"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 29. august 2011

Sosialarbeidere! Samfunnsvitere! Helsearbeidere! - se hit da vel!

Som sosialantropolog med stilling som fagarbeider i en kommunal barnehage får jeg ofte medlidende blikk og kommentaren; "så det er vanskelig å få en slik jobb som du er utdanna til?". Tja, det kan man jo kanskje si. Ikke det at jeg har prøvd. I alle fall ikke slik ordentlig. Da jeg tok mastergraden i antropologi, og fordypa meg i hva jeg anser å være fasinerende sider ved konflikten i Nord-Irland, tenkte jeg at jeg gjerne ville bli fredsforsker og fortsette å jobbe med politiske konflikter. Og det vil deler av meg fremdeles. For det er jo spennende, men også slitsomt. Krig er slitsomt. Og det blir ikke lystigere jo mer du vet om det.

Jeg har aldri søkt på doktorgradstipendiater eller andre stillinger som ville gitt meg muligheten til å ende opp som fredsforsker. I all hovedsak fordi da jeg satt og skrev masteroppgaven min kjente jeg at jeg trenger å gå ut av lesesalen. Jeg trenger å møte mennesker ansikt til ansikt og jeg trenger å leke og le. Så selv om jeg kosa meg med å skrive masteroppgaven min, og selv om jeg fremdeles synes konflikten i Nord-Irland er noe av det mest spennende i verden, så kom stadig tanken snikende til meg; "hadde det kanskje vært bra å jobbe i barnehage?". Og etter uttallige søknader så fikk jeg napp gitt. For det er ikke bare bare for en antropolog å få jobb i barnehage. Mange tenker at man er overkvalifisert. Samtidig på feil område, for hva vet vel jeg om å jobbe med barn? 

Jo, masse! Og det mer jeg jobber med dem, det mer klarer jeg å sette ord på det. Jeg har et annet blikk enn de jeg jobber sammen med. En annen fagbakgrunn og andre fokusområder. Jeg tenker mer på systemnivå enn for eksempel førskolelærerne. De er mer vant til å se barn i grupper og i barnehagen, jeg er mer opplært til å tenke menneskelige system og samfunn som helhet. Sammen kan vi utfylle hverandre og utfordre hverandre.

Jeg blir bare mer og mer sikker på at jeg i alle fall synes at dette har barna som vi møter i vår arbeidsdag godt av - de har godt av at det jobber folk med forskjellige fagbakgrunner rundt dem, som kan diskutere seg i mellom, som kan se forskjellige ting fra forskjellige vinkler. Til sammen klarer vi nemlig å ha mange tanker i hodet samtidig, og det må jo komme barna til gode! Førskolelærere er vant til å se verden på ett vis, til å se barn og institusjonen "barnehage" gjennom sine briller. Jeg mener at når det er noe så verdifullt som mennesker man jobber med så trengs det flere briller enn som så. Alle arbeidsplasser som går ut på å ta vare på mennesker trenger fagpersoner fra forskjellige miljøer som kan se ting på ulike måter. Og barnehager er ingen unntak.
I Norge i dag går de aller fleste barn i barnehage. Mange av dem igjen tilbringer mange timer av sin barndom innenfor gjerdene til disse bygningene. Og hva fyller vi bygningene med? Hvordan skal en barnehagehverdag være? Og hvordan skal vi møte barna - hvordan skal vi legge opp dagene for dem og hvordan skal vi omgåes dem? Jeg mener dette må være kontinuerlige diskusjoner, både for de som jobber i barnehage og for samfunnet forøvrig. Og da må det vel bare være fornuftig og vel at flere yrkesgrupper inviteres inn i barnehagehverdagen, for å kjenne den på innsiden.

Lønna er ikke mye å skrive hjem om. I alle fall ikke målt i penger. Og i alle fall ikke i de kommunene hvor man har nok førskolelærere, slik at vi andre med høy utdanning som også vil jobbe i barnehage kommer oss inn i form av fagarbeiderstillinger. Med fagarbeidere er også viktige og spiller sentrale roller i barnehager. Og pengelønna kan man kanskje med tid og stunder få gjort noe med. Anseelsen er noe annet. Det er ikke et høystatusyrke akkurat, det å jobbe med barn. Eller mennesker generelt. Men hva er viktigere enn våre barn? Hva er viktigere enn å lage samfunn vi alle kan føle oss vel i? Utfordringene ligger forran oss, i hopetall - hvordan systematiserer vi og lager en god barndom for våre minste? Hva skal vi legge vekt på for dem? For det er mye opp til oss voksne nå når barndommen mer og mer blir institusjonalisert. Og da trenger vi mange kloke hoder, som kan tenke ulike tanker, se situasjoner med forskjellige blikk. 

Så til alle dere som er eller skal bli sosialarbeidere, samfunnvitere og helsearbeidere - dere har et annet blikk hva angår barn og barnehager enn det førskolelærere har - jeg mener at det trengs og oppfordrer dere alle nå til å i alle fall tenke tanken; "hadde det kanskje vært bra å jobbe i barnehage?".


søndag 28. august 2011

Et hjertesukk - Nytte meg her og nytte meg der, noen er og noen er ikke!

Jeg har akkurat gått en siste tur inn for å se om eldstejenta vår. Nå sover hun. Etter en stor time hvor hun har ligget i senga si og insistert på at hun ikke fikk sove. Kroppen ville ikke falle til ro i kveld. Kanskje var det for mange tanker. Jeg lå i senga hennes sammen med henne en stund, men ble ikke liggende så lenge i kveld. Jeg var for trøtt, og hun for urolig. Jeg har ligget slik mange ganger. Hun har hatt mange urolige kvelder og netter den jenta. Aller mest hjelper det å være der, å høre på henne og å la henne vite at vi er der og passer på henne. Til tider har det vært slitsomt. Til tider har jeg bare ville gått ut og la henne styre på, men jeg har ikke gjort det. Jeg har alltid tenkt at for mine barn skal senga være god å ligge i, og det å legge seg for å sove skal være koselig og trygt. Av og til har det selvfølgelig også vært sykdom som har gjort henne urolig. Da har jeg ikke kjent min egen kropps rop etter søvn. Da har jeg helt glemt at det finnes andre enn henne. Det blir noe annet når det er sykdom selvfølgelig, da blir jeg så bekymra for henne.

Nå om dagen mener så mange så mangt om hvordan man skal få barn til å sove. Den ene metoden etter den andre blir slengt etter oss, og vi som faktisk innrømmer at vi går inn til våre barn og tar i dem om natta blir sett på med vantro blikk. Av helsesøstre til og med. Flere ganger har jeg hørt det; "Silje, du må jo i alle fall ikke finne på å ta henne opp av senga på natta!" Svar skyldig blir de delvis når de blir konfrontert med problemstillingen; "hun gråter jo stort sett fordi hun trenger hjelp til å få ute en rap da, og da må jeg jo løfte henne opp!" eller "hun hadde jo mareritt". For jeg velger å løfte opp mine barn, jeg velger å ta i de, for å kjenne etter - (for mine barn har i alle fall brukt noen år på å utvikle et slikt ordforråd og tilegenet seg en slik livserfaring og innsikt i kommuniksjon mellom medmennesker at de har kunnet fortelle meg med sine ord hva som er galt) - hva er det du sier nå mon tro? Hvorfor gråter du? Først når jeg vet svaret på det spørsmålet kan jeg vel vite hva jeg skal gjøre med saken.

Og skråsikker er jeg aldri. Eller i alle fall skjeldent. Men trøtt er jeg ofte. Og få av de søvnrådene som har blitt gitt meg har jeg fulgt. For det som jeg gjenstår å ha fått er nemlig dette; snakk med barnet ditt. Det hjelper vel ikke om vi voksne sitter og snakker sammen og finner ut en mengde metoder, hvis ikke barnet selv er inkludert. 

Jeg blir bare mer og mer enige med mennesker som Jesper Juul og Emilie Kinge, og jeg tenker oftere og oftere at vi voksne jaggu ofte er dobbeltmoralister hva angår kommuniksajon - for mange av oss snakker ikke til barn slik vi snakker til voksne. Mange av oss sier ting til barn, og på en slik måte, som vi aldri ville gjort det til en voksen. Og jeg tenker at det som regel er fordi vi ikke hadde turt - fordi mellom voksne er maktbalansen anderledes enn mellom barn og voksne - fordi vi vet at den voksne kunne tatt igjen eller satt oss på plass eller gått sin vei og vist oss ryggen i langt tid. 

For hva er vel vitsen med å være streng, hvis vi ikke snakker med respekt i stemmen? Hvordan kan vi være så sikre på hva problemet er og hvordan det skal løses? Lyst har man jo selvfølgelig, til å bestandig ha rett, til å vite hva man skal si og gjøre, til å være den som vet best og gjøre det riktig. Men det er ikke bestandig at vi har så rett eller gjør ting så rett. Det hadde jo selvfølgelig vært fantastisk hvis det var slik at barna var trassige og vi voksne, med enkle og lettfattelige metoder og triks, kunne oppdra dem til å bli herlige mennesker. Men som en klok dame jeg kjenner en gang sa til meg; "Det e så mang som sie; "det vart nå folk av mæ å", men dæm va jo folk da dæm vart fødd å da". Og jeg er så enig. 

Selv om det nå er så mye snakk om barns medvirkning og serviceinnstilte foreldre, så synes jeg fremdeles at det mange ganger mangler en genuin respekt for det menneske vi faktisk står ovenfor når vi møter et barn - uannsett hvilke tidspunkt det måtte være på dagen. Og om det så gjelder søvn og kveldsopplegg i heimen eller andre møter mellom voksne og barn, så synes jeg at vi bør ha Morten Skogmus sine vakre ord i bakhodet; 

"Vi kunne ha det godt her i skogen hvis alle var venner og de store lot de små være ifred. Så kunne de store hjelpe de små, og de små hjelpe de store, for det er mye vi små kan, som de store ikke kan."


lørdag 27. august 2011

Slike dager.

Den siste uka har jeg gått så sakte. Kroppen har føltes tung. Lite samarbeidsvillig. Eller kanskje er det akkurat det den er. Kanskje sier den bare ifra at nå må du sette deg ned. Kanskje er det en klisjé å si at tankene tynger, men de gjør det. Depressive tanker legger lodd til kroppen og gjør alt så slitsomt, så uoverkommelig. Så sakte.

Og nå er den her. Den dagen jeg hvert år gruer meg til. Vi har vel slike dager, de fleste av oss, merkedager i året; nå er det så og så mange år siden. Smerten blir mindre. Men ikke borte. Og dagen kommer likevel. Selv om jeg gjerne vil at den skal forsvinne, bort i fra meg. Likevel er det jo bra at tiden går, og at jeg er med den. Jeg lever, ennå.

Når jeg nå går igjennom huset ser og hører jeg alt jeg går forbi. Leker, klær i forskjellige størrelser, nedbrente stearinlys, latter, bilder av viktige mennesker, for meg. Utsikten er slik jeg vil den skal være, slik jeg håpet den gangen, likevel anderledes. Sentrale deler mangler, fremdeles.

Ute regner det. Det passer meg bra. Da kan jeg pakke bort kroppen min i lag på lag med klær. Da kan jeg følge høstens tempo. Det er også sakte, vemodig, melankolsk. Jeg har alltid likt høsten. I år er i grunn første året hvor jeg kjenner at den kommer for tidlig. Det har ikke vært ordentlig sommer i år, føler jeg. Jeg har ikke tint ennå. Likevel står høsten for tur, med all sitt mørke, all sin kulde og all sin død.

Alt det man trodde man var ferdig med, hadde kommet over, det stemmer kanskje ikke. Kanskje ligger det der og ulmer likevel. Og klorer tak i deg, når du ikke vil det. Da jeg var liten tenkte jeg at voksne har det godt, de virker så sikre, vet så mye, kan alt. Nå vet jeg at det ikke er sant. Sikrere på meg selv har jeg blitt. Men det betyr ikke at jeg er det bestandig. Mange dager tenker jeg at jeg ikke kan tilføre noen noe, at det er best at jeg er stille, usynlig. Mange dager er ikke gode, mange dager gnager disse hemmelighetene, disse hemmelighetene som vi voksne heller ikke snakker om.

For meg er det han som hjelper mest. Blikkene vi deler, kyssene han gir meg. Og de to herlige barna som vi har skapt, sammen. Det er disse tre som aller mest holder meg i vater. Også kanskje tross alt meg selv. Jeg har vært her før. Jeg vet hva jeg trenger. Hva som må gjøres. Jeg omgir meg først og fremst med mennesker som jeg vil omgås med, og prøver å leve et slikt type liv som jeg ønsker, med tid, ro og givende aktiviteter.

Jeg henter inspirasjon og motivasjon gjennom litteratur, og i dag vil jeg gjerne dele et dikt som kommer snikende til meg på dager som dette. Det hjelper litt det også.

KJÆRLIGHET

Kjærligheten er mild på disse
kanter. Den kommer med
sine små blad, eplekaker
og søndagssmil. Den slår seg
ned i hver eneste krok
brer seg utover golv
vegger og tak og sier
muntert: men her er da
akkurat nok plass, Arild!

Tja, sier jeg og er
i det noe vankelmodige hjørnet.

(Arild Nyquist - Dikt i samling)

tirsdag 23. august 2011

Reklame for Emilie Kinge!

For noen dager siden fikk jeg og mine kolleager høre på foredrag av Emilie Kinge. Hvilken herlig dame, og hvilken lærerik og fasinerende dag! Da arbeidsdagen var over og tankene kunne vandre fritt kjente jeg at jeg hadde utrolig vondt i nakken og hodet - det er lenge siden jeg har vært så konsentrert i så mange timer, og hørt så mange kloke ord på så kort tid. Det var en lenge etterlengtet inspirasjonskilde som besøkte oss den dagen, og nå vil jeg i grunn bare oppfordre alle som har med barn og deres foreldre å gjøre, privat som på jobb, å lese bøkene til Emilie Kinge! Hun har helt sikkert noe å lære deg, og/eller inspirasjon å gi deg:)

mandag 15. august 2011

Kjære jordmødre,

 Nå er det over ett år siden vi kom hjem fra St Olavs med nok en fantastisk lita jenta. Vi var trøtte, slitne, men aller mest stolte og letta over at fødselen var over, og at jenta vår var frisk og rask. Jeg svevde av glede og var stolt over fødselen som jeg synes hadde gått så greit. Dette var for meg en ukjent følelse og den gjorde veldig godt!

Første gang vi kom hjem fra dere var i oktober 2007. Da var jeg så sliten og følte meg allerede som en mislykka mor. Jenta vår var frisk og fødselen hadde foreløpt uten stor dramatikk, men jeg var prega av den likevel. 16 timer med vonde rier og mange stille pauser der jeg rakk å tenke alt for mye gjorde at jeg på slutten var helt utslitt. Da det var tid for å presse hadde jeg så lite krefter igjen, det ble et mareritt. Stadig flere jordmødre og leger kom inn på rommet da jenta vår var treigere enn antatt og hva godt var. Jeg brukte alt jeg hadde igjen av krefter, men venta bare på at kommandoen om hastekeisersnitt skulle ropes gjennom rommet. Jeg følte at stemningen i rommet var noe usikker og stressende og jeg var så redd, så redd. Jeg kjenner så alt for mange som har opplevd dramatiske fødsler, inkludert min egen mor, så for meg er ikke en fødsel noe jeg går til med åpent sinn og senkede skuldre. 

Når riene tar tar og smerten jager gjennom kroppen blir jeg redd. Redd for smertene, redd for min egen reaksjon på dem, redd for mitt eget liv, men aller, aller mest redd for at noe skal skje med barnet mitt. Det er ikke gitt at fødsler går greit og at alle involverte overlever. Aldri er vel kvinner nærmere død og liv samtidig. Aldri er vi vel mer sårbare. En hel livshistorie har vi bak oss, en hel rekke betydningsfulle situasjoner har ført frem til dette øyeblikket. Og så mye står på spill. Svangerskap og fødsler går stort sett bra i dette landet, men det er så altoppslukende vondt når det ikke gjør det. Så når riene begynner synes jeg det er så vanskelig å ikke bli redd.

Da vi planlan å lage det som skulle vise seg å være lillesøster, gledet jeg meg til et nytt svangerskap. Til en voksende mage og til å kjenne babyen i magen. Gleden var stor da den blå streken viste seg. Så kom uke 12, og jeg knakk sammen. Lavt stoffskifte har jeg fra før, og har de siste åra måtte leve med mye sykdom. Nå slo det til igjen. Stoffskiftet mitt ville ikke samarbeidet, og det som hadde ligget der og ulma av uro og angst flammet opp og bredde om seg. Tanken på at noe kunne skje med babyen i magen gjorde meg syk. Kroppen min ville ikke samarbeide, og lempa kjemisk depresjon oppå vonde erfaringer jeg uansett har med meg. Selv om jeg kosa meg med den voksende magen, og hver gang jeg kjente spark fra babyen klarte å tenke at akkurat nå har jeg to friske, sterke barn, så frister ikke svangerskapet til gjenntakelse. Det ble en veldig lang ventetid. En vond, lang ventetid.

Og da jeg troppa opp på St Olavs for overtidskontroll var jeg blek, sliten og ikke fattet. I mappa mi lå et brev skrevet av meg til jordmødrene som skulla ta imot meg ved forestående fødsel. Brevet beskrev hvordan jeg hadde opplevd forje fødsel og andre ting jeg gjerne vil at jordmødre som skal ha noe med meg å gjøre skal vite om meg. Rapport ifra et sykehusopphold i juni lå også der. Da var jeg langt inn med pustevansker. Heldigvis fantes ingen blodpropp i mine lunger, men uheldigvis fantes heller ingenting annet. Dermed regna legene med at det var psykisk. Det gjorde ikke jeg, men det ble jo det nå. Pusteproblemer la ingen demper på angsten som var sterkt tilstedeværende fra før. 

Dagene gikk og babyen viste ingen tegn til å ville komme seg ut. Jeg ble mer og mer fortvila, og heldigvis forstod de som møtte meg på sykehuset for kontroller hver dag dette. De mobiliserte alt de hadde av psykisk støtte og gjorde alt de kunne for å overbevise meg om at dette kom til å gå bra. Og bra gikk det. Heldigvis.

En kveld etter nok en kontroll begynte jeg så vidt å kjenne noen rier. Men så dabba de av, og jeg ble så lei meg. Litt etter lå jeg og sov. Da starta de på igjen, og denne gang for alvor. Det var pause imellom de første riene, men jeg forstod raskt at her måtte det handles. Her måtte telefonen taes til sykehuset og vi måtte kjøre dit, nå! Heldigvis var mamma'n min hjemme hos oss da, så vi kunne bare dra ifra vår sovende datter. Da hun ble født hadde jeg rier i ca 16 timer, så jeg hadde innstilt meg på at denne gangen kunne jeg kanskje slippe unna med ca 8 timer, hvis jeg var heldig. Innen vi kom oss inn på fødeavdelinga var det ikke lenger pause imellom riene og de var så vonde! Jordmora som tok imot oss ga meg streng beskjed om å puste, gang på gang, og mumla til seg selv; "hun er jo helt hysterisk" Og det var jeg. Men i min verden; med god grunn. Da sa min elskede mann noe veldig lurt; "hun har skrevet et brev hun gjerne vil dere skal lese". Og det gjorde jordmora, og da hun kom tilbake til oss var tonen en helt annen. 

Gjennom brevet mitt hadde hun blitt litt kjent med meg og visste nå godt hva hun skulle si og ikke. Etter det var samarbeidet mellom menneskene i rommet upåklagelig, og selv om redselen for at dette aldri skulle gå bra fremdeles satt hardt fast i meg, så klarte jeg å gjøre som jeg ble bedt om. Etter en stor time var jenta vår født. Jubelen stod i taket. Gledestårer trillet og jordmor og barnelege rosa meg opp i skyene. Denne gangen slapp jeg å reise hjem med følelsen av at jeg hadde svikta og at fødselen var et nederlag. Denne gangen mista jeg mye blod, men reiste likevel hjem tidligere enn det jeg måtte. Med rak rygg og med fullt fokus på meg og mine barn, ikke på fødselen.

Og det er takket være dere. Takket være hun som tok imot meg, som leste det jeg hadde på hjertet og tok det til etterettning. Takket være de som møtte oss med åpne sinn på barselavdelingen og som fortsatte å gi oss den støtten vi ønsket. Det kan ikke beskrives med ord hvor viktig jobben deres er. Dere er med på å legge stemningen i en hel familie. Hvert ord dere sier på jobb er sentrale i en eller annens fødselshistorie. Hvis noen yrkesgruppe skulle hatt flust av frynsegoder på jobb så er det dere. Hvis dere har en dårlig dag på jobben kan det forme den følelsen en nybakt mor reiser hjem med, og hennes forhold til egen kropp, eget barn, egen familie. Selv om dere bare møter oss noen timer av et liv så kommer de fødende dere tar imot til dere med mange år med erfaringer som har formet dem til de de er i dag, og som former deres forventinger og opplevelse av den forestående begivenheten. Jeg er evig takknemlig for at jordmødrene jeg møtte for litt over ett år siden tok min livshistorie på alvor og profesjonelt veiledet meg igjennom en situasjon der jeg følte meg totalt hjelpesløs.

Så til alle jordmødre; ikke glem at for dere kan fødsler bli rutine, men det blir det aldri for de enkeltmenneskene dere møter på jobb. For oss er hver fødsel en unik opplevelse. Vi trenger dere. Vi er avhengige av at dere kan jobben deres, og at dere har innsikt i hvordan det kan oppleves for oss å være i fødsel. Jeg tror ikke det kan overdrives hvor viktig deres jobb er. Og jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for at jeg nå har opplevd en fødsel jeg er stolt av, takket være dere. 

Ha en riktig god vakt, alle sammen!





søndag 14. august 2011

What good am I?

En kald vinterdag for seks år siden gikk jeg gjennom ukjente gater og fremmede bydeler i Belfast. Jeg så alle de som gikk den andre veien i øynene, smilt og sa; "hei". Noen dager før hadde jeg nemlig hørt at i disse bydelene, der Britene bor, der var alle så innslutta og lite imøtekommende. De aller fleste jeg møtte denne dagen så snilt tilbake på meg og svarte med et koselig; "hei". Selv om de ikke ante hvem jeg var og selv om de helt sikkert så at jeg ikke hørte til der blandt dem. Jeg ble ikke redd. Jeg gikk omkring i hva skulle bli utilgjengelige gater for meg og så etter det positive, så etter tegn på toleranse, åpenhet og senkede skuldre, og jeg fant det. Det var overraskende lett.

Og slik kan det godt være. Når man ser etter det gode, vil man finne mye godt. I menneskene rundt seg, og i verden forøvrig. Men så er det bestandig der, alle disse nyhetene og historiene om sult, krig, overgrep, vold, total mangel på sympati for andre enn seg selv. Det er for meg et stort mysterium at det går an. Vi mennesker er da så visst flokkdyr, vi er avhengige av hverandre for å overleve. Ingen klarer det selv. Vi vet jo alle hvor vondt det gjør, alt det som andre er villige til å gjøre mot oss, uten å klare å, eller ville, stoppe seg selv. Jeg forstår ikke hvordan man kan se et annet menneske i øynene, og så vise dem noen annet enn medmenneskelighet og respekt. Jeg kan alle de teoretiske grunnene. Å studere på Dragvoll er ikke bortkastet tid, men å forstå det teoretisk er en ting; å kjenne det i magen noe helt annet.

Ser de ikke hvor vakker verden er? Ekte smil, lukten av fersk gjærbakst, Albert Åberg, naturens herlige farger, smaken av solmodne bringebær, kjærtegn fra noen du er glad i, snø som smelter på kinnet, steiner som blir lagt i hånda di av et lite barn som ser på deg med forventingsfulle øyne, Mikkel Rev og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, kuer, blikk som forteller at "nå har jeg det bra", høsten, sommerfulger, bølger som slår sakte innover en myk strand. Listen kan lages så uendelig lang. Den er forskjellig fra person til person, fra dag til dag. Av og til er livet så sterkt, så vakkert, at jeg må sette meg rett ned. Det er som om beina ikke klarer å bære meg. Som om jeg må konsentrere meg for å puste ordentlig. 

Og så kommer frykten. Ofte som slag over hele kroppen og den setter seg som en klo i magen. Den strammer om hjertet mitt, og om tankene mine. Jeg blir redd andre. Fordi jeg vet jo hva dere kan gjøre, men jeg aner ikke hvem dere er. De du trodde var snille kan snu seg og være helt anderledes enn antatt.

Da vil jeg bare flytte bort, langt bort til en liten gård, der jeg bare kan forholde meg til min familie, noen dyr og en grønnsakshage. Der ingen kan gjøre oss noe vondt, og der jeg ikke trenger å leve i et samfunn der det nødvendigvis også lever utilregnelige mennesker. Samtidig vil jeg hjelpe alle de som trenger det, og gi støtte til alle de som kunne trenge noen å støtte seg til. Da er pusten vanskelig å trekke, men ikke av glede, bare av angst. For hvor skal man begynne? Og når blir det nok? Så mange fler vil stadig trenge så mye mer. Jeg kan vel ikke gjøre noen forskjell, jeg er bare liten. Og sliten. Sliten av den hensynsløshet som ligger der hele tiden, og som gir grobunn til handlinger jeg ikke synes vi skulle behøvd å forholde oss til. For så vanskelig er det da ikke å ta hensyn til andre. Så vanskelig er det da ikke å ikke være slem.

Men kanskje er jeg det selv. Kanskje tar ikke jeg heller nok hensyn til andre. Her jeg lever i min egen lille boble, i et trygt og velmøblert hjem, sammen med min familie, der vi spiser oss mett på god mat hver dag og aldri fryser fordi vi ikke har nok varme klær. Her vi omgir oss med alt vi trenger og mye mer. Mye mer som kunne vært delt på. Og så trekker jeg bare på skuldrene og tenker at jeg gjør jo litt. Resirkulering, flyktningeguideoppdrag og barn gjennom SOS Barnebyer er da noe. Men langt i fra nok.

Ikke så rent skjeldent tenker jeg på den vinterdagen i Belfast. På alle de mennskene jeg gikk forbi, som fikk meg til å føle meg velkommen i et nabolag hvor jeg ikke tilhørte. Og på den jeg da var. Så alt for mange ganger siden den gang har jeg ikke kunne tenkt meg å gått den turen, jeg ville vært for redd. For mange dager er jeg for lite villig til å stole på verden rundt meg. Men hva godt kan vel det føre til?

What good am I? – Bob Dylan, 1989

What good am i if i’m like all the rest
If I just turn away, when I see how you’re dressed
If I shut myself off so I can’t hear you cry
What good am I?
What good am I If I know and don’t do
if i see and don’t say, if i look right through you
if i turn a deaf ear to the thunderin’ sky
What good am I?
What good am i while you softly weep
And i hear in my head what you say in your sleep
And i freeze in the moment like the rest who don’t try
What good am I?
What good am I then to others and me
if i’ve had every chance and yet still fail to see
if my hands are tied must i not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?
What good am i if i say foolish things
And i laugh in the face of what sorrow brings
And i just turn my back while you silently die
What good am I?

Bob Dylan - Oh Mercy
       

tirsdag 9. august 2011

Havregrøtrundstykker og litt tid for seg selv.


En sommerdag gikk jeg mot barnehagen der jeg jobber. Det var ennå fellesferie, og de aller fleste barna hadde fri. De aller fleste voksne også. Vi som kom på jobb skifta mellom å gjøre alle de praktiske tingene man har problemer med å rekke å gjøre i en hektisk barnehagehverdag og å være sammen med de få barna som var der. Dagen før hadde jeg og en god kollega hatt med oss noen av barna ut på en liten tur. Det var bare fire barn - ei jente på ca fire år, en gutt på to år og to gutter som hadde sine siste dager i barnehage før livet på skolen ventet. Det ble en slitsom tur. Den ene av guttene var unnvikende, han ville ikke høre på oss voksne, han tok ikke imot beskjeder, ville bare gjøre det motsatte av det vi ville. Det var vanskelig å få han med på våre planer og kommunikasjonen - spesielt mellom vi voksne og han - gikk helt i stå. Det var faktisk slik at jeg grudde meg litt til å være sammen med han igjen i dag også. Men det skulle jeg, og jeg ville gjøre det beste ut av det. Hvordan kan vi to finne en tone og ha det greit sammen, tenkte jeg der jeg gikk. Jeg kjente ikke denne gutten fra før, da han gikk på en annen base enn den jeg jobbet på, og nå hadde jeg bare vært tilbake på jobb noen få uker etter å ha vært ute i permisjon i ett år.

Vel framme i barnehagen gikk jeg og de barna som var der den dagen – tre jenter og den gutten som jeg var så spent på å møte igjen – igang med å lage frokost. I dag stod havregrynsgrøt på menyen, og gutten tilbød seg å røre i grøten. Det passa meg perfekt, da jeg skulle sette en rundstykkedeig sammen med jentene. Og det viste seg at han var rette mann for oppgaven, han rørte så fint og godt i grøten, så den ikke brant seg og ble helt perfekt.

Litt seinere på dagen hjalp de tre jentene meg med å bake ut den første rundstykkedeigen, og å lage deig av grøtrestene. Gutten ville også være med, men jeg spurte om han heller kunne tenke seg å bake ut den andre deigen sammen med meg seinere på dagen – da ville vi få bedre plass på kjøkkenet. Han sa ja. Heldigvis.

Han venta og venta og spurte og spurte om når vi kunne bake. Jeg sa vi måtte vente til vi hadde spist, og etter det var han plutselig i god lek sammen med jentene. Jeg satte meg ned ved siden av han og spurte rolig om han ville fortsette å leke, eller bli med meg og bake. Jeg trodde at han kom til å si at han ville leke, da det så ut til at han hadde det så gøy, men han ville bli med meg. Og hvilken bakestund det skulle bli!

Vi gikk inn på kjøkkenet, rydda kjøkkenbenken og gjorde oss klare for å bake ut rundstykker – hver på vår egen måte. Han satte seg på kjøkkenbenken, slik at han fikk god oversikt, og jeg satte klar flere brett med bakepapir på - ett brett satte jeg ved siden av han, slik at han enkelt kunne legge sine rundstykker der. Han fikk en deigklomp og jeg fikk en noe større deigklomp. Nå var vi klare, nå kunne vi endelig sette hendene i den varme, klissete deigen.

Vi hadde baka sammen et par dager tidligere også, og da hadde vi med oss en gutt til. De to ”skolestarterne” hadde søla med mel til den store gullmedaljen, lata som om de hadde edderkopptiss og hundebæsj i deigen og banka rundstykkene flate mens de fniste ustoppelig. Nå, da det bare var oss to på kjøkkenet var stemningen helt anderledes. Den var rolig, avslappa, naturlig. Vi snakka om løst og fast. Vi følte deigen i hendene våre. Vi var i våre egen tanker.

Jeg hadde gitt han den mengden deig jeg tenkte han skulle ha, og sa at han skulle forme rundstykkene akkurat slik han ville – bare han ikke lagde de alt for store eller alt for små, for da ville de bli litt vanskelig å steke. Jeg forventa flate rundstykker, men der tok jeg feil. Blikket hans fulgte hendene mine som forma runde rundstykker, og så gjorde han det samme. De ble runde, glatte og delikate. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle bake flest rundtykker – og at de jeg baka skulle være en sommerhilsen vi kunne gi til den basen han hadde gått på, og at han skulle få lage sine egne, som han kunne ta med seg hjem. Men slik ble det ikke. Våre rundstykker ble like fine, og jeg blanda dem sammen til slutt. De havna i fryseren alle sammen. 

Etter at vi hadde baka en stund stoppa jeg opp og så på bakelærlingen min.  Jesper Juuls råd om å ha et personlig språk snek seg opp i hukommelsen min og jeg sa; ”Jeg er så glad for at du ble med og baka sammen med meg i dag, nå synes jeg vi har det så koselig.” Gutten stoppa og så på meg; ”No veit æ koffor du synes det e koselig, det fordi at no får vi litt ro og fred. Kanskje du tar med bare en å bake næste gang også?”. Jeg smilte langt ned i magen og tenkte at dette må være en av mine aller mest lærerike dager på jobb. 

Jeg som regelrett hadde grua meg til å være sammen med denne gutten – og nå stod vi med klær hvite av mel og smilte til hverandre. Vi hørte på hva den andre hadde å si, og fortalte det vi ville. Vi slappa av og hadde det gøy i hverandres selskap. Vi tok oss tid til å være bare sammen og til å gjøre noe vi synes var gøy.

Da vi bare hadde litt deig igjen å bake ut, hørte jeg han si stille, som til seg selv; ”Ka e oppskrift?” Så løfta han blikket og så på meg; ”Men det veit æ jo, for du har lært mæ det”.

Og hva er oppskriften på god kommunikasjon mellom medmennesker og indre ro? Jaggu om jeg vet. Men jeg har en snikende følelse av at gjensidig respekt, stillhet, tid til bruke sansene sine aktivt, blikkontakt, mot til å sette ord på følelser og aktiviteter som alle involverte synes er givende er viktige ingredienser.

Oppskift på saftige, luftige havregrøtrundstykker!

Jeg er egentlig helt avhengig at oppskrifter når jeg baker og lager mat, med eksakte mål. Men denne oppskriften har jeg kommet fram til i samarbeid med ei god venninne og små barn. Vi lager den forskjellig hver gang, den blir forma av de som er med på å sette deigen.  Men hovedingredienser er:

  • Rester av havregrynsgrøt
  • Hvetemel, så mye som trengs
  • Noe grovt mel, f eks rugmel
  • To pakker tørrgjær
  • En god dæsj kardemomme
  • En litt mindre dæsj kanel
  • Passe mengde vann eller melk – varma til ca 40 grader.

Alt blandes sammen til en saftig deig. Strø litt mel på toppen, legg et bakehåndkle over bollen og la deigen stå og heve ca en time.

Bak så ut rundstykker slik du vil. La de heve litt til og pensle dem gjerne med melk eller egg.

Stekes midt i ovnen på ca 200 grader til de er gylne.

Kanel og kardemomme har vi i fordi det både smaker og lukter så godt. Flere av de barna jeg har bakt sammen med har blitt spesielt fasinert av lukten av kardemomme. De snuser på sine melete/klissete fingre og ber meg også lukte en gang til – har jeg virkelig kjent hvor godt deigen lukter?:)

Når man baker sammen med barn synes jeg det er godt å gi dem litt spillerom. Deig og mel er klissete, men det kan vaskes bort. Deig er herlig å begrave hendene i, og å kjenne ordentlig på – og det fine er at bakverket blir ekstra luftig hvis deigen knaes godt.

Når vi skal bake ut baksten bruker jeg å strø litt mel på benken forran barna, og gi dem en passe stor deigklomp. Og så snur jeg ryggen til. Litt overvåking blir det jo, men spillerom får de. Og min erfaring er at de koser seg med bakinga, og at stemninga i kjøkkenet blir rolig.

Når baksten står i ovnen trengs det som regel å vaskes en del på kjøkkenet – da er jeg så heldig at jeg har tålmodige medarbeidere som lar meg bruke den tida jeg trenger på å ordne opp etter bakeøkten – tusen takk alle sammen!

mandag 8. august 2011

Fridagen.

På kjøkkenet er stemningen rolig i dag. Lyden av vaskemaskina høres i bakgrunn. Barna leker på gulvet. Det lukter varmt og behagelig av havregrynsgrøten som koker på plata. Ute regner det. Alt er vått og grått. Jeg har hørt litt på radio. Men på nyhetene forteller de bare om grusomme drap og meningsløs sløsing av liv og glede. Jeg stenger av. Jeg lar regnet tegne opp grensen mellom oss her inne og verden utenfor. Vi ser bare innover nå. Jeg ringer til barnehagen til eldstejenta vår og sier at hun blir hjemme i dag. Hun blir stort sett hjemme på mandagene framover, sier jeg. For da har jeg fri. Da ringer ikke alarmen for å minne meg på å stå opp og gå på jobb. Da må jeg ikke vinke "hadet" til mine to små. Nei, en dag i uka er bare vår. En dag i uka skal vi bare gjør det vi vil.

I går rydda jeg og vaska litt. Tok meg sammen for å ordne opp, slik at jeg ikke skal føle at jeg må gjøre det i dag. Selv om støvet er godt synlig i dag også lar jeg det ligge. Det er ikke gøy å vaske det bort. Det er ikke å være sammen. Jentene suser rundt beina mine. De ler, sammen. 

Så sitter de ved kjøkkenbordet og venter på maten. Det er folksomt rundt bordet i dag. I det siste har nemlig en hel femteklasse flytta inn hos oss. En femteklasse med 5-åringer. Den minste av dem er så liten at hun må sitte i gjestebabystolen. Vi må bare hente den i boden. Hvordan skal hun ellers få spist grøten sin?

På bordet blafrer to flammer. To stearinlys setter stemninga. Varm og rolig. For i dag stresser vi ikke. I dag kommer vi ikke for seint, fordi i dag er det ingenting vi skal rekke. Under frokosten satte vi opp handleliste for byturen vi har planlagt. Jeg tenkte vi skulle dra når vi hadde spist. Men to små raske føtter, og en gjeng med femteklassinger, løper i retning barnerommet, og de blir der i nærmere tre timer. Jeg hører stemmen hennes, men ser henne bare når hun sniker seg inn på stua, ser på meg med et lurt smil og sier; "jeg må tisse, Mamma". Jeg foreslår at vi kan begynne å gå til bussen snart. "Men jeg er ikke ferdig med leken, Mamma". Så jeg og babyen leker på stua. Vi rekker å snakke sammen i dag. Vi rekker å ligge ved siden av hverandre på stuegulvet og se hverandre i øynene. Etter en stund blir hun trøtt, og jeg legger henne i vogna. Hun sovner så godt, og jeg legger bussrutene langt ned i stelleveska. Vi får se hvordan dagen blir.

Når babyen har våkna igjen, og alle dyrene på barnerommet har kommet seg fram til gården, kan vi gå. Vi løper gjennom regnet. I byen finner vi støvler til meg, gaver til vår lille som blir 1 år om få dager og fine klær på salg. Og selv om vi ikke fikk møtt de vi skulle møte, slik at vi kunne leke sammen med dem der vi tenkte, så må vi gå dit likevel. Lekerommet i underetasjen på Byhaven er og blir herlig. I ballbassenget krabber jentene over hverandre og ler langt ned i magen.

Etter shopping og lek begynner vi å bli litt slitne. Nå vil vi hjem. Så vi går innom en matbutikk og handler inn til middag. Og så er vi klare for å møte to gode venninner. De står i døråpningen og venter oss. Vi lager mat sammen, vi snakker, vi leker og vi ler. Til sammen er vi fem kvinnemennesker, som alle vil ha en finger med i spillet. Vi justerer oss etter hverandre, og håper at vi klarer å ha flere slike mandager sammen.

For på mandagene skal vi gjøre det vi vil, sammen med gode mennesker. Da skal jeg ikke ta innover meg all den ondskap jeg føler omringer meg for tiden. Så mange der ute er i stand til å volde så mange enorme smerter. Så alt for mange. Men i all overskuelig framtid har jeg en fridag. Den kjenner jeg at varmer meg langt ned til tærne. Denne dagen skal jeg ha fokus på mine barn, få lov til å ta del i deres lek og få følge deres utvikling på nært hold.

I morgen skal jeg stå opp tidlig, gå på jobb og møte mange gode mennesker, store som små. Jeg er sikker på at den gode følelsen jeg sitter igjen med etter denne dagen vil varme meg også i morgen, og forhåpentligvis gjøre meg til en behagelig kollega å ha på jobb :) 





søndag 7. august 2011

Kjære lærling i barne-og ungdomsarbeiderfaget,

(I alle fall deg som skal jobbe i barnehage det kommende året :) )

Velkommen til barnehagehverdagen! Nå har du jobbet deg igjennom første uke som lærling i barnehage, og jeg håper du gleder deg til uka som kommer. Jeg håper barnehagen du jobber i har tatt vel imot deg, og gitt deg den informasjonen og tryggheten du trenger for å trives.

Måtte dette bli et år som gir mening for deg, et lærerikt år, og ikke minst et år som gir deg mange gode, varme, latterfulle minner. Å jobbe med barn er intenst, spennende, utfordrende, slitsomt, morsomt, krevende og utrolig givende. Det er ikke mange som blir møtt med klemmer og dans når de kommer på jobb - men det kan du bli. Aller helst hvis du tar de små menneskene du møter på jobb alvorlig - hvis du ser dem i øynene og tar imot de slik de er. Når man jobber med mennesker synes jeg man bør være profesjonell, men med et åpent hjerte. 

Forhåpentligvis har du fått en god veiledere som har et reflektert forhold til jobben sin, og som vil dele sine kunnskaper og innsikter, men som også er åpen for å ta imot tanker fra andre. Som for eksempel deg. Alle arbeidsplasser trenger nye impulser - du kommer til arbeidsplassen utenifra og kan lettere se systemer og arbeidsmetoder som fungerer, og som ikke fungerer. Skriv ned tankene dine, og fortell dem videre til din veileder - det kan være godt å få betraktninger fra nye øyne. Men ydmykhet kan også komme godt med når man går inn i en ny jobb. De som jobber i barnehagen har kanskje jobba der lenge, og har nok sine grunner til å jobbe slik de gjør. 

I en barnehage skal mange mennesker fungere sammen, voksne som barn. Voksne setter opp planer for dager, måneder og år som kommer, og engasjerer barna i mange aktiviteter. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å si; la også barna engasjere deg! Hør på det de forteller, se hva som interesserer dem, være åpen for det de vil vise deg.

Men husk at barna snakker ut i fra begrenset liverfaring - ingen av barna du jobber med er vel over seks år. Det er begrenset hvor mye de vet om verden vi lever i, og om hvordan man forholder seg til andre mennesker. De er små. På så mange vis. Og du spiller en stor rolle i hverdagen deres. Alle mennesker trenger å være sammen med mennesker som ser dem, som viser omsorg, forståelse, tålmodighet og kjærlighet - barn kanskje mer enn voksne. I barnehagen skal de leve manger av sine barndomstimer, det er et viktig sted for mange av dem. De trenger en hverdag som gir mening for dem, som gir dem utfordringer og glede. God latter er så viktig - viktig for selvfølelse, for livskvaliteten. Måtte du mang en gang gå hjem fra jobb med litt støle magemuskler og et par gledestårer i øyekroken.

Barn er et samfunns viktigste ressurs - det er de som om noen år skal forme samfunnet vårt, og ta over for vi som i dag er voksne. Ta godt vare på dem og respekter dem for de små menneskene de er. Jeg håper du også synes at det er et privilegium å få jobbe med barn, og få lov til å prøve å se verden med deres øyne. I vårt samfunn har barnehagen blitt en viktig institusjon, som naturlig inngår i våre tanker om hvordan en barndom skal være. Jeg oppfordrer deg herved til å kontinuerlig tenke over hva du mener en barnehage skal være og hvordan man skal forholde seg til, og oppføre seg sammen med, små barn. Ikke la arbeidet ditt med disse små menneskene bli rutinemessig og hverdagslig. 

Jeg har aldri vært veileder for en lærlig før, og synes det er så spennende å få lov til å være det nå. Jeg håper at lærlingen vår får et givende år i vår barnehage, og jeg håper at jeg klarer å være en nyttig veileder for henne. Hvis noen der ute leser dette, som selv har vært, eller er lærlig, eller veileder - så kom gjerne med tips og råd til meg, om alt fra praktiske ting man kan gjøre sammen med barn til bøker som dere mener er viktig å ha med seg når man jobber i barnehage.

Lykke til videre som lærling - jeg håper du kommer til å kose deg, og at du ser hvilken viktig jobb du gjør!

All the best, Silje

Her er mine lesetips til alle som jobber med barn:
Ditt kompetente barn - Jesper Juul
Hva skal vi med barn? - Simen Tveitereid
Rom for familien - Jesper Juul, Monica Øien
www.emiliekinge.no

fredag 5. august 2011

"Salme" av Marit Nicolaysen

Jeg har så mange blogginnlegg som surrer rundt i hodet. Så mange opplevelser og dager jeg har lyst til å beskrive og dele. Men det føles fremdeles for trivielt, for tidlig. Jeg tenker fortsatt mye på alle de som ble drept og såret i Oslo og på Utøya 22. juli i år. Det er fremdeles ikke så mange dager siden så alt for mange måtte begynne å forstå hvordan livet skulle bli uten sine barn.

Og nå er mennesker på Afrikas Horn rammet av en grusom sultkatastrofe - som i all hovedsak bunner i skjev fordeling. Jeg spiser meg alt for mett, hver dag, mens andre må begrave sine barn, fordi de ikke kunne gi dem nok mat til å leve. Det er så vondt å se de fortvila blikkene, og fedrene som bærer sine små barn til grava. Og her sitter jeg så langt unna, og føler meg så hjelpesløs og unyttig. Penger har vi sendt til Røde Kors og Leger uten Grenser, og vi prøver å dele på det vi har. Men vi kunne gjort mer. Og vi vil uannsett være fanget i et globalt system som underbygger skjevfordeling av goder her i verden. Et lite smykke henger rundt halsen min, med Afrika i miniatyr. Det er langt i fra nok, men noe er det kanskje.

Et dikt som har vært i tankene mine de to siste ukene er "Salme" av Marit Nicolaysen. Dette diktet har blitt lest opp i navnefestseremoniene til våre jenter, og jeg tørker flittig tårer hver gang. Fordi det treffer meg i hjertet. Fordi det sette ord på så mye jeg står for. Og derfor vil jeg gjerne legge det ut på bloggen min nå, før jeg snart skal komme tilbake til mer hverdagslige ting.

"Salme" av Marit Nicolaysen

Jeg tror på det hellige alminnelige mennesket
og et liv før døden
Allting er hellig for meg
Jeg tror på mennesket alene
og i et fellesskap
Jeg tror på samhørigheten
Jeg tror på et barns nysgjerrighet
og på linjene i ansiktet til et menneske som har levd lenge
Jeg tror på livets gang
Jeg tror på det sterke i det svake og omvendt
Jeg tror på omsorgen og solidariteten
Jeg tror på gleden over vakre ting
Men ikke tingenes seier over gleden
Jeg tror at mennesket er godt
og ondt
verken ond eller god
Det finnes øyeblikk, tror jeg
Jeg tror på livet før og etter mitt liv
de som tråkket veien
og de som kommer etter
Generasjoner og gener
Leddene i en lang, lang kjede
Jeg tror på magi
Magien i et blikk
i poesi, musikk og kjærlighet
Jeg tror på mirakler
Et nyfødt barn og
knoppene som skyter hver vår
Jeg tror på soloppganger og solnedganger,
en nyskrelt appelsin i påskefjellet,
lukten av nytrukket kaffe
Jeg tror på hverdagen
Jeg tror
og min tanke er fri
Allting er hellig for meg
Jeg tror på det hellige alminnelige mennesket
Og et liv før døden.