"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

lørdag 1. november 2014

En croissant til eller fra.

Det er hun som ser henne. "Skal vi gi penger til dama som sitter der, Mamma?". Jeg har også lagt merke til dama, teppet over skuldra og koppen hennes. Jeg har registrert at hun sitter der. Men det har blitt et vanlig syn nå. Jeg har ikke virkelig sett henne. Mange ganger går jeg fort forbi. Prøver å ikke møte blikket, prøver å ikke se, usikker på hva som er rett å gjøre. Men i dag legger en liten barnehånd penger i koppen, og den får et kyss til takk. Jenta mi stråler og synes at kysset var gøy å få. Hun hopper videre, på de hvite zebrastripene.

Like etterpå haster vi av gårde for å finne en minibank. Vi går med raske skritt. Det blåser sur vind. Sur novembervind fra fjorden. Jeg holder henne å hånda da vi passerer mannen. Jeg ser på han og smiler. Jeg gir han ingenting. Det er alltid vanskelig å gå forbi uten å gi noen ting. Men i dag tenker jeg at han kan jo i det minste få et smil. Dessuten skal vi gå forbi igjen snart. Da får vi en ny sjanse.

På 7 Eleven har de minibank. Vi får tatt ut penger. Og vi kjøper sjokolade croissant. Det er tilbud hvis du kjøper tre. Utenfor butikken tar vi en hver. Da blir det en til overs. Vi haster tilbake samme veien som vi kom. Vi skal rekke noe. Da vi skal gå forbi mannen ser jeg på han og smiler igjen. Så går vi bort til han og rekker fram posen med den siste croissanten. "Vil du ha den?", spør jeg, "det er en slik", jeg peker på bakverket som jeg holder i hånda. Han ser forundret ut, så smiler han, tar imot posen, ser opp mot himmelen og sier;" bless you, bless you". Vi ser på hverandre. Vi smiler. Jeg legger et par mynter i koppen hans også. Kanskje liker han ikke croissant, kanskje vil han heller ha noe annet. Det er jo ikke spesielt næringsrik. Jeg skulle gitt han noe sunnere, mer styrkende. Men det er jo godt, han liker det sikkert.

Det tar oss bare noen sekunder, å kjøpe noe og å gi det bort. Akkurat der og da er vi bare tre mennesker som fryser i den kalde novemberdagen. Akkurat der og da er det lørdag og vi har lyst på noe godt, kanskje har han det også. Vi kjenner han ikke. Vi vet ikke hvor han kommer fra eller hva slags virkelighet han må forholde seg til. Det er tilfeldigheter som avgjør, at vi ble født inn i et liv med privilegier, og at andre ikke blir det. 

Han sitter igjen der på gata, i skyggen, på den kalde bakken. Vi går videre, til en varm buss, til et varm hus. Vi håper at han fikk en fin lørdag han også.

mandag 12. mai 2014

Et løvehjerte.

Et løvehjerte banket. I en evig forelsket kjærest, i en brennende engasjert politiker, i en stødig far, i en morsom bestefar, i en venn, i en mann som mange var glad i, med god grunn. Barnehjerter banket ekstra raskt når løvebestefaren løp etter, med håret rett til værs, mot trappa, mens latter og rop fylte stua. Fylte den varme stua, der jeg alltid var velkommen, der jeg kunne møte blikket ditt, høre stemmen din, snuse inn den deilige lukten av min sterke, morsomme, oppfinnsomme, vakre løvebestefar.

Han med det sterke hjertet. Hjertet som slo, selv om legene mente at det ikke ville tåle mer. Selv om vi andre tenkte at nå lever du på lånt tid. Likevel slo det. Likevel ville du at det skulle slå. Du ville opp, lese nyheter, dra hjem til huset ditt, ha familien din rundt deg. Et av de sterkeste hjertene.

Så mange minner fyller tankene mine nå. Jeg ser deg for meg. Jeg husker den gangen vi spiste frokost sammen på kjøkkenet, bestemor, du og jeg. Jeg skulle på cupfinalen og vi diskuterte kunstgress med bestemor. Du var så svimmel, du spiste bare en halv brødskive. Og du holdt så godt fast i koppen din, liksom holdt deg fast for å ikke dette. Likevel ser jeg deg for meg og tenker at ingen i verden har en så sterk bestefar som meg.

Jeg ser deg for meg der du står i gangen og ser ut av ytterdøra på huset ditt. Utenfor leker barn, barnebarn, de leker sammen, alle får være med. Du ser ut på oss og sier stille; "Tenk at alt detta har jeg skylda for". Du smiler. Hver gang vi skulle dra ifra deg sa du alltid noe til meg, noen ord, en liten setning som fikk meg til å kjenne hvor glad du var i meg, hvor glad du var for at akkurat jeg hadde besøkt deg.

Jeg hører stemmen din i hodet mitt. Den gangen jeg skulle levere inn masteroppgaven min og ha muntlig eksamen. Den masteroppgaven som er tilegnet deg. Jeg var så nervøs før muntlig eksamen. Så da ringte jeg løvebestefaren min. Og du sa med stødig stemme;" Nå skal du huske på hva Bestefar sier; detta går bra, jenta mi". Og du fikk rett. Og du fikk den første telefonen etter at eksamen var ferdig.

Sommer for meg er å gå på varmt gress, i din hage, og spise bringebær sammen med deg og bestemor, helst på verandaen. Selv om det er mange år siden nå. Det er mange år siden beina dine har klart å bære deg gjennom hagen. Det er lenge siden du har kunnet gå barbeint på gresset, eller løpe etter barnebarn, eller gå på ski. Jeg vet at det var ting du savna. Det er vondt og vanskelig når kroppen bestemmer, når ren vilje ikke er nok, nok man må sette seg ned selv om man ikke vil.

Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne gå sammen til bringebærbuskene, bare en gang til. Jeg skulle ønske at jeg kunne holde hånda di, bare en gang til. Jeg skulle ønske at jeg kunne gi deg en lang klem og snuse inn den deilige lukta av løvebestefaren min, bare en gang til. Ingen luktet så godt som deg. Ingen. Ingen var så vakker som deg. Selv om du satt sammensunket i en rullestol, med en kropp som bar preg av sykdom og slitasje, så jeg alltid på deg og tenkte at ingen i verden har en så vakker bestefar som meg. Jeg er heldig jeg.

En helt egen løvebestefar. Så mange dager vi har delt. Så mange samtaler, blikk, klemmer, rørte tårer. Så mye vi har delt. Jeg kunne aldri få deg tilbake slik du var. Men det er slik jeg husker deg. Som en bestefar som kan alt. Som finner en lur plan og hjelper meg slik at jeg kan gå på karneval sammen med resten av 80-banden, selv om jeg egentlig ikke tør. Som lar meg bo i huset sitt som om det var mitt eget. Som lar meg få oppleve en kjærlighet uten grenser. Jeg ser deg og bestemor for meg, der dere går hånd i hånd, på campingplassen, og jeg tenker at ingen har en bestefar og en bestemor som er så gode kjærester som det mine besteforeldre er. Var. Som dere var.

Et løvehjerte banket. For kjærlighet, rettferdighet, fred. Nå er det stille. Selv om jeg vet det forstår jeg det ikke helt. Skal jeg aldri se deg igjen? Bare i tankene mine? I mitt hjerte lever du for alltid. Og selv om jeg så gjerne skulle hatt deg her enda flere dager, enda flere år, så er jeg glad for at du slapp mer smerte og sykdom. Og jeg er så utrolig takknemlig for alle de gode stundene som vi har hatt sammen. Min løvebestefar. Og jeg skal prøve å huske ordene du ga meg; "Detta går bra, jenta mi".

torsdag 10. april 2014

onsdag 9. april 2014

Det søte permisjonsliv.

Eldstejenta mi har vært på skolen, vi tre andre har kosa oss på åpen musikkbarnehage. Vi har spist middag og dessert. Vi har tulla, krangla og blitt venner igjen. Nå gjør vaskemaskina og oppvaskmaskina unna litt husarbeid mens jeg sitter i sofaen, med en kopp lunka kaffe, og ser på at søstrene sisters tegner. De har satt på lydbok og har rigget seg til med påskeverksted på stuebordet. Lillebror krabber rundt omkring og nyter at de er her og ikke på rommet sitt uten at han får bli med. Klokka er ikke 16 en gang. Vi har ennå flere timer sammen får dagen er slutt. Jeg er sliten etter nok en travel natt. Det passer så godt med kaffe, sofa og kreative barn.


fredag 21. mars 2014

En kveldstur

Endelig er det yppelige forhold i akebakken! I går lava snøen ned, ga oss enda mer å ake på. Da lillebror skulle sove formiddagsduppen sin snødde det så tett, vi gikk ikke ut, vi ble sittende i sofaen og lese bøker i stedet, så laga vi kakao og spiste appelsin og lata som om vi hadde vært ute i snøen. Men 3-åringen ble utålmodig og ville ut og leke på ordentlig.

Jeg håpa at lillebror skulle sovne igjen da vi skulle hente storesøstra på skolen, men han gjorde ikke det. Han satt pling våken i vogna og hvis jeg gikk unna han kjempa han for å komme seg ut, han ville se hva vi gjorde, han ville være med. Men han kan ikke gå ennå og jeg synes at det ble for tungt å bære rundt på han i snøen. 3-åringen ble lei seg, snudde ryggen til meg. Hun ville ha meg med på kjelken og jeg ville bli med, men nå kom broren i veien. Kjiper'n!

Så, da storesøstra skulle på fotballtrening lot vi lillebroren få alenetid med Pappa og så tok vi på oss uteklær igjen. Vi tok med kjelken. For gymsalen der storesøstra trener ligger like ved verdens beste akebakke. Hvilken flaks!

En liten time fikk vi. Vi to og akebakken. Vi fikk se på skyene som fløyt over himmelen. Vi fikk se kvelden sakte bre seg over byen vår. Vi fant fotspor i snøen. Hvem var de sine? Kanskje et spøkelse? kanskje en bjørn? Kanskje et skolebarn? Vi fikk høre på bare hverandre. Vi fikk suse nedover bakken. Vi fikk snø i ansiktet. Vi fikk gli sakte nedover bakken. Vi fikk kjenne på kvelden som kom.

En liten lomme av tid, til bare oss to. Av og til er det så godt å være mange sammen. Av og til er det deilig å bare være to.



onsdag 12. mars 2014

Leggerutine.

Jeg pusler på kjøkkenet, med oppvask og rydding. Jeg kan så vidt høre Anne-Cath. Vestly's stemme fra barnerommet der hun leser for eldstejenta vår. Jeg har også lest for henne og nå ligger hun i mørket og koser seg med nok en fortelling. Det er fortsatt stille på rommet til lillebror. Jammen meg sovna han til igjen, selv om jeg tenkte at nå var det vel kjørt, nå kom han vel til å styre på i timesvis, han som sov en time og så begynte å gråte akkurat da jeg skulle lese ferdig for storesøstra. Men han sovna han, mens jeg leste for den andre storesøstra, i sofaen, slik at hun eldste fikk ha rommet for seg selv, med lydbok, uten lys. 

Det er ikke bestandig like enkelt å dele rom, når en vil ha lys og en ikke, når en vil ha lydbok og en ikke, når en vil ha døra helt åpen og en vil ha den nesten helt igjen. Da er det stort sett den eldste som får det som hun vil. Det er tross alt hun som skal tidlig opp i morgen, vi andre kan ta det med ro, vi har lite vi skal rekke, vi kan ta ting i eget tempo, vi kan være litt trøtte i grunn. 

Nå kjenner jeg at det blir stille på stua. Der ligger hun, midtiguri, som slettes ikke vil sovne i senga slik helt alene, som heller vil ligge på sofaen mens jeg er inne hos lillebror eller bare skal ordne litt på kjøkkenet mens vi ser om han virkelig har sovna, slik at jeg kan bli med å ligge ved siden av deg altså. 

Hun har noen lekehester med seg i sofaen. Hun snakker lavt for seg selv, gjesper, legger seg godt til rette, er trygg og avslappa. Jeg vet at den rådende retningslinjen er at hun skal finne søvnen selv, i egen seng. Men der ville hun vært utrygg, og hvis jeg la meg ned sammen med henne ville jeg blitt så trøtt, så trøtt. Nå er hun nære meg, hun har kontroll på hva jeg gjør og jeg får gjort unna den lille oppvasken. Jeg kjenner roen som brer seg, den deilige følelsen av å dele rom med et sovende barn. 

Jeg kikker bort på henne og tenker at slik kan det også gjøres. Så greit det gikk i kveld da! Så godt, når det går så greit, når vi finner løsninger som alle kan trives med. Jeg bærer henne til senga. Jeg holder den varme, slappe kroppen i armene mine, kysser henne på håret og ønsker oss alle en god natt. Jeg gleder meg til å se henne og de to søsknene igjen i morgen, og lurer på hva slags løsninger vi finner da. Det er ikke sikkert at de er så tatt ut av læreboka de heller.


lørdag 8. mars 2014

Til lykke med dagen!

Gratulere med dagen til alle kvinner! Og til alle de som jobber for at likeverdighet og respekt skal prege forholdet mellom kvinner og menn. Til alle de som har bidratt til et lovverk som styrker rettighetene til kvinner, her til lands og i verden for øvrig. 

Dette er en dag hvor vi må løfte blikket fra vår egen sofa og se de endringene som har skjedd i Norges historie som har ført oss til det samfunnet vi har i dag. Vi har ikke bestandig hatt det så trygt og godt. Dette er dagen hvor vi må løfte blikket og se hva som gjenstår for å få en enda større grad av likestilling i vårt lille land. Vi kan ikke bare lene oss tilbake og tenke at nå er vi i mål, for det er vi ikke. Dette er dagen hvor vi må løfte blikket og se hvordan kvinner lever i andre deler av verden. Ikke alle har det som oss. 

I år forventes det stor oppslutning rundt 8. mars-togene her til lands. Det blir spennende å se hvor mange vi blir i Trondheim. Jeg har vært med i 8.mars-toget i byen i mange år og håper å se en positiv forandring i forhold til antall deltakere. Og at det kan holde seg også i årene som kommer. I år er det forventa at mange vil stille for å kjempe for at en rettighet ikke skal bli vanskeligere tilgjengelig for oss. Men slik er det bestandig. Rettigheter kan vi ikke ta for gitt. Vi må kjempe for å få dem, og for å beholde dem, både i lovverk og i tankene til våre medmennesker.

For meg er 8.mars en viktig dag. En dag jeg verdsetter. En dag jeg går i tog for å markere takknemlighet for de som kom før meg og banet vei for kvinner i Norge og i verden forøvrig. En dag jeg går i tog for å vise solidaritet med kvinner i andre deler av verden der arbeidet med likestilling ikke har kommet like langt. 

Når jeg skal forklare for mine barn hvorfor jeg synes at de skal være med i 8.mars-toget vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Historiene rundt nødvendigheten av en Kvinnedag er mange, lange og ofte voldelige. Jeg nøyer meg med å si at vi feirer alt som er bra i Norge og forklarer at det ikke er slik i alle andre land. Jeg sier at i Afghanistan, f eks, så får ikke jenter lov til å gå på skole. Førsteklassingen min ser uforstående på meg. Det er en helt utenkelig situasjon for henne. Og jeg er dypt takknemlig for at vi begge tilfeldigvis ble født i et land der det er utenkelig at ikke kvinner skal ha like rettigheter som menn. La oss holde det slik! Om det så gjelder utdanning, jobbmuligheter, lønn, beskyttelse fra vold og overgrep, bestemmelse over egen kropp. La oss jobbe for å gjøre og beholde Norge trygt, for alle. La oss jobbe for å stadig ha et Norge der det er likeverd og respekt som preger forholdet mellom kvinner og menn. Det er ikke noe vi kan ta for gitt at vi har. La oss ikke jobbe mot hverandre, men sammen. Det er så mye mer konstruktivt å se etter det beste i hverandre, å se etter det beste i forskjeller, enn å se etter hvordan forskjeller kan bidra til å få makt over hverandre. 

I går så eldstejenta mi på meg med et forventningsfullt blikk. "Vi kan vel feire litt også?" Ja, så absolutt! I dag er en festdag! En dag hvor vi skal feire alle de rettighetene som kvinner har i Norge, alle de gode møtene som skjer mellom kvinner og menn i landet vårt hver dag, og alt det som er bra med å være kvinne. Jeg bruker litt fleipete å si at 8.mars er en dag for å spise kake og feire de kvinnelige former! Det ligger en tung, stor, alvorlig debatt under. Men i dag skal i alle fall ingen tanker om at magen og puppene mine er stygge fordi de henger og slenger få innpass i hodet mitt. De er i all hovedsak løse og ledige fordi jeg har fått bære fram tre friske barn, i et land der et solid og profesjonelt helsevesen har vært der for meg og barna mine mens de var i magen, da de kom seg ut og etter at de var født. 

I dag er dagen for å gå i tog og vise takknemlighet, ydmykhet, stolthet, gjensidig respekt, glede og ikke minst kampvilje! Til lykke med dagen!

mandag 3. mars 2014

En bil til å le av.

Midt oppi en alvorlig verden, der krig, sult, forfølgelse, oppgjør, maktkamper og intriger preger nyhetsbildet og tanker finnes et lite barnerom. På barnerommet står en bilkasse og i bilkassen ligger en liten gul bil som jeg ikke kan la være å le av. 

Jeg tar den opp av og til for å se på den. For å kjenne på den, vri litt på den og for å skjekke at jeg ikke har lest feil. Det har jeg ikke. Og jeg lurer sånn på om de som laga den noen gang gjorde det samme. I så fall, hva tenkte de? At det var rett? At det vel ikke var så farlig, ingen legger vel merke til det læll sikkert? At de skulle gi andre en god latter? At de skulle skjekke om vi andre fulgte med i timen? Eller at de kunne godt gjøre en feil og legge lista litt lavere for oss andre?

For hva har det å si? Bilen funker den. Triller bortover gulvet gjør den, og i tillegg er den gul, favorittfargen min! Og når jeg tenker at jeg har dumma meg ut, gjort noe helt bak mål, da er det godt å gå i bilkassen og finne eksempelet på at andre også kan ha en dårlig dag på jobben. Hvis det var det det var da. Arti læll!


lørdag 15. februar 2014

Hesten Pia

Bak huset vårt er det en skråning. Der bor hesten Pia. Hun er en snill hest. To barn kan fint ri på henne samtidig. For hun er sterk også. Hun har hatt tre hestebabyer i magen sin, nå har to av dem kommet ut, så det er bare en igjen. Jeg vet ikke hvor hestebabyene er nå. Kanskje er de på hesteskolen. Der lærer de mye spennende. Eller kanskje er de ute på den lille sletta og leker med bøtte og spade. Eller kanskje er de på cafe?

Hesten Pia er nemlig en urban hest. Hun har motor. Den startes når de som skal med er trygt plassert på hesteryggen. "Er alle rompene på plass?" "Ja!". Når motoren er i gang kan Pia gå. Da bærer det avsted, hvor som helst i grunn. 

Hun er glad i mat, hesten Pia. Hun spiser og spiser. Det kan være et svare strev å få ordna nok mat til den hesten. Kjære vene! Det må jo være mat til de tre hestebabyene også, uansett om de er inni eller uttafor magen. Hun er mest glad i blad, steiner, grus, gjørme. Hun er ikke så glad i pinner da. Det er ikke så godt. 

Når lillebror våkner og den ivrige stallhjelperen må gå inn er hesten Pia glad for å få en kos eller to og noen vennlige ord. Det er litt vemodig å gå ifra henne der i skråningen. Godt at hun har noen barn, slik at hun ikke er helt alene. 

Vi vet at hun venter på oss til neste gang, tålmodig som bare en byhest kan være. Det er ekstra gøy å gå ut igjen når vi vet at vi kan gå på besøk til henne. 

Tenk for en flaks, at hesten Pia bor i akkurat vår skråning!


mandag 13. januar 2014

Jeg kler meg i svart.

Jeg kler meg i svart og ser ned mot bakken. Jeg blunker, sakte. Kniper øynene igjen. Puster, sakte. Hodet er tungt, kroppen er kraftløs, tankene er stille. Alt er stille.

Jeg kler meg i svart for å minnes deg. For alle de som har langt flere, langt sterkere minner om deg enn meg. For å vise at også jeg føler at verden har blitt tommere, nå når du ikke er her.

Jeg kler meg i svart og skjelver lett. Jeg gruer meg. Dagen er her, like rundt hjørnet, og vi må alle se det i hvitøyet, at det virkelig har skjedd. Måtte det bli en fin dag, en verdig dag. Det er en dag som kommer så alt, alt for tidlig, men måtte den bli deg verdig nok, likevel.

Jeg kler meg i svart fordi du mangler. Fordi du ville mangle. Fordi vi andre ikke ville det. Fordi det gjør så vondt, så vondt. Det verker i skuldrene, det strammer seg i brystet, det svir i øynene, det brenner i halsen. Jeg skulle ønske at du kunne vite hvor vondt det gjør for alle de som så gjerne fortsatt skulle ha hatt deg her. Jeg skulle ønske at det ville hatt betydning, for deg.

Jeg kler meg i svart og prøver å finne ord. Prøve å finne ord til å forstå, ord til å forklare, ord til å fortelle, ord til å trøste. Men nå er alt stille.

Jeg kler meg i svart og ser deg for meg. Det lune smilet, glimtet i øyet. Jeg hører stemmen din. Jeg tenker på alle de som kommer til å høre stemmen din i hodet sitt hver dag og hver natt nå, i så mange, mange dager, uten å noen gang kunne høre den si noe nytt. Jeg tenker på alle de som nå sitter igjen med spørsmål som de aldri vil kunne få svar på.

Jeg kler meg i svart og tenker på alt det som jeg verdsetter i livet mitt, alt det som gjør meg glad. Alle de menneskene som betyr noe for meg, som jeg er så takknemlige for å ha i livet mitt. Alt det jeg liker å gjøre, alt det som gir livet mitt mening, betydning, tyngde, verdi. Jeg skal verdsette det, jeg skal være takknemlig. Det er den beste måten å hedre minnet ditt på; å se alt det gode rundt meg.

Jeg kler meg i svart fordi jeg skal følge deg, fordi jeg skal følge en kiste, så alt, så alt for tidlig. Jeg har mest lyst til å ta rundt deg, holde deg fast, beskytte deg, gjøre smerten i magen din mindre, gjøre de svarte skyene enklere for deg å bære. Jeg har mest lyst til å rope til deg, overbevise deg om at det ikke trenger å være så svart, at det er så mye fint også, bare se da vel!

Jeg kler meg i svart og ser opp mot himmelen. Armene mine henger tungt ned langs kroppen min, men blikket mitt er vendt oppover, utover, fram mot det som skal komme. Alle disse dagene som skal komme uten deg. Uten de som ikke vil være her. Uten de som velger det bort. Jeg skulle ønske at dere kunne vite hvor vondt det gjør for alle oss som så gjerne fortsatt skulle ha hatt dere her. Jeg skulle ønske at det ville hatt betydning for dere. At noen ord kunne ha hatt nok betydning til at dere fortsatt var her.

Jeg kler meg i svart og håper at du har funnet ro nå, at du har funnet den freden du ønsket deg, at det på et eller annet vis ble riktig for deg, selv om det kjennes så ubeskrivelig feil ut for oss andre.

Jeg kler meg i svart og vet at jeg aldri kommer til å glemme deg, eller denne dagen. Jeg kler meg i svart. Lik så mange andre må gjøre det, så alt for mange, så alt for ofte, så alt for tidlig.


søndag 12. januar 2014

Uteliv!

Av og til glemmer jeg hvor glad jeg egentlig er i å være ute. Det kan se surt, kaldt og vått ut og jeg tenker heller at jeg vil sitte inne og kose meg med en bok, god mat, barna, enn å gå ut i det været. Hvis jeg hadde gått ut hadde jeg mest trolig synes at det var gøy, men det glemmer jeg litt. Man trenger jo ikke være ute lenge heller. Bare så lenge man vil i grunn. Heldigvis så elsker jeg å ake og det gjør jentene mine også. I dag var det egentlig litt for kaldt. Men det var så vidt snø nok i bakken, så lillebror ble pakka godt ned i VOKSI-posen, rugga i søvn og plassert øverst i bakken. Lufta var frisk og klar, akeforholdene var glimrende, akerene i godt humør. Det var med andre ord bare å nyte utelivet!






mandag 6. januar 2014

Om å be om hjelp.

Det er noe herk, det å måtte be om hjelp, det å ikke klare ting selv. Jeg vil gjerne klare ting selv. Jeg vil jo ha kontroll og være en som hjelper framfor å være en som ber om hjelp. Hjelp til praktiske ting er nå så. "Kan du bære denne posen for meg?" er enklere å si enn "kan du hjelpe meg med å føle meg betydningsfull?". Det er også enklere å tro at man skal kunne få hjelp med den posen da, det andre er det verre å tro at noen kan gjøre noe med i grunn. Men det kan likevel være verdt å spørre.

Jeg skalv litt, men jeg så henne i øynene. Hun var stødig som vanlig og hørte det jeg hadde å si. Jeg vil ikke sitte der med tårer i øynene og hun vet det. Hun tenker annerledes om meg enn det jeg gjør og hun vet det. Jeg ser tidvis på meg selv med et skarpt blikk. Et vel skarpt blikk. Jeg sa det til henne. Fordi jeg visste jo at jeg hadde tanker som ikke er sunne. Tanker jeg slett ikke vil ha, men som ikke forsvinner, selv etter en tur i frisk luft, et langt bad, en god bok og et duftlys. Ikke alt kan tenkes bort alene. Når stoffskiftet mitt krangler og livet viser seg fra en lite flatterende side så er det ikke alt jeg klarer alene. Selv ikke om jeg vil det aldri så mye.

Legen min er den første jeg oppsøker når jeg ikke har det slik jeg vil ha det, når jeg ikke klarer det jeg vil. Når kroppen er tung og tankene motløse er det legen min jeg går til. Hun tar blodprøver, regulerer medisinen min og sender en henvisning til et annet sted hvis det trengs. Hun vet akkurat hva hun skal skrive, hun kjenner meg godt. Jeg er ærlig når jeg sitter der overfor henne. Ikke tøffere enn jeg egentlig er, ikke gladere enn jeg egentlig er. Jeg tørker bitre tårer. De renner nedover kinnet mitt. Og jeg viser meg slik jeg er. Jeg har lært meg hva jeg må si, og hvem jeg må si det til, for å få den hjelpen jeg vet at jeg trenger. Slik er det bare.

Det er ikke enkelt. Det krever at jeg snakker hardt til meg selv i speilet. Det krever at jeg tar meg selv på alvor, at jeg har større tro på meg selv, at jeg er mer glad i meg selv enn at jeg bare lar meg sitte i sofaen og kverne på det samme gamle mølet om og om igjen. Det krever at jeg synes at tankene må gjøres noe med, og at jeg har tro på at de faktisk kan bli forandret. Det krever at jeg vet at det er så mye fint rundt meg, og at jeg vil nyte det.

Noen av oss må ha veiledning for å komme ut av vonde spor. Noen av oss klarer ikke bare å trekke på skuldrene og le av det. Men det er absolutt best å le. Det er best å ha det morsomt, å ha løse og ledige skuldre, et klart blikk, lett gange, bare vanlige bekymringer. For noen av oss er det en stor lettelse å komme seg dit, dit hvor ting er vanlig, bare vanlig slitsomt. Jeg skulle ønske at jeg hadde det slik hele tiden. Men slik er det ikke. Jaja, slik er det ikke. Men jeg kan veien dit, selv om den er slitsom. For meg starter den ved å møte mitt eget blikk i speilet, for så å løfte opp telefonen, for så å ta til meg det de andre sier, høre deres ord og ikke bare mine.

Jeg vet hvor slitsomt det er å be om hjelp. Jeg vet hvor slitsomt det er å ha grunner til å be om hjelp. Men gjør det likevel da! Det er nemlig verdt det. Det er så absolutt verdt det. Lykke til!


søndag 5. januar 2014

En vond drøm.

I dag tidlig våknet jeg med panikk i kroppen. Jeg hadde hatt en vond drøm. Den var sammensatt av tre sekvenser:

Først var jeg i en leilighet, sammen med familien min og mange venner. Mennesker jeg er glad i kom og gikk. Noen dukket uventet opp, med barn jeg ennå ikke har fått møtt. Det var så godt å se dem. Utenfor begynte det å skje ting. Mennsker kom og gikk. De så etter noe. De så etter oss. De begynte å gå inn i huset vårt, inn i andre leiligheter. For å hente noen. For å føre de bort. Vi lukket døra, satte på kroken. De så ut til å glemme oss. De gikk opp og ned i trappa utenfor døra vår, men kom ikke inn. Men de var på vei.

Vi stod i svarte smug. Nær en dør. En av oss løp med stille skritt fram til døra og banka på. En dame lukket opp. Vi hadde med datteren hennes. Hun var så glad for å holde jenta si igjen. Vi fikk komme inn, alle sammen. Vi var flere familier. Vi fikk gjemme oss hos henne. Det var mørkt utenfor. Truende. Men vi var trygge i det lune kjøkkenet, sammen.

Jeg og jentene var sammen med Mamma'n min. Vi var i den første leiligheten igjen. Vi skulle hente noe. Det var midt på dagen og vi hadde glemt å trekke for gardinene. Dagslyset nådde oss. Det gjorde også naboens blikk. Han så på oss, med mysende, sinte øyne. Jeg avbrøt Mamma midt i en setning. For å si at nå snakka han i telefonen, og så mot oss. Hun ble så sint, sa at ingenting provoserte henne slik tysting gjør. Han ringte til dem, for at de skulle få vite at vi var der, slik at de kunne hente oss, og føre oss til dødsleirer. Slik nazistene førte folk til dødsleirer.

Vi skulle dø. Mamma, jentene mine og jeg.

Jeg våknet med panikk i kroppen. Det er bare en drøm for meg. Et vondt mareritt. For andre er det virkelighet.

Europa skjelver. Slik den har gjort før. Arbeidsledigheten øker. Sinnet vokser. Opptøyer her og der. Folk i brune skjorter. Som mener at de er best. Noen å skylde på. Noen å la hat og sinne gå ut over. Som om alt blir bedre når man bare kan dytte ansvaret over på noen andre.

Se dine medmennesker i øynene. De er like mye verdt som deg selv. Kryp ned av hylla di. Du er ikke bedre. Du har ikke rett til å la sinnet ditt, slagene dine gå ut over andre. Uannsett. Ikke la uroen som brer seg bre seg til deg. Kjemp imot den. Vern om likeverd og respekt i stedet.

Mennesker er i stand til å skape så mye grusomhet. Vi er i stand til å være så utrolig kalde mot hverandre. Det gjør meg redd. Hvem kan man stole på? Hvem venter i mørke smug, og vil deg bare vondt? Men ikke la de få lov til å stå der. Se deg om, se det gode i menneskene rundt deg, snakk om det, si det høyt, pust med magen og ikke la mistro og skepsis få bre seg over deg. La det kun forbli en vond drøm.