"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

onsdag 9. oktober 2013

For en fin lampe!

Jeg sitter i senga mi, godt støtta av flere puter. Dyna ligger varm og beskyttende over meg, og jeg prøver å lese en bok. Døra står på gløtt, og jeg hører barna sine stemmer utenfor rommet. De leker, de ler, de spør og er nysgjerrige, vitebegjærlige. Jeg vet at det bare er snakk om tid, noen minutter, før hun vil komme inn til meg, lete etter meg, for å spørre om noe, eller fortelle om noe. Jeg vil gjerne høre på det hun har å si, men jeg må ligge her. For ved siden av meg i senga står en lampe. Den sender sterke lysstråler mot meg, treffer ansiktet mitt, øynene mine, huden min, for å gjøre meg sterkere, modigere, varmere.

Sommeren var fin i år. Vi fikk mye sol og varme. Vi fikk til og med bada. I det lunkne vannet svømte jeg og følte meg trygg. Men i hodet mitt var det lite sol. I hodet mitt kretset tanker jeg så gjerne skulle vært foruten. Jeg har slutta å irritere meg over dem. Jeg vet at de kommer, av og til, uten at jeg klarer å gjøre stort med det. Jeg prøver å ikke være flau over det. Jeg prøver å ha rak rygg likevel, og å se folk i øynene og si: "Ja, av og til sliter jeg med depresjon og angst". Det er vanskelig. Blikket mitt viker. Jeg ser ned i bakken. Jeg skulle ønske at jeg bare kunne skjerpe meg, og tenke andre tanker. Er det ikke bare å tenke positivt da?

Legen ser alvorlig på meg. Hun vet. Hun har kjent meg så lenge. I 13 år har jeg gått til henne, for råd, for hjelp, for støtte. Det er ikke mange minuttene hun har til rådighet til hver pasient. Men hun ser meg mens jeg er der. Og hun kan henvise meg til noen som har bedre tid. Så spretter hun opp, for å lete etter en lampe. Ja, den stod jo her for litt siden, den er sikkert bare flytta litt på, jeg kan få låne den med meg nå med det samme, og prøve, og se om det hjelper. Jeg får tårer i øynene, av takknemlighet. Kanskje er det selvsagt, at hun skal hjelpe meg, hun er jo legen min, men jeg blir ydmyk og takknemlig likevel, fordi hun tar meg på alvor, fordi hun oppriktig vet at jeg ikke bare kan skjerpe meg, men at det kan være andre ting som kan gjøre at jeg slipper å nå gå vintermørket i møte med tanker jeg slettes ikke vil ha. 

Så nå står den der i senga og lyser på meg. Jeg skal sitte forran den en halv time hver morgen. Det er ikke bestandig at jeg klarer å rydde tid til det, men jeg prøver så godt jeg kan. Det er enklere å prioritere det nå, når det er snakk om medisin. 

Når lillebror tar morgenduppen sin lar jeg alt annet ligge, og rigger meg til i senga eller i sofaen og setter på lampa. Jeg kjenner at lyset trenger inn i hodet mitt, inn i tanker og følelser. Jeg husker blikket hun satte i meg da hun sa: "Vi prøver denne først, og håper at det kan hjelpe deg. Vi vil ikke ha deg på noe antidepressiva". Nei, jeg vil ikke det. Jeg vil ikke at tankene mine skal være så unormale at jeg trenger tabletter for å få de bort. Men når jeg begynner å fortelle henne hvilke skygger som truer i hodet mitt blir hun mørk og alvorlig i blikket. Det blir helsesøstra mi også. Hun som med åpne armer tar imot oss, veier og måler lillebror, og gjerne vil vite hvordan mor har det. Jeg ser i ansiktene deres at det jeg forteller dem ikke er vanlig. At det er mer alvorlig enn som så. At det er noe som må gjøres noe med. 

Jeg ser på barna mine og blir redd. Blir de skada av å ha meg som mor? Var det dumt av meg å få dem? Jeg ber legen og helsesøstra om å observere dem, om å observere oss. De ser på meg med myke blikk nå, og sier at barna har det bra. "Det var veldig klokt av deg å bli mor", "En som er flinkere med barn skal du lete lenge etter." Jeg prøver å lagre ordene deres i hjertet mitt, og ta de fram når kroppen er tung og vonde tanker gjaller i ørene. Da er det enklere å riste på hodet, slik at tankene blir kasta rundt på, slik at de ikke står i veien.

I døråpninga står hun. Eldstejenta mi. Hun som nå er stolt skolejente, som kan så mye, vil så mye, og som nå begynner å bli stor nok til å forstå. Snart er hun til og med stor nok til å lese det jeg skriver. Jeg er redd for hva hun vil si. "For en fin lampe!", sier hun, og hopper opp i senga mi. Til meg, til mamma'n sin. Hun vil ligge der og snakke med meg, selv om jeg må ha en lampe for å lyse opp i mørket for meg. Det høres kanskje dumt ut. Å være redd for at hun skal bli flau av meg fordi jeg har en lampe liksom. Men jeg er det. Jeg er redd for at hun skal bli flau. Snart er hun stor nok til å forstå at ikke alle mødre trenger slike lamper, eller slike samtaler med helsepersonell som det jeg gjør. Men andre har det også mye, mye verre enn meg. Og jeg synes ikke at de skal være flau over å være seg selv. Så jeg ser på henne og forklarer at legen min har sagt at jeg skal sitte forran denne lampa en halv time hver dag, slik at jeg skal være gladere, og morsommere både for meg selv og andre. Jeg forklarer at når vintermørket kommer så blir jeg ofte redd og lei meg, men at lampa skal hjelpe meg, slik at jeg får mer energi gjennom vinteren. Jeg prøver å finne de ordene som skal kunne forklare. Jeg synes at det er vanskelig, å snakke om så private og alvorlige ting med dattera mi. Men hun hopper ned fra senga mi, full av livslyst, full av glede, hun trekker lett på skuldrene og snakker om lampa som om det er en helt hverdagslig ting. 

For henne er det ikke en stor, stygg gjenstand som tydeliggjør at hennes mor ikke klarer å være morsom, energifull, uredd slik helt uten hjelp. Så da trenger det jo ikke å være det for meg heller. Da kan jeg jo gjøre det koselig, egentlig. Da kan jeg bruke denne halvtimen til å bare være i mitt eget selskap en liten stund, eller rigge meg til i sofaen sammen med midtiguri, et pledd, koselige bøker og en gjeng med kosedyr. Da kan vi le høyt av pappa'n til Alberg Åberg som blir så streng når Albert "skal bare". Og lampa, den står nå der og lyser, den står der og gjør hverdagen vår litt enklere, heldigvis.


5 kommentarer:

  1. Du fortjener den lampa i alle betydninger, Silje!

    SvarSlett
  2. Jeg prøver igjen: du fortjener en lampe til å lyse opp både utenpå og inni! Og du er modig som skriver dette. En liten trøst er kanskje at barn som vokser opp i perfekte hjem kanskje ikke blir like reflekterte og empatiske voksne.. Men hva er egentlig perfekt, når man tenker over det? :)

    SvarSlett
  3. Tusen takk, Maren! Det er alltid litt skummelt å legge ut slike innlegg, selv om jeg synes at det er viktig også. Det er koselig å få så fin tilbakemelding :)

    SvarSlett
  4. Jeg må bare skrive en liten hilsen til deg og si at du er utrolig tøff som er åpen om at du til tider ikke har det så bra. Det er så mange som trenger å høre dette; vite at de ikke er alene. Å leve i et samfunn hvor alle helst skal være på topp hele tiden, tror jeg gjør at det blir en ekstra belastning når man ikke har det så bra med seg selv, og ikke klarer å leve opp til alle "krav", og kanskje ikke kan sammenligne seg med "alle" andre. Men det var noen en gang som sa: "Vær deg selv, fullt og helt, ikke stykkevis og delt." Og jeg tror at uansett hvordan du føler deg, og hva du klarer og ikke klarer, så klarer du i hvert fall å være tro mot deg selv. Og denne egenskapen er det ikke mange som har. "Det vil alltid være mørke. Det er bare slik vi kan se lyset." Nick Dufton.

    SvarSlett
  5. Tusen takk for en hyggelig tilbakemelding, Martha - det er alltid godt med en klapp på skuldra når man er litt tøffere enn man egentlig tør å være... :)

    SvarSlett