"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

søndag 13. november 2011

Under solen.

UNDER SOLEN

Solen
åpner
sitt øye
og sier:

Jeg
ser
deg
Arild!
(A. Nyquist - Samlede dikt)

Jeg går i din retning, men vet det ikke. For meg ser rommet der framme tomt ut. Jeg hører ikke stemmen din. Men så ser jeg deg. Du ser inn i øynene mine. Jeg må sette meg ned. Blikket ditt er sterkt, modig, åpent. Jeg strekker armene ut mot deg, og du nøler ikke et sekund. Klemmen vi deler er lang. Den varmer helt ned til tærne. 

Men kroppen din bærer ikke bare på varme og glede. En sorg ligger også der. Så stor, så sterk, at din lille kropp ikke klarer å bære den alene. Jeg vil gjerne dele den med deg. Jeg slipper deg ikke. Og tungt, trygt, sitter du inntil meg. Jeg snakker egentlig med en annen. En voksen. Men jeg kan ikke la deg vente. Stemmene våre er rolige. Ordene forteller om hverdagslige ting. Du vil ikke fortelle om hva du tenker på. Så jeg gynger deg sakte fram og tilbake. Så synger jeg "ro, ro, ro, din båt". Du ser ut i lufta og ler. "Syng den en gang til". Men jeg synger heller "Under den hvite bro". Jeg bruker våre navn. Jeg synger at jeg roper at jeg elsker deg. 

"Elsker du meg som før?"

"Ja!"

Sier du med din klare stemme. 

Jeg kysser deg på kinnet, holder deg tett inntil meg, og kjenner at panna di lukter sand. Den lukter barnelatter og sandkasse. Den lukter lek. Jeg håper det er en god lek. En lek som gir deg glede. Og mening. 

Blikkene dine brenner seg fast i meg. Energien du utstråler når meg, og setter seg i hjertet mitt. Jeg vil bære deg med meg for alltid. Og jeg ser at du vet det. Kanskje glemmer du meg etterhvert. Når våre veier skilles, og vi ikke treffes mer. Men forhåpentligvis vil du huske stemningen vi delte likevel.

Etter at jeg har gått i fra deg er det fremdeles som om du sitter helt inntil meg. Jeg kan kjenne den lille kroppen din i fanget mitt. Jeg kan se smilet ditt, og det klare blikket. Jeg kan høre stemmen din si; "kan vi snakke sammen hver dag?". Det er så overveldende. Tårene presser seg på. Både av glede og smerte. 

Jeg kan kjenne sorgen din. Jeg vil gjerne dele den med deg.

ALL SMERTE

- har sin mann.
All glede har sin kvinne.
All frykt har sin pris.
Den som ikke kjenner fryktens stemme
kjenner heller ikke sjelens røst.
Den som ikke kjenner sjelens røst
kjenner heller ikke kjærlighetens sanger.
Den som ikke kjenner kjærlighetens sanger
kjenner heller ikke gledens rus.

All glede har sin mann.
All smerte sine kvinner.
(A. Nyquist - Dikt i samling)