"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 9. september 2013

Tanker på en valgdag.

Jeg holder den lille kroppen tett inntil meg. Han er passe varm, passe trøtt, helt trygg, bare litt forkjøla og så uendelig søt og god. Jeg kjenner varmen fra han. Jeg kjenner pusten hans. Jeg får lov til å passe på han. Jeg får lov til å gå hjemme med han i 13 måneder, jeg fikk gratis oppfølging under svangerskap, fødsel og barseltid. Fordi iherdige politikere har diskutert, tenkt, jobba og stått på for å lage de lover og regler som trengs for at jeg nå kan sitte helt stille på sofaen og bare kjenne at han puster. Politikk angår oss, alle sammen, hele tida. Det er fundamentet i hverdagen vår, det legger rammer for samfunnet vårt, og for våre liv, for hvordan vi kan leve våre liv. Alt jeg trenger å gjøre er å gå til et valglokalet, annenhvert år, og stemme. Så fikser i grunn politikerne resten. Rimelig enkelt i grunn. Men utrolig viktig. Jeg får lov til å delta. Jeg får lov til å være med på å bestemme hvem som skal bestemme. 

Det er med æresfrykt at jeg nærmer meg valglokalet. Gang på gang stanser jeg tvillingvogna og ser inn i et par knallblåe øyne. "Hvem skal jeg stemme på?", spør jeg det lille barnet som ser tilbake på meg og sukker, lettere oppgitt: "Det kannj ikke æ (be)stemme, Mamma", sier hun. Jeg vet det. Det er mitt valg. Flagget breier seg ut i vinden, det flagrer over oss, lyden av det, fargene, alt viser stolt fram at i dag er det valgdag, og at det er en høytidsdag, en viktig dag, fordi vi har demokrati, fordi vi som bor i Norge faktisk får lov til å være med på å bestemme vi også. Vi har påvirkningskraft på egne liv. Jeg ser mot dørene. En blid og koselig valgfunksjonær smiler til meg. Jeg er velkommen.

Inne i avlukket ser jeg på stemmeseddlene. Det er jo rimelig enkelt. Men vet jeg nok? Klarer jeg å argumentere godt nok for mitt valg? Det er jo så viktig, at det er fornuftige folk som sitter på Stortinget, og i Regjeringen. Vet jeg virkelig hvem jeg vil sende dit? Jeg sukker. Tar ned den ene stemmeseddelen. Ser på den og setter den tilbake. Jeg velger et annet parti. Et annet parti enn jeg bruker å stemme ved stortingsvalg. Jeg ser for meg de blåe øynene hennes. Jeg kjenner den lille kroppen hans i armene mine. 

For hennes skyld, for lillebroren, for storesøstra, og for alle de barna som blir født her i dette landet, og for de som kommer hit for å søke ly, tilflukt eller et bedre liv. Det er snakk om miljøet, om verden vår, som skal bestå, som skal være fruktbar for generasajoner etter oss. Det er snakk om en velferdsmodell som er bygd opp, møysommelig, som vi aldri et sekund må ta forgitt, for da kan den faktisk bli borte, det er snakk om å se at det vi gjør i Norge påvirker resten av verden også, og snart er det kanskje for sent. Luft og rent vann er viktigere enn penger. Tid til hverandre er viktigere enn et stort forbruk. Å delta, og å gi ly til de som ikke var så heldige å bli født i et rikt, fredelig land, er viktigere enn det aller meste for meg. Det er faktisk ikke først og fremst på grunn av sin meget omtalte miljøpolitikk at de får min stemme. Men egentlig aller mest på grunn av de verdier de legger til grunn for sin politikk, for sin asylpolitikk, for hvordan de tenker om barns oppvekstvilkår. 

Jeg blir varm i hjerterota når jeg leser arbeidsprogrammet deres. Det er et slikt Norge jeg vil ha. Det er en slik verden jeg vil at mine barn skal vokse opp i. 

Det er med æresfrykt at jeg nærmer meg stemmelokalet. Jeg får lov til å delta. Jeg håper at mine barn også får det. Jeg håper at de får vokse opp i en velferdsstat er alle mennesker er like mye verdt og har like muligheter, uansett hvor mye penger de har på konto. 

Jeg har tatt mitt valg. Det føles riktig. Tror jeg. Selv om jeg var i tvil. Jeg har fått lov til å delta. Tenk det du! 

fredag 6. september 2013

En tråring tar bilder av det hun liker.

Jeg synes det er spennende å se verden gjennom øynene til små barn. De ser detaljer som jeg overser, og de tenker så anderledes om ting jeg tar for gitt. Treåringen vår elsker å få låne fotoapparatet mitt og ta bilder. Jeg synes det er gøy å se på bildene etterpå, og se hva hun synes det er viktig og morsomt å ta bilder av.

 Alle tre er med!

 Det fine duplotårnet som Pappa'n har bygd.

 Hestene er fine de.

 En hånd er god å ha.

 Bilde av Bill må det jo være.

 Alle de andre bilene må også bli fotografert.

 Lampa er jo også fin.

 Lillebror er så søt!

Smil som du kan, Mamma!

torsdag 5. september 2013

Fortsatt bare sammen.

Vi lever det glade permisjonsliv. Vi tre. Babyen, treåringen vår og jeg. I mange måneder ennå. Så langt fram i tid at vi ikke har begynt å tenkte på å skulle begynne å tenke på at det en gang vil bli et annet liv. Et liv med grytidlige morgener, der familien skal opp og ut av huset og leveres hit og dit og rekke forskjellige jobber og være borte fra hverandre i timer i strekk og møtes igjen og nærmest kun rekke middag, lekser, barne-tv og legging. Åh, det er så lenge til. Men dagene flyr av sted. Livet går så fort synes jeg nå. 

Det er ikke det at jeg ikke liker jobben min. Men den overgår ikke mine egne barn. Dette er mest trolig siste gang jeg er i permisjon. Siste gang i livet at vi kan ha mange dager i vårt eget tempo og i hverandres selskap. I den store sammenhenen er det bare snakk om noen dager, noen timer av et liv egentlig. Jeg tviholder i dem, mine tre små, og prøver å legge bort tanker om husarbeid, system, orden, trening, spennende romaner, cafebesøk, strikking, tidkrevende matlaging, rene vinduer, alt dette som jeg kommer til å få mer enn nok tid til, seinere i livet. Da eldstejenta vår var baby venta jeg, på at hun skulle lære seg ting, på at hun skulle bli eldre. Det var spennende å se utviklingen hennes, men av og til virket dagene lange. Nå flyr de bare forbi. Mai, det er jo bare noen timer unna.

Nå, nå ligger vi i senga, selv om vi kanskje burde ha stått opp. Nå ser hun på meg med rolige, blå øyne og snakker lavt om ting hun tenker på. Vi ler sammen. Vi ser på hverandre der i halvmørket, og vet at vi kan ligge litt til, selv om vi kanskje burde stått opp nå. 

Vi kan godt kle på oss hvis vi vil. Til og med uteklær. Da kan vi for eksempel ta med oss lillebror og gå ut i skogen, og finne skolen hennes. Hun har diktet den opp, den er i et skogholt. Der kan vi se på blomster, insekter, blad på bakken, blad på trærne som vokser tett og lager et slags tak over oss. 

Lillebror ler og smiler, setter blikket i henne og vifter med armer og bein for å få henne til å se på han. Hun smiler tilbake, sier tulleord så han hikster og ler. Av og til gråter han når hun går ut av rommet. Han vil gjerne kunne løpe etter henne, men har mer enn nok med å lære seg å rulle og krype enn så lenge.

Vi skal være sammen helt til langt utti neste vår. Hver dag. Helt uten barnehage. Først var jeg litt nervøs. Litt nervøs for om det var riktig. For om det kom til å bli kjedelig for henne. For om hun kom til å gå glipp av noe, bli utenfor slik sosialt sett, eller på noe annet vis som kanskje ble dumt for henne. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte på, bare at de fleste andre treåringer går i barnehage, det er liksom det de skal, og da var jeg nok redd for at det på et eller annet vis skulle bli feil å ikke ha et barnehagetilbud for henne. Hun snakker litt om barnehagen sin. Men hun snakker mer om skolen sin egentlig.

Hverdagen vår er passe travel nå. Vi legger inn sosiale møter slik vi selv vil det. Snakk om luksus. Møte med gode venner står i høysete, det blir prioritert og organisert så ofte som mulig. Hun ler sammen med en god venninne, i det rosa teltet som står på verandaen. De leker sammen. De bryner seg på hverandre. Bare de to. De snakker om hverandre når de er fra hverandre. Slik hun gjør med andre venner hun også møter så ofte vi kan.

Ellers drar vi på turer. Enten bare vi tre, eller sammen med storesøstra også, eller sammen med storesøstra og venner. Vi drar til steder vi ikke har tid til å besøke i hverdagen ellers. For eksempel Sverresborg, Teisendammen, Musikkmanesjen, Ilaparken, Vitenskapsmuseet. Vi kan bruke timer der. Vi har lite annet å rekke. Jeg vet fortsatt ikke helt hvor klokka mi er. Jeg tror den ligger på kjøkkenet. Vi skal stort sett bare rekke å hente storesøstra på skolen hver dag. Og det har vi hittil klart helt fint.

For oss blir dette helt riktig kjenner jeg. For andre kan det bli feil. For andre kan det bli mer stress enn avslappning. Men for oss blir dette rolig, morsomt, greit, spennende. Konfliktnivået mellom oss to er sterkt redusert. Vi har tid til å snakke ferdig begge to nå, til å høre på hverandre, til å si ferdig setningene våre, til å virkelig bli kjent med hverandre. Midt oppi svangerskap, jobb, en snakkeglad storesøster og en liten baby mista jeg henne litt. Jeg følte ikke at jeg kjente henne så godt som jeg gjerne ville. Jeg rakk ikke å oppleve så mye sammen med henne som jeg gjerne ville. Likevel tvilte jeg. Jeg var redd for at hun ville kjede seg sammen med meg og lillebroren. Jeg var redd for at det skulle bli feil for henne. 

Men vi lever det glade permisjonliv. Og jeg gleder meg til i morgen. Jeg håper at vi stort sett kommer til å ha det slik, helt til jeg går tilbake til jobb igjen. Slik som dette, med lommer av tid til å bare være sammen, oss to, jeg og lillebror, jeg og midtiguri, jeg og størstesøstra, lommer av tid som vi i all hovedsak synes er givende. Jeg gleder meg til i morgen.