"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

søndag 4. november 2012

Livet med Levaxin.

Jeg ligger på sofaen. Nok en gang. Kroppen verker. Jeg har akkurat sovet et par timer. Selv om det bare er tidlig på kvelden. Det var umulig å holde øynene oppe. Nå sover jentene. Jeg sa ikke en gang "god natt" til dem. Jeg tenker at jeg bør sette meg opp. Jeg er så tørst. Vannglasset står på bordet forran meg. Men jeg kan ikke nå det. Nå spør du meg om det går bra. Jeg trekker pusten dypt, samler krefter for å svare, lukker øynene og prøver så godt jeg kan å snakke så høyt at du skal klare å høre meg. Jeg vil gjerne se på deg mens jeg snakker. Men jeg har ikke krefter til å se og snakke samtidig.

Etter en stund setter jeg meg opp. Kroppen våkner sakte, men sikkert til liv igjen. Det er ingen grunn til at jeg skal være så sliten. Jeg har ikke gjort stort i dag. Men blodprøvene viser det jeg har kjent en stund. Nå begynner stoffskiftet å merke svangerskapet og det gjelder å finne riktig doseøkning. Legen ser på meg med et intenst ønske om å berolige meg. Jeg vet at hun kjenner meg godt og at hun gjør det som blir best for meg. Jeg nikker sakte. De siste ukene har vært preget av en sliten kropp, med mange slitne tanker. Angst og depresjon ligger å lurer. Jeg dytter det bort så godt jeg kan, men må av og til trekke på skuldrene og bare innse at slik er det nå en gang. 

Jeg vil så gjerne hoppe opp av sofaen, rydde, trene, møte venner, være en mamma og en kjærest som har overskudd, som er blid, som gjør dagene gode. Hvis jeg bare lukker øynene klarer jeg kanskje å spørre deg om du kan rekke meg vannglasset mitt.

Ett liv, og så skal jeg bare ligge der på sofaen. Men det er ikke sant. Jeg gjør andre ting også. Mange dager gjør jeg mange ting. Jeg jobber, lager mat, vasker, er sammen med jentene på en koselig måte. Men når jeg er sliten blir jeg så fort sur. Jeg klarer ikke å forstå hva jeg skal si eller gjøre for at vi ikke skal ende opp i vonde krangler, for at vi alle tre ikke skal kjøre oss fast i tankespor som bare blir slitsomme. 

Jeg vil så gjerne gi jentene mine glede, aktivitet, latter. I stedet sovner jeg bare. I stedet ser jeg tilbake på mitt tomme blikk i speilet og er sint og skuffa over den mammaen som vises der. Jeg vet at det ikke hjelper, men det er så vanskelig å la være.

Så sier de noe som får meg til å le. En av alle de jeg er glad i. Så letner det litt alt sammen. Og om kvelden står jeg der med 1 1/2 tablett i hånda. En halv tablett mer enn i går. De hvite, små livslinjene mine. De jeg ikke klarer meg uten. Jeg sender en varm takk til de tilfeldigheter som gjorde at jeg ble født akkurat i Norge, akkurat i denne tiden, når legevitenskapen har forstått hva stoffskifteproblemer er, og vet hvordan de skal behandles, for nærmest en slikk og ingenting i året. For en flaks!  

Jeg stryker meg over den voksende magen. Hva slags mamma kommer jeg til å bli for deg, lille venn? Jeg håper at det blir en mamma som du vil ha glede av å ha i livet ditt. Ville jeg vært sterkere hvis skjoldbukkjertelen min hadde vært i orden? Ville jeg klart mye mer da? Jeg mener å huske at jeg hadde mer energi før. At jeg ikke var sliten på samme måte. Det kan da ikke bare være slik jeg er? Stoffskifteproblemer kommer snikende, inntar hele kroppen, alle tanker og får meg hver gang til å tro at det bare er meg det er noe feil med. Derfor er det alltid en lettelse når legen sier at nå vises det på blodprøvene av dosen må justeres. Da er det ikke bare meg. Og da vil det bli bedre, bare jeg tar medisinen min, setter meg realistiske mål og har overkommelige krav til meg selv. Enkelt er det ikke. Men jaggu er det mye annet som er mye vanskeligere også.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar