Ett C-moment.

I går hadde jeg en av tidenes beste dager på jobb. Alt fløyt som det skulle. Barn og voksne slappa av, kosa seg, gjorde god ting som fikk fram latter og smil. Vi var på tur, og på en bussholdeplass fant jeg solhatten til yngstejenta mi. Den som hun har blitt så glad i. Den hadde vært borte noen dager, og da vi nærma oss bussholdeplassen så jeg noe hvitt som lå der og tenkte at der ligger jaggu solhatten hennes. Og det gjorde den. Det var en slik dag. En dag der alt stemte.

Men da jeg gikk hjem fra jobb så jeg utover de grønne vollene rundt meg, det frodige gresset, de bladdekte trærne, og kjente et lite stikk i magen. Det var noe som ikke stemte allikevel. Dagen hadde føltes så perfekt. Men var det noe jeg hadde glemt? Eller?

Et par timer seinere fikk jeg beskjeden; Bestemor er død. Uventa, i grunn. I alle fall for meg. Jeg hadde ikke sendt henne en tanke da jeg kjente uroen i magen. Nå stod jeg på stua, hørte mamma sin gråtkvalte stemme på telefonen, mens fire barn lekte lattermildt rundt meg. Livets kontraster. Et C-moment, sånn rett på sparket. Selvfølgelig har jeg visst det. Jeg er jo voksen og tidvis fornuftig, selvfølgelig har jeg visst at det har vært en god mulighet for at jeg ville leve lengere enn Bestemor. Men nå ble hodet mitt tomt og det eneste jeg klarte å tenke var; men, skal du mangle? Skal vi leve uten deg? Det vet jeg jo ikke hvordan jeg skal gjøre.

Jeg ville bare legge meg rett ned. Helt stille, helt borte. Men jeg ble tatt med ut på tur. Til Gråkallen. I våte joggesko, med tårer i øynene og med regndråper mot kinnene stod vi og så utover Trondheim, fjorden, skogene. Det var sårt, vondt, men også herlig.

I dag skulle jeg stå opp og gå på jobb og være vanlig. Men i dag er ikke verden vanlig. Jeg er generelt dårlig på å ikke vise følelser, og tårene har sitter løst i dag. Så jeg snudde i døra på jobb, og gikk hjem. Gjennom en irrgrønn skog. Forbi blomster som lukta så godt at jeg bare måtte stoppe, og ta det inn over meg. Forbi enger som spirer, som lever.

Og det var det du gjorde. Du levde. Du satt ikke stille. Du var ikke borte. Du var driftig, effektiv, jeg tenker på deg som en som levde livet fullt ut. Du gjorde noe, du grep mulighetene, du produserte og fikk livet til å vokse rundt deg.

Jeg synes jeg kan kjenne lukten av solmodne tomater, kjenne smaken av bringebær, kjenne den varme hånda di i min.

Mens ”fire and rain” av Blood, Sweat and Tears fyller rommet sitter jeg på gulvet og vugger fram og tilbake. Tårene renner. Jeg vil bare lukke øynene og være hos deg. Jeg vil huske alle de gode minnene. Men jeg vil ikke at det ikke skal bli flere. 

Jeg skrur opp musikken litt til, og danser og synger. Synger slik du gjorde. Med den stemmen jeg har. Jeg vil være hos deg.

De neste ukene blir vonde. Om bare noen dager skal vi jo ha begravelse for deg. Det høres helt sprøtt ut spør du meg. At du bare skal ligge der. Og være borte. Usynlig. Jeg trenger noen dager på å venne meg på tanken. Hvis jeg da noen sinne vil klare det. Men dagen vil komme. Og jeg tror den blir vakker. Like vakker som deg.

Det er et C-moment, Bestemor. Å leve uten deg i verden. Og nå skal vi liksom finne ut av det selv. Vi skal leve dager uten deg. Uten å kunne høre stemmen din, se de intense, blåe øynene, vite at du er der. Men gjennom tårene får du meg likevel til å smile, Bestemor. Fordi jeg vet at du er i hjertet mitt. Bestandig. Og jeg vet at du vil være der. 

Jeg takker deg for alt det du er for meg, for alt det du bestandig vil være for meg.