"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

fredag 22. februar 2013

En fødsel nærmer seg.

Jeg stirrer på jordmora med vidåpne øyne. "Jeg har kjent liv det siste døgnet altså, men ikke slike store bevegelser som jeg bruker å kjenne". Bevegelsene hennes er rolige, men raske. Maskinen blir koblet på, mens den avvæpnende stemmen hennes forteller om hvordan den fungerer. Jeg bare nikker. Hører på det hun sier, selv om jeg vet det fra før. Det stopper den desperate tankerekken. "Han er sikkert dø, det er sikkert noe alvorlig feil, nå blir det sikkert akutt keisersnitt og fullt kaos"-tankerekken som ubønnhørlig er satt på "repeat" i hodet mitt. Jeg stirrer på henne med vidåpne øyne, griper fast i hvert ord hun sier og lar de overdøve den taktfaste kriseberedskapsplanen som listes opp inne i meg.

Og så er de der. De sterke hjertesalgene hans fyller rommet. Blikkene våre møtes. Det er som om jeg kan puste for første gang på timer. Hånda mi griper seg fast i armlenet på stolen og skuldrene sleppes ned. Jeg må lukke øynene. Jeg må bare høre på han. Beredskapsplanen legges til side. Jeg trenger den ikke nå allikevel. Etter omtrent en time kan jeg gå i fra sykehuset. Letta som aldri før. Og med klar beskjed om å ringe igjen hvis jeg blir urolig. "Vi er her hele tiden. Det er mye bedre at du ringer oss hvis du blir bekymra for noe enn at du går rundt og er redd. Både mor og barn har det best når mor har det bra". Takk.

Jeg ser inn i det vennlige ansiktet hans og forteller om hva som har skjedd. Noe vannavgang kanskje. Jeg tror i alle fall det, sier jeg, og merker at tonen i stemmen min er langt mer hektisk enn ønskelig. Han må tro jeg er gal. Det snører seg i brystet mitt. Tårene presser seg på. Men han ser rolig på meg og spør om hvordan jeg har det. Han spør om hva jeg tenker, hva jeg er bekymra for, ikke raskt og rutinemessig, men genuint interessert. "Så fint brev du har skrevet til oss", sier han og ser på meg. Jeg smiler, trekker pusten og tenker på det jeg har skrevet. Personlige ting, som jeg egentlig ikke vil dele med så mange, men som de trenger å få vite, de som skal ta imot meg når jeg skal føde, slik at de skal kunne forstå meg best mulig, slik at vi skal kunne samarbeide best mulig. De har allerede begynt å lese det. Det ligger klart. Det vil gå bra. Han undersøker meg. Alt ser bra ut. Ingen fare på ferde. Ingen fødsel som er i gang. "Men hvordan har du det nå da?", vil han vite. Han slipper meg ikke av syne før jeg puster normalt, smiler og lover at jeg ringer igjen hvis jeg føler behov for det.

Jeg går ut av sykehuset. De må tro jeg er gal. Er jeg gal? Litt i alle fall. Og de vet jo det. De har lest brevet. De har undersøkt meg. De har snakka med meg. Og de synes at det er helt greit at jeg er nervøs og hektisk. Så deilig!

Jeg hører at de romsterer på badet. Stemmene deres flyter over i hverandre. Latter og varme, det når meg, det får meg til å drømme om en gul vegg, store gule tekstiler, nakne føtter i en solvarma fjord, gode venner. Jeg snur på meg, og kjenner at han rører på seg han også. Jeg smiler, begynner å våkne. Skuldrene kjennes myke, på plass, ikke stramme og vonde. 

Dagen er så vidt i gang. Jeg vet ikke hva som venter meg. Men jeg gleder meg stadig mer. Økonomiske bekymringer tar sånn plass. Jeg er så sliten også. Hvordan skal det vel gå? Hvordan skal jeg klare alt sammen? Lenge har jeg nesten ikke klart å gleda meg en gang, fordi det virker uoverkommelig. Smerten, problemene, alt det som ikke er som det burde, alt det som er utenfor min kontroll. Det blir satt ord på. Noen lytter, nikker, forstår. Det letner da. Perspektivet blir justert. I møte med de som vet at jeg er nervøs og hektisk, men ikke hele tiden. I møte med de som kjenner meg. 

Så kan vi le sammen. Og hånda mi stryker over den stramme magen. Jeg kjenner at han rører på seg der inne. Store bevegelser. Tynn hud, blodårer og livmorveggen skiller oss, hindrer meg i å stryke på han, gjør at han kan vokse seg stor og sterk der inne. Kroppen min holder på han, og gir han alt han trenger. Helt av seg selv. 

Jeg lurer på hvordan han ser ut. Jeg gleder meg til han blir lagt på brystet mitt og jeg får holde han for første gang. Jeg trekker pusten dypt, ser på de milde blikkene rundt meg, hører på de trygge, velkjente stemmene deres og lar de overdøve den taktfaste kriseberedskapsplanen som listes opp inne i meg. For tenk om det faktisk går bra? 

Og nå kjenner jeg at han lever og vokser der inne. Akkurat nå har jeg tre levende, sterke barn. Akkurat nå. Det er helt fantastisk. Gleden er uforståelig. Altoppslukende. Livet er så skummelt, så vakkert, så verdifullt. Uannstt hvor redd jeg er, uannsett hvor udugelig jeg føler meg, så er du sterkt ønsket lille venn. Og jeg skal gjøre så godt jeg kan. Og det kan jeg, med hjelp fra gode venner og et oppegående offentlig system. Jeg puster, og gjør så godt jeg kan. Og akkurat nå er jeg ikke bare redd. Jeg gleder meg også. Jeg gleder meg også!