"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 13. januar 2014

Jeg kler meg i svart.

Jeg kler meg i svart og ser ned mot bakken. Jeg blunker, sakte. Kniper øynene igjen. Puster, sakte. Hodet er tungt, kroppen er kraftløs, tankene er stille. Alt er stille.

Jeg kler meg i svart for å minnes deg. For alle de som har langt flere, langt sterkere minner om deg enn meg. For å vise at også jeg føler at verden har blitt tommere, nå når du ikke er her.

Jeg kler meg i svart og skjelver lett. Jeg gruer meg. Dagen er her, like rundt hjørnet, og vi må alle se det i hvitøyet, at det virkelig har skjedd. Måtte det bli en fin dag, en verdig dag. Det er en dag som kommer så alt, alt for tidlig, men måtte den bli deg verdig nok, likevel.

Jeg kler meg i svart fordi du mangler. Fordi du ville mangle. Fordi vi andre ikke ville det. Fordi det gjør så vondt, så vondt. Det verker i skuldrene, det strammer seg i brystet, det svir i øynene, det brenner i halsen. Jeg skulle ønske at du kunne vite hvor vondt det gjør for alle de som så gjerne fortsatt skulle ha hatt deg her. Jeg skulle ønske at det ville hatt betydning, for deg.

Jeg kler meg i svart og prøver å finne ord. Prøve å finne ord til å forstå, ord til å forklare, ord til å fortelle, ord til å trøste. Men nå er alt stille.

Jeg kler meg i svart og ser deg for meg. Det lune smilet, glimtet i øyet. Jeg hører stemmen din. Jeg tenker på alle de som kommer til å høre stemmen din i hodet sitt hver dag og hver natt nå, i så mange, mange dager, uten å noen gang kunne høre den si noe nytt. Jeg tenker på alle de som nå sitter igjen med spørsmål som de aldri vil kunne få svar på.

Jeg kler meg i svart og tenker på alt det som jeg verdsetter i livet mitt, alt det som gjør meg glad. Alle de menneskene som betyr noe for meg, som jeg er så takknemlige for å ha i livet mitt. Alt det jeg liker å gjøre, alt det som gir livet mitt mening, betydning, tyngde, verdi. Jeg skal verdsette det, jeg skal være takknemlig. Det er den beste måten å hedre minnet ditt på; å se alt det gode rundt meg.

Jeg kler meg i svart fordi jeg skal følge deg, fordi jeg skal følge en kiste, så alt, så alt for tidlig. Jeg har mest lyst til å ta rundt deg, holde deg fast, beskytte deg, gjøre smerten i magen din mindre, gjøre de svarte skyene enklere for deg å bære. Jeg har mest lyst til å rope til deg, overbevise deg om at det ikke trenger å være så svart, at det er så mye fint også, bare se da vel!

Jeg kler meg i svart og ser opp mot himmelen. Armene mine henger tungt ned langs kroppen min, men blikket mitt er vendt oppover, utover, fram mot det som skal komme. Alle disse dagene som skal komme uten deg. Uten de som ikke vil være her. Uten de som velger det bort. Jeg skulle ønske at dere kunne vite hvor vondt det gjør for alle oss som så gjerne fortsatt skulle ha hatt dere her. Jeg skulle ønske at det ville hatt betydning for dere. At noen ord kunne ha hatt nok betydning til at dere fortsatt var her.

Jeg kler meg i svart og håper at du har funnet ro nå, at du har funnet den freden du ønsket deg, at det på et eller annet vis ble riktig for deg, selv om det kjennes så ubeskrivelig feil ut for oss andre.

Jeg kler meg i svart og vet at jeg aldri kommer til å glemme deg, eller denne dagen. Jeg kler meg i svart. Lik så mange andre må gjøre det, så alt for mange, så alt for ofte, så alt for tidlig.


søndag 12. januar 2014

Uteliv!

Av og til glemmer jeg hvor glad jeg egentlig er i å være ute. Det kan se surt, kaldt og vått ut og jeg tenker heller at jeg vil sitte inne og kose meg med en bok, god mat, barna, enn å gå ut i det været. Hvis jeg hadde gått ut hadde jeg mest trolig synes at det var gøy, men det glemmer jeg litt. Man trenger jo ikke være ute lenge heller. Bare så lenge man vil i grunn. Heldigvis så elsker jeg å ake og det gjør jentene mine også. I dag var det egentlig litt for kaldt. Men det var så vidt snø nok i bakken, så lillebror ble pakka godt ned i VOKSI-posen, rugga i søvn og plassert øverst i bakken. Lufta var frisk og klar, akeforholdene var glimrende, akerene i godt humør. Det var med andre ord bare å nyte utelivet!






mandag 6. januar 2014

Om å be om hjelp.

Det er noe herk, det å måtte be om hjelp, det å ikke klare ting selv. Jeg vil gjerne klare ting selv. Jeg vil jo ha kontroll og være en som hjelper framfor å være en som ber om hjelp. Hjelp til praktiske ting er nå så. "Kan du bære denne posen for meg?" er enklere å si enn "kan du hjelpe meg med å føle meg betydningsfull?". Det er også enklere å tro at man skal kunne få hjelp med den posen da, det andre er det verre å tro at noen kan gjøre noe med i grunn. Men det kan likevel være verdt å spørre.

Jeg skalv litt, men jeg så henne i øynene. Hun var stødig som vanlig og hørte det jeg hadde å si. Jeg vil ikke sitte der med tårer i øynene og hun vet det. Hun tenker annerledes om meg enn det jeg gjør og hun vet det. Jeg ser tidvis på meg selv med et skarpt blikk. Et vel skarpt blikk. Jeg sa det til henne. Fordi jeg visste jo at jeg hadde tanker som ikke er sunne. Tanker jeg slett ikke vil ha, men som ikke forsvinner, selv etter en tur i frisk luft, et langt bad, en god bok og et duftlys. Ikke alt kan tenkes bort alene. Når stoffskiftet mitt krangler og livet viser seg fra en lite flatterende side så er det ikke alt jeg klarer alene. Selv ikke om jeg vil det aldri så mye.

Legen min er den første jeg oppsøker når jeg ikke har det slik jeg vil ha det, når jeg ikke klarer det jeg vil. Når kroppen er tung og tankene motløse er det legen min jeg går til. Hun tar blodprøver, regulerer medisinen min og sender en henvisning til et annet sted hvis det trengs. Hun vet akkurat hva hun skal skrive, hun kjenner meg godt. Jeg er ærlig når jeg sitter der overfor henne. Ikke tøffere enn jeg egentlig er, ikke gladere enn jeg egentlig er. Jeg tørker bitre tårer. De renner nedover kinnet mitt. Og jeg viser meg slik jeg er. Jeg har lært meg hva jeg må si, og hvem jeg må si det til, for å få den hjelpen jeg vet at jeg trenger. Slik er det bare.

Det er ikke enkelt. Det krever at jeg snakker hardt til meg selv i speilet. Det krever at jeg tar meg selv på alvor, at jeg har større tro på meg selv, at jeg er mer glad i meg selv enn at jeg bare lar meg sitte i sofaen og kverne på det samme gamle mølet om og om igjen. Det krever at jeg synes at tankene må gjøres noe med, og at jeg har tro på at de faktisk kan bli forandret. Det krever at jeg vet at det er så mye fint rundt meg, og at jeg vil nyte det.

Noen av oss må ha veiledning for å komme ut av vonde spor. Noen av oss klarer ikke bare å trekke på skuldrene og le av det. Men det er absolutt best å le. Det er best å ha det morsomt, å ha løse og ledige skuldre, et klart blikk, lett gange, bare vanlige bekymringer. For noen av oss er det en stor lettelse å komme seg dit, dit hvor ting er vanlig, bare vanlig slitsomt. Jeg skulle ønske at jeg hadde det slik hele tiden. Men slik er det ikke. Jaja, slik er det ikke. Men jeg kan veien dit, selv om den er slitsom. For meg starter den ved å møte mitt eget blikk i speilet, for så å løfte opp telefonen, for så å ta til meg det de andre sier, høre deres ord og ikke bare mine.

Jeg vet hvor slitsomt det er å be om hjelp. Jeg vet hvor slitsomt det er å ha grunner til å be om hjelp. Men gjør det likevel da! Det er nemlig verdt det. Det er så absolutt verdt det. Lykke til!


søndag 5. januar 2014

En vond drøm.

I dag tidlig våknet jeg med panikk i kroppen. Jeg hadde hatt en vond drøm. Den var sammensatt av tre sekvenser:

Først var jeg i en leilighet, sammen med familien min og mange venner. Mennesker jeg er glad i kom og gikk. Noen dukket uventet opp, med barn jeg ennå ikke har fått møtt. Det var så godt å se dem. Utenfor begynte det å skje ting. Mennsker kom og gikk. De så etter noe. De så etter oss. De begynte å gå inn i huset vårt, inn i andre leiligheter. For å hente noen. For å føre de bort. Vi lukket døra, satte på kroken. De så ut til å glemme oss. De gikk opp og ned i trappa utenfor døra vår, men kom ikke inn. Men de var på vei.

Vi stod i svarte smug. Nær en dør. En av oss løp med stille skritt fram til døra og banka på. En dame lukket opp. Vi hadde med datteren hennes. Hun var så glad for å holde jenta si igjen. Vi fikk komme inn, alle sammen. Vi var flere familier. Vi fikk gjemme oss hos henne. Det var mørkt utenfor. Truende. Men vi var trygge i det lune kjøkkenet, sammen.

Jeg og jentene var sammen med Mamma'n min. Vi var i den første leiligheten igjen. Vi skulle hente noe. Det var midt på dagen og vi hadde glemt å trekke for gardinene. Dagslyset nådde oss. Det gjorde også naboens blikk. Han så på oss, med mysende, sinte øyne. Jeg avbrøt Mamma midt i en setning. For å si at nå snakka han i telefonen, og så mot oss. Hun ble så sint, sa at ingenting provoserte henne slik tysting gjør. Han ringte til dem, for at de skulle få vite at vi var der, slik at de kunne hente oss, og føre oss til dødsleirer. Slik nazistene førte folk til dødsleirer.

Vi skulle dø. Mamma, jentene mine og jeg.

Jeg våknet med panikk i kroppen. Det er bare en drøm for meg. Et vondt mareritt. For andre er det virkelighet.

Europa skjelver. Slik den har gjort før. Arbeidsledigheten øker. Sinnet vokser. Opptøyer her og der. Folk i brune skjorter. Som mener at de er best. Noen å skylde på. Noen å la hat og sinne gå ut over. Som om alt blir bedre når man bare kan dytte ansvaret over på noen andre.

Se dine medmennesker i øynene. De er like mye verdt som deg selv. Kryp ned av hylla di. Du er ikke bedre. Du har ikke rett til å la sinnet ditt, slagene dine gå ut over andre. Uannsett. Ikke la uroen som brer seg bre seg til deg. Kjemp imot den. Vern om likeverd og respekt i stedet.

Mennesker er i stand til å skape så mye grusomhet. Vi er i stand til å være så utrolig kalde mot hverandre. Det gjør meg redd. Hvem kan man stole på? Hvem venter i mørke smug, og vil deg bare vondt? Men ikke la de få lov til å stå der. Se deg om, se det gode i menneskene rundt deg, snakk om det, si det høyt, pust med magen og ikke la mistro og skepsis få bre seg over deg. La det kun forbli en vond drøm.