"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

torsdag 5. desember 2013

Husmorstolthet for fall.

Jeg skulle ønske at det var ryddig, rent og en anelse fancy rundt meg, hjemme altså, hver kveld. Det er deilig med rene gulv, kjøkkenbenker uten papirhauger som en eller annen burde ha gjort noe med snart, klær som ligger i skap, leker som ligger i riktig eske, støv som ikke befinner seg på gulvet, smuler som er i søppelkassa, fine møbler og ting som matcher. Jeg ser rundt meg. Det er ikke sånn hos oss. Det er bare ikke det. Vi har alt for mange ting tenker jeg, for liten plass, bare det at tørkestativet må stå i gangen produserer jo masse støv, sikkert, vi er fem og da må det jo bli rot tenker jeg, og så er jo tre av oss hjemme og bruker huset hele tiden så uannsett hvor mye jeg rydder og vasker så er det konstant rotete. Åh! 

Da jeg var liten hadde vi en del besøk av Bestemor. Hun hjalp oss, med barnepass og husarbeid. Jeg merka aldri at hun vaska. Jeg kan bare huske at jeg satt i armkroken hennes og ble lest for. Hun var rolig, snill, morsom. Som en ånd for hun gjennom huset og så var det bare rent, ryddig og god mat stod og putra på kjøkkenet. Rissuppe for eksempel. Det var godt det! 

Når jeg rydder og vasker blir jeg sur. I alle fall hvis jeg skal vaske gulvet. Det er så slitsomt det. For jeg er ikke flink til det, faktisk, og så blir det jo bare møkkete igjen i morgen. Jeg vil mye heller sitte på gulvet og leke med barna mine, lese i en bok, gå en tur, skrive på bloggen min, gjøre ting som jeg vil. Men så må jeg rydde og styre hele tiden, lage mat og vaske, slikt tull! Jeg er ingen stille og handlekraftig ånd. Jeg er bare sur fordi jeg må vaske og rydde i dag også. Åh, jeg rydda jo av bordet i går, er det virkelig nødvendig å rydde av bordet i dag også? For hver ting jeg gjør så tenker jeg at "jeg skal bare gjøre dette og så skal jeg sette meg ned sammen med barna", men så hører jeg at vaskemaskina sier "klikk - jeg er ferdig kom og heng opp klærne!" eller så er en av oss sulten, igjen. 

Bestemora mi, hun hadde ett barn mer enn meg hun, og barna var tettere i alder. Hun lagde nesten alle klærne deres selv. Hun hadde ikke engangsbleier til sine barn. Hun lagde all mat fra bunnen av. Jeg når henne ikke til anklene. Hvordan kan det være så mye vanskeligere for meg, når jeg har langt flere hjelpemidler tilgjengelig? Det er meg uforståelig. Hun var av et helt annet kaliber enn meg. Sånn er det bare. Og nå skal jeg prøve å slutte å irritere meg over at jeg ikke har det slik som jeg skulle ønske i huset mitt. Jeg skal gjøre det jeg rekker og prøve å være fornøyd med det. Og ikke irritere meg over rot og ting som ikke matcher, men nyte tiden jeg har sammen med den lille hjelperen min, og de to storesøstrene hans.

Heisann Mamma! Jasså, du har tenkt å gjøre noe? Blir med og ser jeg! Blir stas!
Ut på tur aldri sur. Jeg finner fram uteklærne mine selv jeg!
Sikker på at denne kluten trenger å henge på klesstativet da? Jeg skal bare skjekke om den virkelig er våt jeg.
Du vil ha orden i bokhylla sier du? Jeg tar saken på strak arm!
Jasså ja, så du har tenkt at lokket skal stå der ja? Jeg tror ikke at jeg er enig i det altså.
Jeg tar meg av utpakkingen av den bagen jeg. Bare sett deg i sofaen og sleng beina på tåfisbordet du. Dette blir ordnings!

tirsdag 3. desember 2013

En permisjonsdag.

Vi våkner tidlig. Opp og hopp. Ingen nåde liksom. Jeg bruker faktisk å få sove litt på morgenene jeg da. Etter travle netter for meg står kjæresten min opp med barna så jeg får hvile litt. Men i dag er vi oppe alle sammen. For jeg og småfolket skal ut av døra vi også, vi skal være på helsestasjonen kl 9 faktisk. Og i beregningen av gangtid så må man ta høyde for diverse stopp for samtaler, se på hunder, følge med på bussen, se etter et fly, det faktum at vi bestandig er treigere enn antatt etter å ha bodd i opptil flere land som har vært britiske kolonier. Det går ikke fort i svingen. Men det går da. Så vi kommer oss fram i tide vi.

Fornøyde tropper vi altså opp på helsestasjonen, mannsterke som vanlig. Lillegull blir målt og veid og observert, mor blir snakka med og får en støttende klapp på skuldra, alt er i orden. Vi har det fint. Han sover litt bedre nå. Nok til at jeg er svakt optimistisk og en anelse mindre sliten. Juhu!

Vanligvis somler vi veldig på helsestasjonen. De har så mange fine leker og bøker og en sklie og så må vi bare en tur på do og så må vi snakke om en del ting og så møter vi noen kjentfolk og så må vi jo kle på oss i eget tempo og i det hele tatt. Vi er treige, men når vi først har kommet et sted så blir vi gjerne en stund da. Sånn er nå det. Men ikke i dag. I dag suser vi videre.

Vi rekker bussen fint og er i grunn akkurat tidsnok i byen. Småløper litt da. Men bare litt. I går googla vi fram Nidaros Øyeklinikk, men jaggu meg ligger det ikke der det liksom skal ligge, sånn i forhold til kartet. Litt leting, søren klype nå er vi noen minutter for seint ute, igjen, men så finner vi det. Heis og greier. Uten skilt da, så vi vet ikke hvilken etasje vi skal til, men treffer på første forsøk. Supert.

Vel inne må vi vente en stund, men får komme inn til øyelegen akkurat før småfolket blir alt for sultne og leie av å vente. Legen kikker på øyet mitt. Intoleranse mot linser, masse småsår, ikke rart at det er vondt. To forskjellige dråper, linsenekt i tre måneder, kanskje mye lenger. Færbainnels! Jeg som bare tenkte at det var litt vondt og sårt og slitsomt tåkete på det øyet, noe som var enkelt å fikse, men så var det mer alvorlig enn som så. Sett på makan.  

Jaja. Ut i verden igjen. Apoteket neste, nå med brødskive i hånda. Kaviar på midtiguri, gulost på meg. Lillegull har jeg rent glemt. La oss håpe at det går bra læll. Han berger på sirkus og brød til folket.

På vei fra et ærend til neste møter vi ei venninne. Sånn tilfeldigvis, midt på gata. Hun er fjong, nyklipt, på vei til cafe. Jeg vil også sette på meg en cafe, ta en kakao, le sammen med andre voksne. Hun ser nesten unnskyldende på meg når hun sier at det er det hun skal. For det skal ikke jeg. Men jeg ser på midtiguri som hopper i sølepyttene mens krøllene danser, jeg ser på julelysene rundt meg, jeg vet at en rolig ettermiddag venter på oss. Det blir bra det.

Jeg hadde egentlig tenkt å trille hjem fra byen. Tvillingvogn med to sovende barn, en stor time i motbakk, langs trafikkerte veier. Optimistisk. Det hadde vært så godt med litt trim for kroppen og litt luft for hodet. Men den lille vennen min begynner å bli lei og sliten etter alle ærendene. Hun har vært så flink så lenge nå. Nå vil hun gå sakte, gjøre ting i sitt eget tempo. Det er ikke forenelig med å trille hjem.

Vi kommer akkurat for seint til bussen. Neste går om et kvarter. Da rekker vi akkurat å handle bananer til knerten før vi suser hjem, så vi strener innom en butikk. Utenfor står en dame og brenner mandler, det lukter herlig jul, vi blir så sultne, så lysten på noe godt. En pakke Toffifee sniker seg med innimellom bananene gitt. Vel ute av butikken får vi smake på de brente mandlene og blir skjønt enige om at slikt må vi også lage før jul, slikt må vi lære oss. Så godt!

Neste buss rekker vi fint. På veien hjem sover begge barna. De står utenfor mens jeg går inn på skolen og møter eldstejenta mi. Det er deilig å få noen minutter med henne helt selv. Men vi er ikke alene i gangen. Vi snakker med ei jente og ei mor som vi bare har snakka litt med før, finner ut at vi har mye til felles, at jentene trives sammen, at vi absolutt bør finne på noe en dag. Jeg tenker fersk julekake, jenter som får ro til å leke på rommet og mødre som kan sitte i sofaen og snakke. Dette blir bra. Så kommer storesøstra til en i klassen til jenta mi. Med et smil spør hun om det er jeg som har babyen som er i vogna ute. Han gråter. Så da suser vi oss hjemover.

Hjemme lager vi mat, koser oss, slapper av, leker, pusler litt med husarbeid, men ikke for mye, ikke i dag. Etter en stund blir Ella henta av en venn og mamma'n hans, hun skal bli med han hjem. Vi andre er bare hjemme. Vi tar på oss reflekser, slukker lys, later som om vi er i skogen. Rotet får ligge. Midtiguri får snusen av Toffifee. Den pakken som jeg prøvde å holde skjult i stelleveska, men som ble rotet fram da jeg måtte lete etter nøklene, mens to jenter snakka konstant og en baby hyla, og jeg kjente at jeg ble mest sur fordi jeg ikke klarte å holde Toffifeen min skjult. Vi deler de som er igjen. Kan du tro det? Jenta mi liker Toffifee! Enda en ting vi kan kose oss med nå, når jula nærmer seg, og julefreden skal snike seg innover oss.

torsdag 14. november 2013

Det beste november har å by på.

Mørke, kalde, sure dager. Slitne barn, slitne voksne. Trøtte kropper, for lite søvn. For mye vi skulle ha fått gjort, for få timer med lys. Det nærmer seg jul, men vi vet at vi er langt unna å ha kontroll på julegaver og kalender og greier. Det er den kjipeste måneden. Den som er så slitsom. Vi er novembersure. Vi vil bare sove. Vi vil alt og ingenting. Vi ser på hverandre og gjør så godt vi kan. 

Åh, det er et tiltak å få på seg klær og få med seg vannflasker og alt annet man kan trenge, men vi går ut, kjenner på den klare lufta og ser snurten av sola. Den varmer oss, helt fra himmelen. Vi møter gode venner, venner man kan være seg selv sammen med, slappe av sammen med, leke med, nyte både gryende vennskap og vennskap som har vart i mange år sammen med. Vi baker bakverk som er gode, ikke næringsrike, men kos er også sunt. Vi kryper opp i sofaen, trekker beina opp under oss, smiler til hverandre, gjesper. Vi ser på oss selv i speilet og ser at vi ser slitne ut, selv om vi tross alt føler oss helt grei i grunn. Vi drikker litt mer kaffe. Vi tenner stearinlys. Det lukter godt av fersk gjærdeig, vi hører latter. Selv om vi er novembersure har november også mye godt å by på. 

Takk til venner og familie for gode novemberdager!



onsdag 13. november 2013

Søvntortur.

Senga er myk og varm. Den tar imot meg. Dyna legger seg beskyttende rundt meg. Jeg legger meg godt til rette, kroppen hviler tungt nå og jeg tenker: "No sjø. No søv'n sekkert, læng".

Jeg stavrer meg gjennom leiligheten. Ser på klokka. Den er ti minutter siden sist. Eller en time. Eller tjue minutter. Eller kanskje faktisk to timer. Sjeldent er den mer enn to timer siden sist. Litt for sjeldent for min smak. Jeg er så sliten. Den lille gutten min gråter. Jeg løfter han opp. Gir han en kos. Kjenner på han. Er det vondt noe sted? Er det noe som plager deg? Som oftest ender jeg opp med amming. Han slurper i seg. Etterpå er han urolig, han har vondt i magen, han vrir seg i fanget mitt, han vil ikke legge seg i senga si, han vil sitte i fanget mitt og sove. Jeg kjenner at jeg sovner med han i armene. Dras raskt inn i søvn igjen, men rykker og kjenner at jeg ikke er i senga mi nå, jeg kan ikke sove, jeg sitter jo på sovesofaen på rommet hans, og jeg holder han, jeg kan ikke sove, jeg kan jo miste hele ungen i gulvet. Jeg rugger han sakte, synger lavt, kjenner på det myke håret, det varme kinnet. Han er så god. Så søt. Og jeg tenker at det er nok ikke for uten grunn av babyer er veldig søte. Det hjelper nemlig, når man er oppe og bysser og jo var det for ti minutter siden også.

Det verker i hele kroppen. Det gjør vondt i hodet. Som om noen har tatt et tak rundt hele skallen min, stukket fingrene inn i øynene mine og trekker hodet mitt bakover. Jeg husker dårlig. Veldig dårlig. Alt for dårlig. Viktige ting som jeg skulle ha fått ordna. Papirer som skulle vært i orden, ting som skulle ha vært sendt, gitt beskjed om, snakka om, ordna opp i. Jeg husker ikke. Det ligger som en lav summing bakerst i hukommelsen. Hva var det nå igjen?

I mørket er jeg alene, alene med den lille gutten, det er bare oss på rommet hans. Men jeg ser de for meg. De som faktisk blir utsatt for søvntortur. De som holdes fanget, i mørke, trange rom, uten noe utsikt til et levelig liv igjen, og som slettes ikke blir vekt av en ufattelig søt baby. Jeg fylles med et sinne, imot de som bruker sitt ene liv på å gjøre andre vondt, hvorfor i all verden? Jeg fylles med en motløshet, fordi jeg ikke kan gjøre noe for å hjelpe dem. Alle de som holdes fanget, fjernt fra familie, venner, frisk luft, lys. De er her hos oss nå. Jeg klarer ikke å la være å tenke på dem. Jeg er så sliten, så sliten, men hva har jeg å klage på? Jeg kjenner på den lille gutten i fanget mitt. Jeg fylles av en angst. Av en angst for at det skal bli meg en gang, eller den lille gutten i fanget mitt. Noen må ta telefonen og høre at sitt barn blir utsatt for tortur, fordi noen simple, såkalte mennesker vil ha penger. Det er noens virkelighet. Jeg ville blitt gal. Jeg blir nesten gal bare ved å vite at noen faktisk har det sånn. Jeg fylles av angst, sinne og motløshet og føler meg så svinnende liten, ubetydningsfull. Jeg holder den lille gutten inntil meg, jeg kjenner på han, er det noe jeg kan hjelpe deg med?

Jeg stavrer tilbake til senga. Ser på klokka. Jeg husker ikke hva den var sist jeg så på den. Det samme kan det være. Nå, nå sover han sikkert, lenge, lenge. Helt til mamma'n er uthvilt, og våkner, morsom, mild, snill, imøtekommende. Jepp, slik blir det nå.

Jeg dras inn i dyp søvn, for omtrent fjerde gang de siste månedene. Fire timer sammenhengende søvn. Hvilken gave! Så utrolig fantastisk! Jeg dras inn i søvnen, inn i drømmer. Jeg drømmer at jeg står i et klasserom, i England av alle land, jeg samarbeider med fagforeninger og holder foredrag og arbeidsgrupper for leger og sykepleiere for å få dem til å stå imot moderne arbeidskrav, for å få dem til å stå på krava og nekte å arbeide urealistiske lange vakter, slik at de ikke får nok hvile, nok søvn. "Dere vet jo hva søvnmangel gjør med hjernen! Dere må ikke gi dere, dere må nekte å arbeide når dere ikke får nok søvn! Det er uansvarlig!". I drømmen er jeg engasjert, ivrig.

Jeg våkner. Han har sovet fire timer sammenhengende. Kroppen hans er rolig. Han stråler av glede. Han er så god. Jeg ser at søvnmangelen ikke har skadet han i alle fall. Selv om jeg til slutt måtte spørre helsesøstra: "Blir han også gal av å få for lite søvn? Blir hjernen hans skada av dette?" Heldigvis sa hun nei. Jeg våkner og føler meg uthvilt. Uoverkommelig. Morsom. Dette blir sikkert en god dag. 

Det ble ikke bare en god dag. Svært få dager er bare gode. Men i natt vet du, da sover han sikkert godt igjen, slik at i morgen, ja, da får jeg sikkert en ny mulighet til å være morsom, effektiv og ikke minst konstruktiv. Da får vi sikkert en ny mulighet til å kose oss sammen. "No søv'n sekkert, læng".

torsdag 7. november 2013

Mitt Trondheim.

Jeg går i min egen verden for tida. Kroppen mangler søvn, hodet mangler konstruktive tanker. Midt oppe i all nattevåken som lillegullet vårt står for skal hverdagen fungere også. Jeg får ikke helt tak i hva nyhetsfolka snakker om, eller hva som diskuteres på sosiale medier. Det er noe om kors, flagg og selvfølgelig muslimer. Ordene svever rundt meg, og jeg skulle gjerne ha tatt tak i dem, men så var det middagslaging, klessvask, en glidelås som det trengs assistanse til, bleieskift, ja, det meste annet enn nyhetssendinger i grunn. 

Og så var det tur til helsestasjonen. Med friskt mot, i nydelig novemberlys, med rim på bakken, med en ivrig sparkesyklist og en noe utålmodig vognpassasjer suser vi avsted. Vi må stoppe og diskutere litt av og til, eller justere en vott, eller se på et blad som kanskje ser ut som en snegle, eller se, der kjører jo bussen! Når vi nærmer oss helsestasjonen kommer en kvinne imot oss. Hun skal den andre veien. Jeg kjenner hennes ikke. Men jeg smiler og sier hei. Hun smiler tilbake. Jeg er usikker på om hun vet hvem jeg er, men jeg er rimelig sikker på at hun er mamma'n til en gutt som er like gammel som eldstejenta vår. De har gått i barnehagen sammen og går nå i samme trinn på skolen. Han er en herlig gutt. En slik gutt som man blir glad av å være sammen med, en gutt med humor, smittsom latter, imøtekommende, smart, koselig er han. De er opprinnelig ifra Somalia. Jeg vet ikke om han har bodd i Norge hele livet sitt. Jeg vet ikke om han føler seg norsk, eller somalisk. Jeg vet bare at han er en koselig gutt som jenta mi liker å være sammen med.

Helsesøstra tar imot oss. Det veies, måles, snakkes, smiles. Hun tar som vanlig godt imot oss. Vi går letta ut ifra kontoret hennes og gjør oss klare for å gå. Men så må jeg bare amme litt før vi skal gå. På venterommet sitter et par i fra Venezuela. de har med seg en liten baby og en meget stolt bestefar. Jeg kan dessverre ikke spansk, men med litt engelsk og litt kroppsspråk kan man alltids snakke sammen. Vi smiler imot hverandre, snakker om barna, om Venezuela, om at jeg har bodd i Karibia og at det nok er det nærmeste jeg har kommet deres hjemland. Jeg tenker at jeg kan flaut lite om Venezuela. Den stolte bestefaren synes lillegullet vårt er søt. De smiler til hverandre. Han vil gjerne holde gutten min og jeg har ingenting imot det. Vinjar trives på fanget til den fremmede mannen, han smiler og babler i vei. Jeg hadde forventa at han skulle bli litt utrygg, men det blir han ikke. Mannen er tydelig glad i barn og barn føler seg tydelig trygg hos han. 

Vi går ut i den kalde dagen. Sola er på vei opp. Den lyser for oss. Vi vil ikke inn. Vi vil til en lekeplass. Vi vil være ute i den klare lufta, vi vil leke. Vi er hjemme. Hjemme i landet vårt, hjemme i byen vår, hjemme i bydelen vår. Den bydelen som vi valgte å kjøpe leilighet i, fordi det var greit nok nære jobbene våre, fordi det er en bydel som ligger midt imellom by og land, fordi det er rolig og greit her, og fordi her finner man mennesker fra mange forskjellige land. Vi ville at våre barn skulle vokse opp i et miljø der man kan møte mennesker med ulike etniske bakgrunner, der mangfold er normen, der man blir vant til at mennesker er forskjellige. 

For meg er denne bydelen slik. Andre ser sikkert på sine omgivelser med andre innstillinger, andre briller, men for meg er mitt nabolag perfekt. Her kan jeg gå på bussen som skal ta meg ned til byen, og på turen møte en bekjent fra Palestina og få høre hvordan det går med dem. På vei opp igjen fra byen kan jeg bli litt bedre kjent med ei dame fra Somalia, som har barn i samme barnehage og skole som oss. Når jeg går til butikken kan møte ei som kommer ifra Nigeria, vi kan slå av en prat, oppdatere hverandre på hva som har skjedd siden sist og bestemme oss for å møtes oftere. I gangen i barnehagen til barna har jeg blitt helt vant til å høre flere forskjellige språk. På skoletrinnet til eldstejenta vår er det barn som har foreldre med bakgrunn fra mange forskjellige land. Et av de første flaggene eldstejenta vår lærte seg var det somalske. Når det skal være barnebursdager hjemme hos oss kokes det selvfølgelig også kyllingpølser.

Jeg synes det er spennende. Jeg skulle gjerne likt å vite mye mer om landene de kommer ifra og om hvordan og hvorfor de har kommet til Norge og om hvordan de synes det er å bo her. Men sånn i hverdagen er det andre ting vi snakker om. Jobb, utdanning, barna våre, det bursdagsselskapet, den fotballtreningen, hvor har du kjøpt den vogna? Fjernt unna diskusjoner om politibetjenter iført hijab, smykker med kors, lukkede asylmottak, diskusjoner som går på nasjonal nivå, diskusjoner som jeg gjerne skulle ha satt meg bedre inn i og sagt noe vettugt om, der jeg skulle ha lagt fram mine synspunkter slik at andre også kunne blitt enig, der går hverdagen, der møtes folk, på bussen, i gangen i barnehagen eller på skolen, på butikken, på fortauet. Og vi kan gå rett forbi hverandre og tenke at vi er jo så forskjellige, så fjerne fra hverandre. Eller vi kan se, smile, si "hei", kanskje til og med mer, og så finne ut at jammen har vi noe felles også, jammen var det givende å snakke med deg. 

Mitt Trondheim er fargerikt. Og jeg setter stor pris på det.  

søndag 27. oktober 2013

Permisjonstid uten barnehage.

Stillheten ligger rundt meg. Stua er helt tom. Det er bare meg. Bare jeg, som sitter her i godstolen. Som absolutt skulle lagt meg på sofaen og sovet litt. Kroppen er så trøtt, så trøtt. Lillemann har sover så dårlig den siste måneden, det er nærmest til å bli sprø av. Enda sprøere enn jeg er fra før liksom. At det går an! Hvis han sover mer enn 2 1/2 time sammenhengende på natt, og ikke trenger byssing og byssing og atter byssing før han sover igjen er det luksus. Jeg er for gammal for slikt. Og det er så fortvila å ikke forstå hvordan jeg skal hjelpe han til å sove godt. Han er syk også da, det er det jo lite jeg får gjort noe med, annet enn å gi omsorg, få i han næringsrik mat og drikke, ta tida til hjelp. 

Det er slikt jeg helt glemte da jeg bestemte meg for å ta treåringen min ut av barnehage her i sommer. Det med at lillebror sikkert kom til å bli syk og at han sikkert kom til å sove dårlig. Men jeg hadde håpet på mer søvn enn dette da. Hadde satsa på mer søvn enn dette. Likevel tenker jeg at det er jo for en periode bare. Snart så sover han sikkert godt. I mange timer i strekk. I natt sikkert. Ja, sikkert i natt. Da blir det saker da!

Men i dag er alt stille rundt meg. I dag har jeg stått opp, spist frokost sammen med den lille gutten og pappa'n hans, sagt "hadet" til pappa'n som har dratt på en konferanse, lagt den lille gutten ut i vogna for morgenduppen, og så satt meg rett ned i godstolen og hørt på stillheten. For i dag er jentene sammen med Morfar. Og jeg har tenkt at slik kunne det faktisk vært hver dag. Jeg kunne faktisk ha hatt denne stillheten hver dag. Jeg kunne ha hatt denne morgenduppen til å gjøre akkurat det jeg vil. Til å sove på sofaen, lese en bok, skrive på bloggen min, gjøre husarbeid helt for meg selv, lakkert neglene, hørt på radio, fiksa håret, ja, faktisk til hva jeg vil. Og så kunne jeg ha lekt og kosa med babyen, helt alene, før jeg kunne gått tur mens han skulle sovet den andre duppen sin, og på turen plukka med meg de to søstrene hans fra barnehage og skole. Det hadde vært bra det også, sikkert. Men jeg har valgt det annderledes. Akkurat nå, når han sover så grenseløst dårlig på natta, så husker jeg ikke helt hvorfor. Men når jeg ser på treåringen min som smiler imot meg, så husker jeg det helt greit.

Jeg har valgt å ha henne hjemme. Hun har permisjon fra barnehagen fram til august neste år. Nå har hun allerede hatt permisjon fra barnehagen i seks måneder. I ett halvt år har vi bare vært sammen. Og hatt det fint, stort sett. Hun har snakka lite om barnehagen sin. Men nå, for et par dager siden, så så hun på meg og sa: "Æ savne bagehagen min, Mamma". Eh, ja. Jeg prøver å si at etter sommeren så kan hun begynne i barnehagen igjen. Litt vanskelig i grunn, å forklare for en treåring hvor lenge det er. Ni måneder fram i tid. Det er en stund til det.

Men jeg tenkte altså at det ville vært kjekt å ha henne hjemme. Jeg ville oppleve hverdagen sammen med henne. Tiden går så fort. Plutselig er de store barn, som vil klare seg selv, leke med venner og ikke med meg, som vil finne ut av verden på egenhånd. Det er så få år at de er små og aller helst vil være sammen med mamma. Og jeg vet selv hvor mye morsomt jeg får oppleve sammen med barna i barnehagen. Jeg ville oppleve det sammen med henne selv. Jeg ville ikke komme i barnehagen og få fortalt hva hun hadde sett og sagt, jeg ville se og høre det selv. 

Jeg ser hvor sliten barna i barnehagen blir. Ja, klart at de opplever mye morsomt, mye lærerikt, mye givende. Men det er også slitsomt. Det er intenst og det er slitsomt for barna. Stadig flere barn har lange dager og lange uker, og jeg tror ikke at det er bra for dem. Barn trenger også hvile. Barn trenger også tid hjemme til å bare gjøre ingenting, til å bare være alene, til å bare være sammen med familie og venner. 

Jeg husker at jeg stod på jobb i fjor, i novembermørket og så på barna rundt meg og tenkte i mitt stille sinn at når jeg nå går ut i permisjon igjen så skal jeg ikke ha barn i barnehagen på november. Det er så mørkt og kaldt og vått og rått og slitsomt. Det er travle hverdager, det er løping hit og dit for å rekke det som rekkes skal, det er bleke, trøtt voksne som så gjerne vil gjøre sitt beste, men som så vel kjenner at det er november, og man aller helst ville ha krøpet opp i sofaen og bare sovet. Og jeg tenkte at hvis hun ikke skal være i barnehagen i november, eller alle de dagene hvor hun sikkert er syk og ekstra sliten, ja da kan hun like så gjerne være hjemme. 

Jeg vurderte å søke om redusert plass da. Halv plass for eksempel. For å gi henne litt av begge verdener. Men så er det dette med at det da ikke er sikkert at vi får full plass igjen til neste høst, og da trenger vi det sjø. Og så tenkte jeg at jeg kan jo ha henne hjemme når jeg vil og så ha henne i barnehagen når jeg vil, men det er nå litt styr det også da. Og som en venninne sa til meg; kanskje er det likså greit å gjøre alt eller ingenting. Da trenger man ikke å lure på om hun skulle ha vært i barnehagen nå, kanskje hadde det vært morsommere for henne akkurat i dag, for da kunne jeg fått gjort unna ditt og datt. Nå trenger jeg ikke å lure, nå er det sånn det er. Hun er hjemme, jeg er trøtt og skulle gjort andre ting enn å bare lekt med henne og lillebroren også, men det er slik det er. 

Vi gjør dagene så gode som vi kan. Vi leker, lese bøker, baker, drar til åpne barnehager, besøker venner, får besøk, går på tur, og henter storesøstra, og gjerne en venn eller venninne, på skolen 13.30. Dagene flyr av sted. Vi kjeder oss ikke. Ikke før nå da. Ikke før lillebror har vært syk i en måned og mamma'n er så sliten av søvnmangel at hun blir kjedelig. Men ikke så kjedelig. Jeg vet så vel, at hvis hun hadde vært i barnehagen og jeg hadde vært hjemme med lillebror alene på dagene, så hadde jeg jo fått sovet selvfølgelig, men det hadde likevel vært mye jeg ville ha gjort som jeg ikke syntes at jeg rakk og så ville jeg ha kjent på hvor trøtt jeg er. Nå, nå kan jeg nesten ikke kjenne etter hvor trøtt jeg er. Nå lager vi oss heller en smoothie for å få i oss mye god næring, og så tar vi på oss varme klær og går ut i den friske, gode lufta. Hoj, så glad man blir i friluftsliv når man ikke sover godt på natta! Aldri så galt at det ikke er godt for noe, kan man jo si.

Jeg var litt spent på hvilke reaksjoner jeg ville få, da jeg valgte å ha henne hjemme. De fleste sier at hun er heldig. Noen har sagt at hun må jo få være sammen med andre barn også da. At hun sikkert ville ha hatt godt av å være i barnehage. Klart at hun skal få være sammen med andre barn. Vi låser oss jo ikke inn i huset og trekker for gardinene heller. Men hun trenger ikke å gå i barnehage for å være sammen med andre barn. Hun møter venner på samme alder som seg selv flere ganger i uka, hun lærer å bli kjent med nye barn gjennom for eksempel Musikkmanesjen der vi er nesten hver onsdag, og fra kl 13.30 hver dag er hun sammen med storesøstra og eventuelt en klassekamerat av henne. Vi sitter fint lite inne alene og kjeder oss.

Jeg synes at det er fasinerende dette, hvordan samfunnet vårt har endra seg de siste 30 årene. Da jeg var liten var de fleste treåringer hjemme, aller mest samme med mor. Da var liksom det riktig. Nå er det liksom riktig at de er i barnehagen. Jeg tror egentlig at en blanding er det aller, aller beste. Både for store og små. Dette året har vi valgt å ikke ha barnehage for treåringen og å ikke ha SFO for seksåringen vår. Det føles riktig for oss. Hva som blir best for andre blir opp til dem å bestemme. Men å ha i bakhodet at langer dag og langer uker i barnehage og på skolen bør unngås hvis man kan, det tror nå jeg så absolutt er best. 

For meg ble dette et slags eksperiment også. Hvordan er det egentlig å ha en treåring hjemme sammen med en baby? Er det virkelig det beste for oss? Blir det gøy?

Det er intenst. Og jeg får lite tid til å bare være meg. Men vi får mye tid sammen. Og dette er siste mulighet vi har til å få det. Fra neste høst av er det full rulle med to voksne i jobb, en på skole og to i barnehage. Da kommer jeg til å være glad for at jeg fikk all denne tiden sammen med henne. Hun gleder seg til å begynne i barnehagen igjen nå. Men hun gleder seg langt mer over å være hjemme. Hun nevner barnehagen noen ganger. Men langt oftere ser hun på meg med lys i øynene og sier; "Vi e bæstevænna, Mamma. Kom da!".


lørdag 19. oktober 2013

Sesongens første akedag!

Hoho! I dag våkna vi til snø! Da var det ikke vanskelig å få med jentene ut. Etter at de hadde brukt sin tid på å stå opp, sett litt barne-tv, spist en lang frokost, fortalt om litt av hvert, møysommelig funnet klær som kunne passe for dagen, tegnet litt, sunget langt mer enn en håndfull sanger, ja, da, da var det bare å få på seg klærne og løpe ut altså, for snøen måtte lekes med nå med en gang!

Det var hvitt, lyst, kaldt, friskt, morsomt. Jentene suste ned en liten bakke, en bakke som var akkurat lang nok for treåringen, men litt for kort for seksåringen da, hun ville gjerne til en større bakke. Men da tipper jeg at hun ikke hadde orka å løpe opp så mange ganger. I den lille bakken ble det løpt. Opp igjen og opp igjen. Latteren deres omringet meg, grep tak i meg. Noe så energigivende som å ake skal man se langt etter! Det er og blir fantastisk synes jeg. 

Det akes i grunn alt for lite. Jeg tenker det hver gang jeg er i de fantastiske akebakken som ligger like bak huset vårt, den som for meg er et veldig stort pluss ved å bo akkurat der vi bor; vi har en litt liten leilighet for fem folk, men en veldig god akebakke. Nå om dagen er det snakk om at stadig flere i Norge plages av angst, depresjon, ensomhet; slitsomme tanker og livssituasjoner altså. Jeg for min del møter mye energi og livsglede i akebakken. Jeg har stor tro på at voksne må leke mer, sette seg godt til rette på et akebrett og suse nedover bakkene, le, få kald snø i ansiktet og kjenne at det kiler i magen. Jeg er så glad for at mine barn har blitt glad i å ake! Nå håper vi at det snart kommer stadig mer snø og at vi går en herlig akesesong i møte, der vi kan kose oss sammen med hverandre og andre gode venner i akebakken.


fredag 11. oktober 2013

Power to the people!

Malcom X tar seg en lur på verandaen. Man kan jo bare håpe på at den allerede sterke knyttneven vitner om en menneskerettighetsforkjemperspire :)

torsdag 10. oktober 2013

Det banker, sa Per Anker.

Det er en stillhet som senker seg. En matt følelse i kroppen. En hjelpeløshet. En oppgitthet. Når døden nærmer seg. Når den kommer snikende, avventende, men sikkert. Når det ikke lenger er noen vei tilbake, når vi alle vet at det er over, når vi aldri, aldri igjen skal kunne gå turer sammen, le over et slag Ludo, dele et måltid igjen. Aldri.

Døden er så endelig. Så uforståelig endelig synes jeg. Aldri er så veldig lenge. Så slitsomt lenge.

Av og til kommer døden overraskende, plutselig, helt uten forvarsel. 

Av og til kommer den som en slags lettelse, som en befrielse fra noe vondt. Men i kjølvannet av den vil enda mer smerte oppstå. Et savn som knapt er til å leve med. 

Av og til banker døden på døra. Sakte, men sikkert, uansett om du prøver å ikke åpne. 

Den må komme til oss alle. Det er ingen vei utenom.

Jeg ser deg for meg. Jeg ser blikket du satte i meg, den siste gang jeg så deg. Da vi møttes, og du fikk hilse på mitt yngste oldebarn. Han sikla på hånda di. Du smilte til oss. Øynene dine strålte, av varme, godhet, omsorgsevne, innlevelse, slik de alltid har gjort. Slik de alltid vil gjøre, i hjertet mitt. 

Jeg lengter etter deg, etter å være nær deg, men det er vanskelig nå, fordi du er på vei bort i fra oss, og en rekke praktiske hensyn må taes, ting som gjør at jeg ikke kommer meg til deg. Men du er i tankene mine. Jeg ser på telefonen min og vet at den snart vil ringe, snart vil stemmen hans formidle budskapet, og jeg vil måtte høre han si det, si ordene høyt, de ordene som vi alle frykter nå. Men samtidig vil jeg ikke at du skal måtte lide. Jeg vil ikke at du skal ha det vondt. 

Det er så mange minner som kommer til meg nå. Jeg ser deg for meg hele tiden. Det er så mye jeg skulle ha fått spurt deg om. Ergelig dette, at man må bli voksen før man forstå at besteforeldre også er mennesker, som har levd et liv før de ble besteforeldre. Nå, når jeg bysser en syk og urolig baby, ser jeg ut på den svarte nattehimmelen og lurer på hva du sa til dine barn da de var små og trengte ro fra deg. Kanskje husker de det. Men jeg skulle likt å spørre deg om det selv. Jeg kan ikke tro at jeg allerede har opplevd å lukte på håret ditt for aller siste gang, eller å holde i hånda di, eller at jeg har sett inn i øynene dine for siste gang. Slik kan det ikke være. Når jeg lukker øynene kjenner jeg kinnet ditt mot mitt, jeg kjenner varmen din. 

Når jeg lukker øynene mine ser jeg deg. Ikke bare i en sykehjemsseng. Aller mest i sofaen din, der jeg sitter i armkroken din mens du leser for meg. "Minus og den store verden", for eksempel. Som vi lo av, sammen. Aller mest ved kjøkkenbordet, der vi spilte Ludo, med knapper som spillebrikker. Aller mest på loftet, der du redde opp senga for meg, og la en saftflaske med varmt vann i fotenden av senga.

Alle disse dagene som skal komme, uten at jeg vil kunne dele dem med deg. Uten at du vil kunne være der. 

Mange ganger er det gamle mennesker som dør. Gamle mennesker som har levd mange år, forhåpentligvis mange gode år, som forhåpentligvis har ledd mye. 

Av og til er det unge mennesker som dør. De som dør så alt for tidlig. De som skulle hatt så mange flere dager. De som skulle ledd så mye mer. 

Når jeg lukker øynene ser jeg deg for meg. Minnene vi deler, lekene vi lekte, dagene vi fikk, sammen. Plutselig måtte verden være deg foruten. Helt plutselig. Jeg kommer til å huske den telefonsamtalen, de ordene som formidlet budskapet, stemmen som sa ordene som jeg ikke ville trodd at jeg noen gang skulle høre.

Alle disse dagene som skal komme, uten at jeg vil kunne dele dem med deg. Uten at du vil være der. 

Et savn, som knapt er til å leve med. Men som vi alle må bli konfrontert med. Som tross alt er der fordi du var god, fordi du gjorde inntrykk, fordi du betydde noe for meg. Fordi jeg er glad i deg. For alltid.



onsdag 9. oktober 2013

For en fin lampe!

Jeg sitter i senga mi, godt støtta av flere puter. Dyna ligger varm og beskyttende over meg, og jeg prøver å lese en bok. Døra står på gløtt, og jeg hører barna sine stemmer utenfor rommet. De leker, de ler, de spør og er nysgjerrige, vitebegjærlige. Jeg vet at det bare er snakk om tid, noen minutter, før hun vil komme inn til meg, lete etter meg, for å spørre om noe, eller fortelle om noe. Jeg vil gjerne høre på det hun har å si, men jeg må ligge her. For ved siden av meg i senga står en lampe. Den sender sterke lysstråler mot meg, treffer ansiktet mitt, øynene mine, huden min, for å gjøre meg sterkere, modigere, varmere.

Sommeren var fin i år. Vi fikk mye sol og varme. Vi fikk til og med bada. I det lunkne vannet svømte jeg og følte meg trygg. Men i hodet mitt var det lite sol. I hodet mitt kretset tanker jeg så gjerne skulle vært foruten. Jeg har slutta å irritere meg over dem. Jeg vet at de kommer, av og til, uten at jeg klarer å gjøre stort med det. Jeg prøver å ikke være flau over det. Jeg prøver å ha rak rygg likevel, og å se folk i øynene og si: "Ja, av og til sliter jeg med depresjon og angst". Det er vanskelig. Blikket mitt viker. Jeg ser ned i bakken. Jeg skulle ønske at jeg bare kunne skjerpe meg, og tenke andre tanker. Er det ikke bare å tenke positivt da?

Legen ser alvorlig på meg. Hun vet. Hun har kjent meg så lenge. I 13 år har jeg gått til henne, for råd, for hjelp, for støtte. Det er ikke mange minuttene hun har til rådighet til hver pasient. Men hun ser meg mens jeg er der. Og hun kan henvise meg til noen som har bedre tid. Så spretter hun opp, for å lete etter en lampe. Ja, den stod jo her for litt siden, den er sikkert bare flytta litt på, jeg kan få låne den med meg nå med det samme, og prøve, og se om det hjelper. Jeg får tårer i øynene, av takknemlighet. Kanskje er det selvsagt, at hun skal hjelpe meg, hun er jo legen min, men jeg blir ydmyk og takknemlig likevel, fordi hun tar meg på alvor, fordi hun oppriktig vet at jeg ikke bare kan skjerpe meg, men at det kan være andre ting som kan gjøre at jeg slipper å nå gå vintermørket i møte med tanker jeg slettes ikke vil ha. 

Så nå står den der i senga og lyser på meg. Jeg skal sitte forran den en halv time hver morgen. Det er ikke bestandig at jeg klarer å rydde tid til det, men jeg prøver så godt jeg kan. Det er enklere å prioritere det nå, når det er snakk om medisin. 

Når lillebror tar morgenduppen sin lar jeg alt annet ligge, og rigger meg til i senga eller i sofaen og setter på lampa. Jeg kjenner at lyset trenger inn i hodet mitt, inn i tanker og følelser. Jeg husker blikket hun satte i meg da hun sa: "Vi prøver denne først, og håper at det kan hjelpe deg. Vi vil ikke ha deg på noe antidepressiva". Nei, jeg vil ikke det. Jeg vil ikke at tankene mine skal være så unormale at jeg trenger tabletter for å få de bort. Men når jeg begynner å fortelle henne hvilke skygger som truer i hodet mitt blir hun mørk og alvorlig i blikket. Det blir helsesøstra mi også. Hun som med åpne armer tar imot oss, veier og måler lillebror, og gjerne vil vite hvordan mor har det. Jeg ser i ansiktene deres at det jeg forteller dem ikke er vanlig. At det er mer alvorlig enn som så. At det er noe som må gjøres noe med. 

Jeg ser på barna mine og blir redd. Blir de skada av å ha meg som mor? Var det dumt av meg å få dem? Jeg ber legen og helsesøstra om å observere dem, om å observere oss. De ser på meg med myke blikk nå, og sier at barna har det bra. "Det var veldig klokt av deg å bli mor", "En som er flinkere med barn skal du lete lenge etter." Jeg prøver å lagre ordene deres i hjertet mitt, og ta de fram når kroppen er tung og vonde tanker gjaller i ørene. Da er det enklere å riste på hodet, slik at tankene blir kasta rundt på, slik at de ikke står i veien.

I døråpninga står hun. Eldstejenta mi. Hun som nå er stolt skolejente, som kan så mye, vil så mye, og som nå begynner å bli stor nok til å forstå. Snart er hun til og med stor nok til å lese det jeg skriver. Jeg er redd for hva hun vil si. "For en fin lampe!", sier hun, og hopper opp i senga mi. Til meg, til mamma'n sin. Hun vil ligge der og snakke med meg, selv om jeg må ha en lampe for å lyse opp i mørket for meg. Det høres kanskje dumt ut. Å være redd for at hun skal bli flau av meg fordi jeg har en lampe liksom. Men jeg er det. Jeg er redd for at hun skal bli flau. Snart er hun stor nok til å forstå at ikke alle mødre trenger slike lamper, eller slike samtaler med helsepersonell som det jeg gjør. Men andre har det også mye, mye verre enn meg. Og jeg synes ikke at de skal være flau over å være seg selv. Så jeg ser på henne og forklarer at legen min har sagt at jeg skal sitte forran denne lampa en halv time hver dag, slik at jeg skal være gladere, og morsommere både for meg selv og andre. Jeg forklarer at når vintermørket kommer så blir jeg ofte redd og lei meg, men at lampa skal hjelpe meg, slik at jeg får mer energi gjennom vinteren. Jeg prøver å finne de ordene som skal kunne forklare. Jeg synes at det er vanskelig, å snakke om så private og alvorlige ting med dattera mi. Men hun hopper ned fra senga mi, full av livslyst, full av glede, hun trekker lett på skuldrene og snakker om lampa som om det er en helt hverdagslig ting. 

For henne er det ikke en stor, stygg gjenstand som tydeliggjør at hennes mor ikke klarer å være morsom, energifull, uredd slik helt uten hjelp. Så da trenger det jo ikke å være det for meg heller. Da kan jeg jo gjøre det koselig, egentlig. Da kan jeg bruke denne halvtimen til å bare være i mitt eget selskap en liten stund, eller rigge meg til i sofaen sammen med midtiguri, et pledd, koselige bøker og en gjeng med kosedyr. Da kan vi le høyt av pappa'n til Alberg Åberg som blir så streng når Albert "skal bare". Og lampa, den står nå der og lyser, den står der og gjør hverdagen vår litt enklere, heldigvis.


fredag 4. oktober 2013

En høstdag på Risvollan.

Høsten er her. Med sin klare luft, sine vakre farger, sin melankolske varme i vinden og sine mørke kvelder. Livet blir litt roligre. Vi går litt saktere. Vi går ut og møter høsten. Vi blir glade når vi kjenner den skarpe lufta mot kinnene våre. Vi nyter fargene og stålsetter oss for den mørke vinteren som skal komme.


Klare til utflukt til stua! Midtiguri lever ut Arbeiderpartiets slagord; Alle skal med!
En stolt skolejente viser resten av barna på første trinn huset sitt. Flott tiltak fra skolen dette synes jeg; å gå tur i nærmiljøet slik at alle skal få se hvor alle bor.
Med sparkesykkel går det unna!
Vi koser oss sammen.
Fint driv opp bakkene. Nå kan vi se målet vårt; Høyblokka!

En hel lekeplass helt for oss selv!
Høstskyer over Risvollan.
Blæsten var også ute, den rusket godt i trærne og fikk bladene til å virvle rundt oss.
Sola skinner på Høyblokka vår. Nå er biblioteket neste stopp.
Solrike høstdager er og blir nydelige!
Jeg får ikke nok av de vakre høstfargene!
Høstens vakre antidepressiva.
To gode venner prøver å få hverandre til å le.
Naturens kunst.
Tittei på deg!
Også bare ett bilde til av noen blader...
Kveldskos med midtiguri mi. Vi er begge enige om at vi har hatt nok en deilig dag i hverandres selskap.

mandag 9. september 2013

Tanker på en valgdag.

Jeg holder den lille kroppen tett inntil meg. Han er passe varm, passe trøtt, helt trygg, bare litt forkjøla og så uendelig søt og god. Jeg kjenner varmen fra han. Jeg kjenner pusten hans. Jeg får lov til å passe på han. Jeg får lov til å gå hjemme med han i 13 måneder, jeg fikk gratis oppfølging under svangerskap, fødsel og barseltid. Fordi iherdige politikere har diskutert, tenkt, jobba og stått på for å lage de lover og regler som trengs for at jeg nå kan sitte helt stille på sofaen og bare kjenne at han puster. Politikk angår oss, alle sammen, hele tida. Det er fundamentet i hverdagen vår, det legger rammer for samfunnet vårt, og for våre liv, for hvordan vi kan leve våre liv. Alt jeg trenger å gjøre er å gå til et valglokalet, annenhvert år, og stemme. Så fikser i grunn politikerne resten. Rimelig enkelt i grunn. Men utrolig viktig. Jeg får lov til å delta. Jeg får lov til å være med på å bestemme hvem som skal bestemme. 

Det er med æresfrykt at jeg nærmer meg valglokalet. Gang på gang stanser jeg tvillingvogna og ser inn i et par knallblåe øyne. "Hvem skal jeg stemme på?", spør jeg det lille barnet som ser tilbake på meg og sukker, lettere oppgitt: "Det kannj ikke æ (be)stemme, Mamma", sier hun. Jeg vet det. Det er mitt valg. Flagget breier seg ut i vinden, det flagrer over oss, lyden av det, fargene, alt viser stolt fram at i dag er det valgdag, og at det er en høytidsdag, en viktig dag, fordi vi har demokrati, fordi vi som bor i Norge faktisk får lov til å være med på å bestemme vi også. Vi har påvirkningskraft på egne liv. Jeg ser mot dørene. En blid og koselig valgfunksjonær smiler til meg. Jeg er velkommen.

Inne i avlukket ser jeg på stemmeseddlene. Det er jo rimelig enkelt. Men vet jeg nok? Klarer jeg å argumentere godt nok for mitt valg? Det er jo så viktig, at det er fornuftige folk som sitter på Stortinget, og i Regjeringen. Vet jeg virkelig hvem jeg vil sende dit? Jeg sukker. Tar ned den ene stemmeseddelen. Ser på den og setter den tilbake. Jeg velger et annet parti. Et annet parti enn jeg bruker å stemme ved stortingsvalg. Jeg ser for meg de blåe øynene hennes. Jeg kjenner den lille kroppen hans i armene mine. 

For hennes skyld, for lillebroren, for storesøstra, og for alle de barna som blir født her i dette landet, og for de som kommer hit for å søke ly, tilflukt eller et bedre liv. Det er snakk om miljøet, om verden vår, som skal bestå, som skal være fruktbar for generasajoner etter oss. Det er snakk om en velferdsmodell som er bygd opp, møysommelig, som vi aldri et sekund må ta forgitt, for da kan den faktisk bli borte, det er snakk om å se at det vi gjør i Norge påvirker resten av verden også, og snart er det kanskje for sent. Luft og rent vann er viktigere enn penger. Tid til hverandre er viktigere enn et stort forbruk. Å delta, og å gi ly til de som ikke var så heldige å bli født i et rikt, fredelig land, er viktigere enn det aller meste for meg. Det er faktisk ikke først og fremst på grunn av sin meget omtalte miljøpolitikk at de får min stemme. Men egentlig aller mest på grunn av de verdier de legger til grunn for sin politikk, for sin asylpolitikk, for hvordan de tenker om barns oppvekstvilkår. 

Jeg blir varm i hjerterota når jeg leser arbeidsprogrammet deres. Det er et slikt Norge jeg vil ha. Det er en slik verden jeg vil at mine barn skal vokse opp i. 

Det er med æresfrykt at jeg nærmer meg stemmelokalet. Jeg får lov til å delta. Jeg håper at mine barn også får det. Jeg håper at de får vokse opp i en velferdsstat er alle mennesker er like mye verdt og har like muligheter, uansett hvor mye penger de har på konto. 

Jeg har tatt mitt valg. Det føles riktig. Tror jeg. Selv om jeg var i tvil. Jeg har fått lov til å delta. Tenk det du! 

fredag 6. september 2013

En tråring tar bilder av det hun liker.

Jeg synes det er spennende å se verden gjennom øynene til små barn. De ser detaljer som jeg overser, og de tenker så anderledes om ting jeg tar for gitt. Treåringen vår elsker å få låne fotoapparatet mitt og ta bilder. Jeg synes det er gøy å se på bildene etterpå, og se hva hun synes det er viktig og morsomt å ta bilder av.

 Alle tre er med!

 Det fine duplotårnet som Pappa'n har bygd.

 Hestene er fine de.

 En hånd er god å ha.

 Bilde av Bill må det jo være.

 Alle de andre bilene må også bli fotografert.

 Lampa er jo også fin.

 Lillebror er så søt!

Smil som du kan, Mamma!

torsdag 5. september 2013

Fortsatt bare sammen.

Vi lever det glade permisjonsliv. Vi tre. Babyen, treåringen vår og jeg. I mange måneder ennå. Så langt fram i tid at vi ikke har begynt å tenkte på å skulle begynne å tenke på at det en gang vil bli et annet liv. Et liv med grytidlige morgener, der familien skal opp og ut av huset og leveres hit og dit og rekke forskjellige jobber og være borte fra hverandre i timer i strekk og møtes igjen og nærmest kun rekke middag, lekser, barne-tv og legging. Åh, det er så lenge til. Men dagene flyr av sted. Livet går så fort synes jeg nå. 

Det er ikke det at jeg ikke liker jobben min. Men den overgår ikke mine egne barn. Dette er mest trolig siste gang jeg er i permisjon. Siste gang i livet at vi kan ha mange dager i vårt eget tempo og i hverandres selskap. I den store sammenhenen er det bare snakk om noen dager, noen timer av et liv egentlig. Jeg tviholder i dem, mine tre små, og prøver å legge bort tanker om husarbeid, system, orden, trening, spennende romaner, cafebesøk, strikking, tidkrevende matlaging, rene vinduer, alt dette som jeg kommer til å få mer enn nok tid til, seinere i livet. Da eldstejenta vår var baby venta jeg, på at hun skulle lære seg ting, på at hun skulle bli eldre. Det var spennende å se utviklingen hennes, men av og til virket dagene lange. Nå flyr de bare forbi. Mai, det er jo bare noen timer unna.

Nå, nå ligger vi i senga, selv om vi kanskje burde ha stått opp. Nå ser hun på meg med rolige, blå øyne og snakker lavt om ting hun tenker på. Vi ler sammen. Vi ser på hverandre der i halvmørket, og vet at vi kan ligge litt til, selv om vi kanskje burde stått opp nå. 

Vi kan godt kle på oss hvis vi vil. Til og med uteklær. Da kan vi for eksempel ta med oss lillebror og gå ut i skogen, og finne skolen hennes. Hun har diktet den opp, den er i et skogholt. Der kan vi se på blomster, insekter, blad på bakken, blad på trærne som vokser tett og lager et slags tak over oss. 

Lillebror ler og smiler, setter blikket i henne og vifter med armer og bein for å få henne til å se på han. Hun smiler tilbake, sier tulleord så han hikster og ler. Av og til gråter han når hun går ut av rommet. Han vil gjerne kunne løpe etter henne, men har mer enn nok med å lære seg å rulle og krype enn så lenge.

Vi skal være sammen helt til langt utti neste vår. Hver dag. Helt uten barnehage. Først var jeg litt nervøs. Litt nervøs for om det var riktig. For om det kom til å bli kjedelig for henne. For om hun kom til å gå glipp av noe, bli utenfor slik sosialt sett, eller på noe annet vis som kanskje ble dumt for henne. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte på, bare at de fleste andre treåringer går i barnehage, det er liksom det de skal, og da var jeg nok redd for at det på et eller annet vis skulle bli feil å ikke ha et barnehagetilbud for henne. Hun snakker litt om barnehagen sin. Men hun snakker mer om skolen sin egentlig.

Hverdagen vår er passe travel nå. Vi legger inn sosiale møter slik vi selv vil det. Snakk om luksus. Møte med gode venner står i høysete, det blir prioritert og organisert så ofte som mulig. Hun ler sammen med en god venninne, i det rosa teltet som står på verandaen. De leker sammen. De bryner seg på hverandre. Bare de to. De snakker om hverandre når de er fra hverandre. Slik hun gjør med andre venner hun også møter så ofte vi kan.

Ellers drar vi på turer. Enten bare vi tre, eller sammen med storesøstra også, eller sammen med storesøstra og venner. Vi drar til steder vi ikke har tid til å besøke i hverdagen ellers. For eksempel Sverresborg, Teisendammen, Musikkmanesjen, Ilaparken, Vitenskapsmuseet. Vi kan bruke timer der. Vi har lite annet å rekke. Jeg vet fortsatt ikke helt hvor klokka mi er. Jeg tror den ligger på kjøkkenet. Vi skal stort sett bare rekke å hente storesøstra på skolen hver dag. Og det har vi hittil klart helt fint.

For oss blir dette helt riktig kjenner jeg. For andre kan det bli feil. For andre kan det bli mer stress enn avslappning. Men for oss blir dette rolig, morsomt, greit, spennende. Konfliktnivået mellom oss to er sterkt redusert. Vi har tid til å snakke ferdig begge to nå, til å høre på hverandre, til å si ferdig setningene våre, til å virkelig bli kjent med hverandre. Midt oppi svangerskap, jobb, en snakkeglad storesøster og en liten baby mista jeg henne litt. Jeg følte ikke at jeg kjente henne så godt som jeg gjerne ville. Jeg rakk ikke å oppleve så mye sammen med henne som jeg gjerne ville. Likevel tvilte jeg. Jeg var redd for at hun ville kjede seg sammen med meg og lillebroren. Jeg var redd for at det skulle bli feil for henne. 

Men vi lever det glade permisjonliv. Og jeg gleder meg til i morgen. Jeg håper at vi stort sett kommer til å ha det slik, helt til jeg går tilbake til jobb igjen. Slik som dette, med lommer av tid til å bare være sammen, oss to, jeg og lillebror, jeg og midtiguri, jeg og størstesøstra, lommer av tid som vi i all hovedsak synes er givende. Jeg gleder meg til i morgen.



torsdag 15. august 2013

Ny Levaxin.

Det piper i telefonen. Det er en melding fra legen min. Seint på kvelden som vanlig. Jeg har vært der og tatt blodprøve samme dag, og nå får jeg svar, beskjed om hva jeg nå skal gjøre. 

Kroppen har vært sliten. Tankene har vært så vonde. I ukevis. Det har vært tankefloker jeg ikke har visst hvordan jeg skulle håndtere. Jeg har prøvd så godt jeg kan, å se på alt det fine rundt meg, å kjenne duggen i gresset under føttene mine, kjenne varmen fra solstrålene som har nådd meg, kjenne det lunka badevannet som har omringet kroppen min, smakt ferske blåbær fra skogen, sugd til meg smilene og latteren til barna mine. Men likevel har det ligget tunge skyer i hodet. Kranglene har fortonet seg sterkere for meg enn alt det fine som vi har opplevd, det har vært kaldt synes jeg, selv om sommeren faktisk kom i år. Lillemann har gitt meg få sammenhengene timer søvn, men selv når han har sovet har ikke kroppen min villet falle til ro. En urolig kribling i muskler, ledd, mareritt, tanker jeg forgjeves har prøvd å holde på en armlengdes avstand har banket seg inn i hodet mitt, hva gjort det vondt å puste. 

Og nå ser jeg altså på meldingen jeg har fått. Levaxindosen min trenger å reguleres, igjen. Det er nå 4 1/2 måned siden fødselen og kroppen har ennå ikke landet helt. Stoffskiftet mitt spiller fortsatt ikke helt på lag med amming og nattevåk. Det står at jeg skal begynne på en ny type Levaxin. Ikke annet innhold da, bare annen styrke. Tidligere har jeg tatt 100 mg, nå skal jeg ta 75 mg, en tablett hver dag. Og jeg tar meg selv i å tenke; "hå, så spennende!". Jeg rett og slett gleder meg til å gå til apoteket og hente den nye Levaxinen min. Den har en annen farga på stripa på etiketten og greier. Gult er kult. Så morsomt! Kjæresten min ser på meg med et blikk som sier at nå er jeg litt lattelig, ler av meg og sier at det er jo også noe å gleder seg over her i verden. 

Men, tenkt, det er det faktisk! Jeg kan ikke leve en dag uten Levaxin. Jeg er helt prisgitt at legen min tolker verdiene de finner i mitt blod, og sier til meg hvor mye medisin jeg skal ta og når. Meldingene jeg får fra henne gir grunnlag for at jeg kan leve et vanlig liv. Til at jeg kan sove godt om natta, klare å stå opp om morgenen, ha matlyst, klare å gå over gulvet, klare å snakke med de jeg møter, forstå hva de har å si til meg, le av det som er morsomt, klare å ikke ta vonde ting alt for mye til meg, klare å henge opp klær og gå ut med søpla på en og samme dag. 

Når dosen ikke er riktig, når stoffskiftet svinger og ikke er under kontroll gjør det vondt. Over alt. For meg gjør det også mye vondt i tankene og følelsene. Hvor mye ville det gjort vondt selv med en frisk skjoldbruskkjertel?  Hvor mye har egentlig stoffskiftesvingningene å si for min mentale helse? Det vil jeg aldri få svar på. Jeg bare vet at når dosen er riktig så er livet enklere å leve. På alle vis.

Jeg holder den lille boksen i hånda mi. Min livslinje. Den hvite tabletten i hånda mi. Hver kveld. Heldigvis. Det vil ta noen uker før denne dosen gjør seg gjeldende i kroppen min. Jeg venter i spenning og håper på en god høst.   






























tirsdag 13. august 2013

Enkel banankake.

I anledning en 3-årsdag ville jeg prøve meg på en banankake. Jeg blanda sammen noen oppskrifter slik jeg fant det for godt, og det ble til en kake som var enkel å lage og god å spise. Anbefales altså.

Ingredienser:

100 g smør
150 g sukker
3 egg
150 g hvetemel
1 ts bakepulver
½ dl melk
3 bananer

Slik gjør du:

Rør smør og sukker hvitt. Tilsett ett og ett egg. Bland mel og bakepulver. Tilsett det tørre og melken vekselvis mens du rører. Mos til slutt bananene inn i røren.

Stekes midt i ovnen på 175 grader i ca 40 minutter. Pynt som du vil og kos deg. Kaka smaker best varm og gjerne med vaniljeis.



torsdag 8. august 2013

Ett bokbad...

...rett og slett. Eller bokseng, kanskje, for å være mer presis. Kos var det visst i alle fall.


mandag 5. august 2013

Bare sammen.

Jeg lever det glade pemisjonslivet. Det livet som er litt saktere, der vi kan ta tida til hjelp, der vi ikke trenger å løpe for å rekke noe, eller planlegge og organisere for å få hverdagen til å gå ihop. Det livet der vi bare er sammen. Dager, uker, måneder der det er bare oss. Det er så deilig!

Siden 1. mai har vi levd det glade permisjonslivet sammen, alle fire. Jeg og barna altså. Eldstejenta mi ble tatt ut av barnehagen da for å få ekstra lang sommerferie før skolestart, og yngstejenta fikk permisjon fra barnehagen, for å ha ekstra lang sommerferie før hun skal starte på storbarn. Det er sikkert den siste gangen jeg har muligheten til det, å ha fri sammen med dem alle tre i 3 1/2 måned. Dagene har flydd avsted. Nå er det knapt to uker igjen. To uker før hverdagen er her, i alle fall litt. Når skolen starter må vi være hjemme i alle fall, og sørge for at matpakker og klær er i orden, og yngstejenta vår vil kanskje begynne i barnehagen igjen. Hun skal bruke den tida hun trenger på å bli kjent på storbarnsavdelingen, og hvis hun trives skal hun være der nok til at hun blir godt kjent, men hun skal også være hjemme nok til at jeg får noen stunder sammen med henne, bare vi to.

Jeg tenkte egentlig at dette var et slags prosjekt. Nå når vi skulle ha fri så lenge sammen alle fire. Jeg tenkte at vi kanskje måtte finne på litt, ha en del planlagte aktiviteter liksom. Men dagene har kommet og gått. Det har vært intenst, selvfølgelig. I perioder når lillebroren har sovet dårlig og stoffskifte mitt har vært på en snurr har det vært slitsomt og til tider vanskelig å vært mamma. Men stort sett har vi kosa oss. Vi har besøkt familie, venner, bada, lekt sammen, blitt kjent med nye mennesker, men aller, aller mest har vi bare vært sammen. Vi har skjeldent hatt planer for dagen som skal komme. Den har bare kommet, og så har vi funnet på noe. Vi har langt ifra rukket å gjøre alt det vi kanskje tenkte at vi skulle gjøre. Tiden går i ett med amming og byssing på lillemann, måltider, samtaler, soving, stell, alle disse små tingene i hverdagen som vi må gjøre.

Jeg elsker slike stunder, tid vi bare deler sammen. Når vi ikke skal gjøre noe spesielt. "Men må du ikke finne på noe sammen med barna da?", er det mange som spør. Men de kjeder seg sldri. De har alltid noe å gjøre, noe å snakke om, noe å tenke på. Av og til er det vankselig å høre på alle tre samtidig, jeg føler at jeg ikke strekker til, at jeg skulle hatt mer tid med hver enkelt, at jeg skulle hatt litt tid til bare meg også. Men så vet jeg at det er bare snakk om noen dager, noen timer av livet, der ingenting annet enn hverandre venter. 

De leker og ler sammen. De blir godt kjent, de tar hensyn til hverandre, men vet også godt hvilke knapper de skal trykke på for å irritere hverandre. De fniser og legger planer. De er søsken, og venner. Hvilken lykke i livet, å bo under samme tak som sin beste venn. Lillebror er også med. Jentene har fått tid til å bli kjent med han, langte kosestunder i senga mi om morgenen, de ser at han krever tid og energi, men også at han må tilpasse seg oss noen ganger. Når han gråter rekker han knapt å lage lyd mer enn et par sekunder før en av søstrene roper: "Mamma, Vinjar gråter! Ta han da!". Han er ikke bare lillebror. Han har et navn også, og han må passes på. Selv om jeg ser at det er slitsomt å bestandig måtte dele mamma med nok et søsken så er det uaktuelt at han skal måtte gråte og være lei seg.

Av og til trenger vi andre. Av og til har vi villet ha kontakt med venner, for å være sammen med dem, men også for å ikke bare bestandig være oss fire. Aller mest er det Ella som trenger å møte vennene sine og å leke med andre barn som er ca like gamle som henne selv. 

Nå, når det bare er igjen to uker tenker jeg at tiden har gått så fort. Jeg er så glad for at jeg fikk denne sommeren sammen med barna mine. Jeg er så glad for at jeg har fått sett dem, har fått delt lange sommerdager sammen med dem. Om to uker må vi ha leggetid igjen, vi må ha matpakker, klær med navn i, vi må forholde oss til tempoet der ute i verden igjen, ikke bare vårt eget. Det blir godt det også. Ekstra godt når vi har så mange felles sommerminner i kroppen.