Sommeren 2008 flytta jeg til St Vincent i Karibia, sammen med min lille familie. Vi skulle bo der i et år, og selv om det var et år i sola, så ble det også et år preget av mye ensomhet og fortvilelse. Det er jaggu ikke bare, bare å komme til et nytt land! Mens jeg bodde der tenkte jeg at jeg skulle hatt en flyktningeguide. En som kunne fortelle meg litt om hvordan dette nye landet fungerte, og som kunne vise meg hvordan man levde her. Jeg hadde selv vært flyktningeguide, og visste hvilken stor betydning de kan ha. Derfor tok det heller ikke mange månedene etter at vi hadde flytta oss tilbake til Norge før Norges Røde Kors kobla meg sammen med ei ung dame fra Midtøsten og jeg fikk begynne på mitt andre engasjement som flyktningeguide.
Det kan være et møte med en av "de andre". Et menneske fra et land du ikke kjenner noe særlig til. Det kan være et håp om å få en ny venn. Det kan være et innblikk i hvordan det er å komme til Norge, som flyktning. Det kan være en måte å bli kjent med en annen virkelighet på. Det kan være gøy, og slitsomt, og givende, og krevende - uannsett vil det forhåpentligvis være verdt det. For meg har det absolutt vært verdt det - jeg har fått lov til å bli kjent med to mennesker jeg ikke ville blitt kjent med på en annen måte. To mennesker har latt meg ta del i deres liv, i deres hverdag, og i deres tanker om å komme flyttende til Norge. Jeg har vært heldig - de flyktningene jeg har blitt koblet opp mot har jeg kommet veldig godt overens med. Vi har kunnet gjøre ting vi liker sammen og praten har stort sett gått uanstrengt.
Det er nå ett stort år siden jeg skrev under min andre flyktningeguidekontrakt - en kontrakt som blandt annet sier at man skal møte hverandre ca en gang i uka i løpet av det kommende året. Jeg og dama jeg er flyktningeguide for har ikke klart å møtes så ofte, da vi begge er travle småbarnsmødre. Men når vi møtes møtes vi gjerne lenge. Timene flyr, og stort sett er det liv og røre rundt oss. Fire, av og til seks, barn leker sammen og blir kjent med hverandre, god mat lages og spises, lekeplasser blir utforsket, stille cafehjørner funnet og samtaler omfatter alt fra hverdagslige ting til alvorlige temaer. Vi ser hverandre ofte i øynene og vi ler mye sammen.
Kvinnen jeg er flyktningeguide for er muslim, og en av de få muslimene jeg kjenner godt. Huset hennes lukter av søt, smakfull mat og stemmen hennes er rolig og sikker. Når vi er ute kler hun seg i hijab og lang frakk. Når vi skal møtes tar jeg meg bestandig i å lete fram klær som jeg synes er feminine og elegante. I mine vanlige, norske klær føler jeg seg som en boms i forhold til henne - men når vi går ved siden av hverandre føler jeg meg likevel bra, akkurat som jeg er der og da.
Denne gangen har jeg inkludert mine barn i mitt flyktningeguideoppdrag. Jeg vil at de skal bli inkluderende og tolerante mennesker, og dette blir et forsøk på å påvirke dem i hva jeg mener er riktig retning. Vi har vært mest på besøk hos dem, det har passet seg best slik. Eldstejenta mi føler seg hjemme der. Hun leker godt med gutten som er på hennes alder, og den litt yngre søstra hans. De to eldste brødrene møter vi ikke så ofte, men når vi gjør det blir de sett opp til og fungerer gjerne som rollemodeller. I begynnelsen tenkte jeg mest på at jeg ville lære mine barn å ønske andre velkommen til sitt nye hjemland, nå tenker jeg også at jeg er glad for at de får ble kjent med muslimer, helt fra de er små. Vi bor allerede i et område der barna har blitt vant til å leke med barn med forskjellig etnisk bakgrunn fra dem selv, men vi kjenner ikke så mange muslimer - og dette gir oss alle en god mulighet til å lære mer om islam og bli ønsket velkommen i et muslimsk hus.
Det er ikke bestandig så enkelt å bli kjent med folk her i Norge. Vi lever stort sett travle liv, og tilbringer lite tid ute på fellesområder. Man kommer ikke bestandig så lett i snakk med folk. Men det gjorde man ikke på St Vincent heller, når jeg tenker meg om. Selv om vincentianere stort sett har mer tid til å sitte stille, og helst ute på fellesområder. For det er ikke så enkelt å gå bort til en person man ikke kjenner, men kanskje bare synes virker koselig, og si; ”hei du, jeg er ny her, kan vi bli venner eller? Kanskje jeg kan få bli med deg hjem, og kanskje vi kan møtes, slik at du kan vise meg litt hvordan dere er, og deres land fungerer?”. Men gjennom flyktningeguiden har Norges Røde Kors laget en slik mulighet. Så hvis du tenker at du gjerne ville ha svart positivt og imøtekommende på overnevnte spørsmål, så kan det hende du er like heldig som meg – kanskje får du også bli kjent med flyktninger som beriker ditt liv, og som gjør at du blir kjent med sider av det norsk samfunn du ikke kjente så godt fra før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar