"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

tirsdag 21. juni 2011

Tanker til Belfast.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om noe helt, helt annet i dag. Om trygghet, ro og god søvn. Men så flimrer nyhetsbildene mot meg. Jeg ser en politibil og gjennkjenner den med en gang. Raskt setter jeg meg opp i sofaen; " det er Belfast". Og ja, det er Belfast, som nok en gang står i flammer. Hat, misforståelse, skepsis som aldri rekker å bli gammelt slår til igjen - denne gangen i form av angrep på hjem der "de andre" bor, og angrep på det politiet som skal prøve å beskytte dem.

Når man går igjennom Belfast ser man mennesker som tilsynelatende ligner på hverandre, og gater som tilsynelatende glir inn i lignende gater. Men de gjør ikke det. De er forskjellige, på så mange vis. Det de er veldig like på er imidlertid at de synes de er veldig forskjellige fra "de andre". Nasjonalister står mot unionister, republikanere står mot lojalister, irer mot briter. Irene vil at Nord-Irland, og dermed også Belfast, skal være en del av Irland. Britene vil at området skal forbli en del av Storbritannia. Slik har det vært siden 1690, da Protestanter, ledet av King William of Orange, tok kontroll over hva vi nå anser som Nord-Irland. Det er altså en gammel konflikt som har satt sine dype røtter i samfunnet. Menneskene som nå lever der lever med en konstant trussel om krigshandlinger, vold, overgrep og uro. Irene er slitne og lei av å leve i et land hvor de ikke føler at de kan stole på myndighetene, britene er redde for hvordan livet deres skal bli hvis de må leve som en minoritet i en irsk stat.

Ord har ført til handlinger som har ført til situasjoner som har ført til minner og smerte som ikke kan dyttes under et teppe og glemmes. Det må leves med, hver dag. Konflikt blir vanlig. Følelser av fred og trygghet blir uvant. Her bruker man ikke grønne klær i hvilken som helst gate, her stopper hjerte hvis noen uventede går inn en dør, her pusser man ikke opp huset fordi man vet at det kommer til å bli rasert av politiet igjen snart likevel. Her er det en anstrengelse å håpe, håpe på at det er grunn til å stole på andre mennesker.

Jeg har bare bodd der noen få måneder. I 2005 tilbrakte jeg ca 7 måneder i Belfast, og som antropologspire fotfølgte jeg republikanske ungdommer. De ville fortelle meg sin historie, vise meg sine liv. Og jeg fikk kjenne på mange følelser jeg er glad for at jeg slipper å kjenne på til vanlig. Etter en stund krøp de under huden på meg, og tok plass i ryggraden. Også mine tanker ble formet av denne konflikten som ligger som et tykt teppe over byen, og store områder rundt. Jeg forstod det ikke helt før jeg ikke lenger bodde der. Den dagen jeg flytta fra Belfast var en by i sørvest-England min neste stopp. Turen fra flyplassen til hjemmet til ei god venninne av meg er som brent fast i hukommelsen. Her så jeg ingen veggmaleri som viste maskerte paramilitære, her var ingen pansrede politibiler, her var ingen flagg som skulle vise hvilke område vi nå kjørte gjennom og jeg hørte ikke lenger druen fra overvåkningshelikopteret. Jeg så mistenktsomt ut av bilvinduet. Det var for godt til å være sant. Jeg turte ikke puste helt ned i magen, eller lene meg rolig tilbake. Jeg var på vakt.

Og nå har det igjen vist seg at det er grunn til å være på vakt. I et område der politistasjonene er nedgrodde av maling som har blitt kastet på dem, og som prøver å se nedlagte og bortgjemte ut. For her er det ingen som stoler på politiet. Her er det ingen som vil ha det som ofte blir ansett som et diskriminerende og lite pålitelig politi til å beskytte seg. Her ble PIRA gitt en grunn til å formes, og bli værende, som beskyttere for "sitt folk". Derfor kjenner jeg likevel en liten spire til håp og glede, langt, langt nede i magen, når jeg leser at det er politiet som har gått ut og sagt at det mest trolig er loyalister som står bak urolighetene i Belfast denne gangen. De retter pekefingeren mot de som har blitt ansett som "sine", og forhåpentligvis gjør de alt som står i sin makt til å denne gangen beskytte " de andre". 

Måtte natten senke seg over Belfast, og bringe ro og hvile. Måtte resten av marsj-sesongen bli roligere. Kjære innbyggere av denne vakre, sliten by - jeg sender dere mange varme tanker, og sammen krysser vi vel fingre og tær for at dagen som truer - 12. juli - skal gå så greit for seg som mulig.






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar