"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

torsdag 15. august 2013

Ny Levaxin.

Det piper i telefonen. Det er en melding fra legen min. Seint på kvelden som vanlig. Jeg har vært der og tatt blodprøve samme dag, og nå får jeg svar, beskjed om hva jeg nå skal gjøre. 

Kroppen har vært sliten. Tankene har vært så vonde. I ukevis. Det har vært tankefloker jeg ikke har visst hvordan jeg skulle håndtere. Jeg har prøvd så godt jeg kan, å se på alt det fine rundt meg, å kjenne duggen i gresset under føttene mine, kjenne varmen fra solstrålene som har nådd meg, kjenne det lunka badevannet som har omringet kroppen min, smakt ferske blåbær fra skogen, sugd til meg smilene og latteren til barna mine. Men likevel har det ligget tunge skyer i hodet. Kranglene har fortonet seg sterkere for meg enn alt det fine som vi har opplevd, det har vært kaldt synes jeg, selv om sommeren faktisk kom i år. Lillemann har gitt meg få sammenhengene timer søvn, men selv når han har sovet har ikke kroppen min villet falle til ro. En urolig kribling i muskler, ledd, mareritt, tanker jeg forgjeves har prøvd å holde på en armlengdes avstand har banket seg inn i hodet mitt, hva gjort det vondt å puste. 

Og nå ser jeg altså på meldingen jeg har fått. Levaxindosen min trenger å reguleres, igjen. Det er nå 4 1/2 måned siden fødselen og kroppen har ennå ikke landet helt. Stoffskiftet mitt spiller fortsatt ikke helt på lag med amming og nattevåk. Det står at jeg skal begynne på en ny type Levaxin. Ikke annet innhold da, bare annen styrke. Tidligere har jeg tatt 100 mg, nå skal jeg ta 75 mg, en tablett hver dag. Og jeg tar meg selv i å tenke; "hå, så spennende!". Jeg rett og slett gleder meg til å gå til apoteket og hente den nye Levaxinen min. Den har en annen farga på stripa på etiketten og greier. Gult er kult. Så morsomt! Kjæresten min ser på meg med et blikk som sier at nå er jeg litt lattelig, ler av meg og sier at det er jo også noe å gleder seg over her i verden. 

Men, tenkt, det er det faktisk! Jeg kan ikke leve en dag uten Levaxin. Jeg er helt prisgitt at legen min tolker verdiene de finner i mitt blod, og sier til meg hvor mye medisin jeg skal ta og når. Meldingene jeg får fra henne gir grunnlag for at jeg kan leve et vanlig liv. Til at jeg kan sove godt om natta, klare å stå opp om morgenen, ha matlyst, klare å gå over gulvet, klare å snakke med de jeg møter, forstå hva de har å si til meg, le av det som er morsomt, klare å ikke ta vonde ting alt for mye til meg, klare å henge opp klær og gå ut med søpla på en og samme dag. 

Når dosen ikke er riktig, når stoffskiftet svinger og ikke er under kontroll gjør det vondt. Over alt. For meg gjør det også mye vondt i tankene og følelsene. Hvor mye ville det gjort vondt selv med en frisk skjoldbruskkjertel?  Hvor mye har egentlig stoffskiftesvingningene å si for min mentale helse? Det vil jeg aldri få svar på. Jeg bare vet at når dosen er riktig så er livet enklere å leve. På alle vis.

Jeg holder den lille boksen i hånda mi. Min livslinje. Den hvite tabletten i hånda mi. Hver kveld. Heldigvis. Det vil ta noen uker før denne dosen gjør seg gjeldende i kroppen min. Jeg venter i spenning og håper på en god høst.   






























tirsdag 13. august 2013

Enkel banankake.

I anledning en 3-årsdag ville jeg prøve meg på en banankake. Jeg blanda sammen noen oppskrifter slik jeg fant det for godt, og det ble til en kake som var enkel å lage og god å spise. Anbefales altså.

Ingredienser:

100 g smør
150 g sukker
3 egg
150 g hvetemel
1 ts bakepulver
½ dl melk
3 bananer

Slik gjør du:

Rør smør og sukker hvitt. Tilsett ett og ett egg. Bland mel og bakepulver. Tilsett det tørre og melken vekselvis mens du rører. Mos til slutt bananene inn i røren.

Stekes midt i ovnen på 175 grader i ca 40 minutter. Pynt som du vil og kos deg. Kaka smaker best varm og gjerne med vaniljeis.



torsdag 8. august 2013

Ett bokbad...

...rett og slett. Eller bokseng, kanskje, for å være mer presis. Kos var det visst i alle fall.


mandag 5. august 2013

Bare sammen.

Jeg lever det glade pemisjonslivet. Det livet som er litt saktere, der vi kan ta tida til hjelp, der vi ikke trenger å løpe for å rekke noe, eller planlegge og organisere for å få hverdagen til å gå ihop. Det livet der vi bare er sammen. Dager, uker, måneder der det er bare oss. Det er så deilig!

Siden 1. mai har vi levd det glade permisjonslivet sammen, alle fire. Jeg og barna altså. Eldstejenta mi ble tatt ut av barnehagen da for å få ekstra lang sommerferie før skolestart, og yngstejenta fikk permisjon fra barnehagen, for å ha ekstra lang sommerferie før hun skal starte på storbarn. Det er sikkert den siste gangen jeg har muligheten til det, å ha fri sammen med dem alle tre i 3 1/2 måned. Dagene har flydd avsted. Nå er det knapt to uker igjen. To uker før hverdagen er her, i alle fall litt. Når skolen starter må vi være hjemme i alle fall, og sørge for at matpakker og klær er i orden, og yngstejenta vår vil kanskje begynne i barnehagen igjen. Hun skal bruke den tida hun trenger på å bli kjent på storbarnsavdelingen, og hvis hun trives skal hun være der nok til at hun blir godt kjent, men hun skal også være hjemme nok til at jeg får noen stunder sammen med henne, bare vi to.

Jeg tenkte egentlig at dette var et slags prosjekt. Nå når vi skulle ha fri så lenge sammen alle fire. Jeg tenkte at vi kanskje måtte finne på litt, ha en del planlagte aktiviteter liksom. Men dagene har kommet og gått. Det har vært intenst, selvfølgelig. I perioder når lillebroren har sovet dårlig og stoffskifte mitt har vært på en snurr har det vært slitsomt og til tider vanskelig å vært mamma. Men stort sett har vi kosa oss. Vi har besøkt familie, venner, bada, lekt sammen, blitt kjent med nye mennesker, men aller, aller mest har vi bare vært sammen. Vi har skjeldent hatt planer for dagen som skal komme. Den har bare kommet, og så har vi funnet på noe. Vi har langt ifra rukket å gjøre alt det vi kanskje tenkte at vi skulle gjøre. Tiden går i ett med amming og byssing på lillemann, måltider, samtaler, soving, stell, alle disse små tingene i hverdagen som vi må gjøre.

Jeg elsker slike stunder, tid vi bare deler sammen. Når vi ikke skal gjøre noe spesielt. "Men må du ikke finne på noe sammen med barna da?", er det mange som spør. Men de kjeder seg sldri. De har alltid noe å gjøre, noe å snakke om, noe å tenke på. Av og til er det vankselig å høre på alle tre samtidig, jeg føler at jeg ikke strekker til, at jeg skulle hatt mer tid med hver enkelt, at jeg skulle hatt litt tid til bare meg også. Men så vet jeg at det er bare snakk om noen dager, noen timer av livet, der ingenting annet enn hverandre venter. 

De leker og ler sammen. De blir godt kjent, de tar hensyn til hverandre, men vet også godt hvilke knapper de skal trykke på for å irritere hverandre. De fniser og legger planer. De er søsken, og venner. Hvilken lykke i livet, å bo under samme tak som sin beste venn. Lillebror er også med. Jentene har fått tid til å bli kjent med han, langte kosestunder i senga mi om morgenen, de ser at han krever tid og energi, men også at han må tilpasse seg oss noen ganger. Når han gråter rekker han knapt å lage lyd mer enn et par sekunder før en av søstrene roper: "Mamma, Vinjar gråter! Ta han da!". Han er ikke bare lillebror. Han har et navn også, og han må passes på. Selv om jeg ser at det er slitsomt å bestandig måtte dele mamma med nok et søsken så er det uaktuelt at han skal måtte gråte og være lei seg.

Av og til trenger vi andre. Av og til har vi villet ha kontakt med venner, for å være sammen med dem, men også for å ikke bare bestandig være oss fire. Aller mest er det Ella som trenger å møte vennene sine og å leke med andre barn som er ca like gamle som henne selv. 

Nå, når det bare er igjen to uker tenker jeg at tiden har gått så fort. Jeg er så glad for at jeg fikk denne sommeren sammen med barna mine. Jeg er så glad for at jeg har fått sett dem, har fått delt lange sommerdager sammen med dem. Om to uker må vi ha leggetid igjen, vi må ha matpakker, klær med navn i, vi må forholde oss til tempoet der ute i verden igjen, ikke bare vårt eget. Det blir godt det også. Ekstra godt når vi har så mange felles sommerminner i kroppen.


fredag 2. august 2013

På smoothiekjøret!

Eldstejenta mi liker ikke grønnsaker, eller fisk, faktisk. Hun er nesten like kresen som sin mor var da hun var barn. At det går an. Nå når jeg er voksen synes jeg at det er kjedelig. Nå vil jeg jo ha grønnsaker, og fisk, og grove kornprodukter og annet som hun ikke synes er videre godt. Så diskuterer vi mat da, prøver å finne noe som vi alle kan kose oss med, og som vi kan spise uten å bli alt for doven og lat, men faktisk få i oss en del av de næringsstoffene vi trenger. 

En ting vi har funnet ut at vi liker alle sammen er smoothie. I perioder drikker vi smoothie nesten hver dag, og da får vi i alle fall i oss mye bær og frukt. Jeg har prøvd å smyge gullrøtter og avocado i, men det har faktisk ikke blitt noe godt, det synes ikke jeg en gang. Vi har ingen fast oppskrift, men bruker i grunn det vi har tilgjengelig. Som regel har vi i frosne bær da, og muligens banan og eple, og en boks ananas for søtsmakens skyld, og gjerne litt linfrø og litt biola naturell lettmelk.

En smoothie lager vi imidlertid etter oppskrift. Den har vi funnet i boka "Mat med mer" av Berit Nordstrand. Den innholder:

2 dl eplejuice
2 dl vann
2 kiwi
1 frossen banan
2 håndfull babyspinat
1 ts revet ingefær
2ss linfrøolje.

Nå har jeg ikke fortalt henne at den inneholder spinat. Og vet ikke om jeg tør det heller. For det er nemlig favorittsmoothien til hun som ikke liker grønnsaker. Hun simpelthen elsker denne smoothien. Og jeg synes det er fantastisk. Rett og slett.