En vond drøm.

I dag tidlig våknet jeg med panikk i kroppen. Jeg hadde hatt en vond drøm. Den var sammensatt av tre sekvenser:

Først var jeg i en leilighet, sammen med familien min og mange venner. Mennesker jeg er glad i kom og gikk. Noen dukket uventet opp, med barn jeg ennå ikke har fått møtt. Det var så godt å se dem. Utenfor begynte det å skje ting. Mennsker kom og gikk. De så etter noe. De så etter oss. De begynte å gå inn i huset vårt, inn i andre leiligheter. For å hente noen. For å føre de bort. Vi lukket døra, satte på kroken. De så ut til å glemme oss. De gikk opp og ned i trappa utenfor døra vår, men kom ikke inn. Men de var på vei.

Vi stod i svarte smug. Nær en dør. En av oss løp med stille skritt fram til døra og banka på. En dame lukket opp. Vi hadde med datteren hennes. Hun var så glad for å holde jenta si igjen. Vi fikk komme inn, alle sammen. Vi var flere familier. Vi fikk gjemme oss hos henne. Det var mørkt utenfor. Truende. Men vi var trygge i det lune kjøkkenet, sammen.

Jeg og jentene var sammen med Mamma'n min. Vi var i den første leiligheten igjen. Vi skulle hente noe. Det var midt på dagen og vi hadde glemt å trekke for gardinene. Dagslyset nådde oss. Det gjorde også naboens blikk. Han så på oss, med mysende, sinte øyne. Jeg avbrøt Mamma midt i en setning. For å si at nå snakka han i telefonen, og så mot oss. Hun ble så sint, sa at ingenting provoserte henne slik tysting gjør. Han ringte til dem, for at de skulle få vite at vi var der, slik at de kunne hente oss, og føre oss til dødsleirer. Slik nazistene førte folk til dødsleirer.

Vi skulle dø. Mamma, jentene mine og jeg.

Jeg våknet med panikk i kroppen. Det er bare en drøm for meg. Et vondt mareritt. For andre er det virkelighet.

Europa skjelver. Slik den har gjort før. Arbeidsledigheten øker. Sinnet vokser. Opptøyer her og der. Folk i brune skjorter. Som mener at de er best. Noen å skylde på. Noen å la hat og sinne gå ut over. Som om alt blir bedre når man bare kan dytte ansvaret over på noen andre.

Se dine medmennesker i øynene. De er like mye verdt som deg selv. Kryp ned av hylla di. Du er ikke bedre. Du har ikke rett til å la sinnet ditt, slagene dine gå ut over andre. Uannsett. Ikke la uroen som brer seg bre seg til deg. Kjemp imot den. Vern om likeverd og respekt i stedet.

Mennesker er i stand til å skape så mye grusomhet. Vi er i stand til å være så utrolig kalde mot hverandre. Det gjør meg redd. Hvem kan man stole på? Hvem venter i mørke smug, og vil deg bare vondt? Men ikke la de få lov til å stå der. Se deg om, se det gode i menneskene rundt deg, snakk om det, si det høyt, pust med magen og ikke la mistro og skepsis få bre seg over deg. La det kun forbli en vond drøm.