"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

torsdag 14. november 2013

Det beste november har å by på.

Mørke, kalde, sure dager. Slitne barn, slitne voksne. Trøtte kropper, for lite søvn. For mye vi skulle ha fått gjort, for få timer med lys. Det nærmer seg jul, men vi vet at vi er langt unna å ha kontroll på julegaver og kalender og greier. Det er den kjipeste måneden. Den som er så slitsom. Vi er novembersure. Vi vil bare sove. Vi vil alt og ingenting. Vi ser på hverandre og gjør så godt vi kan. 

Åh, det er et tiltak å få på seg klær og få med seg vannflasker og alt annet man kan trenge, men vi går ut, kjenner på den klare lufta og ser snurten av sola. Den varmer oss, helt fra himmelen. Vi møter gode venner, venner man kan være seg selv sammen med, slappe av sammen med, leke med, nyte både gryende vennskap og vennskap som har vart i mange år sammen med. Vi baker bakverk som er gode, ikke næringsrike, men kos er også sunt. Vi kryper opp i sofaen, trekker beina opp under oss, smiler til hverandre, gjesper. Vi ser på oss selv i speilet og ser at vi ser slitne ut, selv om vi tross alt føler oss helt grei i grunn. Vi drikker litt mer kaffe. Vi tenner stearinlys. Det lukter godt av fersk gjærdeig, vi hører latter. Selv om vi er novembersure har november også mye godt å by på. 

Takk til venner og familie for gode novemberdager!



onsdag 13. november 2013

Søvntortur.

Senga er myk og varm. Den tar imot meg. Dyna legger seg beskyttende rundt meg. Jeg legger meg godt til rette, kroppen hviler tungt nå og jeg tenker: "No sjø. No søv'n sekkert, læng".

Jeg stavrer meg gjennom leiligheten. Ser på klokka. Den er ti minutter siden sist. Eller en time. Eller tjue minutter. Eller kanskje faktisk to timer. Sjeldent er den mer enn to timer siden sist. Litt for sjeldent for min smak. Jeg er så sliten. Den lille gutten min gråter. Jeg løfter han opp. Gir han en kos. Kjenner på han. Er det vondt noe sted? Er det noe som plager deg? Som oftest ender jeg opp med amming. Han slurper i seg. Etterpå er han urolig, han har vondt i magen, han vrir seg i fanget mitt, han vil ikke legge seg i senga si, han vil sitte i fanget mitt og sove. Jeg kjenner at jeg sovner med han i armene. Dras raskt inn i søvn igjen, men rykker og kjenner at jeg ikke er i senga mi nå, jeg kan ikke sove, jeg sitter jo på sovesofaen på rommet hans, og jeg holder han, jeg kan ikke sove, jeg kan jo miste hele ungen i gulvet. Jeg rugger han sakte, synger lavt, kjenner på det myke håret, det varme kinnet. Han er så god. Så søt. Og jeg tenker at det er nok ikke for uten grunn av babyer er veldig søte. Det hjelper nemlig, når man er oppe og bysser og jo var det for ti minutter siden også.

Det verker i hele kroppen. Det gjør vondt i hodet. Som om noen har tatt et tak rundt hele skallen min, stukket fingrene inn i øynene mine og trekker hodet mitt bakover. Jeg husker dårlig. Veldig dårlig. Alt for dårlig. Viktige ting som jeg skulle ha fått ordna. Papirer som skulle vært i orden, ting som skulle ha vært sendt, gitt beskjed om, snakka om, ordna opp i. Jeg husker ikke. Det ligger som en lav summing bakerst i hukommelsen. Hva var det nå igjen?

I mørket er jeg alene, alene med den lille gutten, det er bare oss på rommet hans. Men jeg ser de for meg. De som faktisk blir utsatt for søvntortur. De som holdes fanget, i mørke, trange rom, uten noe utsikt til et levelig liv igjen, og som slettes ikke blir vekt av en ufattelig søt baby. Jeg fylles med et sinne, imot de som bruker sitt ene liv på å gjøre andre vondt, hvorfor i all verden? Jeg fylles med en motløshet, fordi jeg ikke kan gjøre noe for å hjelpe dem. Alle de som holdes fanget, fjernt fra familie, venner, frisk luft, lys. De er her hos oss nå. Jeg klarer ikke å la være å tenke på dem. Jeg er så sliten, så sliten, men hva har jeg å klage på? Jeg kjenner på den lille gutten i fanget mitt. Jeg fylles av en angst. Av en angst for at det skal bli meg en gang, eller den lille gutten i fanget mitt. Noen må ta telefonen og høre at sitt barn blir utsatt for tortur, fordi noen simple, såkalte mennesker vil ha penger. Det er noens virkelighet. Jeg ville blitt gal. Jeg blir nesten gal bare ved å vite at noen faktisk har det sånn. Jeg fylles av angst, sinne og motløshet og føler meg så svinnende liten, ubetydningsfull. Jeg holder den lille gutten inntil meg, jeg kjenner på han, er det noe jeg kan hjelpe deg med?

Jeg stavrer tilbake til senga. Ser på klokka. Jeg husker ikke hva den var sist jeg så på den. Det samme kan det være. Nå, nå sover han sikkert, lenge, lenge. Helt til mamma'n er uthvilt, og våkner, morsom, mild, snill, imøtekommende. Jepp, slik blir det nå.

Jeg dras inn i dyp søvn, for omtrent fjerde gang de siste månedene. Fire timer sammenhengende søvn. Hvilken gave! Så utrolig fantastisk! Jeg dras inn i søvnen, inn i drømmer. Jeg drømmer at jeg står i et klasserom, i England av alle land, jeg samarbeider med fagforeninger og holder foredrag og arbeidsgrupper for leger og sykepleiere for å få dem til å stå imot moderne arbeidskrav, for å få dem til å stå på krava og nekte å arbeide urealistiske lange vakter, slik at de ikke får nok hvile, nok søvn. "Dere vet jo hva søvnmangel gjør med hjernen! Dere må ikke gi dere, dere må nekte å arbeide når dere ikke får nok søvn! Det er uansvarlig!". I drømmen er jeg engasjert, ivrig.

Jeg våkner. Han har sovet fire timer sammenhengende. Kroppen hans er rolig. Han stråler av glede. Han er så god. Jeg ser at søvnmangelen ikke har skadet han i alle fall. Selv om jeg til slutt måtte spørre helsesøstra: "Blir han også gal av å få for lite søvn? Blir hjernen hans skada av dette?" Heldigvis sa hun nei. Jeg våkner og føler meg uthvilt. Uoverkommelig. Morsom. Dette blir sikkert en god dag. 

Det ble ikke bare en god dag. Svært få dager er bare gode. Men i natt vet du, da sover han sikkert godt igjen, slik at i morgen, ja, da får jeg sikkert en ny mulighet til å være morsom, effektiv og ikke minst konstruktiv. Da får vi sikkert en ny mulighet til å kose oss sammen. "No søv'n sekkert, læng".

torsdag 7. november 2013

Mitt Trondheim.

Jeg går i min egen verden for tida. Kroppen mangler søvn, hodet mangler konstruktive tanker. Midt oppe i all nattevåken som lillegullet vårt står for skal hverdagen fungere også. Jeg får ikke helt tak i hva nyhetsfolka snakker om, eller hva som diskuteres på sosiale medier. Det er noe om kors, flagg og selvfølgelig muslimer. Ordene svever rundt meg, og jeg skulle gjerne ha tatt tak i dem, men så var det middagslaging, klessvask, en glidelås som det trengs assistanse til, bleieskift, ja, det meste annet enn nyhetssendinger i grunn. 

Og så var det tur til helsestasjonen. Med friskt mot, i nydelig novemberlys, med rim på bakken, med en ivrig sparkesyklist og en noe utålmodig vognpassasjer suser vi avsted. Vi må stoppe og diskutere litt av og til, eller justere en vott, eller se på et blad som kanskje ser ut som en snegle, eller se, der kjører jo bussen! Når vi nærmer oss helsestasjonen kommer en kvinne imot oss. Hun skal den andre veien. Jeg kjenner hennes ikke. Men jeg smiler og sier hei. Hun smiler tilbake. Jeg er usikker på om hun vet hvem jeg er, men jeg er rimelig sikker på at hun er mamma'n til en gutt som er like gammel som eldstejenta vår. De har gått i barnehagen sammen og går nå i samme trinn på skolen. Han er en herlig gutt. En slik gutt som man blir glad av å være sammen med, en gutt med humor, smittsom latter, imøtekommende, smart, koselig er han. De er opprinnelig ifra Somalia. Jeg vet ikke om han har bodd i Norge hele livet sitt. Jeg vet ikke om han føler seg norsk, eller somalisk. Jeg vet bare at han er en koselig gutt som jenta mi liker å være sammen med.

Helsesøstra tar imot oss. Det veies, måles, snakkes, smiles. Hun tar som vanlig godt imot oss. Vi går letta ut ifra kontoret hennes og gjør oss klare for å gå. Men så må jeg bare amme litt før vi skal gå. På venterommet sitter et par i fra Venezuela. de har med seg en liten baby og en meget stolt bestefar. Jeg kan dessverre ikke spansk, men med litt engelsk og litt kroppsspråk kan man alltids snakke sammen. Vi smiler imot hverandre, snakker om barna, om Venezuela, om at jeg har bodd i Karibia og at det nok er det nærmeste jeg har kommet deres hjemland. Jeg tenker at jeg kan flaut lite om Venezuela. Den stolte bestefaren synes lillegullet vårt er søt. De smiler til hverandre. Han vil gjerne holde gutten min og jeg har ingenting imot det. Vinjar trives på fanget til den fremmede mannen, han smiler og babler i vei. Jeg hadde forventa at han skulle bli litt utrygg, men det blir han ikke. Mannen er tydelig glad i barn og barn føler seg tydelig trygg hos han. 

Vi går ut i den kalde dagen. Sola er på vei opp. Den lyser for oss. Vi vil ikke inn. Vi vil til en lekeplass. Vi vil være ute i den klare lufta, vi vil leke. Vi er hjemme. Hjemme i landet vårt, hjemme i byen vår, hjemme i bydelen vår. Den bydelen som vi valgte å kjøpe leilighet i, fordi det var greit nok nære jobbene våre, fordi det er en bydel som ligger midt imellom by og land, fordi det er rolig og greit her, og fordi her finner man mennesker fra mange forskjellige land. Vi ville at våre barn skulle vokse opp i et miljø der man kan møte mennesker med ulike etniske bakgrunner, der mangfold er normen, der man blir vant til at mennesker er forskjellige. 

For meg er denne bydelen slik. Andre ser sikkert på sine omgivelser med andre innstillinger, andre briller, men for meg er mitt nabolag perfekt. Her kan jeg gå på bussen som skal ta meg ned til byen, og på turen møte en bekjent fra Palestina og få høre hvordan det går med dem. På vei opp igjen fra byen kan jeg bli litt bedre kjent med ei dame fra Somalia, som har barn i samme barnehage og skole som oss. Når jeg går til butikken kan møte ei som kommer ifra Nigeria, vi kan slå av en prat, oppdatere hverandre på hva som har skjedd siden sist og bestemme oss for å møtes oftere. I gangen i barnehagen til barna har jeg blitt helt vant til å høre flere forskjellige språk. På skoletrinnet til eldstejenta vår er det barn som har foreldre med bakgrunn fra mange forskjellige land. Et av de første flaggene eldstejenta vår lærte seg var det somalske. Når det skal være barnebursdager hjemme hos oss kokes det selvfølgelig også kyllingpølser.

Jeg synes det er spennende. Jeg skulle gjerne likt å vite mye mer om landene de kommer ifra og om hvordan og hvorfor de har kommet til Norge og om hvordan de synes det er å bo her. Men sånn i hverdagen er det andre ting vi snakker om. Jobb, utdanning, barna våre, det bursdagsselskapet, den fotballtreningen, hvor har du kjøpt den vogna? Fjernt unna diskusjoner om politibetjenter iført hijab, smykker med kors, lukkede asylmottak, diskusjoner som går på nasjonal nivå, diskusjoner som jeg gjerne skulle ha satt meg bedre inn i og sagt noe vettugt om, der jeg skulle ha lagt fram mine synspunkter slik at andre også kunne blitt enig, der går hverdagen, der møtes folk, på bussen, i gangen i barnehagen eller på skolen, på butikken, på fortauet. Og vi kan gå rett forbi hverandre og tenke at vi er jo så forskjellige, så fjerne fra hverandre. Eller vi kan se, smile, si "hei", kanskje til og med mer, og så finne ut at jammen har vi noe felles også, jammen var det givende å snakke med deg. 

Mitt Trondheim er fargerikt. Og jeg setter stor pris på det.