I skyggen av Blokka.

Selv om vi ikke kan se Høyblokka på Risvollan fra leiligheten vår, vet vi at den er i nærheten. Ruvende. Når vi kommer hjem fra Trondheim etter en ferietur speider vi etter den, og når vi ser den vet vi at vi snart er hjemme. Slik i verdenssammenheng er innbyggerne av Blokka priviligerte, men de er ikke de rikeste i Norge. Det er ikke vi som bor i skyggen av den heller...:)

 Hårbørste sa du? Kan jeg ikke huske å ha hørt om...

 Hva med litt middag, Mamma?

 Oppvaskmaskina trenger bare litt oppmuntring for å holde seg oppegående slik i hverdagens jag og mas.

Høyteknologisk utstyr for et barnesikkert hus.

 Her har vi kun kvalitetsleker av ypperste sort...

 Når drømmen om sologbadeferie må forbli en drøm :)

Oppdateringer følger....

Shake that demon!

Det knaker under skoene mine når jeg går. Det er kaldt ute. Kroppen min er godt pakka inn i klær. Sikkert alt for mange. Lag på lag folder de seg om meg, holder meg varm, holder meg sammen. Min psykiske hud, for anledningen nøye utvalgt. En t-skjorte jeg har fått av kjæresten min, en bukse jeg føler meg myk i, en genser med slagord som må gjelde i dag, en utebukse som har vært med på mye gøy, en varm genser som jeg har kjøpt gjennom jobben min, en jakke med farge, en lue med farge, hansker strikka av mora til ei god venninne av meg. Alt plukka ut for å holde meg sammen. For i kveld gjelder det mer enn vanlig.

I kveld skal jeg nemlig puste. Puste langt ned i magen og slappe av i kroppen og la bekymringer fare. Jeg gleder meg til å begynne på hva jeg vet er en prosess. En lenge etterlengtet sådan. Jeg gruer meg til å måtte være med. Skulle ønske at den bare kunne skure og gå uten meg. Så kunne jeg hoppe inn sånn helt på slutten, og så kunne alt være så mye bedre liksom.

De nakne føttene mine kjennes trygge på matta. Ikke kalde slik jeg trodde de skulle bli. Pust, sier hun. Jeg hører ikke. En annen gang, tenker jeg. En dag når det blir enklere. Jeg følger bevegelsene hennes så langt jeg klarer. Kroppen skal være åpen, i balanse, sterk. Bildene spretter opp. Som forventet. De river i pusten min og gjør at jeg snubler. Men bare litt. Et håndtak som skal åpne en dør ut mot en gate der jeg vet at vi gikk. En parkeringsplass som jeg ikke klarer å plassere i historien. Et urørt vinglass. En lyd som får meg til å skvette. Latter fra mennesker som jeg får følelsen av at ler av meg. Setninger som jeg ikke har tenkt på på veldig lenge, men som har klort seg fast i kroppen min. Alle de små sekvensene som har vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Fra den natta som skulle være med på å forme alle de kommende netter. 

Vi strekker hendene mot taket og ser opp, og bak. Kroppen strekkes. Han slipper ikke. Jeg vil rope. Så høyt jeg kan. Men det er ikke så høyt. Ikke ennå, nei. Skuldrene er ikke så nære øret som jeg hadde trodd de ville være. Jeg ser mest på meg. Og på henne som viser meg hva jeg skal gjøre. De andre får være i fred for mine blikk. Jeg er glad for at de ikke kan lese tankene mine. Det føles som om blikket hennes borrer seg inn i meg, ser gjennom alle skyene som omringer meg.

Jeg har prøvd dette før. Men det har ikke vært vellykka. Nå er tiden inne. Nå får det være nok. Jeg lurer på hvor slitsomt det blir. Og hvordan det vil føles om noen uker. Timen går fort nå. Bevegelsene er krevende, de vil ha min oppmerksomhet, mine tanker. Pust. Pust. Jada, snart så.

På slutten skal vi slappe av. Vi ligger på gulvet og skal puste, rolig, vi skal kjenne på de avslappende kroppene våre, vi skal lukke øynene. Jeg binder blikket mitt i taket over meg. Armene ligger rett ut fra kroppen min. De gjør meg åpen nok. Jeg konsentrerer meg for å ikke knytte nevene. For å være rak i ryggen. For å puste litt. Ikke så langt ned. Bildene er der igjen. Flimrer over netthinna. Vil ikke gjøre meg fri. Jeg kan ikke lukke øynene. Da er han der igjen. To tårer finner veien ned langs tinningen min. Og jeg puster, ned til levra i alle fall. Men ikke til magen. Da ville jeg ikke klart å holde de andre tårene igjen.

Like etterpå går jeg hjemover. Det kjennes ut som om det har blitt enda kaldere. Jeg er varm inne i alle klærne. Over meg er himmelen dekt av stjerner. De samme stjernene som alltid er der. De som får med seg alt. Jeg må stoppe og se på dem. Og når jeg går så er det i helt vanlig tempo. Etter at jeg har låst opp døra. Etter at jeg vet at jeg kan gå trygt inn i huset, da først stopper jeg for å se bak meg. Jeg er helt alene.

Og nå sitter jeg i sofaen. Kroppen min er sliten. Tankene er rolige. Angsten for mareritt er ikke tilstede i kroppen min nå. Jeg håper det varer.

Et vindu mot verden.

Jeg sitter i senga vår, og ser ut på trærne. De rører forsiktig på seg i den milde vinden. Bare svake pust som får de til å vise at de er levende, ekte, ikke stillestående malerier. De er vakre. De har blitt en del av soverommet vårt. En del av søvnen min. For vi sover med gardinene trukket fra nå. Vi har gjort det lenge. Helt siden jeg kjente at angst og fortvilelse var i ferd med å kvele meg. 

Noen ganger blir jeg stående helt stille. Jeg ser for meg dørhåndtaket vårt, hånda mi som rører ved den, pusten min som blir sterkere og sterkere. Vil det bli slik en dag, at jeg ikke vil klare å dytte dørhåndtaket ned? Vil det bli slik at jeg ikke vil klare å åpne døra å gå ut, ut i verden?

Jeg hører om det hele tiden, blir informert om drap, overgrep, grusomme handlinger gjort av mennesker, mot mennesker. Det er for meg uforståelig. At det går an. Jeg blir overveldet. Av angst, for at det skal skje igjen. For at alt skal falle sammen, som grus, som støv, som bare smerte. Nyhetsoppleserene forteller om overgrep på overgrep. Kvinner som går alene og som ikke kommer seg velberga hjem. I sitt eget land. I sitt eget liv. Fordi andre vil bestemme over dem. Fordi andre tar seg retten til å påføre dem utenkelige tanker, gjøre om deres kropper til et smertelig hylster som man selv ikke vil ha noe med å gjøre lenger. Jeg har sett øynene. De som ser rett igjennom deg. De som gjør deg usynlig. Og de gjemmer seg ikke bare i busker, de er også der du er. 

Et lag av is legger seg rundt hjertet mitt. Håp, glede, selvrespekt blir pakket langt inn i boden. Jeg vet at jeg er trygg når jeg er hjemme og vil bare være der, men hva slags verden blir det vel hvis vi, de angstfulle, bare blir sittende hjemme? Skal ikke vi også være med på å prege det offentlige rom? 

Jeg bestemmer ikke over angsten. Jeg kan prøve, selvfølgelig. Men stort sett må jeg bare leve med den, og se hva hver dag fører med seg. 

Jeg sitter i senga mi, og ser ut på trærne. Kinnene mine er varme i kveld. Fordi jeg har gått kveldstur, i snøværet. Så mange dager har jeg tenkt at jeg må jo ut. Jeg vil trene kroppen min, jeg vil kjenne på været, jeg vil leve slik jeg selv bestemmer. Og angsten har ikke vært der. Jeg har vært utenfor huset mange ganger i det siste uten å sett meg over skulderen. Derfor tok jeg motet til meg. På med treningsklær og sko. Ut i verden. Heldig var jeg også, da jeg fikk godt selskap. Turen ble preget av latter, ledig og betydningsfull samtale, klare blikk. En visshet om at så lenge vi går her, er i alle fall denne lille delen av verden trygg. Ingen utrygge blikk og desperate ønsker om kontroll fikk slippe til. Alt var greit likevel.

Og jeg blir overveldet. Ikke av angst denne gangen. Men av lykke. Jeg har gått kveldstur i meget godt selskap, blitt sliten og litt sprek. Det frister sterkt til gjenntakelse. 

Landsfaderen.

Forrige lørdag var det duket for jentekveld i heimen. Etter koselig besøk på dagen planla jeg og eldstejenta vår tidlig kveld for mini og så påfølgende filmkveld for oss store. Vi så for oss dempet belysning, kinofølelse, et hav av godteri, kos og lykke. Lillesnupps var medgjørlig og la seg greit. I det hun hadde sovna godt i sin trygge seng løp vi to inn på kjøkkenet for å finne fram alt det vi trengte - smoothie, skumnisser, sjokolade, godterismokker - nå måtte alt på bordet. Hun visste godt hvilken film hun ville se. Vi skulle se "Se opp", en film vi bare har sett en gang før, og vi gleda oss veldig. Tidligere på dagen hadde hun opprømt fortalt scener fra filmen til gjestene våre. Dette ble stas.

Stearinlysene skinte, jenta i sofaen pakka seg godt inn i ett pledd og jeg kunne kjenne gleden som bobla i magen hennes. Vi hadde funnet fram alt vi trengte, inkludert filmen, og nå kunne filmkvelden bare starte. Men så overrumpet teknologien den eldste av oss. Jeg ble sittende forran TV'en og tenke og prøve. Hmm, skal tro om det er noen ledninger som ikke er der de skal? Hvorfor blir det ikke lyd? Har jeg virkelig kobla feil her altså? Hvordan klarer jeg å spole forbi rulleteksten? Hmm, det var da merkelig da. Jeg har bestandig en liten usikker klomp i magen når vi skal se på film - skal tro om jeg får det til i dag da? 

Og det gjorde jeg altså ikke. Jeg klødde meg i hodet og gjorde så godt jeg kunne å tenke logisk og rasjonelt. En noe alvorlig og nærmest bekymret stemning la seg over stua, og det ble helt stille. Vi var så nære, så nære, og jeg ville så inderlig at vi to skulle kunne få kose oss med filmkveld nå, helt alene for en gangs skyld. Jeg fortsatte å prøve. Etter en stund brøt en liten stemme igjennom den konsentrerte stillheten; "Jeg tjoj vi må jinge Jens Stoltenbejg".

For når alt virker håpløst, hvem skal man vel snu seg mot, hvis ikke Landsfaderen? :)

Brannmann Sam følger med på analyser av Stortingsvalget i 2009. Tidlig krøkes som interessert og engasjert samfunnsborger skal bli.

Romaner - hvilken glede i livet!

Jeg elsker å lese romaner! Bare ordet "roman" gir meg en varm og kriblende følelse i magen. Spesielt vil jeg lese sterke historier, om mennesker som lever sine liv på godt og vondt, og som forteller meg historier jeg kan ta del i, lære av, kjenne på. Ord som griper meg om hjerterøttene, som gir meg en dypere forståelse av hvordan det er å være menneske, hvordan det er å leve på forskjellige vis, i forskjellige land, til forskjellige tider.

Så lenge jeg har kunnet lese har jeg lest den ene romanen etter den andre. Mange av dem har jeg nok glemt. Andre setter seg i meg for alltid, og gir meg et litt nytt blikk på verden og mine medmennesker. Jeg vil vite hvordan andre opplever sine liv, hva slags utfordringer de må gjennomleve, og hvordan det føles. Bokstavene har vært vanskelige for meg å lære å lese, det tok tid å forstå dem og å sette dem sammen til ord og setninger som ga mening. Da jeg hadde begynt på skolen og skulle lære å lese satt jeg mange timer på biblioteket og slet med bokstavene for å klare å lære å lese. Og det gjorde jeg. Og hvilken glede det er å kunne lese! Jeg er så takknemlig for at jeg har lært det, og for at jeg har tid til å lese romaner og kose meg med alle disse ordene som gir meg så mye glede. Men også frustrasjon, sinne, angst. Ikke alle bøker er oppløftende. Noen er mest grusomme. Men likevel er jeg glad for at forfatteren har brukt tid på å skrive boka, slik at jeg kan få lese historiene og lære av dem.

Da vår lille familie flytta til St Vincent i Karibia sommeren 2008 fikk jeg en påminnelse av hvor viktig romaner er for meg som inngangsport til å forstå andres samfunn, andres verdensoppfattning. Jeg tok meg selv i å lete etter romaner som kunne fortelle meg om dette nye landet jeg hadde kommet til, og ble frustrert da jeg forstod at romaner ikke stod sterkt i dette landet. Et lite utvalg fikk vi heldigvis tak i, og de ga uvurderlig innsikt i et land jeg bodde i i 1 år, uten å bli så godt kjent med voksne vincentianere som selv kunne fortelle meg hvordan det er å komme fra og leve på St Vincent. Takket være G C H Thomas, H Nigel Thomas og Nathalie Andrews fikk jeg utdypet min forståelse og kunnskap om dette vakre landet jeg nå skulle leve i. De har definitivt bidratt til at St Vincent for alltid kommer til å ha en spesiell plass i hjertet mitt.

Jeg ser med glede på mine to små jenter som tydelig ser ut til å ha blitt påvirket av min kjærlighet til romaner og historiene de gir. Vår eldste har bestandig elsket ord, språk og fortellinger. Hun vil bli lest for hver dag, og lydbøker står ofte på inne på barnerommet. Historiene fyller også henne med glede, forventninger, lærdom og drømmer. Vår yngste kommer ofte med bøker til oss som hun vil se i sammen med mamma eller pappa, eller hun er å finne ved bokhylla, omgitt av bøker, og med ryggen mot verden. Spesielt etter lange barnehagedager er det som om hun setter seg der for å være i fred, for å kose seg og finne et sted hvor hun kan få ro og avkobling. Jeg lurer på hvilke bøker de leser om 30 år, og hva de synes om dem. 

Da jeg var oppe til muntlig eksamen i statsvitenskap våren 2004 la jeg fram en oppgave jeg hadde skrevet om Provisional IRA. Jeg la fram deres tanker og overbevisninger så godt jeg kunne, men med en sterk tanke i bakhodet om at jeg ikke måtte være for påståelig - jeg hadde tross alt ikke vært der og snakket med dem selv, så jeg visste jo ikke hva de egentlig mente. Jeg hadde fordypet meg i sitater og intervujer av mennesker som hadde vært der, som hadde snakket med dem, og tilla disse ordene stor betydning. Det var da jeg forstod at mastergradssøknaden som jeg snart skulle levere inn måtte gå til sosialantropologisk institutt. Det gjorde dem. Og da fikk jeg dra for å snakke med dem. Det vil si, jeg snakka ikke med så mange aktive IRA-medlemmer, bare noen få. Aller mest fikk jeg snakke med de som hadde valgt den andre veien, den politiske. Likevel var det historiene deres som rørte ved meg, som satt seg i meg og som blir med meg resten av livet. Historier som krig, håp, sinne, smerte, glede, fortvilelse og mot. Historier fra Irland har også blitt lagt i romaner som har vært med på å forme min oppfattning av dette landet og dets historie. 

Nå jeg går gravid blir jeg ekstra ivrig etter å lese romaner. Spesielt fra land som ligger langt i fra meg, land jeg ikke vet noe særlig om, og som jeg, i alle fall med min stadig tyngre kropp, ikke kan reise til. For da kan jeg likevel reise, selv om jeg ligger i senga, urørlig og umotivert, kan jeg reise gjennom tid og sted, og kjenne på hvordan verden oppleves for andre enn meg selv.

Jeg trenger bare å tenke på ordet, så kommer den varme, kriblende følelsen i magen min. "Roman". Hvilken herlig oppfinnelse! Hvilken berikelse for oss alle!

 

I terapi.

Jeg lever fremdeles i troen på at jeg er like spek som for mange år siden. Som den gang jeg var student, da jeg faktisk levde et aktivt liv. Jeg tenker i grunn at jeg gjør det nå også. Jeg går jo til og fra jobb. Som bare ligger ca 15 minutter fra huset vårt. Og så tilbringer jeg jo dagene sammen med barn, så noe bevegelse blir det da. Men det er ikke som før. Når jeg ser meg selv i speilet ser jeg det. Jeg ser gamlere ut nå. Sliten. Forfallen på et vis. Og dagene går så fort. Jeg rekker ikke så mye som jeg ønsker. Som å trene for eksempel. Det er et uoverkommelig tiltak å komme seg ut av huset etter at barna ha sovnet og husarbeidet er pirka i.

Men så trenger jeg det egentlig ikke. Komme meg ut av huset etter at barna har sovnet altså. Det beste er å komme seg ut mens de fortsatt kan være med. Til akebakken. Like ved huset vårt ligger den perfekte akebakke. Akkurat passe lang. Akkurat passe bratt. Og der kjører vi. Så det suser. Så vi bare må le. Så vi hopper, av fart og av glede. Med lette skritt løper vi opp igjen. Himmelen rundt oss er hvit og grå og blå. Av og til hilser sola på, så vidt. 

Det beste er hvis mini kan sove, mens jeg og eldstejenta vår kan ake. Da får vi god tid. Da kan vi ha stor fart. Da orker vi mange turer. Og hver gang vi er der tenker jeg at hit vil jeg igjen, i morgen. Helst hver dag. Jeg vil puste den friske, klare lufta, jeg vil se alt lyset som omringer oss, jeg vil kjenne gleden i hele kroppen, jeg vil høre latteren hennes. Her hvor jeg føler meg så lett, så fri.

Det er den beste antidepressiva. Den beste medisin. Alle vonde tanker er som blåst bort. Musklene mine kjennes friskere, sterker ut nå. Selv om vi sjeldent er alene i akebakken så er det heller ikke plagsomt mange andre der. Jeg forstår det ikke. Det skulle ha myldret av folk der. Hele dagen.

Jeg håper at vi bestandig kan bo nær en god akebakke. Det er en undervurdert kilde til glede, til livsgnist. Jeg gleder meg til neste gang vi får tid og mulighet til å gå dit igjen, jeg og jenta vår.

Godt nytt år!

Et helt år er over. Et helt år som har gitt store gaver i form av nye mennesker som beriker våre liv. Et år som for min del har vært delt mellom liv i permisjon og arbeidshverdager. Uannsett har det vært sterkt preget av samvær med små barn. Små barn som har sin måte å se verden på, som skal finne sine plasser i et samfunn hvor holdninger til barn og barndom er i stadig endring. De smiler til meg, søler til klærne mine og river meg tilbake til virkeligheten når tankeverdenen er i ferd med å sluke meg. 

Og det har den gjort alt for mye, spesielt i høst. Det har vært et voldsomt år for verden, med revolusjoner, naturkatastrofer og økonomiske utfordringer. I Norge har vold og overgrep preget mange nyhetsoversikter. Og jeg blir lammet. Av angst først og fremst. Jeg blir sittende stille, urørlig i sofaen, med bilder på netthinna jeg ikke vil se. Jeg prøver å ikke blunke. Jeg prøver å ikke se. Hverken de nyhetsbildene som flimrer mot meg, eller de minnene som insisterer på å gjøre seg gjeldende, nå igjen. Mørketiden har satt sine klør i meg denne høsten. Den har vært ubarmhjertig. Ingen rolig melankoli, som vanlig. Bare mørke. Bare en sliten kropp, med slitne tanker som ikke har klart å være et slikt menneske som jeg så gjerne vil være. Ikke raus, koselig, imøtekommende, morsom, leken. Bare mørk. Bare sliten.

Men nå har sola snudd. Nå har et helt nytt år begynt. Jeg lurer på hva det vil bringe. Jeg gruer meg ikke til det, slik jeg har gjort før. Så mange nyttårsaftener har jeg hatt en vond klump i magen. Fordi jeg har følt at så mange dager har vært bortkasta i året som gikk. Fordi jeg ikke har levd de slik jeg skulle ha gjort. Det har jeg kanskje ikke i år heller. Men det får så være. Likevel gleder jeg meg, til å finne ut hva som venter. Før grudde jeg meg bare. Fordi jeg var sikker på at noe vondt ville skje. Det bruker det nemlig, i mitt liv. Med jevne mellomrom. Men ikke nå. Ikke på en stund nå, tror jeg. 

I akebakken er det akkurat passe med snø. Vi suser utfor, på rattkjelken. Vi svever gjennom lufta, og ler så vi blir stive i kinnene. Jeg og jenta mi. Hun som er så god. Hun som lyser opp livet vårt. Av og til blir jeg redd, og tenker; "hva har jeg gjort? Hvilken verden har jeg vel satt barn til?". Men det er ikke sant at alt er vondt. Det er ikke sant at mennesker bare er i stand til å vold, overgrep, vond konkurranse seg imellom. Det er jo mye godt her i verden også. I akebakken møtes vi, to kvinner med ulike bakgrunner, mødre, med den samme kjærlighet og bekymring for våre barn. Når barna våre leker og ler sammen, når vi står der, på toppen av akebakken, i den friske luften, med smil på leppene, da er verden alt fra mørk. Hun kunne vært fanget i et land i krig. Jeg kunne ligget viljeløs i senga, bak svarte gardiner. Men vi er ikke der.

Uansett hvor sliten jeg blir, uannsett hvor stressa og sur, så er de der med sine smil. Disse to barna som jeg er så heldig å være mor til. Det kan virke som om de er glade foruten grunn. At de bare smiler og ler slik helt uprovosert. Det er da jeg får et snev av troen på at det ligger så mye godhet latent i mennesker, så mye latter, glede og omsorg, som bare venter på å få slippe til. At det er slik vi er, i utgangspunket. Måtte dette bli året hvor det får slippe til mer enn noen gang.

Før, da jeg var ung liksom, da ville jeg så gjerne være oppdatert, informert, aktiv. Men jeg klarer det ikke likevel. Det er trist, men sant - det mindre jeg ser på nyheter, det gladere blir jeg. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg mer. Jeg bryr meg fortsatt, mer enn hva godt er. Andres smerte er ikke bare noe som vises på en skjerm. Det setter seg i meg. Som energitappende, angstfremkallende klor. Men livet kan ikke først og fremst være slitsom. Og hva har jeg vel å klage over? Egentlig?

For min del begynte dette året med god søvn, deilig frokost sammen med herlige mennesker, lek i akebakken sammen med inspirerende døtre, antydning til sol, kos, raushet og varme. Måtte det bli et herlig og morsomt år. Måtte det i alle hovedsak være gode overraskelser på lur. Lykke til alle sammen - jeg ønsker dere alt godt i året som kommer!

 En velduftende blomst i et ukjent land.

Av og til godt sovehjerte.

 Snøkunst laga i påskeferien.

Et glimt fra England, der jentene og jeg var på ferie i mai.

 En lykkelig mamma.

To reisevante jenter ute på tur, igjen.