Et glimt av sommer.

De siste ukene har for meg vært preget av en metal omstilling  - nå-skal-jeg-snart-begynne-på-jobb-igjen-og-kan-ikke-lenger-bare-være-hjemme-hos-jentene-omstilling. Jeg kan ærlig innrømme at jeg har grua meg, og lurt på hvordan det skulle gå. Det har gått helt greit. Savnet etter mine egne barn har ikke vært så sterk som jeg trodde det skulle bli, og jeg har hatt mer energi på kveldstid enn jeg så for meg. Jeg har vært uventa kaffetørst etter jobb da. Men på jobb har tida gått fort, og det har vært koselig å se igjen store og små venner, og bli kjent med nye. Men mye informasjon skal lagres og inntrykk bearbeides. Nå ligger beina mine slappe i sofaen og er slitne av å gå. Hodet mitt er slitent av å tenke.

I dag stod jeg på verandaen og rugget på ei vogn. I den lå min lille beibis, som begynner å vokse seg til et lite barn. Hun slappa av da jeg lå hånda på magen hennes. Jeg kjente den lille kroppen, jeg følte blikket hennes på meg. Sakte rugget vogna fram og tilbake, og den kalde lufta ble stående stille, akkurat lenge nok til at sola varma meg. Jeg tenkte tilbake til St Vincent, til trilleturer jeg hadde med eldstejenta vår. Sakte gikk jeg opp bakker, eller langs veier der lyden av bambus eller bananplanteblader som raslet i vinden var alt jeg hørte. Av og til trilla jeg henne fram og tilbake på den lille verandaen vår. Da kunne jeg gå barbeint og kjenne varmen i hellene, selv om det var midt i november. Da smilte jeg langt ned i magen.

Og det har jeg gjort flere ganger i dag. Smilt ned til magen. Jeg har rydda i skuffer, skap og rom - sortert ting jeg vil ha, kasta ting jeg skulle ha kasta for lenge siden. Døttrene mine har lekt rundt beina mine og takknemlig takk imot skatter som har dukket fram fra mamma's skap. Jeg har vært mamma i mange år nå. Og mange ganger glemmer jeg at jeg også er noe annet, at det er flere deler av meg som fremdeles gjelder. I dag har jeg hatt på meg klær som jeg ikke har brukt på lenge. Alt for lenge. Selv om valken på magen kom ekstra godt fram i lyset. I dag har jeg hørt på musikk som jeg vet får meg til å danse, og jeg elsker å danse, men som jeg likevel har gjemt unna så alt for lenge. I dag har jeg hatt tid til å være bare meg, og finne litt ut av hvordan jeg vil ha det rundt meg. Tunge tanker ble rista av meg, og støv tørka bort. 

Den ene ankelen min har vært pynta med en fotlenke som jeg fikk av ei venninna for mange år siden. Den gangen vi studerte sosialantropologi, og tenkte at de spennende opplevelsene stod i kø og venta på oss der ute i den store verden. Nå er det år siden jeg har hørt den vakre latteren hennes. Jeg har ikke brukt fotlenken så mye før, av en eller annen grunn har jeg ikke følt at den har vært helt meg. Nå føler jeg det. Nå henger den der og pynter meg, og får meg rett og slett til å føle meg feminin og fjong. Merkelig hvordan vi oppfatter oss selv, og hvordan det forandres. Alle disse dagene vi lever, alle disse menneskene vi møter, som former oss til den vi er i dag.

En ny sang har også sneket seg inn i huset vårt. Når jeg kjenner at uroen tar tak i kroppen min og tankene bare flyr til alt det jeg skulle ha gjort, alt det jeg skulle har vært, og fokuset på det som er, her og nå, slipper, ja da ser jeg jentene mine inn i øynene, og sammen synger vi; 

Blomster små, 

gule, blå, 

titter opp fra marken nå, 

vinker til Ingrid-lill,

for hun er så snill :)

Og da må vi bare smile. Den er så enkel, så liten, men likevel fyller den meg med ro, og tilstedeværelse. Jentene mine smiler mot meg, og kjenner det de også. Minsteguri vinker alt hun kan og er så glad for at hennes nye ferdighet kommer til nytte. Og jeg sender en varm tanke til min gode kollega som lærte meg sangen. For det er en ting jeg prøver å øve meg på, hver dag, det å sende varme tanker, og å se det som er godt. For jeg synes det er vanskelig, å la det som er skummelt, slitsomt, vanskelig og tungt være bakgrunnen, litt uklart og diffust, og heller fokusere på det, og de, som gjør at jeg føler meg bra. Mindfullness kaller de det visst, det å være tilstede her og nå, og nyte øyeblikket. Tilstedeværelse. Noe så enkelt, og samtidig så vanskelig. Men verdt det, når det lykkes. 

Som når jeg ser inn i øynene dine, og vet at du ser meg du også. Når leppene våre møtes, og jeg virkelig kjenner smaken av deg, følelsen av deg, ikke bare kysser deg fort og nærmest for å gjøre det. Men når vi kan være helt nær. Når jeg kjenner meg tilstede i kroppen min, og kjenner hvor takknemlig jeg er for at den akkurat nå er så nære din. Da vet jeg at dagen i dag har gitt meg gode minner som jeg vil ta vare på, lenge, lenge.

Jeg ser på våre to jenter som sover, rolig og trygge. Jeg hører de puster, og ser at kroppene lever, at de er sterke og sunne. Jeg kjenner de lukter av varme og lek, og vil så gjerne stryke på dem, men vil ikke forstyrre. Og jeg trenger ikke stryke på dem for å vite hvordan de føles, for jeg har jo gjort det før. Det ligger lagra i kroppen min det også. Det å kjenne de inntil meg, og vite at de lever.

Selv om klokka og slitenfølelsen i kroppen min nå forteller meg at det er kveld, skinner sola ute. Jeg skal legge meg, uten å dra for gardinene, og la sola få lyse opp ordene til Sigurd Hoel, i alle fall de få jeg orker å lese før jeg sovner.

God natt, alle sammen.

God natt, min skatt.

Nå har roen og stillheten sneket seg inn i leiligheten. Jentene våre ligger på hvert sitt rom, og sover sin søteste søvn. Den yngste av dem var det jeg som fikk synge og kose i søvn, den andre tok Thorbjørn Egner seg av. Det har han gjort lenge. Historiene fra Kardemomme by og Hakkebakkeskogen kan hun omtrent ordrett nå, og ord som; meget, forære og forskrekket er blitt naturlige i hennes ordforråd. I omtrent et år har kvelden vært koselig. Tannpussen er fremdeles en liten kamp, men mye enklere enn den var. Og når hun har krøpet under dyna snakker vi sammen om hva som har skjedd i dag, og hva som skal skje i morgen. Og så leser vi en bok. og så sier vi "god natt", setter på den lydboken hun vil høre i kveld, og så ferdig med det. Quite enkelt. Slik har det ikke vært bestandig, nei.

Da eldstejenta vår var liten beibis var hun og jeg drevne på amming. Hun tålte ikke mat noe særlig og ble nærmest fullamma til hun var 9 måneder. Det ble hyppige ammerunder, dag som natt, og kveldsritualet ble preget av amming. Da hun ble 9 måneder og så vidt kunne begynne spise noen skjeer fast føde uten å kaste opp magesyre i 3-4 timer etterpå, flytta den lille familien vår til St Vincent i Karibia. Der var vi langt unna helsesøstre og faste rutiner. Vi kosa oss med amminga vi to, og det ble stort sett til at hun sovna ved brystet hver natt. Det ble i grunn en enkel og god legging, og jeg hadde ingen andre steder å gå enn ut i stua, så det gjorde ingenting om jeg ble bundet til huset på kveldstid. Da vi kom hjem til Norge nærma hun seg to år. Vi kjente begge at vi egentlig ville slutte med amminga, og da avgjørelsen først var tatt gikk det bare ca tre dager, og så var det gjort. Hun sovna ikke lenger ved brystet om kvelden. Problemet var at hun sovna ikke lenger om kvelden.

Hun lå i senga si i timesvis hver kveld før hun endelig falt til ro. Hun har bestandig hatt vanskeligheter med å sovne, og har alltid trengt mye hjelp for å klare å stenge verden ute, og klare å lukke øynene og slappe av. Da hun var beibis sovna hun gjerne med en klut over øynene, i et forsøk på å hjelpe henne å bare konsentrere seg om seg selv. På St Vincent stengte vi verden ute ved å gjemme oss på rommet hennes. Men hva skulle vi gjøre, nå når vi var blitt røsket bort fra det landet og det livet hun hadde blitt så godt kjent med? Det var ikke lenger noen haner som galte utenfor vinduene våre, ingen hvining i lastebildekk, ingen rasling i bananplanteblader, ingen late dager under den sterke sola, og ingen to bestevenner å leke med dagen lang. I tillegg kom vi hjem tre uker før Pappa'n, og savnet etter han var stort. Mang en natt våkna hun og gikk til utgangsdøra - rev og slet i dørhåndtaket og ropte på Pappa'n sin. Etter bare noen uker begynte jeg å jobbe igjen. Vi som var blitt vant til å tilbringe all tid sammen skulle nå være borte fra hverandre hele dagene. Og mens vi var på jobb skulle hun venne seg fra livet i en liten sidegate på St Vincent, og til livet i en norsk barnehage. Det ble mye for en liten kropp.

Så hver kveld lå jeg vedsiden av henne i den lille røde senga. Jeg sang og snakka rolig til henne, men aller mest lå jeg der og lata som om jeg sov, for å liksom vise henne hvordan man sovner. I ca 2 timer hver kveld. Jeg ble utålmodig og sliten - lei av å ikke kunne gjøre annet på kvelden enn å ligge der sammen med henne. Jeg måtte jo vaske og rydde, og jeg ville så gjerne møte vennene mine som jeg hadde måtte være så lenge foruten. Men som oftest lå jeg stille og hørte på den vakre stemmen hennes, og pusten hennes. Jeg måtte knipe igjen øynene for ikke å bare stirre på henne. Jeg kjente den lille kroppen hennes inntil min og visste så godt at det var ingen sted i verden jeg heller ville være.

Men så en dag var det over. Merkelig hvordan livet endrer seg. Denne gangen skjedde det på rommet hennes, en gang på vårparten i fjor. Det hadde gått ca 6 måneder siden vi kom hjem fra Karibia, og leggesituasjonen begynte å bli vel frustrerende. Magen min begynte å bli stor og tung og vi foreldre tenkte med skrekk og gru på hvordan det ville bli til høsten, da vi skulle få enda en til å sovne.

Tidligere hadde jeg kjøpt inn CDer til henne, med musikk jeg gjerne ville hun skulle like. En stor CD-spiller var blitt satt inn på rommet hennes. Hun har alltid vært glad i sang og musikk, men nå var hun blitt barnehagejente og ville ikke vite av mere bråk! Vi fikk ikke sette på musikk på rommet hennes nei. Men en dag var det altså slutt. En dag fikk jeg lov til å spille "Haba Haba" av Lillebjørn Nilsen, og hun stod som forsteinet forran CD-spilleren gjennom nesten hele albumet. Så ville hun ha mer. Da var det gjort. Siden har det i all hovedsak vært Lillebjørn Nilsen, Kaptein Sabeltann, Anne-Cath Vestly, Albert Åberg eller altså selveste Thorbjørn Egner som har leste eller sunget henne i søvn. Og sovet godt har hun. Stort sett natta igjennom. Eller det har jeg i alle fall trodd. Men nå når minisnupps har fått sitt eget rom, og jeg faktisk må ut av rommet mitt på natta, hører jeg av og til en rolig og kjent stemme fra barnerommet. Da har hun nok våkna likevel, men hun har det heldigvis bra, og finner visste veien til drømmeland igjen, nesten helt selv.

Så, tusen, tusen takk skal dere har for deres rolige, trygge stemmer, og gripende sanger og fortellinger - som for jenta vår danner en liten verden for bare henne, et sted hvor hun finner ro. Dere er gull verdt her i huset!

Tanker til Belfast.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om noe helt, helt annet i dag. Om trygghet, ro og god søvn. Men så flimrer nyhetsbildene mot meg. Jeg ser en politibil og gjennkjenner den med en gang. Raskt setter jeg meg opp i sofaen; " det er Belfast". Og ja, det er Belfast, som nok en gang står i flammer. Hat, misforståelse, skepsis som aldri rekker å bli gammelt slår til igjen - denne gangen i form av angrep på hjem der "de andre" bor, og angrep på det politiet som skal prøve å beskytte dem.

Når man går igjennom Belfast ser man mennesker som tilsynelatende ligner på hverandre, og gater som tilsynelatende glir inn i lignende gater. Men de gjør ikke det. De er forskjellige, på så mange vis. Det de er veldig like på er imidlertid at de synes de er veldig forskjellige fra "de andre". Nasjonalister står mot unionister, republikanere står mot lojalister, irer mot briter. Irene vil at Nord-Irland, og dermed også Belfast, skal være en del av Irland. Britene vil at området skal forbli en del av Storbritannia. Slik har det vært siden 1690, da Protestanter, ledet av King William of Orange, tok kontroll over hva vi nå anser som Nord-Irland. Det er altså en gammel konflikt som har satt sine dype røtter i samfunnet. Menneskene som nå lever der lever med en konstant trussel om krigshandlinger, vold, overgrep og uro. Irene er slitne og lei av å leve i et land hvor de ikke føler at de kan stole på myndighetene, britene er redde for hvordan livet deres skal bli hvis de må leve som en minoritet i en irsk stat.

Ord har ført til handlinger som har ført til situasjoner som har ført til minner og smerte som ikke kan dyttes under et teppe og glemmes. Det må leves med, hver dag. Konflikt blir vanlig. Følelser av fred og trygghet blir uvant. Her bruker man ikke grønne klær i hvilken som helst gate, her stopper hjerte hvis noen uventede går inn en dør, her pusser man ikke opp huset fordi man vet at det kommer til å bli rasert av politiet igjen snart likevel. Her er det en anstrengelse å håpe, håpe på at det er grunn til å stole på andre mennesker.

Jeg har bare bodd der noen få måneder. I 2005 tilbrakte jeg ca 7 måneder i Belfast, og som antropologspire fotfølgte jeg republikanske ungdommer. De ville fortelle meg sin historie, vise meg sine liv. Og jeg fikk kjenne på mange følelser jeg er glad for at jeg slipper å kjenne på til vanlig. Etter en stund krøp de under huden på meg, og tok plass i ryggraden. Også mine tanker ble formet av denne konflikten som ligger som et tykt teppe over byen, og store områder rundt. Jeg forstod det ikke helt før jeg ikke lenger bodde der. Den dagen jeg flytta fra Belfast var en by i sørvest-England min neste stopp. Turen fra flyplassen til hjemmet til ei god venninne av meg er som brent fast i hukommelsen. Her så jeg ingen veggmaleri som viste maskerte paramilitære, her var ingen pansrede politibiler, her var ingen flagg som skulle vise hvilke område vi nå kjørte gjennom og jeg hørte ikke lenger druen fra overvåkningshelikopteret. Jeg så mistenktsomt ut av bilvinduet. Det var for godt til å være sant. Jeg turte ikke puste helt ned i magen, eller lene meg rolig tilbake. Jeg var på vakt.

Og nå har det igjen vist seg at det er grunn til å være på vakt. I et område der politistasjonene er nedgrodde av maling som har blitt kastet på dem, og som prøver å se nedlagte og bortgjemte ut. For her er det ingen som stoler på politiet. Her er det ingen som vil ha det som ofte blir ansett som et diskriminerende og lite pålitelig politi til å beskytte seg. Her ble PIRA gitt en grunn til å formes, og bli værende, som beskyttere for "sitt folk". Derfor kjenner jeg likevel en liten spire til håp og glede, langt, langt nede i magen, når jeg leser at det er politiet som har gått ut og sagt at det mest trolig er loyalister som står bak urolighetene i Belfast denne gangen. De retter pekefingeren mot de som har blitt ansett som "sine", og forhåpentligvis gjør de alt som står i sin makt til å denne gangen beskytte " de andre". 

Måtte natten senke seg over Belfast, og bringe ro og hvile. Måtte resten av marsj-sesongen bli roligere. Kjære innbyggere av denne vakre, sliten by - jeg sender dere mange varme tanker, og sammen krysser vi vel fingre og tær for at dagen som truer - 12. juli - skal gå så greit for seg som mulig.

En ny hverdag.

I dag har jeg vært på jobb for første gang på ett år. Jaggu. Jeg må si jeg var noe nervøs og tankefull før denne dagen. Men jeg klarte å forstå hvilken lyd jeg hørte da alarmen gikk, og jeg kom meg opp, og ut av huset uten problem, og faktisk i tide. Heldigvis våkna lillevennen min før jeg skulle gå, slik at jeg fikk gode beibiskoser i dag tidlig også. For jeg har blitt så bortskjemt nå, jeg er vant til å kose med henne hele tiden, til å gjøre bare det vi vil. Nesten da. Alt for mye av tida har jeg styra med husarbeid og ærend som bare må gjøres for å holde en familie i gang. Alt for mye av tida har jeg hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke har viet mine søte små all min oppmerksomhet. Og i dag skulle jeg altså være borte fra dem i 9 lange timer. Hoj. Hvordan skulle vel det gå!

Det gikk aller mest fort i grunn. Ca 100 barn å bli kjent med - noen kjenner jeg fra før, men det er jo et år siden, og barn forandrer seg en del på så lang tid. Mange voksne er det også å forholde seg til. Noen kjenner jeg godt, heldigvis, og andre prøver jeg å huske navnet på. For det er ikke all informasjon som lagres like godt den første dagen. Mekling i diverse konflikter og vasking av skubbsår tok en del plass. Etter måneder som husmor kjenner jeg at jeg er godt vant til å forholde meg til maks to barn på en gang, og at vi har tid til å gjøre ting på vår måte, selv om det ikke bestandig føles slik.

Jeg hadde gruet meg veldig til å være så mye borte fra jentene, men det var virkelig stas å se igjen kollegaer også - både store og små. På slutten av dagen ble jeg gående og bære vann ut i sangkassa, sammen med tre ivrige små venner. Klissete sandkaker skulle lages, men de kunne ikke spises med en gang, da de var litt varme nemlig. Og når de ble rørt i ble de litt for kalde. Og da må man ha mer vann sjø. 

Jeg jobber i all hovedsak med barn opp til 3 år, og synes det er så spennende å se hvordan de tilpasser seg dager i en stor barnehage. Alle trenger å ta ting i sitt eget tempo, men av og til går ikke det. Av og til har man rett og slett ikke tid til det. Så mange inntrykk som skal fordøyes, ferdigheter som skal læres, mennesker å forholde seg til - men samtidig i et system som praktisk sett skal henge i hop. Det er en utfordring, det å se hvert enkelt barn, og høre hva den enkelte har å si. 

Jeg håper jeg får smake på rykende fersk sølekake i morgen også. Men nå må jeg rett og slett huske å legge meg, for å prøve å opparbeide meg energi til nok en travel arbeidsdag. For i morgen skal jeg jo heller ikke være hjemme hos barn og hus - jeg skal jo faktisk på jobb.

Perfekte amerikanske pannekaker.

Da vi bodde på St Vincent fikk vi som nordmenn et lite problem - hva skal man spise når det ikke er særlig mye pålegg tilgjengelig? Hva gjør man når det blir uhorvelig kjedelig å spise brødmat til de aller fleste måltider? Vi fant ut at det blandt annet går an å variere med å lage pannekaker - luftige, høye, deilige amerikanske pannekaker.

Vi fant oppskift i et amerikansk husmorblad, og vips, så hadde vi en ny ynglingsfrokost.

Man trenger:

6 dl fint mel (bytt gjerne ut litt av melet med havregryn eller grovt mel, da blir de litt sunne også.... - men da blir de dessverre ikke fullt så luftige og høye)

6 ss sukker (gjerne brunt)

8 st bakepulver

1/4 ts salt

1/4 ts kanel

4 egg (delt)

4 del melk (noe kan f eks erstattes med en banan)

1/4 dl olje.

Bland alt det tørre. Bland melk, olje og eggeplommer og rør det sammen med melblandingen. Visp så eggehviten stiv, og sjær den forsiktig inn. Stekes på litt over middels varme - slik at de blir gjennomstekte, men ikke brente uttapå. 

Aller best er de med lønnesirup, men de er f eks også veldig gode med fruktsalat laget av den frukten man har tilgjengelig og f eks vaniljekesam. Eller annet pålegg da. Hvis det skulle bli rester, og det snart er en barnehagedag eller skoledag så er de gode å ha med i matpakka også.

Aller best smaker de selvfølgelig når de er varme, og når de spises i godt selskap :)

Om å ha lavt stoffskifte - hypotyreose.

I dag kan jeg gjøre det jeg vil. Jeg kan gå med lette skritt, enkelt plukke ting opp fra gulvet for så å reise meg igjen, kle på en kranglete beibis, planlegge flere dager fram i tid, og enkelt forstå hva folk sier til meg. Hvilken lykke! Jeg blir så glad når jeg kjenner at kroppen virker og er som den skal - som jeg vil at den skal være.

I 2005 fikk jeg diagnosen lavt stoffskifte - etter å ha vært veldig syk i omtrent et år fikk jeg en enkel diagnose, og en grei sykdom å forholde meg til, ikke bare en gjeng med vanskelig symtomer som gjorde livet ulevelig. Ettersom medisinen begynte å hele kroppen min fungerte jeg som før igjen. Men samtidig ikke helt som før. Dette er en kronisk sykdom - min skoldbruksskjertel vil aldri kunne produsere nok tyroxin, og jeg må alltid gjøre opp for det i form av tabletter. Selv om jeg liksom er frisk når jeg går på medisin lurer den likevel i bakgrunnen, som en overhengende trussel om at man når som helst kan bli liggende skadeskutt.

For når medisinen ikke er velregulert, når jeg for eksempel er gravid, eller skal ha mensen, og hormoner endrer seg i kroppen min slik at det blir vanskelig å bestemme hvor mye medisin jeg bør ta, da slår sykdommen til. Da blir jeg liggende helt stille i senga mi, uten kraft til å løfte dyna. Bare pusten går i kroppen min, alt annet føles som om det har tatt seg en pause. Tankene mine henger seg fast i gamle, rustne kroker og slipper ikke taket selv om en lav stemme prøver å hviske til meg at dette bare er tåketanker, ikke de tankene jeg virkelig mener. Hvis noen snakker til meg klarer jeg ikke å svare dem - enten fordi jeg ikke har nok kraft i meg til å dytte ordene ut av kroppen, eller fordi ordene vedkommende sier ikke setter seg sammen til meningsfulle setninger, de forblir bare ord hengende løse i luften uten å klare å finne veien til meg for å gi meg mening og gjennkjennelse.

Derfor fikk jeg fullstendig panikk den gangen jeg var hjemme alene med jentene og ikke fant medisinen min. Jeg gjennomsøkte badet, men den lille eksa var borte. En gang har jeg glemt å ta medisin før jeg la meg - jeg kom på det etter at jeg var i seng og da tenkte jeg at jeg var så trøtt at jeg ikke orka å stå opp, at jeg heller fikk ta det i morgen, at det ikke ville ha noe å si. Dagen etter klarte jeg nesten ikke å stå opp, og det tok flere timer før jeg klarte å gjøre noe nyttig på jobb. Jeg glemmer ikke medisinen min igjen. Så jeg ringte Mamma - "du må komme hit med en gang, jeg er jo alene hjemme og klarer ikke å stå opp i morgen hvis jeg ikke har medisinen min". Hun bor to timer unna, og det var seint på kvelden. Tårene spratt fortvila rundt meg.

Heldigvis fant jeg den. Den lå under badekaret. Og jeg ble sittende på baderomsgulvet og holde på den lille eska. Jeg så på den og visste hvor mye den betydde for meg. Jeg er evig takknemlig for at legen min var snartenkt, og raskt forstod at hun måtte skjekke stoffskiftet mitt den gangen jeg kom til henne med diffuse symptomer og sammenkrøllete tanker. Og jeg er evig takknemlig for at jeg bor i Norge hvor det er enkle måter å få skjekka stoffskiftet på, og hvor medisinering nærmest er gratis. Jeg har bodd ett år i Karibia, og kom hjem syk da de der ikke klarte å regulere medisinen min bra nok. Så jeg er så glad for at jeg bor her nå, og at alt er under kontroll. Samtidig er det så skummelt at alt må være under kontroll. Og derfor kommer skrekktankene når eska ikke er der, eller når jeg for eksempel skal ut og reise og tanken på hva som vil skje hvis noen på noe vis tar ifra meg medisinen min kommer snikende. Jeg kan faktisk ikke leve uten den. Livet mitt, lykken min er totalt avhengig av innholdet i den lille hvite eska.

Når tilbakefallet er over, og kroppen igjen fungerer som den skal puster jeg lettere enn noen gang. Da er himmelen blåere, luften klarere, smilene til gode mennesker rundt meg saktere og penere enn noen gang. Inntrykkene fester seg på netthinnen og jeg vet at den slitenfølelsen jeg nå har virkelig er luksus. Selvfølgelig er det en klisje - man vet ikke hvor godt man har det før man ikke har det så godt lenger. Og etter en stund så glemmer jeg det. Etter en stund går hverdagen som den skal og jeg forventer stadig mer av meg selv. Jeg ser stadig flere feil ved meg og stadige flere positive sider ved alle andre rundt meg enn meg selv. En svak murring kjennes i halsen, og så i overarmene. Det å skulle henge opp en klessvask føles som en uoverkommelig oppgave. Med skeptisk blikk ser jeg på livet mitt og omgivelsene mine, og alle slags merkelige, forvrengte tanker sniker seg inn - helt til jeg ser fra mitt eget speilbildet til Levaxinen, og kjenner lengselen etter sprøytespissen i armen. Da er det på tide med en blodprøve, og et nytt brev fra legen om endring i dosen. Og etter noen dager er livet rundt meg igjen krystallklar, og verdsatt.

Dagen bak i dag.

I see a lot of people as I make the rounds
And I hear her name here and there as I go from town to town
And I’ve never gotten used to it, I’ve just learned to turn it off
Either I'm too sensitive or else I'm gettin' soft  

 (Bob Dylan, "If you see her, say Hello".

I natt var det flere år siden. År siden alt ble anderledes. I dag var det flere år siden jeg først prøvde å forstå det. Da jeg så meg selv i speilet den gangen så ansiktet mitt anderledes ut. Forandret. Til noe annet.

Den gangen gikk jeg gjennom ukjente gater, ofte i all stillhet. I gater jeg aldri hadde gått i før kjente jeg på stemninger som da var ukjente for meg. Jeg besøkte steder jeg bare hadde lest om. Var det virkelig jeg som gikk der, og så alt dette? I deler av byen lå historikken i tykke lag rundt meg og menneskene som bodde der så på meg med undrende blikk. Hvor skulle jeg nå gå?

 

Dager i ukjente land kan gi mange slags minner. Kanskje gir de spirer til håp, lengsel og drømmer. Kanskje blir de minner som varmer, men samtidig gjør deg iskald. Noen av minnene bæres i hjertet ditt for alltid. 

Så mange ganger siden har jeg sett meg selv i speilet og tvunget meg selv til å se inn i to blanke øyne, for å prøve å finne noe gjennkjennelig. Likevel har de bestandig sett fremmede ut.

Årene imellom da og nå har vært preget av så mange tanker, så mange dager, så mange tårer, men også så mye latter. Jeg har sett på verden med øyne preget av erfaring. Noen ganger har verden sett vakrere ut, andre ganger bare håpløs. Og ettersom dagene går endrer tankene seg - de omfatter stadig nye erfaringer. Mye skal læres på vår vei, noe vet man at man aldri skal gjøre igjen og av og til får det en til å smile.

I natt slo regnet stille på ruta. Rommet rundt meg lå stille, regnet var alt jeg hørte - regnet, og pusten din. Huden din føltes varm mot min. Smilet ditt kilte meg i magen. Av og til førte tankene mine meg til andre steder, til situasjoner som har festet seg til hukommelsen, til ord som har festet seg til fortellingen.

Kanskje sees vi igjen en gang. I hjertet mitt lever minnene for alltid. Utenfor lyser den samme månen og de samme stjernene som jeg alltid har sovet under.

Dagen i dag har ikke vært ulik dagen den gangen. Latter, venner, godhet og en milepæl har også preget min verden i dag. I gatene blåste en kald vind, og regnet gjorde tankene mine rolige. Da kvelden begynte å innhente oss sang jeg stille for deg, mens leppene mine hvilte mot din lille panne. Kroppene våre falt til ro. Verden utenfor var så langt unna. I stillheten hørtes bare vår pust. I sofaen satt bare våre to kropper.

Når jeg legger deg ned i senga ser jeg på deg. Og jeg kan hviske; "sov godt, kjære venn".

Flyktningeguide.

Sommeren 2008 flytta jeg til St Vincent i Karibia, sammen med min lille familie. Vi skulle bo der i et år, og selv om det var et år i sola, så ble det også et år preget av mye ensomhet og fortvilelse. Det er jaggu ikke bare, bare å komme til et nytt land! Mens jeg bodde der tenkte jeg at jeg skulle hatt en flyktningeguide. En som kunne fortelle meg litt om hvordan dette nye landet fungerte, og som kunne vise meg hvordan man levde her. Jeg hadde selv vært flyktningeguide, og visste hvilken stor betydning de kan ha. Derfor tok det heller ikke mange månedene etter at vi hadde flytta oss tilbake til Norge før Norges Røde Kors kobla meg sammen med ei ung dame fra Midtøsten og jeg fikk begynne på mitt andre engasjement som flyktningeguide.

Det kan være et møte med en av "de andre". Et menneske fra et land du ikke kjenner noe særlig til. Det kan være et håp om å få en ny venn. Det kan være et innblikk i hvordan det er å komme til Norge, som flyktning. Det kan være en måte å bli kjent med en annen virkelighet på. Det kan være gøy, og slitsomt, og givende, og krevende - uannsett vil det forhåpentligvis være verdt det. For meg har det absolutt vært verdt det - jeg har fått lov til å bli kjent med to mennesker jeg ikke ville blitt kjent med på en annen måte. To mennesker har latt meg ta del i deres liv, i deres hverdag, og i deres tanker om å komme flyttende til Norge. Jeg har vært heldig - de flyktningene jeg har blitt koblet opp mot har jeg kommet veldig godt overens med. Vi har kunnet gjøre ting vi liker sammen og praten har stort sett gått uanstrengt. 

Det er nå ett stort år siden jeg skrev under min andre flyktningeguidekontrakt - en kontrakt som blandt annet sier at man skal møte hverandre ca en gang i uka i løpet av det kommende året. Jeg og dama jeg er flyktningeguide for har ikke klart å møtes så ofte, da vi begge er travle småbarnsmødre. Men når vi møtes møtes vi gjerne lenge. Timene flyr, og stort sett er det liv og røre rundt oss. Fire, av og til seks, barn leker sammen og blir kjent med hverandre, god mat lages og spises, lekeplasser blir utforsket, stille cafehjørner funnet og samtaler omfatter alt fra hverdagslige ting til alvorlige temaer. Vi ser hverandre ofte i øynene og vi ler mye sammen.

Kvinnen jeg er flyktningeguide for er muslim, og en av de få muslimene jeg kjenner godt. Huset hennes lukter av søt, smakfull mat og stemmen hennes er rolig og sikker. Når vi er ute kler hun seg i hijab og lang frakk. Når vi skal møtes tar jeg meg bestandig i å lete fram klær som jeg synes er feminine og elegante. I mine vanlige, norske klær føler jeg seg som en boms i forhold til henne - men når vi går ved siden av hverandre føler jeg meg likevel bra, akkurat som jeg er der og da.

Denne gangen har jeg inkludert mine barn i mitt flyktningeguideoppdrag. Jeg vil at de skal bli inkluderende og tolerante mennesker, og dette blir et forsøk på å påvirke dem i hva jeg mener er riktig retning. Vi har vært mest på besøk hos dem, det har passet seg best slik. Eldstejenta mi føler seg hjemme der. Hun leker godt med gutten som er på hennes alder, og den litt yngre søstra hans. De to eldste brødrene møter vi ikke så ofte, men når vi gjør det blir de sett opp til og fungerer gjerne som rollemodeller. I begynnelsen tenkte jeg mest på at jeg ville lære mine barn å ønske andre velkommen til sitt nye hjemland, nå tenker jeg også at jeg er glad for at de får ble kjent med muslimer, helt fra de er små. Vi bor allerede i et område der barna har blitt vant til å leke med barn med forskjellig etnisk bakgrunn fra dem selv, men vi kjenner ikke så mange muslimer - og dette gir oss alle en god mulighet til å lære mer om islam og bli ønsket velkommen i et muslimsk hus.

Det er ikke bestandig så enkelt å bli kjent med folk her i Norge. Vi lever stort sett travle liv, og tilbringer lite tid ute på fellesområder. Man kommer ikke bestandig så lett i snakk med folk. Men det gjorde man ikke på St Vincent heller, når jeg tenker meg om. Selv om vincentianere stort sett har mer tid til å sitte stille, og helst ute på fellesområder. For det er ikke så enkelt å gå bort til en person man ikke kjenner, men kanskje bare synes virker koselig, og si; ”hei du, jeg er ny her, kan vi bli venner eller? Kanskje jeg kan få bli med deg hjem, og kanskje vi kan møtes, slik at du kan vise meg litt hvordan dere er, og deres land fungerer?”. Men gjennom flyktningeguiden har Norges Røde Kors laget en slik mulighet. Så hvis du tenker at du gjerne ville ha svart positivt og imøtekommende på overnevnte spørsmål, så kan det hende du er like heldig som meg – kanskje får du også bli kjent med flyktninger som beriker ditt liv, og som gjør at du blir kjent med sider av det norsk samfunn du ikke kjente så godt fra før.

Hverdager og gulrøtter.

Regnet drypper sakte fra himmelen. I det jeg nærmer meg barnehagen hører jeg ropene; ”Ella, du e henta! Ella! Ella!”. Det er som om de tenner varder gjennom lekeområdet for raskt å kunne få fram den viktige beskjeden. Fler og fler barn deltar, helt til beskjeden når henne. Da snur hun seg og smiler, og kommer løpende mot meg. Håret hennes lukter sandkassesand. Fingrene har maling på seg. Stemmen hennes forteller om hva hun har gjort de få timene vi har vært borte fra hverandre. Hvis søstra sover kan vi bruke litt ekstra tid på å hente sekken og klærne hennes. Hun kan vise meg hemmelige steder og dagens tegninger. Vi kan sitte rolig og spise frukt og snakke litt med de andre barna.

På veien hjem snakker vi om dagen i dag, om skilt vi går forbi, om ting hun lurer på og ting vi skal gjøre etterpå. Når vi kommer til den lille muren ser hun forventingsfullt på meg og sier;” Og så sier du at du har glemt hvordan man balanserer, Mamma”. Jeg blir like imponert hver dag over at hun ikke faller ned og slår seg. Når vi runder hjørnet ser vi lekeplassen vår. Av og til vil vi dit. Bare sitte på kanten av sandkassa og lage den ene kaka etter den andre. Av og til vil vi bare hjem.

Hvis jeg har vært effektiv og forutseeende har jeg satt en deig før jeg gikk opp til barnehagen. Nå har den heva og er stor og luftig. Nå vasker vi hendene, finner fram bakeduken vår, forklær, kjevler, mel, brett med bakepapir og pepperkakeformer. Jeg skrur på ovnen, knekker et egg i en kopp og rører det sammen. Jeg er den som finner fram det som er skarpt og som ligger i skap utenfor barnerekkevidde. Hun er den som bestemmer hvilke figurer rundstykkene skal ha i dag, som trykker de ut, legger de på brettene, bærer brettene til kjøkkenet og pensler (eller maler om du vil...) dem med egg. Hun klarer så mye selv nå. Jeg blir ofte bare stående og se på. Eller jeg tar meg tid til å sette meg ned på gulvet og leke med lillesøstra som nå er våken og som vil være med.

Bakemesteren min har erklært for seg selv og for oss foreldre at hun ikke liker grønnsaker. Punktum. Jeg synes imidlertid hun bør spise litt grønnsaker da, ha et litt variert kosthold liksom. Så vi har diskutert og tenkt, og prøvd – og kommet fram til at rundstykker med gulrøtter er et godt forslag. Det er morsomt å lage, det er sunt, og det er godt. Ja!

En engel, en mann og en dame blir lagt nære inntil hverandre på brettet; ”de er kjærester, Mamma, de skal kysse”.  Så lager vi mange hjerter, som passer så fint i matboksen. Men rundstykkene er visst best når de er varme, og når de blir spist hjemme. Jeg kan ikke annet enn å synes det er koselig.

Jeg liker slike hverdager. Når ting går litt i ett. Når vi gjør de samme tingene som i går. Når regnet drypper sakte fra himmelen, og jenta mi har hemmeligheter hun vil fortelle om. Jeg liker det når vi er slitne, og bare vil hjem, men likevel ikke så slitne at vi ikke orker å kose oss sammen. Og jeg liker så godt at vi stort sett har så god tid til å gjøre ting som for eksempel å bake sammen. Nå kan vi bryne oss på hverandre, og finne ut av ting sammen. Av og til blir det bare krangling og styr. Av og til blir det suksess, som når hun ser på meg og smiler; ”du har fått meg til å like grønnsaker, Mamma. I alle fall gulrøtter da”.

Rundstykker med gulrot

12 dl hvetemel

3 dl sammalt hvete

4 dl havregryn

1 pose tørrgjær

1 ts salt

80 g smør

7 dl melk

4 gulrøtter

Bland alt det tørre. Smelt smøret og hell i melka – varmes til ca 40 grader. Bland det sammen med det tørre. Finriv gulrøttene og bland det i. Deigen blir ganske våt – ta i mer hvetemel hvis du synes den blir for klissete. La den heve en stund, gjerne et par timer eller mer. Elt deigen og form rundstykker slik du vil. Pensles med egg og stekes i ovnen på ca 200 grader til de er gyldne.

Lykkeliten.

Når jeg skal legge meg om kvelden nå legger jeg mobilen på kommoden i gangen. Ikke så nær puta som mulig - slik jeg har gjort så mange ganger det siste året. I håp om å høre et pip i løpet av natta. Et pip som skal vasle om at noe stort har skjedd.

Når jeg hører at det tikker inn en tekstmelding nå holder jeg ikke pusten. Jeg løper ikke til telefonen og trykker så fort jeg kan, for å få lese, i håp om at det er de magiske ordene som står der. Om at alt er over. Om at alt er bra.

Når jeg nå ser etter hvem som sendte meg meldingen tenker jeg bare "å ja", ikke "ååå, neeei". Jeg blir ikke skuffa om det ikke er den jeg trodde det var. Den jeg lengter etter å høre i fra.

Nye mennesker komme til denne verden hver dag. Jeg føler meg heldig som får lov til å kjenne noen av dem. Jeg får stryke de, hold de, se de smile, dele lek, måltider, blikk med de. De blir en del av verden. En del av min verden. Og når jeg først har møtt de, kan jeg ikke huske hvordan verden så ut uten de.

For et par av disse har det tatt tid å komme seg ut av mors mage. Vi utenfor har måttet vente, og vente. I håp om å høre noe, i håp om å kjenne følelsen i magen - ja, nå har det endelig skjedd!

For hvilken overveldende opplevelse er det ikke - en fødsel! Et nytt liv! Aldri er man vel nærmere livet og døden, samtidig. Så smertefull, voldsom, grenseprengende, slitsom, vakker, fantastisk - på så mange vis, og på så mange plan. De aller fleste kommer seg ut av mors mage i god behold, og får friske liv etterpå. Noen gjør det ikke. Og da går det så altoppslukende ikke bra. Da raser alt sammen, og sorgen, smerten, mørket legger seg over de som så lenge har lengtet etter beskjeden om at alt er over - og at alt er bra. For det kan ta bare noen timer - det å bane seg ut til verden utenfor. Men det er likevel noe som man lever med bestandig, og noe som blir så overhengende, hvis det ikke går bra.

Jeg har selv fått oppleve to fødsler. En som varte lengere enn antatt, som ble full av smerte, vonde tanker, frustrasjon og tapsfølelse - selv om alt tross alt gikk veldig bra. Og en som gikk så fort at jeg ble rent overrasket over hvilke krefter som fantes i min kropp, og kroppen til min lille. Den siste fødselen etterlot meg med helt andre følelser enn den første. Følelser av mestring, enorm lykke og stolhet. Jeg blir takknemlig og  ydmyk når mine venner får oppleve de samme følelsene. Det er så mye bedre enn å føle at man mislyktes i en av livets viktigste situasjoner.

Og etterpå har jeg kunnet holde mine barn. De har vært friske, sterke, robuste jenter. De er det fremdeles. Den eldste av de har skremt livet av oss noen ganger, når hun har vært syk, men det har gått så fort over. Vi er så heldige. Jeg kan holde de hver dag, og verdsetter all den tid jeg får sammen med dem.

Ikke alle får oppleve å holde sine barn, og vite at de er friske, og robuste. Ikke alle får kjenne på følelsen av at fødselen jo gikk bra, selv om den var slitsom. Noen må se sine barn lide, se sine barn være syke og hjelpetrengende bestandig. Noen må overlate sine barn til døden. Og jeg kjenner for mange slike barn, og slike foreldre, til at jeg klarer å bare tenke at det går nok bra - til å bare glede meg.

Derfor føles minuttene som timer. Dagene som uker. Når jeg venter og venter. Hver gang lyden er der spretter jeg opp, og håper i det lengste på et godt budskap. Utallige situasjoner og dager vi så gjerne skulle ha vært foruten dukker opp når man venter slik. Tiden, som så ofte raser av gårde, står nå stille. Alt beveger seg som om det var innsmurt i sirup. Jeg må bare gjøre noe, for å ikke tenke. Jeg må bare sitte stille, for ventinga ta pusten fra meg.

                                                  Ådu, å du, kår sårt å sælt e stoinna,

                                                      når sola skin frå kvite høgdå ne.

                                                  Da væt e vår'n han e kje lenger oinna

                                                      at e får levva slik ein somar te.

Kjære Lykkeliten, kom deg trygt ut! La oss oppleve livet sammen med deg. Gjør verden enda vakrere.

For nå er det bare få uker til telefonen igjen blir lagt nære puta og den litt vonde klumpen i magen melder seg.