"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

tirsdag 14. juni 2011

Om å ha lavt stoffskifte - hypotyreose.

I dag kan jeg gjøre det jeg vil. Jeg kan gå med lette skritt, enkelt plukke ting opp fra gulvet for så å reise meg igjen, kle på en kranglete beibis, planlegge flere dager fram i tid, og enkelt forstå hva folk sier til meg. Hvilken lykke! Jeg blir så glad når jeg kjenner at kroppen virker og er som den skal - som jeg vil at den skal være.

I 2005 fikk jeg diagnosen lavt stoffskifte - etter å ha vært veldig syk i omtrent et år fikk jeg en enkel diagnose, og en grei sykdom å forholde meg til, ikke bare en gjeng med vanskelig symtomer som gjorde livet ulevelig. Ettersom medisinen begynte å hele kroppen min fungerte jeg som før igjen. Men samtidig ikke helt som før. Dette er en kronisk sykdom - min skoldbruksskjertel vil aldri kunne produsere nok tyroxin, og jeg må alltid gjøre opp for det i form av tabletter. Selv om jeg liksom er frisk når jeg går på medisin lurer den likevel i bakgrunnen, som en overhengende trussel om at man når som helst kan bli liggende skadeskutt.

For når medisinen ikke er velregulert, når jeg for eksempel er gravid, eller skal ha mensen, og hormoner endrer seg i kroppen min slik at det blir vanskelig å bestemme hvor mye medisin jeg bør ta, da slår sykdommen til. Da blir jeg liggende helt stille i senga mi, uten kraft til å løfte dyna. Bare pusten går i kroppen min, alt annet føles som om det har tatt seg en pause. Tankene mine henger seg fast i gamle, rustne kroker og slipper ikke taket selv om en lav stemme prøver å hviske til meg at dette bare er tåketanker, ikke de tankene jeg virkelig mener. Hvis noen snakker til meg klarer jeg ikke å svare dem - enten fordi jeg ikke har nok kraft i meg til å dytte ordene ut av kroppen, eller fordi ordene vedkommende sier ikke setter seg sammen til meningsfulle setninger, de forblir bare ord hengende løse i luften uten å klare å finne veien til meg for å gi meg mening og gjennkjennelse.

Derfor fikk jeg fullstendig panikk den gangen jeg var hjemme alene med jentene og ikke fant medisinen min. Jeg gjennomsøkte badet, men den lille eksa var borte. En gang har jeg glemt å ta medisin før jeg la meg - jeg kom på det etter at jeg var i seng og da tenkte jeg at jeg var så trøtt at jeg ikke orka å stå opp, at jeg heller fikk ta det i morgen, at det ikke ville ha noe å si. Dagen etter klarte jeg nesten ikke å stå opp, og det tok flere timer før jeg klarte å gjøre noe nyttig på jobb. Jeg glemmer ikke medisinen min igjen. Så jeg ringte Mamma - "du må komme hit med en gang, jeg er jo alene hjemme og klarer ikke å stå opp i morgen hvis jeg ikke har medisinen min". Hun bor to timer unna, og det var seint på kvelden. Tårene spratt fortvila rundt meg.

Heldigvis fant jeg den. Den lå under badekaret. Og jeg ble sittende på baderomsgulvet og holde på den lille eska. Jeg så på den og visste hvor mye den betydde for meg. Jeg er evig takknemlig for at legen min var snartenkt, og raskt forstod at hun måtte skjekke stoffskiftet mitt den gangen jeg kom til henne med diffuse symptomer og sammenkrøllete tanker. Og jeg er evig takknemlig for at jeg bor i Norge hvor det er enkle måter å få skjekka stoffskiftet på, og hvor medisinering nærmest er gratis. Jeg har bodd ett år i Karibia, og kom hjem syk da de der ikke klarte å regulere medisinen min bra nok. Så jeg er så glad for at jeg bor her nå, og at alt er under kontroll. Samtidig er det så skummelt at alt må være under kontroll. Og derfor kommer skrekktankene når eska ikke er der, eller når jeg for eksempel skal ut og reise og tanken på hva som vil skje hvis noen på noe vis tar ifra meg medisinen min kommer snikende. Jeg kan faktisk ikke leve uten den. Livet mitt, lykken min er totalt avhengig av innholdet i den lille hvite eska.

Når tilbakefallet er over, og kroppen igjen fungerer som den skal puster jeg lettere enn noen gang. Da er himmelen blåere, luften klarere, smilene til gode mennesker rundt meg saktere og penere enn noen gang. Inntrykkene fester seg på netthinnen og jeg vet at den slitenfølelsen jeg nå har virkelig er luksus. Selvfølgelig er det en klisje - man vet ikke hvor godt man har det før man ikke har det så godt lenger. Og etter en stund så glemmer jeg det. Etter en stund går hverdagen som den skal og jeg forventer stadig mer av meg selv. Jeg ser stadig flere feil ved meg og stadige flere positive sider ved alle andre rundt meg enn meg selv. En svak murring kjennes i halsen, og så i overarmene. Det å skulle henge opp en klessvask føles som en uoverkommelig oppgave. Med skeptisk blikk ser jeg på livet mitt og omgivelsene mine, og alle slags merkelige, forvrengte tanker sniker seg inn - helt til jeg ser fra mitt eget speilbildet til Levaxinen, og kjenner lengselen etter sprøytespissen i armen. Da er det på tide med en blodprøve, og et nytt brev fra legen om endring i dosen. Og etter noen dager er livet rundt meg igjen krystallklar, og verdsatt.








2 kommentarer:

  1. Usj Silje! Visste ikke at det var så ille å ha lavt stoffskifte! Høres jo nærmest ut som ME når det er som verst. Trist at det skal være slik. Men fint at det det ikke bare er mørkt men finnes mange vanlige dager:) Fint at du deler! Og så digger jeg bilde 4! Nydelig!

    Ingeborg

    SvarSlett
  2. Takk, takk! Så gøy med kommentar:) Det er en slitsom sykdom synes jeg, mest fordi man i teorien skal fungere normalt når man går på medisiner, men slik er det dessverre ikke bestandig i praksis.

    SvarSlett