"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

søndag 28. april 2013

Ingen lystgass? Å, nei! Krise!

I mars hadde jeg termin. 22. mars faktisk, på bursdagen til min kjære bror. Vi ventet i spenning. I ukesvis. Kroppen min ga stadig signaler om at fødselen muligens kunne være i anmarsj, men det var altså bare falske rykter, gang på gang. Jeg var nervøs. Jeg visste jo omtrent hva jeg gikk til. Jeg hadde gjort det to ganger før. Da vet man hvor vondt det gjør. Hvor liten, hjelpesløs, maktesløs og naken man føler seg når fødselen er i gang. Jeg grua meg. En tanke jeg klamra meg til var at i det fødselen starta måtte jeg komme meg fortest mulig til sykehuset for å blant annet få tilgang til lystgassmaska. Under mine to tidligere fødsler hadde lystgassen vært en god hjelp, og jeg kan ikke helt forstå hvordan jeg skulle ha overlevd uten den. Den hadde gjort riene overkommerlige, hadde gitt meg hjelp til å pust ordentlig, hjelp til å slappe av nok til å klare det.

Derfor fikk jeg panikk da mannen min fortalte meg at de ikke lenger hadde lystgass på St Olavs. De hadde faktisk fjernet lystgassen 1. mars. 22 dager før min termin. Jeg hadde ikke fått det med meg. Men nå satt han altså der og fortalte meg det. Selv om han egentlig ikke ville. Fordi han ikke ville at det skulle være sant. Jeg ble livredd. Jeg lå våken mange timer natta etter og stirra stivt i veggen. Hvordan skulle det nå gå? Hvordan skulle jeg overleve alle de riene som jeg så visst ikke trodde at jeg kom til å klare å overleve uten lystgassen? Hjelpes!

22. mars kom og gikk og ingen rier var å kjenne. Selv om det hadde sett ut til at fødselen skulle skje før termin denne gang. Jeg venta og venta, stadig mer ivrig etter å få lov til å bli ferdig med denne fødselen. Midt i påska fikk jeg mast meg til en overtidskontroll på sykehuset. De mente det var for tidlig. Jeg var redd for at det var lite fostervann der inne. Mistanken min stemte, derfor ble fødselen satt igang. 

På Føde Vest ble vi tatt vel imot. Hjertelyden til babyen vår ble nøye overvåka, vi fikk all den informasjonen vi kunne drømme om, jeg ble sett i øynene av rolige jordmøre og leger som profesjonelt og engasjert overbeviste meg om at dette kom jeg til å klare, vi ble tatt imot med åpne armer. 

I journalen min lå et brev som jeg hadde skrevet til dem under svangerskapet, der jeg hadde skrevet om en del ting jeg mente at de burde vite når jeg kom til dem for å føde. Ting jeg var bekymra for, ting jeg har opplevd i livet mitt som vil prege min opplevelse av en fødsel, ting jeg ikke nødvendigvis vil at andre mennesker skal vite om livet mitt, men som jeg likevel synes at jeg burde fortelle til de som skulle møte meg i fødsel. Alt dette stod i et brev som jordmødrene og legene leste og som de behandlet med respekt og imøtekommenhet. Jeg ble sett i øynene av prosjonelle helsearbeidere som var oppriktig interessert i å gjøre min fødsel overkommerlig, til å gjøre det til en god opplevelse.

Timene gikk, ingenting skjedde. Den ene modningstabletten etter den andre ble gitt meg, men ingen rier. Hjertelyden til babyen ble nøye overvåket. Stemmene rundt meg var rolige, trygge, varme. Jeg var ikke lenger sliten, ikke lenger redd. Timene gikk og jeg følte meg så trygg, så ivaretatt, så sikker på at dette ville gå bra, så sikker på at jordmødrene hadde full kontroll. 

Litt over to døgn etter at de hadde begynt å prøve å få fødselen igang gikk vannet. Noen små sammentrekninger var alt jeg kjente. Jeg venta på smerte. Stålsatte meg for smerten. Jeg huska så godt den natta jeg hadde stirra i veggen og vært livredd. Nå kunne jeg ikke kjenne den redde følelsen i kroppen lenger. Jeg visste at de fremdeles ikke hadde lystgassen. Jeg visste at jeg måtte igjennom den altoppslukende smerten, mest trolig uten noen form for smertelindring. Jeg visste at jeg måtte klare å slappe av og puste rolig, selv om jeg har store problemer med slikt. Likevel var jeg ikke redd. Jeg følte meg så godt tatt vare på. Der jeg vagga sakte gjennom gangene på Føde Vest, iført uformelige, behagelige, men ikke kledelige klær, usminka og med ufiksa hår, følte jeg meg som en dronning.

Til slutt måtte de sette på drypp. I det nåla gikk inn i hånda mi kjente jeg en urolig kribling i kroppen. Nå var det ingen vei tilbake. Nå måtte smerten komme. Og den kom. Rivende, som voldsomme bølger gjennom kroppen. Jeg ropte, høyere enn smerten, og pusta gjennom pausen. Jeg fikk en varm rispose på korsryggen, det hjalp. Kjæresten min masserte ryggen min, det hjalp. Jordmora så meg, ville meg alt vel, var imøtekommende, rolig, utstrålte trygghet, omsorg, det hjalp. Når jeg ikke lenger klarte å puste rolig gjennom pausene mellom riene, når kroppen bare skalv av smerte og jeg brukte pausen på å grue meg til neste ri så var hun der, la armen sin på min og minnet meg på at nå måtte jeg bruke pausene på å slappe av slik at jeg skulle klare neste ri. Det var vondt. Det var slitsomt. Men jeg var ikke redd. Under de to andre fødslene mine hadde jeg vært så redd. Da hadde jeg vært så sikker på at noe grusomt kom til å skje. Nå tok jeg en ri av gangen. Nå pusta jeg bare i pausene, jeg brukte ikke de dyrebare sekundene på full krisemaksimering. 

Selv om vi hadde venta så lenge på at fødselen skulle starte, var ikke venting nødvendig når det først var igang. Da tok riene ordentlig tak og åpninga skjedde raskere enn noen hadde våget å tro på forhånd. Vonde var de, men ingen av riene var så vonde at jeg tenkte at jeg ikke skulle klare en til. Jeg ble så sliten. Men kjæresten min var der, og jordmora holdt i hånda mi, så meg i øynene, hørte på det jeg hadde å si. 

Og så, plutselig var den lille gutten vår på vei ut. Lenge før noen av oss hadde trodd av pressriene skulle starte kom de likevel. Døra til fødestua ble revet opp, en jordmor og en barnepleier kom løpende til unnsettning, kjæresten min ble noe flakkende i blikket. Men jeg var ikke redd. Hendene som tok i meg, som hjalp meg til rette i senga, som fikk av meg klærne, var så sikre, så bestemte i bevegelsene. Jeg var ikke redd. Bare trygg denne gangen. 

Så var han der. Der uten i verden sammen med oss. Jeg kunne endelig få holde han, lukte han, føle han i armene mine. Og selv om jeg var litt i sjokk etter den raske fødselen så var jeg så glad, så synes jeg at fødselen hadde vært så fin, selv om jeg ikke hadde hatt noen smertelindring bortsett fra massasje og en varm rispose. 

Før, før denne fødselen ble jeg mest irritert av andre som kunne fortelle slikt. Som kunne si slikt som at det er så viktig å puste, så viktig å forholde seg rolig, så viktig å tenkte positivt og ikke være redd. Hvordan skal man gjøre det da?, tenkte jeg. Sludder og vås! Jeg tenkte bare at en fødsel er så vond, så slitsom, at slikt klarer i alle fall ikke jeg uten lystgass, og uten å få panikk. Men jeg gjorde det. Jeg klarte det. Takket være jordmødrene på Føde Vest. Takket være Nora Vike som var der under fødselen, sammen med oss, og som var med på å gjøre meg i stand til å se smerten og redselen i hvitøyet uten å få panikk. Det ble en fin fødsel. En minneverdig dag, som bare har gitt meg gode minner, ikke minner som plager meg, som får meg til å få vondt i magen. Jeg klarte det nemlig. Og det gikk bra.

Jeg ønsker alle som skal føde lykke til. Det er jaggu ikke bare bare. Men jeg håper at dere også blir tatt godt imot på St Olavs hospital, og at dere kan reise hjem som stolte og modige mødre, at dere også føler at dere ble tatt godt vare på, som en dronning. Til dere som nå gruer dere ekstra mye til fødselen fordi de ikke lenger har lystgass i Trondheim; min påstand er at på St Olavs trenger de ikke lystgass, ikke så lenge de har så dyktige og drevne jordmødre. 





onsdag 17. april 2013

Men det er så mye fint også.

Vi våkner med vissheten om at vi må savne deg i dag også. Blikket ditt er borte, rommet lukter ikke lenger av deg, stemmen din høres bare i tankene våre nå. Fordi verden ble for slitsom å forholde seg til, fordi livet ditt virket for uoverkommelig. Vi prøver fortsatt å gripe deg, ta tak i deg, rive deg tilbake til oss, for å kunne spørre deg om det virkelig kan være sant at det er så ille. Vi vil fortsatt forsøke å holde deg fast. Men blikket vårt glir over en kiste nå, blomster, andre svartkledde mennesker med tårer på kinnene sine. Blikket vårt glir bare over bilder av deg nå. Blikket vårt kan ikke lenger gli over håret ditt som lett beveges av vinden, eller klærne dine, som beveger seg når du gjør det. For alt er stille nå. Bare tårene er igjen, tårene, og spørsmålene som kverner i hodet, minnene som dukker fram, som prøver å gi svar, som prøver å gi trøst.

Jeg har også ligget der. Der dypt nede i senga, og sett matt på dyna mi. Jeg har også kjent på den vonde, tunge følelsen av at ingenting vil være verdt det lenger, at det bare vil være for mye smerte, at gleden ikke kan overvinne tomheten, verkingen i kropp og tanker. Jeg har også ligget der og tenkt at det hadde vært bedre å slippe. At det hadde vært bedre for verden om den kunne ha slippet å ha meg der også. For jeg var bare en skygge av et menneske, en skygge av et smil, en skygge av glede. Hvem trenger vel en skygge, som bare forsvinner, som bare svikter. 

Jeg har også trukket dyna over hodet og sett for meg å forbli der resten av evigheten. Kjæresten min gjorde ikke det, han så framover, la planer, drømte. En dag snakka han om noe han hadde lyst til å gjøre, og sa: "kanskje vi kan gjøre det om ti år", jeg husker hvordan han så på meg da, med forventning og livslyst i øynene. Jeg prøvde å holde fast i blikket hans mens jeg gispet etter luft, det føltes som om jeg var blitt bokset hardt i magen, veggene i rommet for mot meg, klemte all luft ut av meg, gjorde synet mitt tåkete, gjorde ørene mine tette, slik at jeg bare hørte mine egne hjerteslag, redde hjerteslag, og en stemme i meg som ropte: "ti år? Nei, det går ikke, jeg kan ikke leve i ti år til! Det er alt for lenge! Det orker jeg ikke!".

Nå ser jeg rolig på han. Veggene forblir der de er. Stort sett. Nå håper jeg at vi har langt mer enn ti år på oss. Til alt det vi vil gjøre. Til å se alt det som er bra også. Til å henge opp små babyklær på tørkestativet, til å hoppe i søledammer sammen med barna våre, til å ake, til å spise middager sammen, til å bygge togbaner, leke, le, til å kose, holde fast i blikket til hverandre, uten å måtte gispe etter luft. Ute er våren her. Bekker av smeltevann renner nedover veiene, små barnehender rekker meg hestehov, det lukter av jord og spirende liv. Av og til må jeg bare stoppe opp, må jeg bare sitte helt stille, og kjenne på hvor sterkt livet er, på hvor godt det er, på hvor glad jeg er for at jeg får være her og oppleve alt det gode som livet mitt inneholder. Jeg, som må være en av verdens heldigste mennesker, som har så mye å være takknemlig for. Jeg elsker de dagene hvor jeg klarer å kjenne på hvor mye jeg har å være takknemlig for. Jeg håper at jeg stort sett kommer til å klare det, at jeg ikke glir inn under dyna igjen. 

Jeg skulle ønske at jeg kunne dratt deg fram fra dyna, ristet smerten av deg, slik at du også kunne høre fuglene som synger, se gresset som gror, føle varmen fra smilet til en du var glad i. Men i tankene mine kverner strofer fra sanger som ble spilt i din begravelse. Vi våkner med vissheten om at vi må savne deg i dag også. Vi våkner med vissheten om at du mangler her i verden, i dag også. Vi våkner med vissheten om at livet ditt ble for vondt og at det ikke var noe vi kunne gjøre med det. Ingenting. Annet enn å våkne hver dag og gjøre så godt vi kan i å se alt det gode og fine som er rundt oss, og nyte livet så godt vi kan, annet enn å huske at det er jo så mye fint også.