Dagen bak i dag.

I see a lot of people as I make the rounds
And I hear her name here and there as I go from town to town
And I’ve never gotten used to it, I’ve just learned to turn it off
Either I'm too sensitive or else I'm gettin' soft  

 (Bob Dylan, "If you see her, say Hello".

I natt var det flere år siden. År siden alt ble anderledes. I dag var det flere år siden jeg først prøvde å forstå det. Da jeg så meg selv i speilet den gangen så ansiktet mitt anderledes ut. Forandret. Til noe annet.

Den gangen gikk jeg gjennom ukjente gater, ofte i all stillhet. I gater jeg aldri hadde gått i før kjente jeg på stemninger som da var ukjente for meg. Jeg besøkte steder jeg bare hadde lest om. Var det virkelig jeg som gikk der, og så alt dette? I deler av byen lå historikken i tykke lag rundt meg og menneskene som bodde der så på meg med undrende blikk. Hvor skulle jeg nå gå?

 

Dager i ukjente land kan gi mange slags minner. Kanskje gir de spirer til håp, lengsel og drømmer. Kanskje blir de minner som varmer, men samtidig gjør deg iskald. Noen av minnene bæres i hjertet ditt for alltid. 

Så mange ganger siden har jeg sett meg selv i speilet og tvunget meg selv til å se inn i to blanke øyne, for å prøve å finne noe gjennkjennelig. Likevel har de bestandig sett fremmede ut.

Årene imellom da og nå har vært preget av så mange tanker, så mange dager, så mange tårer, men også så mye latter. Jeg har sett på verden med øyne preget av erfaring. Noen ganger har verden sett vakrere ut, andre ganger bare håpløs. Og ettersom dagene går endrer tankene seg - de omfatter stadig nye erfaringer. Mye skal læres på vår vei, noe vet man at man aldri skal gjøre igjen og av og til får det en til å smile.

I natt slo regnet stille på ruta. Rommet rundt meg lå stille, regnet var alt jeg hørte - regnet, og pusten din. Huden din føltes varm mot min. Smilet ditt kilte meg i magen. Av og til førte tankene mine meg til andre steder, til situasjoner som har festet seg til hukommelsen, til ord som har festet seg til fortellingen.

Kanskje sees vi igjen en gang. I hjertet mitt lever minnene for alltid. Utenfor lyser den samme månen og de samme stjernene som jeg alltid har sovet under.

Dagen i dag har ikke vært ulik dagen den gangen. Latter, venner, godhet og en milepæl har også preget min verden i dag. I gatene blåste en kald vind, og regnet gjorde tankene mine rolige. Da kvelden begynte å innhente oss sang jeg stille for deg, mens leppene mine hvilte mot din lille panne. Kroppene våre falt til ro. Verden utenfor var så langt unna. I stillheten hørtes bare vår pust. I sofaen satt bare våre to kropper.

Når jeg legger deg ned i senga ser jeg på deg. Og jeg kan hviske; "sov godt, kjære venn".