"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

fredag 15. juni 2012

Balsam.

Halsen er sår, musklene verker, hodet er tomt og tanken på at det virkelig har skjedd føles totalt absurd. Kan hun virkelig være død i dag også? 

På jobb har jeg blitt møtt med så mye godhet. Herlige, livsglade barn. Mange gode blikk, klemmer og forståelse. Takk. Takk til dere alle. Dere har gjort det enklere å være trist.

Etter endt arbeidsdag henta jeg jentene i barnehagen. De lekte sammen da jeg kom. Det er så godt å se hvor gode venner de er. Vi gikk hjem. I vårt eget tempo. Slitne etter begivenhetsrike dager. Vel hjemme rulla vi ut piknikkpleddet på verandaen, fant fram is og vannmelon. Sola varma oss. Latteren og godheten deres varma enda mer. 










torsdag 14. juni 2012

Ett C-moment.


I går hadde jeg en av tidenes beste dager på jobb. Alt fløyt som det skulle. Barn og voksne slappa av, kosa seg, gjorde god ting som fikk fram latter og smil. Vi var på tur, og på en bussholdeplass fant jeg solhatten til yngstejenta mi. Den som hun har blitt så glad i. Den hadde vært borte noen dager, og da vi nærma oss bussholdeplassen så jeg noe hvitt som lå der og tenkte at der ligger jaggu solhatten hennes. Og det gjorde den. Det var en slik dag. En dag der alt stemte.

Men da jeg gikk hjem fra jobb så jeg utover de grønne vollene rundt meg, det frodige gresset, de bladdekte trærne, og kjente et lite stikk i magen. Det var noe som ikke stemte allikevel. Dagen hadde føltes så perfekt. Men var det noe jeg hadde glemt? Eller?

Et par timer seinere fikk jeg beskjeden; Bestemor er død. Uventa, i grunn. I alle fall for meg. Jeg hadde ikke sendt henne en tanke da jeg kjente uroen i magen. Nå stod jeg på stua, hørte mamma sin gråtkvalte stemme på telefonen, mens fire barn lekte lattermildt rundt meg. Livets kontraster. Et C-moment, sånn rett på sparket. Selvfølgelig har jeg visst det. Jeg er jo voksen og tidvis fornuftig, selvfølgelig har jeg visst at det har vært en god mulighet for at jeg ville leve lengere enn Bestemor. Men nå ble hodet mitt tomt og det eneste jeg klarte å tenke var; men, skal du mangle? Skal vi leve uten deg? Det vet jeg jo ikke hvordan jeg skal gjøre.

Jeg ville bare legge meg rett ned. Helt stille, helt borte. Men jeg ble tatt med ut på tur. Til Gråkallen. I våte joggesko, med tårer i øynene og med regndråper mot kinnene stod vi og så utover Trondheim, fjorden, skogene. Det var sårt, vondt, men også herlig.

I dag skulle jeg stå opp og gå på jobb og være vanlig. Men i dag er ikke verden vanlig. Jeg er generelt dårlig på å ikke vise følelser, og tårene har sitter løst i dag. Så jeg snudde i døra på jobb, og gikk hjem. Gjennom en irrgrønn skog. Forbi blomster som lukta så godt at jeg bare måtte stoppe, og ta det inn over meg. Forbi enger som spirer, som lever.

Og det var det du gjorde. Du levde. Du satt ikke stille. Du var ikke borte. Du var driftig, effektiv, jeg tenker på deg som en som levde livet fullt ut. Du gjorde noe, du grep mulighetene, du produserte og fikk livet til å vokse rundt deg.

Jeg synes jeg kan kjenne lukten av solmodne tomater, kjenne smaken av bringebær, kjenne den varme hånda di i min.

Mens ”fire and rain” av Blood, Sweat and Tears fyller rommet sitter jeg på gulvet og vugger fram og tilbake. Tårene renner. Jeg vil bare lukke øynene og være hos deg. Jeg vil huske alle de gode minnene. Men jeg vil ikke at det ikke skal bli flere. 

Jeg skrur opp musikken litt til, og danser og synger. Synger slik du gjorde. Med den stemmen jeg har. Jeg vil være hos deg.

De neste ukene blir vonde. Om bare noen dager skal vi jo ha begravelse for deg. Det høres helt sprøtt ut spør du meg. At du bare skal ligge der. Og være borte. Usynlig. Jeg trenger noen dager på å venne meg på tanken. Hvis jeg da noen sinne vil klare det. Men dagen vil komme. Og jeg tror den blir vakker. Like vakker som deg.

Det er et C-moment, Bestemor. Å leve uten deg i verden. Og nå skal vi liksom finne ut av det selv. Vi skal leve dager uten deg. Uten å kunne høre stemmen din, se de intense, blåe øynene, vite at du er der. Men gjennom tårene får du meg likevel til å smile, Bestemor. Fordi jeg vet at du er i hjertet mitt. Bestandig. Og jeg vet at du vil være der. 

Jeg takker deg for alt det du er for meg, for alt det du bestandig vil være for meg.


søndag 10. juni 2012

Et ismonster!

I dag har vi vært superspreke. Over all forventing faktisk. Gått på våre egen bein, mer eller mindre, fra hjemme og helt til Estenstadhytta, og hjem igjen. Rett i underkant av en mil. Stort sett var det veldig gøy. Deilig er det, å være ute i skogen, høre lyder fra fugler, rennende vann, raslende blader og blide barn. På hjemveien var barna, i alle fall den eldste, noe mer sliten, men vi kom oss hjem. Og vi fikk være sammen. Alle fire. Hele dagen. En spesiell dag med andre ord. Og på Estenstadhytta møtte vi intet mindre enn et ismonster :) Herlig!


lørdag 9. juni 2012

Noe av det viktigste.

Jeg våkner av noe som egentlig er en vond drøm. Grusomme bilder har virvlet inne i hodet, og en snikende angst griper om seg. Men når jeg åpner øynene vet jeg at det hele betydde at nå er han her! Meldinga på telefonen forteller at det faktisk virkelig er sant. Verden er blitt beriket med et lite barn. Et lite barn som vil gi så mange så mye glede. Vi vil så gjerne besøk han nå, med en eneste gang. Ella forstår ikke helt hvorfor vi ikke bare kan dra til Oslo i dag. Men det er så langt. Dessverre. 

I armene mine kan jeg kjenne hvordan det var å holde i et slikt lite vidunder, å vite at det faktisk er jeg som får være mammaen. At det er jeg som får lov til å passe på, og å dele utallige smil og klemmer med dette herlige nye menneske som nå plutselig, og så selvfølgelig, er der. Hvilken start på dagen!

Og dagen fortsette i samme modus. Venner kommer og går rundt oss, alt i et perfekt tempo. Vi har tid til alt vi vil i dag. Vi er ute hele dagen, i sola, og bare leker sammen. Vi går ikke langt, bare like utenfor huset. Piknikkpleddet er med og det flyttes omkring, til lekeplassen, så bak huset, så utenfor hos gode venner, så tilbake til lekeplassen, før det ender på verandaen.

Sola skinner og i dag er det faktisk varmt. Vi smører med solkrem. Mini sin hånd blir klissete, og så fulle av kattehår. Katten er tålmodig og vil ha kos, selv om de små barnehendene kan være vel brå og hardhendte. Hun prøver å overtale kattepusen til å spise litt løvetann, men får bare oppgitte blikk tilbake. Så kommer hun til meg, viser fram de klissete fingrene og forteller med de bestemte øynene sine at hun gjerne vil at jeg skal hjelpe henne med å vaske fingrene slik at hun kan ta seg et jordbær til.

De litt eldre lager kaker, med saftpulver, strå og løvetann, og blomsterdeig, og kronbladsuppe. Nakne føtter løper over gresset og ivrige stemmer finner ut av leken. Barna som aldri før har lekt sammen finner tonen med en gang og forsvinner ut av mitt synsfelt, før de plutselig dukker opp igjen. De stråler. Tre barn står forran meg, ulike kjønn, ulike hudfarger, ulike bakgrunner, og akkurat nå møtes de og ler så de rister. Leker så det suser. Lærer at når man møter et menneske man ikke kjenner så kan det faktisk være et herlig menneske som man gjerne vil bli bedre kjent med. Et menneske man kan le sammen med.

Skyene begynner å samle seg rundt sola. Det blir litt kaldere da. Barna begynner å bli slitne. De trenger å gå inn, og å slappe av. Før middag rekker de et kveldsbad. Når vannet renner ut ser jeg all grusen som følger med det. Og ved matbordet ser vi en ustanselig appettit og en stor begeistring for pappa's deilige pizza. Stemmer flyter sammen. Mager fylles opp. Trøtte øyne får ny gnist.

Og i natt får jeg sove under samme tak som de, som de to jentene som jeg har delt så mange gode stunder med i dag, med han som har vært med på å lage, og forme, de og det livet vi deler. Smilet sitter løst. Tankene glir av sted til et sykehusrom der to andre foreldre også skal, forhåpetligvis, få sove sammen med sitt lille barn. De har mange våkennetter forran seg. Mange bekymringer, mange slitsomme dager. Mye klesvask og matpakkesmøring. Men også veldig mye latter, kos og pur glede. Vi gleder oss sånn til å bli kjent med deg, lille venn, og til alle de dagene vi skal få dele med deg! Vi håper at du kommer til å like klissklass :)