En skyggedag.

Jeg ligger tett inntil deg, kjenner varmen fra den trygge ryggen din, kjenner at du puster og lever, helt inntil meg. Jeg prøver å sove. Men beina er urolig, magen kommer litt i veien, ryggen er sliten, tankene kretser rundt bilder jeg ikke vil se. Jeg trekker dyna tettere rundt meg. Varmen og tryggheten fra deg omslutter meg, gjør at jeg kan sove.

Timer seinere våkner jeg. Et lite menneske står ved sengekanten min, ei lita jente, min datter. Hun prøver så godt hun kan å forklare at cd-spilleren ikke starter, selv om hun trykker på de rette knappene. Klokka er ca 4. Jeg smiler, står opp og følger etter henne. Men kan dessverre ikke hjelpe. Min tekniske innsikt når ikke lengere enn til at hvis jeg trykker på "play" og ingenting skjer, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Så hun får en kos i stedet. Så legger hun seg til for å sove igjen. Jeg vagger tilbake til senga. Jeg prøver å sove. Vonde drømmer finner meg. Fyller tankene mine, setter en redsel i kroppen min. Jeg våkner for å prøve å forsikre meg om at det ikke er virkelig.

Seinere hører jeg at de har stått opp. Jeg merker liv og morgenstemning i leiligheten. Igjen står hun der, ved sengekanten min. Hun gir meg et kort som hun selv har tegna. Nesten før jeg rekker å snu meg, og å mumle "takk" har hun løpt ut av rommet igjen. Hun lukker døra etter seg. Hun vet at jeg må sove og anklager meg ikke. Bare jeg, bare jeg anklager meg selv. Jeg vil så gjerne hoppe opp, ha jentene hjemme hos meg, gjøre mange morsomme ting sammen med dem, fremkalle latteren deres. Men jeg blir liggende. Time etter time blir jeg liggende.

Til slutter våkner jeg. Stille. Jeg ser ut på himmelen. Den er blå i dag. Lys og blå. Jeg skulle ha gått en tur. Fått litt trim, fått litt dagslys. Hvis jeg står opp nå kan jeg rekke det. Hvis jeg bare står opp nå.

I stua dekker gardinene vinduene. Ingen kan se inn til meg. Jeg orker ikke å se ut til dem. Jeg vet ikke hva jeg skal si til verden i dag. Vet ikke hva jeg skal si til de jeg møter. Hva om stemmen ikke bærer? Hva om blikket ikke er fast? Hva om jeg ikke klarer å skjule hvor sliten jeg er? Nei, jeg vil ikke møte noen i grunn. Vil bare sitte her og glemme at jeg kunne ha vært ute å gått en tur nå, slik jeg egentlig tenkte. 

Jeg sender stadig blikk mot klokka. Ser at den stadig ble mer. At jeg stadig får mindre tid. Nå rekker jeg ingen tur. Men jeg skal hente jentene til kl 14. Og jeg tar de med meg på butikken i dag kjenner jeg. Jeg vil ikke gå dit alene. Kanskje kan det være greit å ha de med. Kanskje kan de huske det jeg glemmer. 

Jeg vil bare sove igjen. Men jeg gleder meg til å se dem. Høre stemmene deres. Jeg håper at de ikke er for slitne. Selv om det er fredag. Håper at de har overskudd nå siden de blir henta litt tidlig i dag. For det har ikke jeg. Og jeg er redd for hvordan det blir hvis de også er slitne. Tenk om det bare blir krangling og slitsomt? Tenk om jeg ikke klarer å si de riktige tingene, være den voksne som viser vei og fikser?

Jeg kommer til å gå sakte i dag. Jeg kjenner det i hele meg. Men det passer dem jo fint. De går jo sakte de også. Jeg kommer ikke til å klare å konsentrere meg om annet enn her og nå i dag. All organisering, all rydding og vasking må bare ligge. Men det passer dem jo fint. De lever her og nå uansett. Så kanskje går det greit. Kanskje vil de ikke anklage meg for å ikke være den mammaen jeg så gjerne vil være. Kanskje er det helt greit å være sliten, liten, treig. Jeg håper det. Jeg håper det.