"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

fredag 30. november 2012

En skyggedag.

Jeg ligger tett inntil deg, kjenner varmen fra den trygge ryggen din, kjenner at du puster og lever, helt inntil meg. Jeg prøver å sove. Men beina er urolig, magen kommer litt i veien, ryggen er sliten, tankene kretser rundt bilder jeg ikke vil se. Jeg trekker dyna tettere rundt meg. Varmen og tryggheten fra deg omslutter meg, gjør at jeg kan sove.

Timer seinere våkner jeg. Et lite menneske står ved sengekanten min, ei lita jente, min datter. Hun prøver så godt hun kan å forklare at cd-spilleren ikke starter, selv om hun trykker på de rette knappene. Klokka er ca 4. Jeg smiler, står opp og følger etter henne. Men kan dessverre ikke hjelpe. Min tekniske innsikt når ikke lengere enn til at hvis jeg trykker på "play" og ingenting skjer, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Så hun får en kos i stedet. Så legger hun seg til for å sove igjen. Jeg vagger tilbake til senga. Jeg prøver å sove. Vonde drømmer finner meg. Fyller tankene mine, setter en redsel i kroppen min. Jeg våkner for å prøve å forsikre meg om at det ikke er virkelig.

Seinere hører jeg at de har stått opp. Jeg merker liv og morgenstemning i leiligheten. Igjen står hun der, ved sengekanten min. Hun gir meg et kort som hun selv har tegna. Nesten før jeg rekker å snu meg, og å mumle "takk" har hun løpt ut av rommet igjen. Hun lukker døra etter seg. Hun vet at jeg må sove og anklager meg ikke. Bare jeg, bare jeg anklager meg selv. Jeg vil så gjerne hoppe opp, ha jentene hjemme hos meg, gjøre mange morsomme ting sammen med dem, fremkalle latteren deres. Men jeg blir liggende. Time etter time blir jeg liggende.

Til slutter våkner jeg. Stille. Jeg ser ut på himmelen. Den er blå i dag. Lys og blå. Jeg skulle ha gått en tur. Fått litt trim, fått litt dagslys. Hvis jeg står opp nå kan jeg rekke det. Hvis jeg bare står opp nå.

I stua dekker gardinene vinduene. Ingen kan se inn til meg. Jeg orker ikke å se ut til dem. Jeg vet ikke hva jeg skal si til verden i dag. Vet ikke hva jeg skal si til de jeg møter. Hva om stemmen ikke bærer? Hva om blikket ikke er fast? Hva om jeg ikke klarer å skjule hvor sliten jeg er? Nei, jeg vil ikke møte noen i grunn. Vil bare sitte her og glemme at jeg kunne ha vært ute å gått en tur nå, slik jeg egentlig tenkte. 

Jeg sender stadig blikk mot klokka. Ser at den stadig ble mer. At jeg stadig får mindre tid. Nå rekker jeg ingen tur. Men jeg skal hente jentene til kl 14. Og jeg tar de med meg på butikken i dag kjenner jeg. Jeg vil ikke gå dit alene. Kanskje kan det være greit å ha de med. Kanskje kan de huske det jeg glemmer. 

Jeg vil bare sove igjen. Men jeg gleder meg til å se dem. Høre stemmene deres. Jeg håper at de ikke er for slitne. Selv om det er fredag. Håper at de har overskudd nå siden de blir henta litt tidlig i dag. For det har ikke jeg. Og jeg er redd for hvordan det blir hvis de også er slitne. Tenk om det bare blir krangling og slitsomt? Tenk om jeg ikke klarer å si de riktige tingene, være den voksne som viser vei og fikser?

Jeg kommer til å gå sakte i dag. Jeg kjenner det i hele meg. Men det passer dem jo fint. De går jo sakte de også. Jeg kommer ikke til å klare å konsentrere meg om annet enn her og nå i dag. All organisering, all rydding og vasking må bare ligge. Men det passer dem jo fint. De lever her og nå uansett. Så kanskje går det greit. Kanskje vil de ikke anklage meg for å ikke være den mammaen jeg så gjerne vil være. Kanskje er det helt greit å være sliten, liten, treig. Jeg håper det. Jeg håper det.






torsdag 15. november 2012

Bollekringler!

I dag har jeg hatt sykmeldingsdag. Jentene er også syke, så vi er hjemme alle tre. I dag går det bra. Jeg er sliten, men ikke så sliten at jeg ikke klarer å være sammen med dem. Endelig. Tempoet vårt er behagelig. Det er begrensa hvor mye vi orker. Tempoet til en sliten mamma med en mage som i stadig større grad kommer i veien passer fint for to små barn. Så vi konsentrerer oss om avslappning, kos og overkommelige oppgaver. I dag har vi til og med nok overskudd til å bake. Slettes ikke verst! Jentene gjør en god innsats når deigen skal settes og bollene skal bakes ut. I dag blir det ikke vanlige boller. Storesøster vil nemlig ha bollekringer. Vi prøver oss fram. Hun hjelper til. Det er ikke slik at jeg må løpe rundt og gjøre alt selv lenger. Og etterpå kan jeg legge meg på sofaen, med beina høyt hevet for å prøve å motarbeide åreknutene som insisterer på å pynte på leggene mine, og gomle i meg deilige bollekringler. Sammen med to herlige jenter.



Si bollekringle!

En gang til, nå prøver vi å få med alle tre :)


Kreativt bakverk. Vi bruker oppskriften som står bakpå vaniljesukkerboksen, pluss litt ekstra kardemomme og kanel da. Og så former vi bollene akkurat som vi vil. Før steking ble de penslet med melk og pynta med perlesukker.


Tid for kos!

onsdag 7. november 2012

Obama!

Pju, så vant han valget. Takk og pris og evig ære. Ikke fordi jeg forguder han eller tenker at han vil gjøre alt så mye bedre, men fordi jeg oppriktig tror at han er langt bedre enn alternativet. 

Jeg husker da han vant presidentvalget første gang. Da bodde vi på St Vincent og hadde fulgt med på valgkampen i månedsvis, på amerikanske TV-kanaler. Vi var veldig klare for at det skulle utpekes en vinner. Jeg orka ikke å sitte oppe å se på valgvaken. Jeg skulle opp sammen med en 1-åring dagen etter, og de sover ikke lengere om morgenen fordi mammaen har sittet oppe halve natta for å finne ut hvem som skal bli den neste presidenten i USA. Men mannen min satt oppe. Da han kom og la seg hviska han: "vi vant". Og vi kunne sove godt begge to.

Dagen etter gikk jeg ut på verandaen. Steinhellene var varme av sola. Bladene på brødfrukttreet svaja sakte i den milde brisen. Stemningen var lett og glad. Alle trakk et lettelsens sukk. Alle gikk med litt ekstra rett rygg i dag. Smilene satt lettere enn vanlig. Og jeg husker at jeg så utover Mespo og tenkte; "vi vant, vi vant!". Den dagen føltes det som om jeg også var en av dem. En vincentianer. En vincentianer som kunne se seg selv i speilet, smile fornøyd til seg selv og tenke at det meste er mulig. Hudfarge trenger ikke å være en hindring. Å sette seg høye mål trenger ikke å være urealistisk. Å ville ha sterkere veldferdsordninger trenger ikke å bety at man ikke er ønsket som president for et av verdens mest innflytelsesrike land. Måtte det kommer mange til gode, denne gangen også. Lykke til med fire nye år i hovedsete!

søndag 4. november 2012

Livet med Levaxin.

Jeg ligger på sofaen. Nok en gang. Kroppen verker. Jeg har akkurat sovet et par timer. Selv om det bare er tidlig på kvelden. Det var umulig å holde øynene oppe. Nå sover jentene. Jeg sa ikke en gang "god natt" til dem. Jeg tenker at jeg bør sette meg opp. Jeg er så tørst. Vannglasset står på bordet forran meg. Men jeg kan ikke nå det. Nå spør du meg om det går bra. Jeg trekker pusten dypt, samler krefter for å svare, lukker øynene og prøver så godt jeg kan å snakke så høyt at du skal klare å høre meg. Jeg vil gjerne se på deg mens jeg snakker. Men jeg har ikke krefter til å se og snakke samtidig.

Etter en stund setter jeg meg opp. Kroppen våkner sakte, men sikkert til liv igjen. Det er ingen grunn til at jeg skal være så sliten. Jeg har ikke gjort stort i dag. Men blodprøvene viser det jeg har kjent en stund. Nå begynner stoffskiftet å merke svangerskapet og det gjelder å finne riktig doseøkning. Legen ser på meg med et intenst ønske om å berolige meg. Jeg vet at hun kjenner meg godt og at hun gjør det som blir best for meg. Jeg nikker sakte. De siste ukene har vært preget av en sliten kropp, med mange slitne tanker. Angst og depresjon ligger å lurer. Jeg dytter det bort så godt jeg kan, men må av og til trekke på skuldrene og bare innse at slik er det nå en gang. 

Jeg vil så gjerne hoppe opp av sofaen, rydde, trene, møte venner, være en mamma og en kjærest som har overskudd, som er blid, som gjør dagene gode. Hvis jeg bare lukker øynene klarer jeg kanskje å spørre deg om du kan rekke meg vannglasset mitt.

Ett liv, og så skal jeg bare ligge der på sofaen. Men det er ikke sant. Jeg gjør andre ting også. Mange dager gjør jeg mange ting. Jeg jobber, lager mat, vasker, er sammen med jentene på en koselig måte. Men når jeg er sliten blir jeg så fort sur. Jeg klarer ikke å forstå hva jeg skal si eller gjøre for at vi ikke skal ende opp i vonde krangler, for at vi alle tre ikke skal kjøre oss fast i tankespor som bare blir slitsomme. 

Jeg vil så gjerne gi jentene mine glede, aktivitet, latter. I stedet sovner jeg bare. I stedet ser jeg tilbake på mitt tomme blikk i speilet og er sint og skuffa over den mammaen som vises der. Jeg vet at det ikke hjelper, men det er så vanskelig å la være.

Så sier de noe som får meg til å le. En av alle de jeg er glad i. Så letner det litt alt sammen. Og om kvelden står jeg der med 1 1/2 tablett i hånda. En halv tablett mer enn i går. De hvite, små livslinjene mine. De jeg ikke klarer meg uten. Jeg sender en varm takk til de tilfeldigheter som gjorde at jeg ble født akkurat i Norge, akkurat i denne tiden, når legevitenskapen har forstått hva stoffskifteproblemer er, og vet hvordan de skal behandles, for nærmest en slikk og ingenting i året. For en flaks!  

Jeg stryker meg over den voksende magen. Hva slags mamma kommer jeg til å bli for deg, lille venn? Jeg håper at det blir en mamma som du vil ha glede av å ha i livet ditt. Ville jeg vært sterkere hvis skjoldbukkjertelen min hadde vært i orden? Ville jeg klart mye mer da? Jeg mener å huske at jeg hadde mer energi før. At jeg ikke var sliten på samme måte. Det kan da ikke bare være slik jeg er? Stoffskifteproblemer kommer snikende, inntar hele kroppen, alle tanker og får meg hver gang til å tro at det bare er meg det er noe feil med. Derfor er det alltid en lettelse når legen sier at nå vises det på blodprøvene av dosen må justeres. Da er det ikke bare meg. Og da vil det bli bedre, bare jeg tar medisinen min, setter meg realistiske mål og har overkommelige krav til meg selv. Enkelt er det ikke. Men jaggu er det mye annet som er mye vanskeligere også.





lørdag 3. november 2012

Cricket.

På Golden Goal har de en reportasje om cricket. Vi ser og ler. De gjør litt narr av denne langsomme, noe fremmede sporten. Jeg kan ikke reglene. Jeg har aldri spilt cricket. Jeg kjenner ikke mange som gjør det heller. Likevel føles ikke cricket som fremmed for meg.

For meg er cricket reiser til andre land. Opplevelser som har gitt meg minner jeg håper at jeg aldri glemmer.

Hvis jeg lukker øynene kan jeg late som om jeg er tilbake i India. Oppe i fjellet, et sted mellom Jaipur og Agra. Vi stoppet der, for å sove på et gjestgiveri. Det lå like ved et vakkert tempel. Og fattige teppemakere. Et av teppene deres henger på veggen vår. En tur rundt en inntørka innsjø, som visstnok var så fin at vi bare måtte se den. En rolig, stille, melankolsk vårstemning. Kalde netter og tykke ullpledd. Ei god venninne som ler. Deilig mat. Og et heller mislykka forsøk på å ta bilde av han der kjekke, unge mannen som jobba på gjestegiveriet. Et bål, med koselige mennesker rundt, og en kopp te. Den kjekke, unge mannen som til stadighet snek seg opp trappa for å høre etter om det hadde skjedd noe nytt i kampen. En cricketkamp ble nemlig sendt på radioen. Jeg husker ikke hvem som spilte, jeg husker bare at jeg forstod at det var spennende for de som fulgt med, og at man måtte ha tålmodighet. 

Hvis jeg lukker øynene kan jeg nærmest kjenne det varme vannet som omslutter St Vincent kile meg på bena. Jeg kan kjenne den myke sanden som jeg sitter i mens bølgene sakte slår inn over oss. På stranden er det rolig. Det kommer ingen cruiseturister til standa i dag. Derfor sitter de som jobber på stranda, med å selge frukt, brus og kjeks, nå i skråningen rett ovenfor oss og bare slapper av i skyggen. Lukten av marihuana brer seg sakte, men sikkert over oss. Den lille jenta mi leker i den varme sanden og hun legger ut på en tur for å utforske. Hvis en av de avslappa, røykende mennene synes at hun går for langt unna meg roper de til meg; "hey, run away baby!". Og så får hun en brus. På noen trappetrinn like ved sitter to vakter. Vakter som er å finne på ulike offentlige steder på St Vincent. Som skal passe på at ting går rett for seg. De har med seg en liten, hvit og svart radio. Den spraker litt. De holder den opp før å høre hva stemmene sier. De sitter helt rolige, der på trappa i skyggen. Ansiktet deres er avslappa, men konsentrert. Vi forstår av kampen er viktig.

Hvis jeg lukker øynene kan jeg se for meg den tunge ytterdøra. Jeg kan høre den lille hånda hans som banker så ivrig. Med store øyne spør han meg om jeg har en liten ball. Han skal få være med å spille cricket! Litt senere står han der igjen, denne gangen med tårer i øynene. Han fikk ikke være med allikevel. Han er ikke flink nok. Jeg går ut og gjør noe jeg egentlig ikke tør, lenge før jeg rekker å huske det. Guttene prøver å motsi meg. Men det hjelper ikke. Hvis ikke han får bli med kommer jeg rett ned å henter ballen, hører dere? Med hendene i siden, med korte, enkle, forståelige setninger kjefter jeg høylytt på dem. Det skal ikke være noen tvil. Min Yazeem skal være med! Jeg kan se ansiktet hans. Den dagen. Og alle de andre dagene vi lekte sammen. Jeg kan se ansiktet hans den dagen vi dro. Da jeg måtte si farvel. Da tårene trillet og jeg prøvde så godt jeg kunne å fortelle han hvor mye han betydde for meg.

For meg er cricket en stemning. Avventende, tålmodig, litt nervøs. For meg er circket en sport som har tid til å romme mye. For meg er cricket å reise, til andre land, for å få nye inntrykk, lære om hvordan verden kan se ut fra en annen vinkel. For meg er cricket små barnehender, som klarer å ta imot en liten ball for aller første gang. For meg er cricket to små, gode venner som jeg aldri ville vært foruten.