"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 21. mai 2012

Et sommerparadis!

I dag kom sol og varme til midtnorge - endelig! Vinterbleke legger fikk et forfriskende møte med sola og bare føtter fikk gå i gresset, selv om det fremdeles var vått og rått. Jentene og jeg fikk tilbringe denne dagen sammen og i et av verdens vakreste sommerparadis - nemlig Rindal! Fra huset til Mamma kan vi gå langs en godt utbedra skogsti til et herlig badevann. Badesesongen er ikke helt i gang ennå, da det ikke er lenge siden isen lå tykt over vannet, men vannet var så forlokkende så eldstejenta mi klarte ikke å holde føttene tørre. Vi gleder oss til sommeren er her for alvor og vi kan tilbringe mer tid ved dette vannet. Her har vi alt vi ønsker oss; ro, fred, stillhet, varmt vann, vakker natur, muligheter for å kjøpe is, gode venner. Med andre ord - skibygda Rindal kan anbefales, til og med på sommeren! Kom og bad!


 Det er stas for stor og små å observere livet fra et fugletittetårn.

 Vojavoj!, som mini ville sagt - eller Kaptein Sabeltann, hvis man vil.

 Badeplassen på Tjønna, med stupetårn, brygge, sklie, kiosk, vollyballbane mm.

 Badeplassen på Tjønna, med stupetårn, brygge, sklie, kiosk, vollyballbane mm.

 Museumskafeen på Rindal Bygdemuseum.

 Badeplassen på Tjønna, med stupetårn, brygge, sklie, kiosk, vollyballbane mm.

Bra fint ja!

mandag 14. mai 2012

Søletur

 I dag har vi vært på søletur. Vi har funnet herlig søle, i ly av skogen. Vinden bruste rundt oss, og sola varma oss godt når den først var ute. Vi gikk ikke langt. Bare rett bortenfor borettslaget. Men vi fant mye fint og hadde det så gøy sammen. Endelig er det gress å rulle i, bar bakke å løpe på og blomster vi kan plukke!


Kakebaking!
 Slangebadekar - et gammeldags og et moderne.

 I følge eksperten er dette tidenes klissklass.

 Ivrige søsken.

 Ute i den store skogen.

 Aaa, et gjørmehull!

 Blokka vår ruver i det fjerne.

Stor stas å klatre i trær!

Enda en dag har jeg fått tatt det med ro, og vi tre har gjort akkurat det vi ville, i vårt eget tempo. Hvilken lykke det er å ha en fridag sammen med jentene, hver uke!

lørdag 12. mai 2012

En bunadskjorte.

I morgen skal det være konfirmasjon. Tantehjerte er allerede rørt. Jeg gleder meg til å se han, se hvor fin han er i dressen sin, se hvor voksen han har blitt, gleder meg til å få dele denne dagen med han. Men barnebarnhjerte gruer seg. Gruer seg til stryking av bunadsskjorta.

Først finnet jeg den ikke, og tenker lettet at det nok må bli en annen kjole. Noe annet fint. Noe lettere. På alle vis. Men så finner jeg den. I posen med sølvet, selvfølgelig. Ren, men skrukkete som bare det. Så strykejernet må fram. Og bunaden må på. Det kjenner jeg nå.

Når jeg tar i stoffet, kjenner den tykke bomullen i hånda mi, kjenner jeg også hvorfor jeg har hatt en vond klomp i magen. Jeg ser henne for meg. Krøllene, staheten i øynene, varmen i kinnene, hendene som holder den grønne koppen med stjerner på, tærne som stikker opp fra vannet, ryggen som bøyer seg over fryseren for å finne is til oss. Akkurat som når jeg lukter på en solmoden tomat, eller spiser bringebær, eller går barbeint i gresset, eller hører om pruting. Det er som om hun er i rommet. Som om hun er her hos meg. 

Og jeg savner henne. I dag mer enn noen gang tidligere. Savnet slår meg i magen, river pusten ut av meg og gjør beina mine svake. Jeg har mest lyst til å kaste meg ned på gulvet og hulke høylytt. Det kommer overraskende på meg. Men nå må jeg kjempe for å stå imot. Kjempe for å oppføre meg omtrent som normalt. Vi har besøk nemlig. Da kan man ikke bare ligge henslengt og hulke. Da må man heller føre strykejernet varsomt over skjorta, og snakke om andre ting.

Hendene mine stivner, det gjør vondt i håndleddene. Taket rundt strykejernet blir stadig mer anstrengt. Jeg stirrer på skjorta. Tenk om jeg skulle komme til å gjøre noe feil, slik at skjorta blir ødelagt! Det kan ikke skje. Ikke nå. Ikke nå når hun ikke kan hjelpe meg lenger. Jeg har bestandig tatt henne for gitt. Bestemor har jo alltid vært der, og det har hun vel tenkt å fortsette med. Og hun er her fremdeles. Her i verden lever hun, spiser, sover, går, snakker. Men hun ser på meg med tomme øyne og aner ikke hvem jeg er. Jeg kan si det til henne, men informasjonen blir ikke lenger forståelig for henne. Setningene mine gir henne ingen mening lenger. Jeg så det sist gang vi møttes. Da var vi for første gang virkelig fremmede. 

Og i hjertet mitt blir jeg et lite barn. Et lite barn som ser på de små souvenirene hun og Bestefar har tatt med seg fra Rhodos, som sover i senga under skråtaket, som gir henne ispinnen slik at hun kan bruke den i blomsterbeddet sitt, som ser på at hun pakker inn rundstykker med smør og servelat som vi skal ha med oss til badevannet, som løper barbeint igjennom hennes velstelte hage og spiser solmodne bringerbær. 

Jeg blir et lite barn som vil krype opp på fanget ditt, kjære Bestemor, og ikke ta deg for gitt, men snakke med deg i timesvis, og spørre deg om alt det jeg har glemt å spørre deg om, fordi jeg tenkte at vi hadde all verdens tid, og fordi jeg har nekta å innrømme ovenfor meg selv at du selvfølgelig en dag skal bli borte.

Blikket ditt som flakker er det verste. Det gjør så vondt å se at det ikke stopper noe sted, at omverden nå er så uforståelig for deg. Jeg har sett det lenge. For fire år siden stod vi på ditt kjøkken og skulle lage kveldsmat sammen. Du så på meg med fortvilelse i øynene og sa at du ikke visste hvordan du skulle få dekket på bordet, hvordan du skulle få organisert alt sammen. Jeg strøk deg over ryggen og sa at maten så veldig god ut og at dette skulle vi fint klare sammen. Og det gjorde vi. Det ble et bra måltid. Og når du så på meg den gangen visste du så vel hvem jeg var.

Kanskje hadde du bare en dårlig dag. Kanskje blir det bedre neste gang. Kanskje vet du hvem jeg er da. Så kan vi se på blomstene sammen og snakke om hvordan det er å være mødre. Slik vi har gjort før. 

I morgen skal jeg bære bunaden med stolthet. Den bunaden du har laget bare for meg. Jeg skal tenke på deg, og ha deg i hjertet mitt. Jeg håper at du også får en fin søndag.

tirsdag 8. mai 2012

Et glimt fra en arbeidsdag

I dag har jeg hatt en litt annerledes arbeidsdag. I dag har jeg ikke skifta en bleie. Jeg har ikke fått en eneste klem. Men jeg har kosa meg likevel. For i dag har jeg hatt verneombudsdag. Jeg har bare vært verneombud i et lite år ennå. Det er fremdeles en del jeg skal lære, ting å sette seg inn i, prosesser å forstå. Men heldigvis er læringskurven raskt stigende. Og det er så morsomt! Jeg synes det er gøy å lære mer om hvordan Trondheim kommune er organisert, om flere av de prosessene som skjer i et arbeidsmiljø, om hvilke retningslinjer og avtaler vi skal arbeide etter. Noen ting er selvfølgelig ikke bare gøy. Som risikovurderinger av kjemikalier i ECOonline for eksempel, men jaggu tar jeg meg i å glede meg til slike oppgaver også.

Det er imponerende mye som skal til for å kunne ha et trygt, velfungerende og inkluderende arbeidsliv. Jeg er glad for at jeg får muligheten til å lære stadig mer om dette, og til å få være med å delta igjennom verneombudsrollen. Det kan anbefales :)
  





søndag 6. mai 2012

Litt er og blir mer enn ingenting.

Mange ganger blir jeg bare sittende der. Stille. Jeg stirrer framfor meg. Jeg er redd. Og føler meg overmanna. Spesielt i løpet av Dagsrevyen. Det er så mye grusomt her i verden. Hjelpes min, så mange mennesker det er her som er villige til å gjøre hva som helst mot sine medmennesker. At det går an. Og da føler jeg meg liten, nyttesløs. Hva kan vel jeg gjøre? Puslete som jeg er. Og er det noen vits i å gjøre noe som helst? Jordkloden vår er jo i ferd med å ødelegges uannsett. Katastrofer meg her og der, forårsaket av menneskeskapte klimaendringer. Tusner av mennesker liggende i ruiner, eller i en elv. Fordi vi forurenser og styrer på. Å hoi.

Og det sterke engasjementet jeg en gang hadde, det er der ennå, jeg vet bare ikke hvor jeg skal begynne. Så jeg resirkulerer plast og papir etter beste evne, prøver å ikke kjøpe så mange ting og slikt, sender noen SMS'er til Amnesty i ny og ne og lager restemiddager. Og jeg har veldig troa på alle de berømte små bekkene. Jeg har veldig troa på at det er så utrolig mye bedre å gjøre litt enn å ikke gjøre noe. Helt stille kan vi bare ikke sitte. Og om alle bare gjorde litt, så ville vi jo tilsammen ha gjort ganske så mye. Og det er jo slettes ikke verst.

Så da tenkte jeg rett og slett å bare tipse om ting som man fint kan gjøre, uten at det koster deg noe særlig, men som likevel kan få veldig gode ringvirkninger;

http://www.amnesty.no/st%C3%B8tt-oss/sms-aktivist

http://www.gronnhverdag.no/nor/Mat-drikke/Kjoettfri-mandag

http://www.symbolskegaver.no/

http://www.rodekors.no/rekruttering/8mai-kampanjen-2012/

http://www.framtiden.no/gronne-tips/

 http://www.loppemarked.info/

- Bruke handlenett

- Arve / bytte klær og leker til barna for eksempel.

- Husk å gi komplement til de du mener fortjener det :)

Og ennå er det sikkert utrolig mange andre ting man kan gjøre for å bidra til en litt bedre verden - kom gjerne med tips tilbake, folkens ! :)

Jeg møtte engang ei ung kvinne som sa at hun ville starte en stille revolusjon. Hun ville smile fint til alle hun møtte på gata. Hun mente at dette ville gjøre at flere ble glade, og det i seg selv ville spre glede og av glede gror det fine ting. Hun ville altså i større grad enn før fokusere på de andre rundt seg, selv om hun bare skulle en tur til butikken. Og hvis vi alle bare smiler litt mer, så blir det koseligere å gå rundt der ute i den store verden.



tirsdag 1. mai 2012

Livet er til for å leves!

I det 1. mai nærmer seg tenker jeg stadig mer på bestefar. Begge to for så vidt, men aller mest på farfaren min. Det er som om jeg kan lukte peppermyntedrops, smake HaPå og se de svarte skoa hans som bevegde seg så sakte, men sikkert, over grusen. Jeg ser han for meg på 1. mai. Så stolt. Så fin. Samla gikk gruvearbeiderne på Bjørnli i 1. Mai-toget, og vi fikk gå sammen med dem. For meg var det en høytidsdag. For meg var det en feiring og en tradisjon jeg ikke nødvendigvis forsto så mye av, men at den var viktig, det forstod jeg. 

Og jeg skulle ønske at han fortsatt gikk ved siden av meg i 1. mai-toget. Men i år gikk vi uten han, som så mange ganger nå. Blandt paroler, korpsmusikk og flagg spør eldstejenta mi meg om hvorfor vi feier Palestina i dag. Og om hvorfor vi må være stille i ett minutt. Hun ser på meg med et blikk fullt av barnlig nysgjerrighet. Og jeg forteller henne bruddstykker av en virkelighet som må forklares bit for bit. Historiene rundt 1.mai er mange. Grunnene til at vi feirer denne dagen slik vi gjør er kompliserte og alvorlige.

Først og fremst tenker jeg at 1. mai er en hyllest til livet. Til det livet vi alle kan leve, som også kan involvere latter, kos, avslappning, tid til familie og venner, tid til litt av det vi vil, ikke bare til det vi må. En feiring av de systemer som gjør at vi kan ha det slik, og en påminnelse om at langt i fra alle lever gode liv, under gode forhold. Stort sett tenker jeg at vi har jo bare ett liv. Jeg skulle ønske at alle kunne få mest mulig glede ut av sine liv. Få oppleve mest mulig lykke. Og for å få til dette tror jeg hardnakket på sterke stater som behandler sine innbyggere med respekt, med likeverd i tankene, og hvor man kontinuerlig diskuterer hvordan man kan få til dette på en best mulig måte, for alle. Stater hvor mennesker ikke blir omgjort til kun tall, men som forblir det de er, mennesker. Det bor så mye vondt i så alt for mange av oss. Så alt for mange er mer enn villige til å mishandle, torturere, drepe og skremme andre. De må kontrolleres. De må ikke få bestemme.

For meg er 1. mai fortsatt en høytidsdag. Og det er det i 80 land. Ikke bare her. Ikke bare for oss i Norge. En dag for likeverd, solidaritet, medmenneskelighet og samhold. En dag for glede, styrke og liv. 

Måtte så mange som mulig, i hele verden, ha en så god 1. mai som overhode mulig!

CARLOS
- har også sin sorg.
Liksom din sorg er hans sorg.
Carlos har også en stemme.
Liksom din stemme veier den like tungt.
Som ditt smil brer også hans seg utover i sol og regn.
Din glede er liksom hans.
Slik din glede brer seg utover som markens blomster.

Enhver glede er som din.
Enhver sorg som hans.
Slik er vi, dypt nede, langt bort - alle søstre og brødre på samme jord.

(A. Nyquist, 1992)