"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

søndag 27. oktober 2013

Permisjonstid uten barnehage.

Stillheten ligger rundt meg. Stua er helt tom. Det er bare meg. Bare jeg, som sitter her i godstolen. Som absolutt skulle lagt meg på sofaen og sovet litt. Kroppen er så trøtt, så trøtt. Lillemann har sover så dårlig den siste måneden, det er nærmest til å bli sprø av. Enda sprøere enn jeg er fra før liksom. At det går an! Hvis han sover mer enn 2 1/2 time sammenhengende på natt, og ikke trenger byssing og byssing og atter byssing før han sover igjen er det luksus. Jeg er for gammal for slikt. Og det er så fortvila å ikke forstå hvordan jeg skal hjelpe han til å sove godt. Han er syk også da, det er det jo lite jeg får gjort noe med, annet enn å gi omsorg, få i han næringsrik mat og drikke, ta tida til hjelp. 

Det er slikt jeg helt glemte da jeg bestemte meg for å ta treåringen min ut av barnehage her i sommer. Det med at lillebror sikkert kom til å bli syk og at han sikkert kom til å sove dårlig. Men jeg hadde håpet på mer søvn enn dette da. Hadde satsa på mer søvn enn dette. Likevel tenker jeg at det er jo for en periode bare. Snart så sover han sikkert godt. I mange timer i strekk. I natt sikkert. Ja, sikkert i natt. Da blir det saker da!

Men i dag er alt stille rundt meg. I dag har jeg stått opp, spist frokost sammen med den lille gutten og pappa'n hans, sagt "hadet" til pappa'n som har dratt på en konferanse, lagt den lille gutten ut i vogna for morgenduppen, og så satt meg rett ned i godstolen og hørt på stillheten. For i dag er jentene sammen med Morfar. Og jeg har tenkt at slik kunne det faktisk vært hver dag. Jeg kunne faktisk ha hatt denne stillheten hver dag. Jeg kunne ha hatt denne morgenduppen til å gjøre akkurat det jeg vil. Til å sove på sofaen, lese en bok, skrive på bloggen min, gjøre husarbeid helt for meg selv, lakkert neglene, hørt på radio, fiksa håret, ja, faktisk til hva jeg vil. Og så kunne jeg ha lekt og kosa med babyen, helt alene, før jeg kunne gått tur mens han skulle sovet den andre duppen sin, og på turen plukka med meg de to søstrene hans fra barnehage og skole. Det hadde vært bra det også, sikkert. Men jeg har valgt det annderledes. Akkurat nå, når han sover så grenseløst dårlig på natta, så husker jeg ikke helt hvorfor. Men når jeg ser på treåringen min som smiler imot meg, så husker jeg det helt greit.

Jeg har valgt å ha henne hjemme. Hun har permisjon fra barnehagen fram til august neste år. Nå har hun allerede hatt permisjon fra barnehagen i seks måneder. I ett halvt år har vi bare vært sammen. Og hatt det fint, stort sett. Hun har snakka lite om barnehagen sin. Men nå, for et par dager siden, så så hun på meg og sa: "Æ savne bagehagen min, Mamma". Eh, ja. Jeg prøver å si at etter sommeren så kan hun begynne i barnehagen igjen. Litt vanskelig i grunn, å forklare for en treåring hvor lenge det er. Ni måneder fram i tid. Det er en stund til det.

Men jeg tenkte altså at det ville vært kjekt å ha henne hjemme. Jeg ville oppleve hverdagen sammen med henne. Tiden går så fort. Plutselig er de store barn, som vil klare seg selv, leke med venner og ikke med meg, som vil finne ut av verden på egenhånd. Det er så få år at de er små og aller helst vil være sammen med mamma. Og jeg vet selv hvor mye morsomt jeg får oppleve sammen med barna i barnehagen. Jeg ville oppleve det sammen med henne selv. Jeg ville ikke komme i barnehagen og få fortalt hva hun hadde sett og sagt, jeg ville se og høre det selv. 

Jeg ser hvor sliten barna i barnehagen blir. Ja, klart at de opplever mye morsomt, mye lærerikt, mye givende. Men det er også slitsomt. Det er intenst og det er slitsomt for barna. Stadig flere barn har lange dager og lange uker, og jeg tror ikke at det er bra for dem. Barn trenger også hvile. Barn trenger også tid hjemme til å bare gjøre ingenting, til å bare være alene, til å bare være sammen med familie og venner. 

Jeg husker at jeg stod på jobb i fjor, i novembermørket og så på barna rundt meg og tenkte i mitt stille sinn at når jeg nå går ut i permisjon igjen så skal jeg ikke ha barn i barnehagen på november. Det er så mørkt og kaldt og vått og rått og slitsomt. Det er travle hverdager, det er løping hit og dit for å rekke det som rekkes skal, det er bleke, trøtt voksne som så gjerne vil gjøre sitt beste, men som så vel kjenner at det er november, og man aller helst ville ha krøpet opp i sofaen og bare sovet. Og jeg tenkte at hvis hun ikke skal være i barnehagen i november, eller alle de dagene hvor hun sikkert er syk og ekstra sliten, ja da kan hun like så gjerne være hjemme. 

Jeg vurderte å søke om redusert plass da. Halv plass for eksempel. For å gi henne litt av begge verdener. Men så er det dette med at det da ikke er sikkert at vi får full plass igjen til neste høst, og da trenger vi det sjø. Og så tenkte jeg at jeg kan jo ha henne hjemme når jeg vil og så ha henne i barnehagen når jeg vil, men det er nå litt styr det også da. Og som en venninne sa til meg; kanskje er det likså greit å gjøre alt eller ingenting. Da trenger man ikke å lure på om hun skulle ha vært i barnehagen nå, kanskje hadde det vært morsommere for henne akkurat i dag, for da kunne jeg fått gjort unna ditt og datt. Nå trenger jeg ikke å lure, nå er det sånn det er. Hun er hjemme, jeg er trøtt og skulle gjort andre ting enn å bare lekt med henne og lillebroren også, men det er slik det er. 

Vi gjør dagene så gode som vi kan. Vi leker, lese bøker, baker, drar til åpne barnehager, besøker venner, får besøk, går på tur, og henter storesøstra, og gjerne en venn eller venninne, på skolen 13.30. Dagene flyr av sted. Vi kjeder oss ikke. Ikke før nå da. Ikke før lillebror har vært syk i en måned og mamma'n er så sliten av søvnmangel at hun blir kjedelig. Men ikke så kjedelig. Jeg vet så vel, at hvis hun hadde vært i barnehagen og jeg hadde vært hjemme med lillebror alene på dagene, så hadde jeg jo fått sovet selvfølgelig, men det hadde likevel vært mye jeg ville ha gjort som jeg ikke syntes at jeg rakk og så ville jeg ha kjent på hvor trøtt jeg er. Nå, nå kan jeg nesten ikke kjenne etter hvor trøtt jeg er. Nå lager vi oss heller en smoothie for å få i oss mye god næring, og så tar vi på oss varme klær og går ut i den friske, gode lufta. Hoj, så glad man blir i friluftsliv når man ikke sover godt på natta! Aldri så galt at det ikke er godt for noe, kan man jo si.

Jeg var litt spent på hvilke reaksjoner jeg ville få, da jeg valgte å ha henne hjemme. De fleste sier at hun er heldig. Noen har sagt at hun må jo få være sammen med andre barn også da. At hun sikkert ville ha hatt godt av å være i barnehage. Klart at hun skal få være sammen med andre barn. Vi låser oss jo ikke inn i huset og trekker for gardinene heller. Men hun trenger ikke å gå i barnehage for å være sammen med andre barn. Hun møter venner på samme alder som seg selv flere ganger i uka, hun lærer å bli kjent med nye barn gjennom for eksempel Musikkmanesjen der vi er nesten hver onsdag, og fra kl 13.30 hver dag er hun sammen med storesøstra og eventuelt en klassekamerat av henne. Vi sitter fint lite inne alene og kjeder oss.

Jeg synes at det er fasinerende dette, hvordan samfunnet vårt har endra seg de siste 30 årene. Da jeg var liten var de fleste treåringer hjemme, aller mest samme med mor. Da var liksom det riktig. Nå er det liksom riktig at de er i barnehagen. Jeg tror egentlig at en blanding er det aller, aller beste. Både for store og små. Dette året har vi valgt å ikke ha barnehage for treåringen og å ikke ha SFO for seksåringen vår. Det føles riktig for oss. Hva som blir best for andre blir opp til dem å bestemme. Men å ha i bakhodet at langer dag og langer uker i barnehage og på skolen bør unngås hvis man kan, det tror nå jeg så absolutt er best. 

For meg ble dette et slags eksperiment også. Hvordan er det egentlig å ha en treåring hjemme sammen med en baby? Er det virkelig det beste for oss? Blir det gøy?

Det er intenst. Og jeg får lite tid til å bare være meg. Men vi får mye tid sammen. Og dette er siste mulighet vi har til å få det. Fra neste høst av er det full rulle med to voksne i jobb, en på skole og to i barnehage. Da kommer jeg til å være glad for at jeg fikk all denne tiden sammen med henne. Hun gleder seg til å begynne i barnehagen igjen nå. Men hun gleder seg langt mer over å være hjemme. Hun nevner barnehagen noen ganger. Men langt oftere ser hun på meg med lys i øynene og sier; "Vi e bæstevænna, Mamma. Kom da!".


lørdag 19. oktober 2013

Sesongens første akedag!

Hoho! I dag våkna vi til snø! Da var det ikke vanskelig å få med jentene ut. Etter at de hadde brukt sin tid på å stå opp, sett litt barne-tv, spist en lang frokost, fortalt om litt av hvert, møysommelig funnet klær som kunne passe for dagen, tegnet litt, sunget langt mer enn en håndfull sanger, ja, da, da var det bare å få på seg klærne og løpe ut altså, for snøen måtte lekes med nå med en gang!

Det var hvitt, lyst, kaldt, friskt, morsomt. Jentene suste ned en liten bakke, en bakke som var akkurat lang nok for treåringen, men litt for kort for seksåringen da, hun ville gjerne til en større bakke. Men da tipper jeg at hun ikke hadde orka å løpe opp så mange ganger. I den lille bakken ble det løpt. Opp igjen og opp igjen. Latteren deres omringet meg, grep tak i meg. Noe så energigivende som å ake skal man se langt etter! Det er og blir fantastisk synes jeg. 

Det akes i grunn alt for lite. Jeg tenker det hver gang jeg er i de fantastiske akebakken som ligger like bak huset vårt, den som for meg er et veldig stort pluss ved å bo akkurat der vi bor; vi har en litt liten leilighet for fem folk, men en veldig god akebakke. Nå om dagen er det snakk om at stadig flere i Norge plages av angst, depresjon, ensomhet; slitsomme tanker og livssituasjoner altså. Jeg for min del møter mye energi og livsglede i akebakken. Jeg har stor tro på at voksne må leke mer, sette seg godt til rette på et akebrett og suse nedover bakkene, le, få kald snø i ansiktet og kjenne at det kiler i magen. Jeg er så glad for at mine barn har blitt glad i å ake! Nå håper vi at det snart kommer stadig mer snø og at vi går en herlig akesesong i møte, der vi kan kose oss sammen med hverandre og andre gode venner i akebakken.


fredag 11. oktober 2013

Power to the people!

Malcom X tar seg en lur på verandaen. Man kan jo bare håpe på at den allerede sterke knyttneven vitner om en menneskerettighetsforkjemperspire :)

torsdag 10. oktober 2013

Det banker, sa Per Anker.

Det er en stillhet som senker seg. En matt følelse i kroppen. En hjelpeløshet. En oppgitthet. Når døden nærmer seg. Når den kommer snikende, avventende, men sikkert. Når det ikke lenger er noen vei tilbake, når vi alle vet at det er over, når vi aldri, aldri igjen skal kunne gå turer sammen, le over et slag Ludo, dele et måltid igjen. Aldri.

Døden er så endelig. Så uforståelig endelig synes jeg. Aldri er så veldig lenge. Så slitsomt lenge.

Av og til kommer døden overraskende, plutselig, helt uten forvarsel. 

Av og til kommer den som en slags lettelse, som en befrielse fra noe vondt. Men i kjølvannet av den vil enda mer smerte oppstå. Et savn som knapt er til å leve med. 

Av og til banker døden på døra. Sakte, men sikkert, uansett om du prøver å ikke åpne. 

Den må komme til oss alle. Det er ingen vei utenom.

Jeg ser deg for meg. Jeg ser blikket du satte i meg, den siste gang jeg så deg. Da vi møttes, og du fikk hilse på mitt yngste oldebarn. Han sikla på hånda di. Du smilte til oss. Øynene dine strålte, av varme, godhet, omsorgsevne, innlevelse, slik de alltid har gjort. Slik de alltid vil gjøre, i hjertet mitt. 

Jeg lengter etter deg, etter å være nær deg, men det er vanskelig nå, fordi du er på vei bort i fra oss, og en rekke praktiske hensyn må taes, ting som gjør at jeg ikke kommer meg til deg. Men du er i tankene mine. Jeg ser på telefonen min og vet at den snart vil ringe, snart vil stemmen hans formidle budskapet, og jeg vil måtte høre han si det, si ordene høyt, de ordene som vi alle frykter nå. Men samtidig vil jeg ikke at du skal måtte lide. Jeg vil ikke at du skal ha det vondt. 

Det er så mange minner som kommer til meg nå. Jeg ser deg for meg hele tiden. Det er så mye jeg skulle ha fått spurt deg om. Ergelig dette, at man må bli voksen før man forstå at besteforeldre også er mennesker, som har levd et liv før de ble besteforeldre. Nå, når jeg bysser en syk og urolig baby, ser jeg ut på den svarte nattehimmelen og lurer på hva du sa til dine barn da de var små og trengte ro fra deg. Kanskje husker de det. Men jeg skulle likt å spørre deg om det selv. Jeg kan ikke tro at jeg allerede har opplevd å lukte på håret ditt for aller siste gang, eller å holde i hånda di, eller at jeg har sett inn i øynene dine for siste gang. Slik kan det ikke være. Når jeg lukker øynene kjenner jeg kinnet ditt mot mitt, jeg kjenner varmen din. 

Når jeg lukker øynene mine ser jeg deg. Ikke bare i en sykehjemsseng. Aller mest i sofaen din, der jeg sitter i armkroken din mens du leser for meg. "Minus og den store verden", for eksempel. Som vi lo av, sammen. Aller mest ved kjøkkenbordet, der vi spilte Ludo, med knapper som spillebrikker. Aller mest på loftet, der du redde opp senga for meg, og la en saftflaske med varmt vann i fotenden av senga.

Alle disse dagene som skal komme, uten at jeg vil kunne dele dem med deg. Uten at du vil kunne være der. 

Mange ganger er det gamle mennesker som dør. Gamle mennesker som har levd mange år, forhåpentligvis mange gode år, som forhåpentligvis har ledd mye. 

Av og til er det unge mennesker som dør. De som dør så alt for tidlig. De som skulle hatt så mange flere dager. De som skulle ledd så mye mer. 

Når jeg lukker øynene ser jeg deg for meg. Minnene vi deler, lekene vi lekte, dagene vi fikk, sammen. Plutselig måtte verden være deg foruten. Helt plutselig. Jeg kommer til å huske den telefonsamtalen, de ordene som formidlet budskapet, stemmen som sa ordene som jeg ikke ville trodd at jeg noen gang skulle høre.

Alle disse dagene som skal komme, uten at jeg vil kunne dele dem med deg. Uten at du vil være der. 

Et savn, som knapt er til å leve med. Men som vi alle må bli konfrontert med. Som tross alt er der fordi du var god, fordi du gjorde inntrykk, fordi du betydde noe for meg. Fordi jeg er glad i deg. For alltid.



onsdag 9. oktober 2013

For en fin lampe!

Jeg sitter i senga mi, godt støtta av flere puter. Dyna ligger varm og beskyttende over meg, og jeg prøver å lese en bok. Døra står på gløtt, og jeg hører barna sine stemmer utenfor rommet. De leker, de ler, de spør og er nysgjerrige, vitebegjærlige. Jeg vet at det bare er snakk om tid, noen minutter, før hun vil komme inn til meg, lete etter meg, for å spørre om noe, eller fortelle om noe. Jeg vil gjerne høre på det hun har å si, men jeg må ligge her. For ved siden av meg i senga står en lampe. Den sender sterke lysstråler mot meg, treffer ansiktet mitt, øynene mine, huden min, for å gjøre meg sterkere, modigere, varmere.

Sommeren var fin i år. Vi fikk mye sol og varme. Vi fikk til og med bada. I det lunkne vannet svømte jeg og følte meg trygg. Men i hodet mitt var det lite sol. I hodet mitt kretset tanker jeg så gjerne skulle vært foruten. Jeg har slutta å irritere meg over dem. Jeg vet at de kommer, av og til, uten at jeg klarer å gjøre stort med det. Jeg prøver å ikke være flau over det. Jeg prøver å ha rak rygg likevel, og å se folk i øynene og si: "Ja, av og til sliter jeg med depresjon og angst". Det er vanskelig. Blikket mitt viker. Jeg ser ned i bakken. Jeg skulle ønske at jeg bare kunne skjerpe meg, og tenke andre tanker. Er det ikke bare å tenke positivt da?

Legen ser alvorlig på meg. Hun vet. Hun har kjent meg så lenge. I 13 år har jeg gått til henne, for råd, for hjelp, for støtte. Det er ikke mange minuttene hun har til rådighet til hver pasient. Men hun ser meg mens jeg er der. Og hun kan henvise meg til noen som har bedre tid. Så spretter hun opp, for å lete etter en lampe. Ja, den stod jo her for litt siden, den er sikkert bare flytta litt på, jeg kan få låne den med meg nå med det samme, og prøve, og se om det hjelper. Jeg får tårer i øynene, av takknemlighet. Kanskje er det selvsagt, at hun skal hjelpe meg, hun er jo legen min, men jeg blir ydmyk og takknemlig likevel, fordi hun tar meg på alvor, fordi hun oppriktig vet at jeg ikke bare kan skjerpe meg, men at det kan være andre ting som kan gjøre at jeg slipper å nå gå vintermørket i møte med tanker jeg slettes ikke vil ha. 

Så nå står den der i senga og lyser på meg. Jeg skal sitte forran den en halv time hver morgen. Det er ikke bestandig at jeg klarer å rydde tid til det, men jeg prøver så godt jeg kan. Det er enklere å prioritere det nå, når det er snakk om medisin. 

Når lillebror tar morgenduppen sin lar jeg alt annet ligge, og rigger meg til i senga eller i sofaen og setter på lampa. Jeg kjenner at lyset trenger inn i hodet mitt, inn i tanker og følelser. Jeg husker blikket hun satte i meg da hun sa: "Vi prøver denne først, og håper at det kan hjelpe deg. Vi vil ikke ha deg på noe antidepressiva". Nei, jeg vil ikke det. Jeg vil ikke at tankene mine skal være så unormale at jeg trenger tabletter for å få de bort. Men når jeg begynner å fortelle henne hvilke skygger som truer i hodet mitt blir hun mørk og alvorlig i blikket. Det blir helsesøstra mi også. Hun som med åpne armer tar imot oss, veier og måler lillebror, og gjerne vil vite hvordan mor har det. Jeg ser i ansiktene deres at det jeg forteller dem ikke er vanlig. At det er mer alvorlig enn som så. At det er noe som må gjøres noe med. 

Jeg ser på barna mine og blir redd. Blir de skada av å ha meg som mor? Var det dumt av meg å få dem? Jeg ber legen og helsesøstra om å observere dem, om å observere oss. De ser på meg med myke blikk nå, og sier at barna har det bra. "Det var veldig klokt av deg å bli mor", "En som er flinkere med barn skal du lete lenge etter." Jeg prøver å lagre ordene deres i hjertet mitt, og ta de fram når kroppen er tung og vonde tanker gjaller i ørene. Da er det enklere å riste på hodet, slik at tankene blir kasta rundt på, slik at de ikke står i veien.

I døråpninga står hun. Eldstejenta mi. Hun som nå er stolt skolejente, som kan så mye, vil så mye, og som nå begynner å bli stor nok til å forstå. Snart er hun til og med stor nok til å lese det jeg skriver. Jeg er redd for hva hun vil si. "For en fin lampe!", sier hun, og hopper opp i senga mi. Til meg, til mamma'n sin. Hun vil ligge der og snakke med meg, selv om jeg må ha en lampe for å lyse opp i mørket for meg. Det høres kanskje dumt ut. Å være redd for at hun skal bli flau av meg fordi jeg har en lampe liksom. Men jeg er det. Jeg er redd for at hun skal bli flau. Snart er hun stor nok til å forstå at ikke alle mødre trenger slike lamper, eller slike samtaler med helsepersonell som det jeg gjør. Men andre har det også mye, mye verre enn meg. Og jeg synes ikke at de skal være flau over å være seg selv. Så jeg ser på henne og forklarer at legen min har sagt at jeg skal sitte forran denne lampa en halv time hver dag, slik at jeg skal være gladere, og morsommere både for meg selv og andre. Jeg forklarer at når vintermørket kommer så blir jeg ofte redd og lei meg, men at lampa skal hjelpe meg, slik at jeg får mer energi gjennom vinteren. Jeg prøver å finne de ordene som skal kunne forklare. Jeg synes at det er vanskelig, å snakke om så private og alvorlige ting med dattera mi. Men hun hopper ned fra senga mi, full av livslyst, full av glede, hun trekker lett på skuldrene og snakker om lampa som om det er en helt hverdagslig ting. 

For henne er det ikke en stor, stygg gjenstand som tydeliggjør at hennes mor ikke klarer å være morsom, energifull, uredd slik helt uten hjelp. Så da trenger det jo ikke å være det for meg heller. Da kan jeg jo gjøre det koselig, egentlig. Da kan jeg bruke denne halvtimen til å bare være i mitt eget selskap en liten stund, eller rigge meg til i sofaen sammen med midtiguri, et pledd, koselige bøker og en gjeng med kosedyr. Da kan vi le høyt av pappa'n til Alberg Åberg som blir så streng når Albert "skal bare". Og lampa, den står nå der og lyser, den står der og gjør hverdagen vår litt enklere, heldigvis.


fredag 4. oktober 2013

En høstdag på Risvollan.

Høsten er her. Med sin klare luft, sine vakre farger, sin melankolske varme i vinden og sine mørke kvelder. Livet blir litt roligre. Vi går litt saktere. Vi går ut og møter høsten. Vi blir glade når vi kjenner den skarpe lufta mot kinnene våre. Vi nyter fargene og stålsetter oss for den mørke vinteren som skal komme.


Klare til utflukt til stua! Midtiguri lever ut Arbeiderpartiets slagord; Alle skal med!
En stolt skolejente viser resten av barna på første trinn huset sitt. Flott tiltak fra skolen dette synes jeg; å gå tur i nærmiljøet slik at alle skal få se hvor alle bor.
Med sparkesykkel går det unna!
Vi koser oss sammen.
Fint driv opp bakkene. Nå kan vi se målet vårt; Høyblokka!

En hel lekeplass helt for oss selv!
Høstskyer over Risvollan.
Blæsten var også ute, den rusket godt i trærne og fikk bladene til å virvle rundt oss.
Sola skinner på Høyblokka vår. Nå er biblioteket neste stopp.
Solrike høstdager er og blir nydelige!
Jeg får ikke nok av de vakre høstfargene!
Høstens vakre antidepressiva.
To gode venner prøver å få hverandre til å le.
Naturens kunst.
Tittei på deg!
Også bare ett bilde til av noen blader...
Kveldskos med midtiguri mi. Vi er begge enige om at vi har hatt nok en deilig dag i hverandres selskap.