg til å bli for deg, lille venn? Jeg håper at det blir en mamma som du vil ha glede av å ha i livet ditt. Ville jeg vært sterkere hvis skjoldbukkjertelen min hadde vært i orden? Ville jeg klart mye mer da? Jeg mener å huske at jeg hadde mer energi før. At jeg ikke var sliten på samme måte. Det kan da ikke bare være slik jeg er? Stoffskifteproblemer kommer snikende, inntar hele kroppen, alle tanker og får meg hver gang til å tro at det bare er meg det er noe feil med. Derfor er det alltid en lettelse når legen sier at nå vises det på blodprøvene av dosen må justeres. Da er det ikke bare meg. Og da vil det bli bedre, bare jeg tar medisinen min, setter meg realistiske mål og har overkommelige krav til meg selv. Enkelt er det ikke. Men jaggu er det mye annet som er mye vanskeligere også.





lørdag 3. november 2012

Cricket.

På Golden Goal har de en reportasje om cricket. Vi ser og ler. De gjør litt narr av denne langsomme, noe fremmede sporten. Jeg kan ikke reglene. Jeg har aldri spilt cricket. Jeg kjenner ikke mange som gjør det heller. Likevel føles ikke cricket som fremmed for meg.

For meg er cricket reiser til andre land. Opplevelser som har gitt meg minner jeg håper at jeg aldri glemmer.

Hvis jeg lukker øynene kan jeg late som om jeg er tilbake i India. Oppe i fjellet, et sted mellom Jaipur og Agra. Vi stoppet der, for å sove på et gjestgiveri. Det lå like ved et vakkert tempel. Og fattige teppemakere. Et av teppene deres henger på veggen vår. En tur rundt en inntørka innsjø, som visstnok var så fin at vi bare måtte se den. En rolig, stille, melankolsk vårstemning. Kalde netter og tykke ullpledd. Ei god venninne som ler. Deilig mat. Og et heller mislykka forsøk på å ta bilde av han der kjekke, unge mannen som jobba på gjestegiveriet. Et bål, med koselige mennesker rundt, og en kopp te. Den kjekke, unge mannen som til stadighet snek seg opp trappa for å høre etter om det hadde skjedd noe nytt i kampen. En cricketkamp ble nemlig sendt på radioen. Jeg husker ikke hvem som spilte, jeg husker bare at jeg forstod at det var spennende for de som fulgt med, og at man måtte ha tålmodighet. 

Hvis jeg lukker øynene kan jeg nærmest kjenne det varme vannet som omslutter St Vincent kile meg på bena. Jeg kan kjenne den myke sanden som jeg sitter i mens bølgene sakte slår inn over oss. På stranden er det rolig. Det kommer ingen cruiseturister til standa i dag. Derfor sitter de som jobber på stranda, med å selge frukt, brus og kjeks, nå i skråningen rett ovenfor oss og bare slapper av i skyggen. Lukten av marihuana brer seg sakte, men sikkert over oss. Den lille jenta mi leker i den varme sanden og hun legger ut på en tur for å utforske. Hvis en av de avslappa, røykende mennene synes at hun går for langt unna meg roper de til meg; "hey, run away baby!". Og så får hun en brus. På noen trappetrinn like ved sitter to vakter. Vakter som er å finne på ulike offentlige steder på St Vincent. Som skal passe på at ting går rett for seg. De har med seg en liten, hvit og svart radio. Den spraker litt. De holder den opp før å høre hva stemmene sier. De sitter helt rolige, der på trappa i skyggen. Ansiktet deres er avslappa, men konsentrert. Vi forstår av kampen er viktig.

Hvis jeg lukker øynene kan jeg se for meg den tunge ytterdøra. Jeg kan høre den lille hånda hans som banker så ivrig. Med store øyne spør han meg om jeg har en liten ball. Han skal få være med å spille cricket! Litt senere står han der igjen, denne gangen med tårer i øynene. Han fikk ikke være med allikevel. Han er ikke flink nok. Jeg går ut og gjør noe jeg egentlig ikke tør, lenge før jeg rekker å huske det. Guttene prøver å motsi meg. Men det hjelper ikke. Hvis ikke han får bli med kommer jeg rett ned å henter ballen, hører dere? Med hendene i siden, med korte, enkle, forståelige setninger kjefter jeg høylytt på dem. Det skal ikke være noen tvil. Min Yazeem skal være med! Jeg kan se ansiktet hans. Den dagen. Og alle de andre dagene vi lekte sammen. Jeg kan se ansiktet hans den dagen vi dro. Da jeg måtte si farvel. Da tårene trillet og jeg prøvde så godt jeg kunne å fortelle han hvor mye han betydde for meg.

For meg er cricket en stemning. Avventende, tålmodig, litt nervøs. For meg er circket en sport som har tid til å romme mye. For meg er cricket å reise, til andre land, for å få nye inntrykk, lære om hvordan verden kan se ut fra en annen vinkel. For meg er cricket små barnehender, som klarer å ta imot en liten ball for aller første gang. For meg er cricket to små, gode venner som jeg aldri ville vært foruten.



mandag 29. oktober 2012

Trugetur, faktisk.

I disse dager utfordres balansen min av et stadig skiftende tyngepunkt. Magen min vokser, og det er faktisk ikke bare på grunn av mat. Etter som den lille beibisen vokser, vokser også redselen for at det skal skje han noe. Jeg blir nærmest lammet av skrekk. Jeg blir mest sittende stille. Også fordi det er veldig slitsom å være redd og tenke vonde tanker. Det suger energien ut av kroppen og jeg ligger da som oftest bare igjen på sofaen, eller i senga, som en slapp menneskedukke, uten krefter til noe særlig konstruktivt. Men akkurat nå, den siste uka, har jeg faktisk hatt litt energi. Troen på at alt faktisk også kan gå bra med beibisen har begynt å melde seg igjen, og jeg har hatt overskudd til annet enn slikt som man aboslutt må gjøre. 

I den anledning har jeg også bestemt meg for at jeg virkelig må satse på bevegelse. Jeg kan vel neppe gå så langt som å kalle det trening. Jeg kommer ikke til å jogge lett ned til sykehuset i mars, med en muskuløs og senete kropp, fiks og klar for en rask og enkel fødsel, men noe vedlikeholdsarbeid skal jeg klare, forhåpentligvis. Her kjenner jeg at et av triksene er å ikke sette seg for høye mål, og samtidig være tydelig til en selv, og minne seg selv på, hvor godt jeg trives med litt mosjon slik i dagliglivet. 

Nå når snøen har lagt seg i Trondheim og veiene har blitt noe glatte, ble jeg litt nervøs. Jeg har av forskjellige grunner ikke medlemsskap i noe treningssenter, og liker jo egentlig best å mosjonere utendørs. Men å gå turer på glatte veier er ikke noe særlig. I helga besøkte vi faren min på Røros, og da kom løsningen: truger! Pappa'n min er veldig glad i truger, og han har for lenge siden klart å overbevise meg om at trugeturer er en herlig treningsform. Her får man boltre seg i snø, være tett på naturen, puste inn kaldt og klar luft og få fin trening for mange muskelgrupper. Nå står et av hans trugepar på badet mitt og avises. For i dag klarte jeg å ta meg selv i nakkeskinnet og kaste meg selv ut. Det ble en god time, og det gjorde så godt, på så mange vis. På truger blir jeg stødig, slik at jeg ikke blir redd for å dette og skade beibisen. Jeg får trena sentrale muskler som omkranser den voksende magen. Og jeg fikk sett en nydelig, snødekt del av verden. Trugetur? Anbefales!





 

onsdag 24. oktober 2012

Bestefarsarva.

Bestefaren min er i mine øyner verdens vakreste. Og sterkeste. Han er modig, har sterke meninger som han fint tør å stå for. Han er vår løvebestefar. Fordi da vi var små hadde han hår som kunne stå rett opp på hodet hans, som en løvemanke, og fordi han er den sterkeste og tøffeste av de alle. Når jeg ser på han, ser jeg at jeg har arva mye fra han. Personlighetstrekk går igjen, kanskje fordi vi er slik der biologisk i slekt, eller fordi vi har vært mye sammen, og fordi jeg ser sånn opp til han. En av de personlighetstrekkene som jeg har arva fra min sterke, uslåelige løvebestefar er lettrørtheten. Det skal ingenting til før vi begynner å gråte. Jeg blir helt ærlig på gråten rørt over hvor flinke barna jeg jobber med på barnehagen er når vi har brannøvelse og de blir med oss voksne ut, rolig og behersket. For noen herlige barn! Når jeg ser på hvor flinke de er, og når jeg tenker på hvor forferdelig det hadde vært hvis det faktisk hadde vært en ordentlig brann, så må jeg bare tørke en tåre, og le av meg selv. At det går an! Men det går fint an. Bestefar er akkurat likedan.

Nå har jeg forberedt meg til denne dagen i omtrent en uke. Sett for meg de søte barna, og sunget sangen svakt for meg selv. Og innerst inne grua meg litt. For jeg vet jo at det ikke holder. Når 38 vakre barn skal stå forran meg og synge "Morgendagens søsken", ja da slå bestefarsarva til for fullt. Ikke hjelper det at gravidhormoner og gravidtanker svirrer rundt i kroppen heller. Jeg måtte kjempe hardt for ikke å gråte høyt og grenseløst. Jeg hadde mest lyst til å kaste meg ned på gulvet og hulke åpenlyst. Barna var så stolte, spente og flinke, ordene de sang traff meg rett i hjerte. Tenk om det virkelig hadde vært slik at alle de føttene som kan gå til de som trenger hjelp, hadde gått i den retningen? Men med hard selvdisiplin klarte jeg å ikke snufse så alt for høyt. Ansiktet mitt skalv, og jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke se på noen. På jenta mi måtte jeg se da, og når hun så tilbake, måtte jeg se bort, for da rant tårene. Ikke forstå jeg hvordan de andre foreldrene klarte å bare sitte der med stolte smil, men med helt tørre kinn. For meg hjalp det ikke når barna skulle synge morsomme sanger heller. De var jaggu meg like nydelige og flinke da også!

MORGENDAGENS SØSKEN

Tekst og melodi: Eivind Skeie

Mange barn rundt samme bord,
mange barn på samme jord,
det er vi, det er vi,
morgendagens søsken.

- Som søsken av jorden,
Bror Sol, Søster Vind,
står du og jeg sammen med
kinn imot kinn.
Jeg tar dine hender som rekkes
mot meg, du ser mine øyne som
smiler mot deg.

Mange øyne som kan se,
mange munner som kan le,
det er vi, det er vi,
morgendagens søsken.

- Som søsken …..

Mange føtter som kan gå,
dit hvor hjelpen trenges nå,
det er vi, det er vi,
morgendagens søsken-

-Som søsken …..

Mange hender vendt mot dem
som har mistet sine hjem,
det er vi, det er vi,
morgendagens søsken-

-Som søsken …..

Mange tunger som kan si
ord som gjør deg glad og fri,
det er vi, det er vi,
morgendagens søsken-

-Som søsken …..


mandag 6. august 2012

Dagens moms!

Min eldste datter lagde et nytt uttrykk denne sommeren; Dagens moms. Det må bestå av bær. Den bør nytes i selskap med gode venner. Det er n herlig overraskelse som man kan finne i skogen, eller ved en veikant. Det er rett og slett en meget god grunn til å kle på seg og gå ut. Det er en uvurderlig glede i hverdagen. Rett og slett en kilde til latter og lykke. Kan anbefales!




søndag 5. august 2012

Et ønsket turmål.

Vi har en undergang vi, i rimelig nærhet til der vi bor. Rett og slett en ropetunell. Jentene elsker å gå dit. Her kan man rope så høyt man kan, eller hviske, eller snakke vanlig - uannsett blir det spennende når ekkoet kommer tilbake til en. I dag fant storesøstra ut at det passer fint å sitte inne i ropetunnellen og fortelle historier til lillesøstra, helst om sjørøvere for eksempel. Historiene rant ut av henne, til lillesøsterens store glede. De øvde seg også på å lage skumle lyder. Et spennende sted som ga fantasien fritt spillerom.


lørdag 7. juli 2012

Kjære Bestemor,

Det har gått flere uker allerede. Dager hvor du ikke har vært her. Dager hvor jeg ikke lenger har kunnet tro at vi skal få se på blomster og snakke om hvordan det er å være mødre igjen. Noen gang. Jeg har hørt det. At du er død. Jeg har vært med på begravelsen. Jeg har lagt en rose på kista di. Jeg har sett korset med ditt navn på. Jeg har grått og hiksta i kirka. Men hjertet mitt stanser likevel et lite sekund hver gang jeg tenker det; at du er død.

Livet går videre selvfølgelig. Du skulle sett jentene, Bestemor. De koser seg sånn med ferie, sommer, får oppleve så mange spennende ting. De har til og med fått sove på hotell i sommer. En hel natt. Og de synes det var så gøy, vi fikk dem nesten ikke til å sove, de var så oppglødde og ivrige. De bobla av liv, Bestemor. Du skulle sett dem.

Du så alltid på dem med så snille blikk. Ella tok du til deg og var så stolt og glad over at du var hennes oldemor. Mini'n vår kom litt for seint. Du klarte aldri helt å plassere henne, dere ble aldri helt kjent. Men hun kjenner huset ditt nå. I dagene etter at du døde sov hun i din seng, Bestemor. På ditt rom fant hun ro, hvile og glede. Hun løp igjennom rommene, hun spilte på pianoet, hun levde i deres hus. Ditt og Bestefar sitt hus. Hvor jeg alltid har følt meg hjemme.

Nå er jeg sliten. Kroppen er rolig, tankene stille. Savnet av deg jaget i kroppen. Det verker. Men ikke voldsomt slik de første dagene. Mer gnagende nå. Skal jeg virkelig aldri se deg igjen? Skal jeg ikke få høre stemmen din en gang?

Det er jo en helt naturlig ting. Å miste sin bestemor. De skal jo liksom dø før sine barnebarn da. Men det gjør likevel vondt. Du har jo vært her hele livet mitt. Verden har aldri vært deg foruten.

Jeg har gått rundt i huset ditt, tatt på tingene dine, tørka støv, rydda litt. Jeg måtte mange ganger sette meg ned eller gå ut. Jeg fikk ikke puste. Det stramma seg i brystet mitt, skuldrene mine snørte seg sammen og jeg måtte hive etter pusten. Akkurat slik jeg gjorde så mange ganger etter at jeg gjorde bunaden klar for å gå i konfirmasjon i mai. Det var overraskende vanskelig å stryke bunadsskjorten den gangen. Nå forstår jeg jo hvorfor. I underbevisstheten min lå den nok, vissheten om at jeg aldri skulle få se deg igjen. Aldri. Det er så endelig. Så ugjenkallelig.

Nettene etter at du døde var mine drømmer fylt av ondskap, smerte, febrilsk leting etter savnede barn. Det var ingen hvile eller ro å finne i søvnen. Den gjorde meg bare enda mer sliten. Natta etter begravelsen fikk jeg sove godt igjen. Rolig sov jeg, i din seng, med deg i hjerte. Etter begravelsen har jeg ikke hatt problemer med pusten en gang. Ikke et eneste tungpustanfall i det hele tatt. Faktisk.

Jeg vet at du så etter muligheter og gleder i livet ditt. Jeg vet at du kosa deg, gjorde ting du visste ga deg mening, styrke og latter. Jeg prøver å hedre deg ved å være litt mer lik deg. Det er ikke enkelt. Men det gjør savnet etter deg lettere å bære. Jeg vet at du vil at jeg skal se etter det gode i livet, og å leve livet mitt slik at jeg skaper glede for andre og meg selv.  

Kroppen er rolig nå, tankene er stille. Jeg savner deg, Bestemor. Det svir i hjerte. Jeg vil så gjerne se deg igjen, klemme deg en gang til. Jeg savner deg, Bestemor. 




Ella måtte bare si "god natt" til Bestemor Solveig før vi kunne dra hjem igjen.

Ballong til evig glede.

I dag har vi vært på Torgdag frammi gara - selveste Rindal sentrum altså. Der var det mye fint å se på, mange koselige mennesker å snakke med, og mye gøy å gjøre. Et av høydepunktene for Ella var definitivt når hun fikk sitte på motorsykkler med sidevogn - stor stas!

Et annet høydepunkt var å få velge ut en gassballong. Det har hun fått to ganger før i sitt liv, det er like gøy hver gang. Vanligvis kan det være en rimelig kortvarig glede å eie en slik ballong, uannsett hvor fint den er, da lufta går så alt for fort ut av de. 

Heldigvis har Pappa'n funnet et lurt triks - nemlig å henge opp ballongen på veggen, til pynt. Håper vi får plass til dagens fangst også, slik at hun kan kose seg med den selv etter at den har blitt flat.






onsdag 4. juli 2012

Sol, sol, kom igjen!

På mandag prøvde sola å komme seg igjennom skylaget i Trondheim. Den klarte det så vidt. Faktisk så mye at vi kjøpte is da vi var på butikken. Vi spiste dem på vei hjem. Da måtte begge jentene få på seg jakkene sine. Det ble for kaldt. I juli. Kjere folk.
 
Men i går fikk vi smaken på det - sol, varme, sløv isspising i skyggen, klissete solkrem, spontan grillmiddag og bading i hagen. Det var herlig. Intet mindre. Men vi tåler veldig mye mer altså - så bare kom igjen sola, send dine stråler ned til oss. Tin oss opp, og lad våre batterier slik at vi forblir varme innvendig til langt uttpå vinteren. Badebassenget er godt innkjørt nå, det tåler fint å stå i gresset, og ikke på stuegulvet, mange flere dager i sommer.



mandag 2. juli 2012

Deilige bursdagsmuffins

I dag har Pappa'n bursdag. Mens han må slitte på jobben tenker vi jentene ut middag og dessert. Ella forslo muffins, og oppskrifter på slikt er ikke vanskelig å finne, ei eller er slike kaker vanskelige å lage. Vi klarte det fint sammen vi. Bare litt eggeskall i røra, slik må vel til skal man bli stor og sterk.

I butikken fikk hun fritt spillerom ved smågodthylla. Hun var fast bestemt på at smågodt var den beste pynten nemlig. Veldig dekorativt. Godt ble det også. Dessverre også veldig mektig, så vi klarte faktisk ikke en gang å spise opp det første brettet med kaker. Sett på makan.

Men jaggu smakte de like godt til frokostdessert neste dag også.


 

fredag 15. juni 2012

Balsam.

Halsen er sår, musklene verker, hodet er tomt og tanken på at det virkelig har skjedd føles totalt absurd. Kan hun virkelig være død i dag også? 

På jobb har jeg blitt møtt med så mye godhet. Herlige, livsglade barn. Mange gode blikk, klemmer og forståelse. Takk. Takk til dere alle. Dere har gjort det enklere å være trist.

Etter endt arbeidsdag henta jeg jentene i barnehagen. De lekte sammen da jeg kom. Det er så godt å se hvor gode venner de er. Vi gikk hjem. I vårt eget tempo. Slitne etter begivenhetsrike dager. Vel hjemme rulla vi ut piknikkpleddet på verandaen, fant fram is og vannmelon. Sola varma oss. Latteren og godheten deres varma enda mer. 










torsdag 14. juni 2012

Ett C-moment.


I går hadde jeg en av tidenes beste dager på jobb. Alt fløyt som det skulle. Barn og voksne slappa av, kosa seg, gjorde god ting som fikk fram latter og smil. Vi var på tur, og på en bussholdeplass fant jeg solhatten til yngstejenta mi. Den som hun har blitt så glad i. Den hadde vært borte noen dager, og da vi nærma oss bussholdeplassen så jeg noe hvitt som lå der og tenkte at der ligger jaggu solhatten hennes. Og det gjorde den. Det var en slik dag. En dag der alt stemte.

Men da jeg gikk hjem fra jobb så jeg utover de grønne vollene rundt meg, det frodige gresset, de bladdekte trærne, og kjente et lite stikk i magen. Det var noe som ikke stemte allikevel. Dagen hadde føltes så perfekt. Men var det noe jeg hadde glemt? Eller?

Et par timer seinere fikk jeg beskjeden; Bestemor er død. Uventa, i grunn. I alle fall for meg. Jeg hadde ikke sendt henne en tanke da jeg kjente uroen i magen. Nå stod jeg på stua, hørte mamma sin gråtkvalte stemme på telefonen, mens fire barn lekte lattermildt rundt meg. Livets kontraster. Et C-moment, sånn rett på sparket. Selvfølgelig har jeg visst det. Jeg er jo voksen og tidvis fornuftig, selvfølgelig har jeg visst at det har vært en god mulighet for at jeg ville leve lengere enn Bestemor. Men nå ble hodet mitt tomt og det eneste jeg klarte å tenke var; men, skal du mangle? Skal vi leve uten deg? Det vet jeg jo ikke hvordan jeg skal gjøre.

Jeg ville bare legge meg rett ned. Helt stille, helt borte. Men jeg ble tatt med ut på tur. Til Gråkallen. I våte joggesko, med tårer i øynene og med regndråper mot kinnene stod vi og så utover Trondheim, fjorden, skogene. Det var sårt, vondt, men også herlig.

I dag skulle jeg stå opp og gå på jobb og være vanlig. Men i dag er ikke verden vanlig. Jeg er generelt dårlig på å ikke vise følelser, og tårene har sitter løst i dag. Så jeg snudde i døra på jobb, og gikk hjem. Gjennom en irrgrønn skog. Forbi blomster som lukta så godt at jeg bare måtte stoppe, og ta det inn over meg. Forbi enger som spirer, som lever.

Og det var det du gjorde. Du levde. Du satt ikke stille. Du var ikke borte. Du var driftig, effektiv, jeg tenker på deg som en som levde livet fullt ut. Du gjorde noe, du grep mulighetene, du produserte og fikk livet til å vokse rundt deg.

Jeg synes jeg kan kjenne lukten av solmodne tomater, kjenne smaken av bringebær, kjenne den varme hånda di i min.

Mens ”fire and rain” av Blood, Sweat and Tears fyller rommet sitter jeg på gulvet og vugger fram og tilbake. Tårene renner. Jeg vil bare lukke øynene og være hos deg. Jeg vil huske alle de gode minnene. Men jeg vil ikke at det ikke skal bli flere. 

Jeg skrur opp musikken litt til, og danser og synger. Synger slik du gjorde. Med den stemmen jeg har. Jeg vil være hos deg.

De neste ukene blir vonde. Om bare noen dager skal vi jo ha begravelse for deg. Det høres helt sprøtt ut spør du meg. At du bare skal ligge der. Og være borte. Usynlig. Jeg trenger noen dager på å venne meg på tanken. Hvis jeg da noen sinne vil klare det. Men dagen vil komme. Og jeg tror den blir vakker. Like vakker som deg.

Det er et C-moment, Bestemor. Å leve uten deg i verden. Og nå skal vi liksom finne ut av det selv. Vi skal leve dager uten deg. Uten å kunne høre stemmen din, se de intense, blåe øynene, vite at du er der. Men gjennom tårene får du meg likevel til å smile, Bestemor. Fordi jeg vet at du er i hjertet mitt. Bestandig. Og jeg vet at du vil være der. 

Jeg takker deg for alt det du er for meg, for alt det du bestandig vil være for meg.


søndag 10. juni 2012

Et ismonster!

I dag har vi vært superspreke. Over all forventing faktisk. Gått på våre egen bein, mer eller mindre, fra hjemme og helt til Estenstadhytta, og hjem igjen. Rett i underkant av en mil. Stort sett var det veldig gøy. Deilig er det, å være ute i skogen, høre lyder fra fugler, rennende vann, raslende blader og blide barn. På hjemveien var barna, i alle fall den eldste, noe mer sliten, men vi kom oss hjem. Og vi fikk være sammen. Alle fire. Hele dagen. En spesiell dag med andre ord. Og på Estenstadhytta møtte vi intet mindre enn et ismonster :) Herlig!


lørdag 9. juni 2012

Noe av det viktigste.

Jeg våkner av noe som egentlig er en vond drøm. Grusomme bilder har virvlet inne i hodet, og en snikende angst griper om seg. Men når jeg åpner øynene vet jeg at det hele betydde at nå er han her! Meldinga på telefonen forteller at det faktisk virkelig er sant. Verden er blitt beriket med et lite barn. Et lite barn som vil gi så mange så mye glede. Vi vil så gjerne besøk han nå, med en eneste gang. Ella forstår ikke helt hvorfor vi ikke bare kan dra til Oslo i dag. Men det er så langt. Dessverre. 

I armene mine kan jeg kjenne hvordan det var å holde i et slikt lite vidunder, å vite at det faktisk er jeg som får være mammaen. At det er jeg som får lov til å passe på, og å dele utallige smil og klemmer med dette herlige nye menneske som nå plutselig, og så selvfølgelig, er der. Hvilken start på dagen!

Og dagen fortsette i samme modus. Venner kommer og går rundt oss, alt i et perfekt tempo. Vi har tid til alt vi vil i dag. Vi er ute hele dagen, i sola, og bare leker sammen. Vi går ikke langt, bare like utenfor huset. Piknikkpleddet er med og det flyttes omkring, til lekeplassen, så bak huset, så utenfor hos gode venner, så tilbake til lekeplassen, før det ender på verandaen.

Sola skinner og i dag er det faktisk varmt. Vi smører med solkrem. Mini sin hånd blir klissete, og så fulle av kattehår. Katten er tålmodig og vil ha kos, selv om de små barnehendene kan være vel brå og hardhendte. Hun prøver å overtale kattepusen til å spise litt løvetann, men får bare oppgitte blikk tilbake. Så kommer hun til meg, viser fram de klissete fingrene og forteller med de bestemte øynene sine at hun gjerne vil at jeg skal hjelpe henne med å vaske fingrene slik at hun kan ta seg et jordbær til.

De litt eldre lager kaker, med saftpulver, strå og løvetann, og blomsterdeig, og kronbladsuppe. Nakne føtter løper over gresset og ivrige stemmer finner ut av leken. Barna som aldri før har lekt sammen finner tonen med en gang og forsvinner ut av mitt synsfelt, før de plutselig dukker opp igjen. De stråler. Tre barn står forran meg, ulike kjønn, ulike hudfarger, ulike bakgrunner, og akkurat nå møtes de og ler så de rister. Leker så det suser. Lærer at når man møter et menneske man ikke kjenner så kan det faktisk være et herlig menneske som man gjerne vil bli bedre kjent med. Et menneske man kan le sammen med.

Skyene begynner å samle seg rundt sola. Det blir litt kaldere da. Barna begynner å bli slitne. De trenger å gå inn, og å slappe av. Før middag rekker de et kveldsbad. Når vannet renner ut ser jeg all grusen som følger med det. Og ved matbordet ser vi en ustanselig appettit og en stor begeistring for pappa's deilige pizza. Stemmer flyter sammen. Mager fylles opp. Trøtte øyne får ny gnist.

Og i natt får jeg sove under samme tak som de, som de to jentene som jeg har delt så mange gode stunder med i dag, med han som har vært med på å lage, og forme, de og det livet vi deler. Smilet sitter løst. Tankene glir av sted til et sykehusrom der to andre foreldre også skal, forhåpetligvis, få sove sammen med sitt lille barn. De har mange våkennetter forran seg. Mange bekymringer, mange slitsomme dager. Mye klesvask og matpakkesmøring. Men også veldig mye latter, kos og pur glede. Vi gleder oss sånn til å bli kjent med deg, lille venn, og til alle de dagene vi skal få dele med deg! Vi håper at du kommer til å like klissklass :)











mandag 21. mai 2012

Et sommerparadis!

I dag kom sol og varme til midtnorge - endelig! Vinterbleke legger fikk et forfriskende møte med sola og bare føtter fikk gå i gresset, selv om det fremdeles var vått og rått. Jentene og jeg fikk tilbringe denne dagen sammen og i et av verdens vakreste sommerparadis - nemlig Rindal! Fra huset til Mamma kan vi gå langs en godt utbedra skogsti til et herlig badevann. Badesesongen er ikke helt i gang ennå, da det ikke er lenge siden isen lå tykt over vannet, men vannet var så forlokkende så eldstejenta mi klarte ikke å holde føttene tørre. Vi gleder oss til sommeren er her for alvor og vi kan tilbringe mer tid ved dette vannet. Her har vi alt vi ønsker oss; ro, fred, stillhet, varmt vann, vakker natur, muligheter for å kjøpe is, gode venner. Med andre ord - skibygda Rindal kan anbefales, til og med på sommeren! Kom og bad!


 Det er stas for stor og små å observere livet fra et fugletittetårn.

 Vojavoj!, som mini ville sagt - eller Kaptein Sabeltann, hvis man vil.

 Badeplassen på Tjønna, med stupetårn, brygge, sklie, kiosk, vollyballbane mm.

 Badeplassen på Tjønna, med stupetårn, brygge, sklie, kiosk, vollyballbane mm.

 Museumskafeen på Rindal Bygdemuseum.

 Badeplassen på Tjønna, med stupetårn, brygge, sklie, kiosk, vollyballbane mm.

Bra fint ja!

mandag 14. mai 2012

Søletur

 I dag har vi vært på søletur. Vi har funnet herlig søle, i ly av skogen. Vinden bruste rundt oss, og sola varma oss godt når den først var ute. Vi gikk ikke langt. Bare rett bortenfor borettslaget. Men vi fant mye fint og hadde det så gøy sammen. Endelig er det gress å rulle i, bar bakke å løpe på og blomster vi kan plukke!


Kakebaking!
 Slangebadekar - et gammeldags og et moderne.

 I følge eksperten er dette tidenes klissklass.

 Ivrige søsken.

 Ute i den store skogen.

 Aaa, et gjørmehull!

 Blokka vår ruver i det fjerne.

Stor stas å klatre i trær!

Enda en dag har jeg fått tatt det med ro, og vi tre har gjort akkurat det vi ville, i vårt eget tempo. Hvilken lykke det er å ha en fridag sammen med jentene, hver uke!