Trugetur, faktisk.

I disse dager utfordres balansen min av et stadig skiftende tyngepunkt. Magen min vokser, og det er faktisk ikke bare på grunn av mat. Etter som den lille beibisen vokser, vokser også redselen for at det skal skje han noe. Jeg blir nærmest lammet av skrekk. Jeg blir mest sittende stille. Også fordi det er veldig slitsom å være redd og tenke vonde tanker. Det suger energien ut av kroppen og jeg ligger da som oftest bare igjen på sofaen, eller i senga, som en slapp menneskedukke, uten krefter til noe særlig konstruktivt. Men akkurat nå, den siste uka, har jeg faktisk hatt litt energi. Troen på at alt faktisk også kan gå bra med beibisen har begynt å melde seg igjen, og jeg har hatt overskudd til annet enn slikt som man aboslutt må gjøre. 

I den anledning har jeg også bestemt meg for at jeg virkelig må satse på bevegelse. Jeg kan vel neppe gå så langt som å kalle det trening. Jeg kommer ikke til å jogge lett ned til sykehuset i mars, med en muskuløs og senete kropp, fiks og klar for en rask og enkel fødsel, men noe vedlikeholdsarbeid skal jeg klare, forhåpentligvis. Her kjenner jeg at et av triksene er å ikke sette seg for høye mål, og samtidig være tydelig til en selv, og minne seg selv på, hvor godt jeg trives med litt mosjon slik i dagliglivet. 

Nå når snøen har lagt seg i Trondheim og veiene har blitt noe glatte, ble jeg litt nervøs. Jeg har av forskjellige grunner ikke medlemsskap i noe treningssenter, og liker jo egentlig best å mosjonere utendørs. Men å gå turer på glatte veier er ikke noe særlig. I helga besøkte vi faren min på Røros, og da kom løsningen: truger! Pappa'n min er veldig glad i truger, og han har for lenge siden klart å overbevise meg om at trugeturer er en herlig treningsform. Her får man boltre seg i snø, være tett på naturen, puste inn kaldt og klar luft og få fin trening for mange muskelgrupper. Nå står et av hans trugepar på badet mitt og avises. For i dag klarte jeg å ta meg selv i nakkeskinnet og kaste meg selv ut. Det ble en god time, og det gjorde så godt, på så mange vis. På truger blir jeg stødig, slik at jeg ikke blir redd for å dette og skade beibisen. Jeg får trena sentrale muskler som omkranser den voksende magen. Og jeg fikk sett en nydelig, snødekt del av verden. Trugetur? Anbefales!