"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

fredag 5. august 2011

"Salme" av Marit Nicolaysen

Jeg har så mange blogginnlegg som surrer rundt i hodet. Så mange opplevelser og dager jeg har lyst til å beskrive og dele. Men det føles fremdeles for trivielt, for tidlig. Jeg tenker fortsatt mye på alle de som ble drept og såret i Oslo og på Utøya 22. juli i år. Det er fremdeles ikke så mange dager siden så alt for mange måtte begynne å forstå hvordan livet skulle bli uten sine barn.

Og nå er mennesker på Afrikas Horn rammet av en grusom sultkatastrofe - som i all hovedsak bunner i skjev fordeling. Jeg spiser meg alt for mett, hver dag, mens andre må begrave sine barn, fordi de ikke kunne gi dem nok mat til å leve. Det er så vondt å se de fortvila blikkene, og fedrene som bærer sine små barn til grava. Og her sitter jeg så langt unna, og føler meg så hjelpesløs og unyttig. Penger har vi sendt til Røde Kors og Leger uten Grenser, og vi prøver å dele på det vi har. Men vi kunne gjort mer. Og vi vil uannsett være fanget i et globalt system som underbygger skjevfordeling av goder her i verden. Et lite smykke henger rundt halsen min, med Afrika i miniatyr. Det er langt i fra nok, men noe er det kanskje.

Et dikt som har vært i tankene mine de to siste ukene er "Salme" av Marit Nicolaysen. Dette diktet har blitt lest opp i navnefestseremoniene til våre jenter, og jeg tørker flittig tårer hver gang. Fordi det treffer meg i hjertet. Fordi det sette ord på så mye jeg står for. Og derfor vil jeg gjerne legge det ut på bloggen min nå, før jeg snart skal komme tilbake til mer hverdagslige ting.

"Salme" av Marit Nicolaysen

Jeg tror på det hellige alminnelige mennesket
og et liv før døden
Allting er hellig for meg
Jeg tror på mennesket alene
og i et fellesskap
Jeg tror på samhørigheten
Jeg tror på et barns nysgjerrighet
og på linjene i ansiktet til et menneske som har levd lenge
Jeg tror på livets gang
Jeg tror på det sterke i det svake og omvendt
Jeg tror på omsorgen og solidariteten
Jeg tror på gleden over vakre ting
Men ikke tingenes seier over gleden
Jeg tror at mennesket er godt
og ondt
verken ond eller god
Det finnes øyeblikk, tror jeg
Jeg tror på livet før og etter mitt liv
de som tråkket veien
og de som kommer etter
Generasjoner og gener
Leddene i en lang, lang kjede
Jeg tror på magi
Magien i et blikk
i poesi, musikk og kjærlighet
Jeg tror på mirakler
Et nyfødt barn og
knoppene som skyter hver vår
Jeg tror på soloppganger og solnedganger,
en nyskrelt appelsin i påskefjellet,
lukten av nytrukket kaffe
Jeg tror på hverdagen
Jeg tror
og min tanke er fri
Allting er hellig for meg
Jeg tror på det hellige alminnelige mennesket
Og et liv før døden.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar