"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

lørdag 1. november 2014

En croissant til eller fra.

Det er hun som ser henne. "Skal vi gi penger til dama som sitter der, Mamma?". Jeg har også lagt merke til dama, teppet over skuldra og koppen hennes. Jeg har registrert at hun sitter der. Men det har blitt et vanlig syn nå. Jeg har ikke virkelig sett henne. Mange ganger går jeg fort forbi. Prøver å ikke møte blikket, prøver å ikke se, usikker på hva som er rett å gjøre. Men i dag legger en liten barnehånd penger i koppen, og den får et kyss til takk. Jenta mi stråler og synes at kysset var gøy å få. Hun hopper videre, på de hvite zebrastripene.

Like etterpå haster vi av gårde for å finne en minibank. Vi går med raske skritt. Det blåser sur vind. Sur novembervind fra fjorden. Jeg holder henne å hånda da vi passerer mannen. Jeg ser på han og smiler. Jeg gir han ingenting. Det er alltid vanskelig å gå forbi uten å gi noen ting. Men i dag tenker jeg at han kan jo i det minste få et smil. Dessuten skal vi gå forbi igjen snart. Da får vi en ny sjanse.

På 7 Eleven har de minibank. Vi får tatt ut penger. Og vi kjøper sjokolade croissant. Det er tilbud hvis du kjøper tre. Utenfor butikken tar vi en hver. Da blir det en til overs. Vi haster tilbake samme veien som vi kom. Vi skal rekke noe. Da vi skal gå forbi mannen ser jeg på han og smiler igjen. Så går vi bort til han og rekker fram posen med den siste croissanten. "Vil du ha den?", spør jeg, "det er en slik", jeg peker på bakverket som jeg holder i hånda. Han ser forundret ut, så smiler han, tar imot posen, ser opp mot himmelen og sier;" bless you, bless you". Vi ser på hverandre. Vi smiler. Jeg legger et par mynter i koppen hans også. Kanskje liker han ikke croissant, kanskje vil han heller ha noe annet. Det er jo ikke spesielt næringsrik. Jeg skulle gitt han noe sunnere, mer styrkende. Men det er jo godt, han liker det sikkert.

Det tar oss bare noen sekunder, å kjøpe noe og å gi det bort. Akkurat der og da er vi bare tre mennesker som fryser i den kalde novemberdagen. Akkurat der og da er det lørdag og vi har lyst på noe godt, kanskje har han det også. Vi kjenner han ikke. Vi vet ikke hvor han kommer fra eller hva slags virkelighet han må forholde seg til. Det er tilfeldigheter som avgjør, at vi ble født inn i et liv med privilegier, og at andre ikke blir det. 

Han sitter igjen der på gata, i skyggen, på den kalde bakken. Vi går videre, til en varm buss, til et varm hus. Vi håper at han fikk en fin lørdag han også.