Det er en stillhet som senker seg. En matt følelse i kroppen. En hjelpeløshet. En oppgitthet. Når døden nærmer seg. Når den kommer snikende, avventende, men sikkert. Når det ikke lenger er noen vei tilbake, når vi alle vet at det er over, når vi aldri, aldri igjen skal kunne gå turer sammen, le over et slag Ludo, dele et måltid igjen. Aldri.
Døden er så endelig. Så uforståelig endelig synes jeg. Aldri er så veldig lenge. Så slitsomt lenge.
Av og til kommer døden overraskende, plutselig, helt uten forvarsel.
Av og til kommer den som en slags lettelse, som en befrielse fra noe vondt. Men i kjølvannet av den vil enda mer smerte oppstå. Et savn som knapt er til å leve med.
Av og til banker døden på døra. Sakte, men sikkert, uansett om du prøver å ikke åpne.
Den må komme til oss alle. Det er ingen vei utenom.
Jeg ser deg for meg. Jeg ser blikket du satte i meg, den siste gang jeg så deg. Da vi møttes, og du fikk hilse på mitt yngste oldebarn. Han sikla på hånda di. Du smilte til oss. Øynene dine strålte, av varme, godhet, omsorgsevne, innlevelse, slik de alltid har gjort. Slik de alltid vil gjøre, i hjertet mitt.
Jeg lengter etter deg, etter å være nær deg, men det er vanskelig nå, fordi du er på vei bort i fra oss, og en rekke praktiske hensyn må taes, ting som gjør at jeg ikke kommer meg til deg. Men du er i tankene mine. Jeg ser på telefonen min og vet at den snart vil ringe, snart vil stemmen hans formidle budskapet, og jeg vil måtte høre han si det, si ordene høyt, de ordene som vi alle frykter nå. Men samtidig vil jeg ikke at du skal måtte lide. Jeg vil ikke at du skal ha det vondt.
Det er så mange minner som kommer til meg nå. Jeg ser deg for meg hele tiden. Det er så mye jeg skulle ha fått spurt deg om. Ergelig dette, at man må bli voksen før man forstå at besteforeldre også er mennesker, som har levd et liv før de ble besteforeldre. Nå, når jeg bysser en syk og urolig baby, ser jeg ut på den svarte nattehimmelen og lurer på hva du sa til dine barn da de var små og trengte ro fra deg. Kanskje husker de det. Men jeg skulle likt å spørre deg om det selv. Jeg kan ikke tro at jeg allerede har opplevd å lukte på håret ditt for aller siste gang, eller å holde i hånda di, eller at jeg har sett inn i øynene dine for siste gang. Slik kan det ikke være. Når jeg lukker øynene kjenner jeg kinnet ditt mot mitt, jeg kjenner varmen din.
Når jeg lukker øynene mine ser jeg deg. Ikke bare i en sykehjemsseng. Aller mest i sofaen din, der jeg sitter i armkroken din mens du leser for meg. "Minus og den store verden", for eksempel. Som vi lo av, sammen. Aller mest ved kjøkkenbordet, der vi spilte Ludo, med knapper som spillebrikker. Aller mest på loftet, der du redde opp senga for meg, og la en saftflaske med varmt vann i fotenden av senga.
Alle disse dagene som skal komme, uten at jeg vil kunne dele dem med deg. Uten at du vil kunne være der.
Mange ganger er det gamle mennesker som dør. Gamle mennesker som har levd mange år, forhåpentligvis mange gode år, som forhåpentligvis har ledd mye.
Av og til er det unge mennesker som dør. De som dør så alt for tidlig. De som skulle hatt så mange flere dager. De som skulle ledd så mye mer.
Når jeg lukker øynene ser jeg deg for meg. Minnene vi deler, lekene vi lekte, dagene vi fikk, sammen. Plutselig måtte verden være deg foruten. Helt plutselig. Jeg kommer til å huske den telefonsamtalen, de ordene som formidlet budskapet, stemmen som sa ordene som jeg ikke ville trodd at jeg noen gang skulle høre.
Alle disse dagene som skal komme, uten at jeg vil kunne dele dem med deg. Uten at du vil være der.
Et savn, som knapt er til å leve med. Men som vi alle må bli konfrontert med. Som tross alt er der fordi du var god, fordi du gjorde inntrykk, fordi du betydde noe for meg. Fordi jeg er glad i deg. For alltid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar