"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

lørdag 7. juli 2012

Kjære Bestemor,

Det har gått flere uker allerede. Dager hvor du ikke har vært her. Dager hvor jeg ikke lenger har kunnet tro at vi skal få se på blomster og snakke om hvordan det er å være mødre igjen. Noen gang. Jeg har hørt det. At du er død. Jeg har vært med på begravelsen. Jeg har lagt en rose på kista di. Jeg har sett korset med ditt navn på. Jeg har grått og hiksta i kirka. Men hjertet mitt stanser likevel et lite sekund hver gang jeg tenker det; at du er død.

Livet går videre selvfølgelig. Du skulle sett jentene, Bestemor. De koser seg sånn med ferie, sommer, får oppleve så mange spennende ting. De har til og med fått sove på hotell i sommer. En hel natt. Og de synes det var så gøy, vi fikk dem nesten ikke til å sove, de var så oppglødde og ivrige. De bobla av liv, Bestemor. Du skulle sett dem.

Du så alltid på dem med så snille blikk. Ella tok du til deg og var så stolt og glad over at du var hennes oldemor. Mini'n vår kom litt for seint. Du klarte aldri helt å plassere henne, dere ble aldri helt kjent. Men hun kjenner huset ditt nå. I dagene etter at du døde sov hun i din seng, Bestemor. På ditt rom fant hun ro, hvile og glede. Hun løp igjennom rommene, hun spilte på pianoet, hun levde i deres hus. Ditt og Bestefar sitt hus. Hvor jeg alltid har følt meg hjemme.

Nå er jeg sliten. Kroppen er rolig, tankene stille. Savnet av deg jaget i kroppen. Det verker. Men ikke voldsomt slik de første dagene. Mer gnagende nå. Skal jeg virkelig aldri se deg igjen? Skal jeg ikke få høre stemmen din en gang?

Det er jo en helt naturlig ting. Å miste sin bestemor. De skal jo liksom dø før sine barnebarn da. Men det gjør likevel vondt. Du har jo vært her hele livet mitt. Verden har aldri vært deg foruten.

Jeg har gått rundt i huset ditt, tatt på tingene dine, tørka støv, rydda litt. Jeg måtte mange ganger sette meg ned eller gå ut. Jeg fikk ikke puste. Det stramma seg i brystet mitt, skuldrene mine snørte seg sammen og jeg måtte hive etter pusten. Akkurat slik jeg gjorde så mange ganger etter at jeg gjorde bunaden klar for å gå i konfirmasjon i mai. Det var overraskende vanskelig å stryke bunadsskjorten den gangen. Nå forstår jeg jo hvorfor. I underbevisstheten min lå den nok, vissheten om at jeg aldri skulle få se deg igjen. Aldri. Det er så endelig. Så ugjenkallelig.

Nettene etter at du døde var mine drømmer fylt av ondskap, smerte, febrilsk leting etter savnede barn. Det var ingen hvile eller ro å finne i søvnen. Den gjorde meg bare enda mer sliten. Natta etter begravelsen fikk jeg sove godt igjen. Rolig sov jeg, i din seng, med deg i hjerte. Etter begravelsen har jeg ikke hatt problemer med pusten en gang. Ikke et eneste tungpustanfall i det hele tatt. Faktisk.

Jeg vet at du så etter muligheter og gleder i livet ditt. Jeg vet at du kosa deg, gjorde ting du visste ga deg mening, styrke og latter. Jeg prøver å hedre deg ved å være litt mer lik deg. Det er ikke enkelt. Men det gjør savnet etter deg lettere å bære. Jeg vet at du vil at jeg skal se etter det gode i livet, og å leve livet mitt slik at jeg skaper glede for andre og meg selv.  

Kroppen er rolig nå, tankene er stille. Jeg savner deg, Bestemor. Det svir i hjerte. Jeg vil så gjerne se deg igjen, klemme deg en gang til. Jeg savner deg, Bestemor. 




Ella måtte bare si "god natt" til Bestemor Solveig før vi kunne dra hjem igjen.

Ballong til evig glede.

I dag har vi vært på Torgdag frammi gara - selveste Rindal sentrum altså. Der var det mye fint å se på, mange koselige mennesker å snakke med, og mye gøy å gjøre. Et av høydepunktene for Ella var definitivt når hun fikk sitte på motorsykkler med sidevogn - stor stas!

Et annet høydepunkt var å få velge ut en gassballong. Det har hun fått to ganger før i sitt liv, det er like gøy hver gang. Vanligvis kan det være en rimelig kortvarig glede å eie en slik ballong, uannsett hvor fint den er, da lufta går så alt for fort ut av de. 

Heldigvis har Pappa'n funnet et lurt triks - nemlig å henge opp ballongen på veggen, til pynt. Håper vi får plass til dagens fangst også, slik at hun kan kose seg med den selv etter at den har blitt flat.






onsdag 4. juli 2012

Sol, sol, kom igjen!

På mandag prøvde sola å komme seg igjennom skylaget i Trondheim. Den klarte det så vidt. Faktisk så mye at vi kjøpte is da vi var på butikken. Vi spiste dem på vei hjem. Da måtte begge jentene få på seg jakkene sine. Det ble for kaldt. I juli. Kjere folk.
 
Men i går fikk vi smaken på det - sol, varme, sløv isspising i skyggen, klissete solkrem, spontan grillmiddag og bading i hagen. Det var herlig. Intet mindre. Men vi tåler veldig mye mer altså - så bare kom igjen sola, send dine stråler ned til oss. Tin oss opp, og lad våre batterier slik at vi forblir varme innvendig til langt uttpå vinteren. Badebassenget er godt innkjørt nå, det tåler fint å stå i gresset, og ikke på stuegulvet, mange flere dager i sommer.



mandag 2. juli 2012

Deilige bursdagsmuffins

I dag har Pappa'n bursdag. Mens han må slitte på jobben tenker vi jentene ut middag og dessert. Ella forslo muffins, og oppskrifter på slikt er ikke vanskelig å finne, ei eller er slike kaker vanskelige å lage. Vi klarte det fint sammen vi. Bare litt eggeskall i røra, slik må vel til skal man bli stor og sterk.

I butikken fikk hun fritt spillerom ved smågodthylla. Hun var fast bestemt på at smågodt var den beste pynten nemlig. Veldig dekorativt. Godt ble det også. Dessverre også veldig mektig, så vi klarte faktisk ikke en gang å spise opp det første brettet med kaker. Sett på makan.

Men jaggu smakte de like godt til frokostdessert neste dag også.