"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 27. april 2015

Ja! Slik skal det se ut!

For noen dager siden ankom jeg jobben min alt annet enn rolig og mild. Jeg var rasende sint. På vei til jobb hadde jeg nemlig sett mange klistremerker med nazistiske slagord, fra minst to ulike grupperinger. 

Det er ikke greit. Demokrati og ytringsfrihet aldri så mye. Nazisme og hat mot innvandrere kan vi ikke ha. Det hører rett og slett ikke hjemme i en velferdsstat. En stat som bygger på verdiene om at alle skal ha like muligheter, fordi alle er like mye verdt. Konstruktiv debatt om innvandring, asylpolitikk og integrering? Ja, takk! Men nazisme og ren hat? Nei, aldri igjen. 

Jeg kan høre de harde trampene av militærstøvler, jeg husker hvordan det var å gå i trappene i Auswitch, jeg ser for meg nyhetssendingen der de viste vennene til Benjamin Hermansen som bar kista til sin døde venn, han som måtte dø så alt for tidlig, så alt for vondt, bare på grunn av hudfarge. 

Klistremerker er kanskje uskyldig nok. Men budskapet de bærer er ikke greit. Vi kan ikke godta at de får henge der, uimotsagt. 

Så jeg river de ned, klorer de ned. Og dagen ble redda da jeg på vei hjem fra jobb så at jeg ikke var den eneste. Flere hadde også ødelagt noen klistremerker. For slik skal det se ut! Når noen vil spre sine hatefulle ord, tanker og handlinger, så skal de møte motstand!