I morgen skal det være konfirmasjon. Tantehjerte er allerede rørt. Jeg gleder meg til å se han, se hvor fin han er i dressen sin, se hvor voksen han har blitt, gleder meg til å få dele denne dagen med han. Men barnebarnhjerte gruer seg. Gruer seg til stryking av bunadsskjorta.
Først finnet jeg den ikke, og tenker lettet at det nok må bli en annen kjole. Noe annet fint. Noe lettere. På alle vis. Men så finner jeg den. I posen med sølvet, selvfølgelig. Ren, men skrukkete som bare det. Så strykejernet må fram. Og bunaden må på. Det kjenner jeg nå.
Når jeg tar i stoffet, kjenner den tykke bomullen i hånda mi, kjenner jeg også hvorfor jeg har hatt en vond klomp i magen. Jeg ser henne for meg. Krøllene, staheten i øynene, varmen i kinnene, hendene som holder den grønne koppen med stjerner på, tærne som stikker opp fra vannet, ryggen som bøyer seg over fryseren for å finne is til oss. Akkurat som når jeg lukter på en solmoden tomat, eller spiser bringebær, eller går barbeint i gresset, eller hører om pruting. Det er som om hun er i rommet. Som om hun er her hos meg.
Og jeg savner henne. I dag mer enn noen gang tidligere. Savnet slår meg i magen, river pusten ut av meg og gjør beina mine svake. Jeg har mest lyst til å kaste meg ned på gulvet og hulke høylytt. Det kommer overraskende på meg. Men nå må jeg kjempe for å stå imot. Kjempe for å oppføre meg omtrent som normalt. Vi har besøk nemlig. Da kan man ikke bare ligge henslengt og hulke. Da må man heller føre strykejernet varsomt over skjorta, og snakke om andre ting.
Hendene mine stivner, det gjør vondt i håndleddene. Taket rundt strykejernet blir stadig mer anstrengt. Jeg stirrer på skjorta. Tenk om jeg skulle komme til å gjøre noe feil, slik at skjorta blir ødelagt! Det kan ikke skje. Ikke nå. Ikke nå når hun ikke kan hjelpe meg lenger. Jeg har bestandig tatt henne for gitt. Bestemor har jo alltid vært der, og det har hun vel tenkt å fortsette med. Og hun er her fremdeles. Her i verden lever hun, spiser, sover, går, snakker. Men hun ser på meg med tomme øyne og aner ikke hvem jeg er. Jeg kan si det til henne, men informasjonen blir ikke lenger forståelig for henne. Setningene mine gir henne ingen mening lenger. Jeg så det sist gang vi møttes. Da var vi for første gang virkelig fremmede.
Og i hjertet mitt blir jeg et lite barn. Et lite barn som ser på de små souvenirene hun og Bestefar har tatt med seg fra Rhodos, som sover i senga under skråtaket, som gir henne ispinnen slik at hun kan bruke den i blomsterbeddet sitt, som ser på at hun pakker inn rundstykker med smør og servelat som vi skal ha med oss til badevannet, som løper barbeint igjennom hennes velstelte hage og spiser solmodne bringerbær.
Jeg blir et lite barn som vil krype opp på fanget ditt, kjære Bestemor, og ikke ta deg for gitt, men snakke med deg i timesvis, og spørre deg om alt det jeg har glemt å spørre deg om, fordi jeg tenkte at vi hadde all verdens tid, og fordi jeg har nekta å innrømme ovenfor meg selv at du selvfølgelig en dag skal bli borte.
Blikket ditt som flakker er det verste. Det gjør så vondt å se at det ikke stopper noe sted, at omverden nå er så uforståelig for deg. Jeg har sett det lenge. For fire år siden stod vi på ditt kjøkken og skulle lage kveldsmat sammen. Du så på meg med fortvilelse i øynene og sa at du ikke visste hvordan du skulle få dekket på bordet, hvordan du skulle få organisert alt sammen. Jeg strøk deg over ryggen og sa at maten så veldig god ut og at dette skulle vi fint klare sammen. Og det gjorde vi. Det ble et bra måltid. Og når du så på meg den gangen visste du så vel hvem jeg var.
Kanskje hadde du bare en dårlig dag. Kanskje blir det bedre neste gang. Kanskje vet du hvem jeg er da. Så kan vi se på blomstene sammen og snakke om hvordan det er å være mødre. Slik vi har gjort før.
I morgen skal jeg bære bunaden med stolthet. Den bunaden du har laget bare for meg. Jeg skal tenke på deg, og ha deg i hjertet mitt. Jeg håper at du også får en fin søndag.
