"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 29. oktober 2012

Trugetur, faktisk.

I disse dager utfordres balansen min av et stadig skiftende tyngepunkt. Magen min vokser, og det er faktisk ikke bare på grunn av mat. Etter som den lille beibisen vokser, vokser også redselen for at det skal skje han noe. Jeg blir nærmest lammet av skrekk. Jeg blir mest sittende stille. Også fordi det er veldig slitsom å være redd og tenke vonde tanker. Det suger energien ut av kroppen og jeg ligger da som oftest bare igjen på sofaen, eller i senga, som en slapp menneskedukke, uten krefter til noe særlig konstruktivt. Men akkurat nå, den siste uka, har jeg faktisk hatt litt energi. Troen på at alt faktisk også kan gå bra med beibisen har begynt å melde seg igjen, og jeg har hatt overskudd til annet enn slikt som man aboslutt må gjøre. 

I den anledning har jeg også bestemt meg for at jeg virkelig må satse på bevegelse. Jeg kan vel neppe gå så langt som å kalle det trening. Jeg kommer ikke til å jogge lett ned til sykehuset i mars, med en muskuløs og senete kropp, fiks og klar for en rask og enkel fødsel, men noe vedlikeholdsarbeid skal jeg klare, forhåpentligvis. Her kjenner jeg at et av triksene er å ikke sette seg for høye mål, og samtidig være tydelig til en selv, og minne seg selv på, hvor godt jeg trives med litt mosjon slik i dagliglivet. 

Nå når snøen har lagt seg i Trondheim og veiene har blitt noe glatte, ble jeg litt nervøs. Jeg har av forskjellige grunner ikke medlemsskap i noe treningssenter, og liker jo egentlig best å mosjonere utendørs. Men å gå turer på glatte veier er ikke noe særlig. I helga besøkte vi faren min på Røros, og da kom løsningen: truger! Pappa'n min er veldig glad i truger, og han har for lenge siden klart å overbevise meg om at trugeturer er en herlig treningsform. Her får man boltre seg i snø, være tett på naturen, puste inn kaldt og klar luft og få fin trening for mange muskelgrupper. Nå står et av hans trugepar på badet mitt og avises. For i dag klarte jeg å ta meg selv i nakkeskinnet og kaste meg selv ut. Det ble en god time, og det gjorde så godt, på så mange vis. På truger blir jeg stødig, slik at jeg ikke blir redd for å dette og skade beibisen. Jeg får trena sentrale muskler som omkranser den voksende magen. Og jeg fikk sett en nydelig, snødekt del av verden. Trugetur? Anbefales!





 

onsdag 24. oktober 2012

Bestefarsarva.

Bestefaren min er i mine øyner verdens vakreste. Og sterkeste. Han er modig, har sterke meninger som han fint tør å stå for. Han er vår løvebestefar. Fordi da vi var små hadde han hår som kunne stå rett opp på hodet hans, som en løvemanke, og fordi han er den sterkeste og tøffeste av de alle. Når jeg ser på han, ser jeg at jeg har arva mye fra han. Personlighetstrekk går igjen, kanskje fordi vi er slik der biologisk i slekt, eller fordi vi har vært mye sammen, og fordi jeg ser sånn opp til han. En av de personlighetstrekkene som jeg har arva fra min sterke, uslåelige løvebestefar er lettrørtheten. Det skal ingenting til før vi begynner å gråte. Jeg blir helt ærlig på gråten rørt over hvor flinke barna jeg jobber med på barnehagen er når vi har brannøvelse og de blir med oss voksne ut, rolig og behersket. For noen herlige barn! Når jeg ser på hvor flinke de er, og når jeg tenker på hvor forferdelig det hadde vært hvis det faktisk hadde vært en ordentlig brann, så må jeg bare tørke en tåre, og le av meg selv. At det går an! Men det går fint an. Bestefar er akkurat likedan.

Nå har jeg forberedt meg til denne dagen i omtrent en uke. Sett for meg de søte barna, og sunget sangen svakt for meg selv. Og innerst inne grua meg litt. For jeg vet jo at det ikke holder. Når 38 vakre barn skal stå forran meg og synge "Morgendagens søsken", ja da slå bestefarsarva til for fullt. Ikke hjelper det at gravidhormoner og gravidtanker svirrer rundt i kroppen heller. Jeg måtte kjempe hardt for ikke å gråte høyt og grenseløst. Jeg hadde mest lyst til å kaste meg ned på gulvet og hulke åpenlyst. Barna var så stolte, spente og flinke, ordene de sang traff meg rett i hjerte. Tenk om det virkelig hadde vært slik at alle de føttene som kan gå til de som trenger hjelp, hadde gått i den retningen? Men med hard selvdisiplin klarte jeg å ikke snufse så alt for høyt. Ansiktet mitt skalv, og jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke se på noen. På jenta mi måtte jeg se da, og når hun så tilbake, måtte jeg se bort, for da rant tårene. Ikke forstå jeg hvordan de andre foreldrene klarte å bare sitte der med stolte smil, men med helt tørre kinn. For meg hjalp det ikke når barna skulle synge morsomme sanger heller. De var jaggu meg like nydelige og flinke da også!

MORGENDAGENS SØSKEN

Tekst og melodi: Eivind Skeie

Mange barn rundt samme bord,
mange barn på samme jord,
det er vi, det er vi,
morgendagens søsken.

- Som søsken av jorden,
Bror Sol, Søster Vind,
står du og jeg sammen med
kinn imot kinn.
Jeg tar dine hender som rekkes
mot meg, du ser mine øyne som
smiler mot deg.

Mange øyne som kan se,
mange munner som kan le,
det er vi, det er vi,
morgendagens søsken.

- Som søsken …..

Mange føtter som kan gå,
dit hvor hjelpen trenges nå,
det er vi, det er vi,
morgendagens søsken-

-Som søsken …..

Mange hender vendt mot dem
som har mistet sine hjem,
det er vi, det er vi,
morgendagens søsken-

-Som søsken …..

Mange tunger som kan si
ord som gjør deg glad og fri,
det er vi, det er vi,
morgendagens søsken-

-Som søsken …..