"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

onsdag 28. september 2011

Praktisk matboks til barn.

I går travet jeg byen rundt for å finne en praktisk, kjønnsnøytral og ikke-kommersiell matboks til vår mini som i disse dager er i ferd med å bli et barnehagebarn. Det var ikke enkelt! Jeg vil at matboksen hennes skal være grei for henne å åpne, og at den skal ha "skillevegg" eller "romdeler". Jeg vil ikke at jenta mi skal ha en matboks utformet til en søt prinsesse, en tøff pirat eller en uredd dinosaurjeger.

Vi har en super en til eldstejenta vår. Den er grønn, har bilde av grønnsaker og barn utenpå, og har et ekstra brett man kan legge i, slik at man enkelt kan legge i forskjellig mat, og holde det litt adskilt. Vi kjøpte den på Bunnpris for lenge siden, og har ikke funnet likedan nå. Selv om vi har sett, og sett.

Litt for seint, dessverre, kom tipset fra en god venninne; Dyrebeskyttelsen!
Det skulle vi tenkt på det, før vi endte opp med å ta til takke med Mummitrollet.
Men i det minste vil jeg reklamere for det her; ser du etter matboks kanskje?
 
Se her;  http://butikk.dyrebeskyttelsen.no/

tirsdag 13. september 2011

Lesetips fra Karibia.

Hvis noen skulle ville lese romaner som beskriver hvordan det er å vokse opp i Karibia, vil jeg på det varmeste anbefale "Ruler in Hiroona" av GCH Thomas, "Sydney and Fanny. The price of freedom" av Nathalie Andrews, og sist, men ikke minst " Spirits in the dark", "Behind the face of winter" og "Retun to Arcadia" av H Nigel Thomas.

Jeg vil også anbefale novellesamlingen "Were Mama's tears in vain?" av Richard Byron-Cox. 

Løp, kjøp, les og lær folkens!

Like god.

For tiden leser jeg "Barnepiken" av Kathryn Stockett. Jeg anbefaler den på det varmeste. Den er god, vond og tankevekkende, eller minneframbringene. Når jeg leser glemmer jeg ofte at boka er satt i USA. Mine tanker går til St Vincent, til alle de vi møtte der, som ble konfrontert med oss, og vår lyse hud, og som ikke helt visste hvor de skulle plassere oss. Noen behandlet oss bedre enn de ville behandlet mennesker med mørk hud, bare fordi vi var hvite. Noen antok at vi var irriterende rike og vellykkede, bare fordi vi var hvite. Noen så sinte på oss og ropte stygge ting etter oss, bare fordi vi var hvite. Noen trodde at vi kunne strø gaver og penger rundt oss, bare fordi vi var hvite. Noen synes vi var morsomme å leke sammen med, bare fordi vi var hvite. Uannsett hva de tenkte når de så på oss så prega nok hudfargen vår deres oppfattning av oss.

Av og til var det greit å se annerledes ut, slik at alle enkelt kunne se at vi ikke hørte til der, at vi trengte hjelp for å forstå det landet vi nå var havnet i. Av og til var det uutholdelig slitsomt å være så synlig. Alle så oss. Vi kunne ikke gå noe sted uten å bli lagt merke til. Uten at noen snudde seg. 

Men ettersom dagene gikk ble vi mer kjent. Vi forstod landet bedre, og folk visste mer hvem vi var. Jeg og Ella ble kjent med flere som jobbet i turistnæringen, som guider og vakter på stranda og i den botaniske hagen for eksempel. Mennene som jobba på stranda med å selge frukt og drikke så gjerne etter Ella der hun sprang av sted på jakt etter spennende opplevelser, og ga henne raskt tilnavnet "run away baby". Vi ble tatt godt imot på vanene som suste mellom Mespo, der vi bodde, og Kingstown, hovedstaden. Det var aldri annet enn upåklagelig imøtekommenhet som møtte oss der vi troppa opp på bussholdeplassen med vogn og diverse sekker og handleposer. Selv om vi var annerledes, og ubestemmelige, ble vi stort sett møtt med smil. I alle fall ettersom dagene gikk, og folk ble vant til å ha oss der.

Flere av mennene som brukte å tilbringe dagene sine på rumshopen like ved huset vårt kom bort til meg og sa at vi må jo lære å leve sammen, hvite og svarte, fordi vi er jo like bra liksom. Jeg så de alltid bestemt inn i øynene og sa at hvis jeg ikke virkelig mente av hudfarge er uvesentlig hva menneskeverd angår så hadde jeg ikke valgt å flytte til Mespo. Etter en stund slutta de å komme bort til meg for å holde nervøse og litt strenge taler om gjensidig respekt. De løfta heller glasset sitt og ropte etter meg; "peace and love!". De så meg der jeg tusla rundt på gata forran huset vårt. Hvordan jeg lekte med den lille hvite jenta, og den lille mørke gutten. De så måten jeg så på barna på, måten jeg lekte med dem på, måten jeg holdt dem, kosa med dem, snakka med dem på. De så at hudfarge var uvesentlig. Ella og Jaquan var gode venner likevel. Fordi de var naboer. Og fordi kjemien stemte. 

Men jeg så også måten mange vincentianere så på meg på. Av og til med forakt, av og til med misunnelse, av og til med likegyldighet. Mange følte nok at det var vanskelig å forholde seg til oss. På den ene siden så de opp til oss, ville være som oss, trodde at vi var rikere, lykkeligere, bedre enn dem. På den andre siden hatet de oss, grundig, fordi vi var en stadig påminnelse på alle de hvite som har satt sin fot på St Vincent for å utnytte, bestemme og herske. Og det aller, aller verste er at alle de hvite som har kommet til øya, eller vokst opp der, med tanker om at de er bedre, fordi de er hvite, har klart å få mørke til å tro at de har rett. Og det gjør meg så sint! Jeg får lyst til å gråte, rope, kaste noe veldig hardt i bakken. For hvilken rett har de, og hvilken grunn kan de vel ha, til å komme der, og se mennesker i øynene og si at de er bedre enn dem, på grunn av en hudfarge! 

En gang Haakon var ute og gikk med lille Ella på armen kom det to skolejenter bort til dem, ungdomsjenter bare. Den ene sa at hun synes Ella var så søt, og så ville hun stryke på henne. Men venninna dytta hånda hennes bort og sa til henne at han nok ikke ville at en svart jente skulle ta på dattera si, da ville hun jo bli skitten. Jeg blir kvalm den dag i dag når jeg tenker på dette. Følelser det er vanskelig å sette seg inn i for nordmenn ble reelle for oss der. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk føle på det, fordi jeg nå forstå litt bedre hvordan forholdet mellom hvite og svarte faktisk kan være. Og det kommer bestandig til å gjøre meg kvalm, sint, frustrert - det at noen faktisk tror at de er bedre, eller dårligere, enn andre, på grunn av noe så ufattelig uvesentlig som hudfarge!

Jeg så på Ella som lekte med Jaquan og Yazeem. Jeg hørte latteren de delte. Jeg skulle ønske at vi kunne være naboer bestandig. Jeg savner dem så det skjærer i hjertet, hver dag. Og når jeg lukker øynene kan jeg være hos dem. Men de er aldri der når jeg våkner igjen. Det er bare vondt å leve uten dem. Og jeg vet at de kjente hvor glad vi var i dem, og jeg håper så inderlig at de to i alle fall vil sitte igjen med følelsen av de aldri ble elsket på tross av sin mørke hud, men på grunn av sine herlige personligheter, og at de alltid, alltid, alltid vet at de er like mye verdt som den jenta de en gang lekte med.




mandag 5. september 2011

Mitt første møte med en terrorist.

En vinterdag i 2005 gikk jeg langs, for meg, trygge og så smått velkjente gater i Vest-Belfast. Jeg var på vei til kontoret til en organisasjon som jobber med at mennesker fra de to sidene av murene skal kunne møtes. At irer og briter skal kunne snakke sammen og finne ut at de kan vel kanskje leve fredelig sammen læll. Til tross. Eller muligens på grunn av. På grunn av at de likevel ikke er så forskjellige. Av så mange grunner, men aller mest, vil jeg si, fordi de alle har kjent på sorg og redsel. Og fordi det kjennes likedan ut å miste en man har kjær, uannsett hvilken side huset ens ligger på.

Denne dagen skulle jeg forstå det bedre. At det tross alt ikke er så stor forskjell. Eller? Jeg var nemlig på vei til et møte med en mann som skulle vise meg rundt i den britiske bydelen Shankill. Grøss og gru. Bare navnet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Les litt om konflikten i Nord-Irland, og jeg regner med at du er enig. I alle fall hvis man se ting litt fra irenes side. Angrep fra mobber som vil brenne irer ut av husene sine, hovedkvarter for to av de største paramilitære organsiasjonene på britisk side, historier om tortur av tilfeldig irske gutter - bare for moro skyld. Shankill er ikke et sted for de lettskremte. Likevel skulle jeg dit. Heldigvis sammen med en som var godt kjent.

Og for å gjøre det hele enda skumlere; vi skulle gå inn til Shankill fra den andre siden. Vi skulle gå igjennom en av de få portene i den lange muren som deler Vest-Belfast i to. Enhver skulle kunne se at vi kom fra Falls. Den irske delen. Der fienden bor. Der IRA står sterkt. Forhåpentligvis ville de da kjenne igjen han som gikk ved siden av meg, og forstå at jeg også var klarert. Jeg var nysgjerrig på å få se en bydel som jeg visste mye om, men kjente lite til, og som nå mest trolig skulle bli utilgjengelig for meg. 

Forutenom denne dagen. Denne dagen skulle jeg få lov til å smugkikke inn til "de andre". Så spennende. Og så skummelt.

Vi møttes ved kontoret og gikk i samla tropp. Med litt kromme nakker og blikket noe festa i asfalten. Vi gikk igjennom et såkalt nøytralt område som kalles Springfield. Der irer og briter skal kunne leve riktig så fredelig sammen. Sies det. Nå har jeg studert konflikten i Nord-Irland i mange år, og som antropolog er jeg for eksempel opptatt av symbolbruk i konflikter. Jeg hadde for lengst notert meg den aktive bruken av husnummerplater med irsk påskrift da han påpekte det, og som forventa fnøs av tanken om et nøytralt område. For han var dette irske gater. Og han var tydeligvis ikke den eneste som så saken fra den siden. Min plan om å kanskje flytte hit for å studere en nøytral lomme i Vest-Belfast ble skrinlagt.

Vi snek oss igjennom porten. Jeg håpa at ingen så oss. Han gikk med lettere skritt nå. Ryggen var rakere, blikket frier. Smilet vistes så vidt i øyekroken. Men denne mannen hadde lang fartstid i Ulster Voulenteer Force. En av de største paramilitære organisasjonene på britisk side. Han var kortvokst, tettbygd, med de obligatoriske tatoveringene på armene. Han var preget av sin bakgrunn og sine erfaringer. I alle fall nå, når han skulle bruke dem til å gi meg et innblikk i sin side av saken. Det var liten grunn til å smile.

Jeg la merke til små ting. Små ting som antroploger elsker. Aha - de hilser annerledes på hverandre her enn det de gjør på den andre siden av muren. Med tommelen ja. Hmm. Dialekten er annerledes. Tonefallet forskjellig. Jasså, så han bruker det ordet. Israelske flagg ja, sier du det. Hagegnomer. Anti-IRA-slagord. En liten minneslund for soldater som falt ved et slag i 2. verdenskrig, som var helt lik minnelunden i Falls, for falne IRA-soldater. Bilder av den britiske donningen ja. Utedoer, av alle ting. Så det er slik det ser ut, på fiendens side.

Vi snakket løst og ledig. Han fortalte om sitt engasjement i UVF. Han fortalte meg at han hadde skutt fire mennesker. Sett de i øynene, og så avsluttet deres liv. Så vidt jeg kan huske dreide det seg om indre oppgjør. Men jeg spurte ikke så mye. Lot heller han fortelle det han ville. Hva spør man vel om når man får servert slik type informasjon? Jeg visste det vel, langt der inne i underbevisstheten, at jeg ikke skulle kunne bo i Belfast i ca 7 måneder uten å møte noen som hadde tatt liv. Men nå gikk han der altså. Den første ordentlige terroristen jeg snakka med. Og jeg ville ikke grave. Men måtte bare spørre likevel; "angrer du på de drapene?". 

Han sa nei. Han sa at den politiske situasjonen gjorde det nødvendig. Han ga meg et innblikk i en redsel, i en håpløshet som jeg er evig takknemlig for at jeg fikk. Denne formiddagen ble liggende som en viktig følelse og tanke i bakhodet mitt gjennom mine resterende dager i Belfast. Som et bevis, som en stadig påminnelse om at det en person sier det er han eller hennes oppfattning av saken, det er ikke sannheten. En objektiv Sannhet finnes ikke. Langt i fra finnes den i Nord-Irland. 

Av grunner jeg nå ikke lenger husker kom vi inn på at jeg er så glad i å danse. Han smilte varmt og sa at det var kona hans også. Men det var ikke han. Så når de var på fest oppfordra han alltid sine kammerater til å danse med henne. Han synes det var merkelig, men de trengte bestandig en solid bekreftelse på at han virkelig mente det. Jeg skulte forsiktig bort på han og tenke i mitt stille sinn at jeg forstod dem så godt. Jeg ville også vært veldig forsiktig med å tråkke han på tærne.

Seinere kom vi helt bort til muren. Vi ble stillere nå. Spørsmålene ble vanskeligere å stille. Men han pekte på diverse hus. Han fortale videre. Han brukte til og med navnet mitt. Han inviterte meg inn i en verden jeg så sårt trengte å forstå. Og så ble vi stående, bare ved siden av hverandre. Han smilte. Så opp i et tre. Noen småfulger sang og spratt rundt der oppe. Vi trakk pusten. Vi kjente på den kalde, klare lufta. Vi så ikke piggtråen, flaggene, slagordene, veggmaleriene, muren. Vi så bare fulgene. Vi tenkte det begge to, men bare han sa det. Med øynene festa i mine; "jeg elsker fugler". 

Ettersom vi kom lengere nedover i gata, nærmere sentrum, ble han mer anstrengt. Skuldrene heva seg, blikket flakket mer. Vi var nemlig på vei ut av den delen av Shankill som UVF kontrollerer. Vi var på vei inn i UDA-områder. Ulster Defence Association og UVF kjemper for så vidt på samme side av konflikten, men er ikke akkurat bestevenner. Han satte øynene i meg; "Akkurat der du står nå, akkurat der sto bestevennen min da han ble skutt og drept". Jeg bare stirra tilbake. Hva skulle jeg si? "Og der", han snudde seg og pekte på en bygning på andre siden av gata, "der er hovedkvarteret til UVF". Jeg skvatt til, fikk lyst til å rope, men gjorde det ikke. Jeg lagde ikke en lyd. Hvorfor i alle verdens land og dager hadde han fortalt meg det? Det hemmelige hovedkvarteret til UVF! Jeg vil vel for alt i verden ikke vite hvor det er! Det er jo slik type informasjon man kan bli torturert for. Jeg vil ikke vite det! Men jeg sa ingen ting. Jeg bare stirra på han, og holdt pusten.

Og nå måtte vi forresten avslutte. Vi kunne ikke gå lengere nedover gata, ikke sammen i alle fall, for da ville for mange folk stille for mange spørsmål. For vi ble jo iakttatt, selvfølgelig. Og han måtte forresten gå. Han kunne ikke følge meg tilbake til Falls. Kom jeg til å finne veien tilbake selv? Å jo da, jeg trodde da det. Det skulle gå bra det. Jeg visste sånn ca hvor nærmeste port i muren var. For aldri i verden om jeg nå hadde mot til å gå ned til sentrum alene. Aldri i verden.

Hodet mitt var fylt til randen med inntrykk. Inntrykk jeg ikke visste om jeg skulle være takknemlig eller redde for. Han hadde vært så åpen og ærlig. Han hadde vist meg en enorm tillit, og jeg håpa bare at jeg hadde klart å vise han hvor takknemlig jeg var. 

Da jeg igjen var på den irske siden følte jeg meg tryggere. Her visste jeg litt mer hvor ting var. Her hadde innbyggerne blitt mer vant til å se meg. Jeg pusta lettere kjente jeg. Stegene mine var raskere. Men kroppen var sliten. For en formiddag! Tenk om alle som bodde her i Falls kunne få oppleve det. De aller fleste av dem kunne aldri tenke seg tanken på å bevege seg rundt om i Shankill. Det ville vært selvmord. Men tenk om de kunne. Ville det gjort konflikten annerledes? Ville det ha forandre noe? Ville de også ha sett redselen og smerten på den andre siden, eller ville de fortsatt bare ha sett trussel?