Bare sammen.

Jeg lever det glade pemisjonslivet. Det livet som er litt saktere, der vi kan ta tida til hjelp, der vi ikke trenger å løpe for å rekke noe, eller planlegge og organisere for å få hverdagen til å gå ihop. Det livet der vi bare er sammen. Dager, uker, måneder der det er bare oss. Det er så deilig!

Siden 1. mai har vi levd det glade permisjonslivet sammen, alle fire. Jeg og barna altså. Eldstejenta mi ble tatt ut av barnehagen da for å få ekstra lang sommerferie før skolestart, og yngstejenta fikk permisjon fra barnehagen, for å ha ekstra lang sommerferie før hun skal starte på storbarn. Det er sikkert den siste gangen jeg har muligheten til det, å ha fri sammen med dem alle tre i 3 1/2 måned. Dagene har flydd avsted. Nå er det knapt to uker igjen. To uker før hverdagen er her, i alle fall litt. Når skolen starter må vi være hjemme i alle fall, og sørge for at matpakker og klær er i orden, og yngstejenta vår vil kanskje begynne i barnehagen igjen. Hun skal bruke den tida hun trenger på å bli kjent på storbarnsavdelingen, og hvis hun trives skal hun være der nok til at hun blir godt kjent, men hun skal også være hjemme nok til at jeg får noen stunder sammen med henne, bare vi to.

Jeg tenkte egentlig at dette var et slags prosjekt. Nå når vi skulle ha fri så lenge sammen alle fire. Jeg tenkte at vi kanskje måtte finne på litt, ha en del planlagte aktiviteter liksom. Men dagene har kommet og gått. Det har vært intenst, selvfølgelig. I perioder når lillebroren har sovet dårlig og stoffskifte mitt har vært på en snurr har det vært slitsomt og til tider vanskelig å vært mamma. Men stort sett har vi kosa oss. Vi har besøkt familie, venner, bada, lekt sammen, blitt kjent med nye mennesker, men aller, aller mest har vi bare vært sammen. Vi har skjeldent hatt planer for dagen som skal komme. Den har bare kommet, og så har vi funnet på noe. Vi har langt ifra rukket å gjøre alt det vi kanskje tenkte at vi skulle gjøre. Tiden går i ett med amming og byssing på lillemann, måltider, samtaler, soving, stell, alle disse små tingene i hverdagen som vi må gjøre.

Jeg elsker slike stunder, tid vi bare deler sammen. Når vi ikke skal gjøre noe spesielt. "Men må du ikke finne på noe sammen med barna da?", er det mange som spør. Men de kjeder seg sldri. De har alltid noe å gjøre, noe å snakke om, noe å tenke på. Av og til er det vankselig å høre på alle tre samtidig, jeg føler at jeg ikke strekker til, at jeg skulle hatt mer tid med hver enkelt, at jeg skulle hatt litt tid til bare meg også. Men så vet jeg at det er bare snakk om noen dager, noen timer av livet, der ingenting annet enn hverandre venter. 

De leker og ler sammen. De blir godt kjent, de tar hensyn til hverandre, men vet også godt hvilke knapper de skal trykke på for å irritere hverandre. De fniser og legger planer. De er søsken, og venner. Hvilken lykke i livet, å bo under samme tak som sin beste venn. Lillebror er også med. Jentene har fått tid til å bli kjent med han, langte kosestunder i senga mi om morgenen, de ser at han krever tid og energi, men også at han må tilpasse seg oss noen ganger. Når han gråter rekker han knapt å lage lyd mer enn et par sekunder før en av søstrene roper: "Mamma, Vinjar gråter! Ta han da!". Han er ikke bare lillebror. Han har et navn også, og han må passes på. Selv om jeg ser at det er slitsomt å bestandig måtte dele mamma med nok et søsken så er det uaktuelt at han skal måtte gråte og være lei seg.

Av og til trenger vi andre. Av og til har vi villet ha kontakt med venner, for å være sammen med dem, men også for å ikke bare bestandig være oss fire. Aller mest er det Ella som trenger å møte vennene sine og å leke med andre barn som er ca like gamle som henne selv. 

Nå, når det bare er igjen to uker tenker jeg at tiden har gått så fort. Jeg er så glad for at jeg fikk denne sommeren sammen med barna mine. Jeg er så glad for at jeg har fått sett dem, har fått delt lange sommerdager sammen med dem. Om to uker må vi ha leggetid igjen, vi må ha matpakker, klær med navn i, vi må forholde oss til tempoet der ute i verden igjen, ikke bare vårt eget. Det blir godt det også. Ekstra godt når vi har så mange felles sommerminner i kroppen.