"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

torsdag 5. desember 2013

Husmorstolthet for fall.

Jeg skulle ønske at det var ryddig, rent og en anelse fancy rundt meg, hjemme altså, hver kveld. Det er deilig med rene gulv, kjøkkenbenker uten papirhauger som en eller annen burde ha gjort noe med snart, klær som ligger i skap, leker som ligger i riktig eske, støv som ikke befinner seg på gulvet, smuler som er i søppelkassa, fine møbler og ting som matcher. Jeg ser rundt meg. Det er ikke sånn hos oss. Det er bare ikke det. Vi har alt for mange ting tenker jeg, for liten plass, bare det at tørkestativet må stå i gangen produserer jo masse støv, sikkert, vi er fem og da må det jo bli rot tenker jeg, og så er jo tre av oss hjemme og bruker huset hele tiden så uannsett hvor mye jeg rydder og vasker så er det konstant rotete. Åh! 

Da jeg var liten hadde vi en del besøk av Bestemor. Hun hjalp oss, med barnepass og husarbeid. Jeg merka aldri at hun vaska. Jeg kan bare huske at jeg satt i armkroken hennes og ble lest for. Hun var rolig, snill, morsom. Som en ånd for hun gjennom huset og så var det bare rent, ryddig og god mat stod og putra på kjøkkenet. Rissuppe for eksempel. Det var godt det! 

Når jeg rydder og vasker blir jeg sur. I alle fall hvis jeg skal vaske gulvet. Det er så slitsomt det. For jeg er ikke flink til det, faktisk, og så blir det jo bare møkkete igjen i morgen. Jeg vil mye heller sitte på gulvet og leke med barna mine, lese i en bok, gå en tur, skrive på bloggen min, gjøre ting som jeg vil. Men så må jeg rydde og styre hele tiden, lage mat og vaske, slikt tull! Jeg er ingen stille og handlekraftig ånd. Jeg er bare sur fordi jeg må vaske og rydde i dag også. Åh, jeg rydda jo av bordet i går, er det virkelig nødvendig å rydde av bordet i dag også? For hver ting jeg gjør så tenker jeg at "jeg skal bare gjøre dette og så skal jeg sette meg ned sammen med barna", men så hører jeg at vaskemaskina sier "klikk - jeg er ferdig kom og heng opp klærne!" eller så er en av oss sulten, igjen. 

Bestemora mi, hun hadde ett barn mer enn meg hun, og barna var tettere i alder. Hun lagde nesten alle klærne deres selv. Hun hadde ikke engangsbleier til sine barn. Hun lagde all mat fra bunnen av. Jeg når henne ikke til anklene. Hvordan kan det være så mye vanskeligere for meg, når jeg har langt flere hjelpemidler tilgjengelig? Det er meg uforståelig. Hun var av et helt annet kaliber enn meg. Sånn er det bare. Og nå skal jeg prøve å slutte å irritere meg over at jeg ikke har det slik som jeg skulle ønske i huset mitt. Jeg skal gjøre det jeg rekker og prøve å være fornøyd med det. Og ikke irritere meg over rot og ting som ikke matcher, men nyte tiden jeg har sammen med den lille hjelperen min, og de to storesøstrene hans.

Heisann Mamma! Jasså, du har tenkt å gjøre noe? Blir med og ser jeg! Blir stas!
Ut på tur aldri sur. Jeg finner fram uteklærne mine selv jeg!
Sikker på at denne kluten trenger å henge på klesstativet da? Jeg skal bare skjekke om den virkelig er våt jeg.
Du vil ha orden i bokhylla sier du? Jeg tar saken på strak arm!
Jasså ja, så du har tenkt at lokket skal stå der ja? Jeg tror ikke at jeg er enig i det altså.
Jeg tar meg av utpakkingen av den bagen jeg. Bare sett deg i sofaen og sleng beina på tåfisbordet du. Dette blir ordnings!

tirsdag 3. desember 2013

En permisjonsdag.

Vi våkner tidlig. Opp og hopp. Ingen nåde liksom. Jeg bruker faktisk å få sove litt på morgenene jeg da. Etter travle netter for meg står kjæresten min opp med barna så jeg får hvile litt. Men i dag er vi oppe alle sammen. For jeg og småfolket skal ut av døra vi også, vi skal være på helsestasjonen kl 9 faktisk. Og i beregningen av gangtid så må man ta høyde for diverse stopp for samtaler, se på hunder, følge med på bussen, se etter et fly, det faktum at vi bestandig er treigere enn antatt etter å ha bodd i opptil flere land som har vært britiske kolonier. Det går ikke fort i svingen. Men det går da. Så vi kommer oss fram i tide vi.

Fornøyde tropper vi altså opp på helsestasjonen, mannsterke som vanlig. Lillegull blir målt og veid og observert, mor blir snakka med og får en støttende klapp på skuldra, alt er i orden. Vi har det fint. Han sover litt bedre nå. Nok til at jeg er svakt optimistisk og en anelse mindre sliten. Juhu!

Vanligvis somler vi veldig på helsestasjonen. De har så mange fine leker og bøker og en sklie og så må vi bare en tur på do og så må vi snakke om en del ting og så møter vi noen kjentfolk og så må vi jo kle på oss i eget tempo og i det hele tatt. Vi er treige, men når vi først har kommet et sted så blir vi gjerne en stund da. Sånn er nå det. Men ikke i dag. I dag suser vi videre.

Vi rekker bussen fint og er i grunn akkurat tidsnok i byen. Småløper litt da. Men bare litt. I går googla vi fram Nidaros Øyeklinikk, men jaggu meg ligger det ikke der det liksom skal ligge, sånn i forhold til kartet. Litt leting, søren klype nå er vi noen minutter for seint ute, igjen, men så finner vi det. Heis og greier. Uten skilt da, så vi vet ikke hvilken etasje vi skal til, men treffer på første forsøk. Supert.

Vel inne må vi vente en stund, men får komme inn til øyelegen akkurat før småfolket blir alt for sultne og leie av å vente. Legen kikker på øyet mitt. Intoleranse mot linser, masse småsår, ikke rart at det er vondt. To forskjellige dråper, linsenekt i tre måneder, kanskje mye lenger. Færbainnels! Jeg som bare tenkte at det var litt vondt og sårt og slitsomt tåkete på det øyet, noe som var enkelt å fikse, men så var det mer alvorlig enn som så. Sett på makan.  

Jaja. Ut i verden igjen. Apoteket neste, nå med brødskive i hånda. Kaviar på midtiguri, gulost på meg. Lillegull har jeg rent glemt. La oss håpe at det går bra læll. Han berger på sirkus og brød til folket.

På vei fra et ærend til neste møter vi ei venninne. Sånn tilfeldigvis, midt på gata. Hun er fjong, nyklipt, på vei til cafe. Jeg vil også sette på meg en cafe, ta en kakao, le sammen med andre voksne. Hun ser nesten unnskyldende på meg når hun sier at det er det hun skal. For det skal ikke jeg. Men jeg ser på midtiguri som hopper i sølepyttene mens krøllene danser, jeg ser på julelysene rundt meg, jeg vet at en rolig ettermiddag venter på oss. Det blir bra det.

Jeg hadde egentlig tenkt å trille hjem fra byen. Tvillingvogn med to sovende barn, en stor time i motbakk, langs trafikkerte veier. Optimistisk. Det hadde vært så godt med litt trim for kroppen og litt luft for hodet. Men den lille vennen min begynner å bli lei og sliten etter alle ærendene. Hun har vært så flink så lenge nå. Nå vil hun gå sakte, gjøre ting i sitt eget tempo. Det er ikke forenelig med å trille hjem.

Vi kommer akkurat for seint til bussen. Neste går om et kvarter. Da rekker vi akkurat å handle bananer til knerten før vi suser hjem, så vi strener innom en butikk. Utenfor står en dame og brenner mandler, det lukter herlig jul, vi blir så sultne, så lysten på noe godt. En pakke Toffifee sniker seg med innimellom bananene gitt. Vel ute av butikken får vi smake på de brente mandlene og blir skjønt enige om at slikt må vi også lage før jul, slikt må vi lære oss. Så godt!

Neste buss rekker vi fint. På veien hjem sover begge barna. De står utenfor mens jeg går inn på skolen og møter eldstejenta mi. Det er deilig å få noen minutter med henne helt selv. Men vi er ikke alene i gangen. Vi snakker med ei jente og ei mor som vi bare har snakka litt med før, finner ut at vi har mye til felles, at jentene trives sammen, at vi absolutt bør finne på noe en dag. Jeg tenker fersk julekake, jenter som får ro til å leke på rommet og mødre som kan sitte i sofaen og snakke. Dette blir bra. Så kommer storesøstra til en i klassen til jenta mi. Med et smil spør hun om det er jeg som har babyen som er i vogna ute. Han gråter. Så da suser vi oss hjemover.

Hjemme lager vi mat, koser oss, slapper av, leker, pusler litt med husarbeid, men ikke for mye, ikke i dag. Etter en stund blir Ella henta av en venn og mamma'n hans, hun skal bli med han hjem. Vi andre er bare hjemme. Vi tar på oss reflekser, slukker lys, later som om vi er i skogen. Rotet får ligge. Midtiguri får snusen av Toffifee. Den pakken som jeg prøvde å holde skjult i stelleveska, men som ble rotet fram da jeg måtte lete etter nøklene, mens to jenter snakka konstant og en baby hyla, og jeg kjente at jeg ble mest sur fordi jeg ikke klarte å holde Toffifeen min skjult. Vi deler de som er igjen. Kan du tro det? Jenta mi liker Toffifee! Enda en ting vi kan kose oss med nå, når jula nærmer seg, og julefreden skal snike seg innover oss.