"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

torsdag 29. mars 2012

Værsur!

Veggen på naboblokka er våt. Jeg kan tydelig se det fra sofaen. Så jeg tar en sjokoladebit til og setter meg godt til rette. Nyhetsoppleserne er snasne og blide og kvitrer; "så skal vi se om det fine vårværet fortsetter". Som om vi skulle ha sittet og glodd på Øtlandssendingen. Men det gjør vi faktisk ikke. Vi ser på nasjonale nyheter. Som skal kunne dekke hele landet. Og hele landet har IKKE fint vårvær. Bare så det skal være sagt. Joda, jeg har sett bildene på facebook, av folk i solbriller og helt strippa for varme regnklær. Æsj. Det ser veldig feil ut. 

Vaskemaskina har sterkere muskler enn på lenge. De gjørmete regnklærne vaskes daglig. Posene fra barnehagene blir forsiktig åpna på baderomsgulvet og klærne blir så kasta rett i maskina. Den fikser det meste. Rent blir det. Helt til neste dag. Godt man har gamle stødige radiatorer å tørke klærne ved. 

Lyset når ikke inn. De tunge, grå skyene ligger lavt rundt huset og rundt hodet. All energi er som sunket i bakken. Pågangsmotet ligger der på lur, men må hales og draes i. Kom igjen nå da, sol, kan det være så vanskelig? Vi så deg jo en gang for lenge siden. Vi vet at du fins!

Tenk hvor grønt det ville blitt hvis regnet kunne ta seg en pause nå og sola kunne ha sendt sine stråler ned. Så mange fine blomster. Så energigivende farger. Nå er det grått. Brunt. Trist.

Gardiner er gode greier. De trekkes for. Stearinlys lager rolig og koselig stemning. Det trøstespises som aldri før. Påfallende sterkere etter at yr.no er blitt skjekka, igjen, etter et anfall av optimisme. Men hva gir du meg? 

Regn og regn. Tunge skyer og et ønske om å legge seg, og ikke våkne før sola vekker meg. 

I sandkassa står de. Sand og vann blandes, og de vakre stemmene roper; "kom og kjøp, sukker og løk, kom og kjøp, sukker og løk!". Jeg spør hva det koster. Hundre tusen. Penger eller slengskyss? De siste er mer tilgjengelig. Men jaggu kan man finne gullpenger i gresset. De passer fint i spaden. Og kan sikkert veksles i et stykke sølekake. Noe vi ikke står i akutt fare for å gå tomt for.

Inne leker jentene våre at de sitter i en båt. Fisker spretter rundt dem og frokosten fortæres innimellom latterkuler. Hvem trenger vel en sol på himmelen når man har strålende soler i sandkassa så vel som innomhus? 

søndag 18. mars 2012

Takk og pris!

Tidligere i dag strålte sola og varma opp verden. Nå legger snøen seg over bakken igjen. Vi drømmer om sol og sommer, men det er ennå en stund til de drømmene blir virkelighet. Det har regna så mye i det siste. Grått over alt. Men barna ser mest muligheter. Jenta vår lyser opp og synes det er herlig når det regner, for da kan hun jo lage klissklass! Og det vises på klærne. Hver dage ligger det hauger av møkkete uteklær på badet. Med tre barnehagedamer i hus får vaskemaskina noe å holde på med. Og den klager ikke den. Knirker bare litt, men klærne blir rene de. Og jeg er så takknemlig! Evig ære til de som har utviklet vaskemaskiner. Den er uten tvil favoritten min av alt elektronisk utstyr i heimen. Oppvaskmaskina begynner å innta en sterk andreplass, men den overgår aldri vaskemaskina. Å vaske klær for hånd, det er kjedelig det, og ikke minst vanskelig! Det blir jo aldri ordentlig rent.

Da vi flytta til St Vincent sommeren 2008 regna vi egentlig med at vi skulle være uten vaskemaskin i ca ett år. Da trakk jeg på skuldrene og tenkte at slik måtte det jo bare være. Lettelsen var imidlertid enorm da vi innså at vi faktisk kom til å ha vaskemaskin. What a fantastic! Jeg og Ella kom ikke til å tilbringe mesteparten av oppholdet i en bekk likevel!

Den dagen vaskemaskina ble kjørt hjem til oss skulle jeg imidlertid likt å være usynlig, helst i mange dager. Vi var allerede annerledes nok, hvite og fremmede som vi var. Alle antok at vi hadde massevis av penger. Og nå fikk ikke akkurat den antagelsen noen motargument. Nabobarna våre hadde knapt sko. Og vi fikk frakta inn vaskemaskin! Og jeg måtte bare innrømme at selv om det fremmedgjorde oss enda mer ifra det samfunnet vi nå skulle prøve å bli en del av, så var jeg så utrolig glad for å få den, late rikingen der jeg var. Og den ble en kjær venn. Da vi dro ble den overlevert til familien til de to guttene som vi hadde mye kontakt med gjennom året vårt i Mespo. Jeg antar at den har blitt en kjær venn for dem også.


Takk til deg, Arild Nyquist!

Jeg skulle gjerne vært flink til å skrive dikt. Små linjer med nøye utvalgte ord som kunne fortelle akkurat det jeg vil si. Men jeg får det ikke til slik jeg vil. Jeg får det for eksempel ikke til slik Arild Nyquist kan det. Derfor vil jeg heller dele hans dikt med de av dere som leser dette. Her er noen av mine favoritter:

SLIPP ALLTID
- en fremmed inn i dett hjerte
og la den tause få bli
stryk han varmt over sjela
og gi han alt du kan gi.
      Vit han er naken om beina
går taushetens kronglete sti
Steder han vandrer aleine
steder han kanskje må bli.

      Slipp alltid
- en fremmed inn med sin smerte
og la den fremmede bli
stryk piken din over sjela
og si henne det du må si.
     Vit hun er naken der inne
på taushetens kronglete sti
stedet hun vandrer aleine
og der hun kanskje må bli.   

(Arilds hus, 1998)

DU SPØR
- om veien til hjertet mitt?
Den går gjennom veien til hjertet ditt.
Likevel kan du stanse og gjenta:
Jeg kjenner ikke veien til hjertet ditt.
Jo, du kjenner veien til hjertet mitt
for jeg kjenner veien til hjertet ditt.
Den går gjennom veien til hjertet mitt.

(Høst i august, 1992)

TENK OM

- verden plutselig var borte en
dag du, Arild...! ...at du åpnet
døren fra soveværelset og så var ikke
verden der mer... Da hadde det ikke
vært noe særlig vits i å pusse tennene akkurat
den dagen synes jeg.

(Mr. Balubers trompet, 1984)

Endelig en vårdag!

Sola skinner og nå varmer den oss endelig. Jeg har fått årets første blomsterbukett av Ella. Ute smelter snøen og gjør plass til grønt gress og spirende liv. Det er på tide å begynne å tenke på joggesko igjen, sykkelhjelmer og piknikkpleddet. Herlig! Sola varmer meg langt inn til hjertet. Den tidlige våren er svært velkommen. Jeg må smile. Og nok en gang kommer et lite dikt krypende inn i hukommelsen min. Det får meg til å smile enda mer.

UNDR SOLEN

Solen
åpner
sitt øye
og sier:

Jeg 
ser
deg
Arild!

(A Nyquist, ; 1975)



lørdag 17. mars 2012

Barnehage eller hjemme? Ja, takk, begge deler!

Stillheten ligger over leiligheten nå. To sliten jenter sover i sengene sine. De to voksne har fått rydda og ordna litt. Sittet litt også, og pusta ut. Dagene går i ett. Det skjer noe hele tiden og jeg strever med å henge med i svingene. Jentene vokser og utvikler seg i et rasende tempo, jeg vil så gjerne ta del i det hele, lære dem godt å kjenne, se dypt inn i øynene deres, mange ganger om dagen. Men så var det middagen da og de møkkete regnklærne og støvet på TV-benken og matbokser som skal vaskes og leker utover hele gulvet. Også er det jammen tid for å sove, for liten og stor, for i morgen, ja, da må man ha energi til en ny dag. En bok på senga, noen raske smil, et kinn å stryke på. En ivrig stemme som forteller om alt det morsomme hun har gjort sammen med barn jeg ikke kjenner så godt, i en hverdag hvor jeg ikke har stort innpass. Og når helga kommer er vi sliten. Vi vil hvile, være rolige, være sammen. Jeg ser på jentene mine og smiler, fordi jeg er så glad for at vi har en dag lengere helg enn mange andre.

På mandager er vi nemlig sammen da også. Da har vi jentedag. I begynnelsen synes jeg det var så rart, det føltes som om jeg skulka unna jobben min. Jeg skjekka turnusen og vekkerklokka, men, neida, den skulle ikke ringe i morgen. Det var helt greit å være hjemme. Og jeg skulle gjerne hatt en dag til. Mandag og fredag som fridager hadde vært helt supert. For når fredagskvelden er her er jentene så slitne, så metta på inntrykk at de bare vil sove. De strever hardt med å holde seg våkne gjennom barne-TV'en, og kanskje litt lenger også, det er jo tross alt fredag, de vil så gjerne. Og jeg kjenner på den store lettelsen over at nå er det tre dager fri, ikke bare to. Og i magen stikker det, for jeg vet at vi snart mest trolig ikke har råd til at jeg jobber 80% mer, men den tid den sorg. For akkurat nå framstår det for meg som unødvendig slitsomt at vi skal måtte ha fem dager i uka med barn i barnehage og foreldre på jobb, og alt det hektiske tempoet det fører med seg. Nei, takke meg til!

Hver høst går debatten igjen høylytt. Hva er best for barna: å være i barnehagen eller å være hjemme? Få fronter begge deler. Få ser ut til å tenke at det lar seg faktisk kombinere. Ikke alle har råd til at en av foreldrene kan være hjemme ut over permisjonsukene, men mange kan ha råd til en dag fri i uka, eller to i måneden. Eller konsekvent korte barnehagedager for barna. For barnehage kan være gøy, spennende, et sted hvor man kan få venner, leke leker man ikke leker hjemme, lage ting som foreldrene ikke vet hvordan man lager. Man kan komme hjem oppglødd, med historier i fleng som gir inntrykk av at dagen har vært fantastisk. Men er det noe en barnehagedag også er, så er det intens. Veldig intens. Mange mennesker å forholde seg til, som skal samkjøres, organiseres slik at dagen blir grei for alle involverte, mye lyd, mange inntrykk, lite tid til seg selv. Jeg går i stillhet i ti minutter etter jobb, på vei til barnehagen til jentene, eller på vei hjem. Og først da kjenner jeg hvor godt det er å være litt alene også. Når vi kommer hjem fra barnehagen løper ofte eldstejenta vår inn på rommet sitt, for å leke litt, helt alene. Vi trenger pusterom også, ikke action hele tiden.

Det stilles høye krav til barna. De skal innordne seg, tilpasse seg, samtidig medvirke til kreativitet, felleskap og glede. De voksne kan ikke være over alt. I mange barnehager er bemanningen lav. For lav, vil mange mene. Og selv om vi som er der gjør så godt vi kan, så kunne det nok blitt gjort enda bedre. Og når man jobber med barn, bør ikke bra nok være godt nok. En torsdags ettermiddag før jul satt jeg på gulvet i barnehagen hvor jeg jobber. Barna lekte rundt oss voksne, mange av de hoppende glade, noen slitne. Klokka begynte å nærme seg stengetid. En jente snek seg opp på fanget mitt, så på meg med alvorlige øyne og sa; "men jeg orker jo ikke å være her hele dagen". Stort sett har hun det godt i barnehagen. Stort sett er hun å finne i oppslukende lek eller spennende samtaler. Men akkurat den dagen skulle hun ønske at mamma eller pappa kunne kommet litt før. Og det kan nok mange barn. Uannsett hvor godt det kan være å være i barnehagen, så kjenner vel de fleste oss igjen i at det nå en gang er best å være hjemme. 

Jeg og jentene nyter mandagene så lenge vi kan. Når jeg møte opp på jobb på tirsdag har jeg litt mer energi enn det jeg ville hatt hvis jeg hadde vært på jobb dagen før. Jeg har stort sett gode minner fra fridagen vår, de gjør at jeg kan smile litt bredere, og nyte tiden på jobb litt mer. For jammen er det bare fire spennende, men intense, arbeidsdager igjen til helg og nok en jentedag.

 En lang og rolig frokost.

 Med utsikt over hele by'n.

Søstrene sisters ut på tur.

 En litt lengere tur denne gangen.

 Tid til å leke hjemme.

 Vitensenteret byr på mye gøy.

 Akedag på Risvollan.

 Hannibald og Per må være med :)



 Vi besøker Musikkmanesjen....

....og Ilaparken.

tirsdag 13. mars 2012

Evig min.

Jeg går langs tomme gater nå. Regnet fyller lufta, gjør meg motløs, gjør meg sliten. Jeg ser opp på himmelen. Tunge dråper finner veien til kinnene mine. Under føttene min knaser grusen. Is og snø smelter. Kulden må vike.

Vær sterk, sier hun, strekk ut kroppen din, finn balansen. Jeg prøver. Så godt jeg kan. Og i dag kan jeg bedre enn noen gang tidligere. Øvelsene begynner å bli kjent for meg. Jeg kjenner at det letner mer og mer i hodet for hver gang. Det å bevege seg annerledes enn jeg gjør til vanlig utfordrer tankebaner også. Nå flimrer ikke lenger vonde bilder på netthinna. Nå blir jeg ikke lenger slått i magen av gamle minner. Jeg står stødigere enn før, og kan strekke ut kneleddet, slik hun sier. Ingen har noen gang gjort meg så sterk og modig som deg. Men ikke sterk og modig nok. Uten deg ble jeg svak, liten, puslete.

Når jeg ser mot vinduet ser jeg at regnet lager stier på glasset. Jeg lukker øynene. Men jeg kan ikke se deg.

Kanskje skulle det ha lukta sjokoladekake hjemme hos oss i dag. Eller hjemme hos meg. Langpanne med krem og masse deilig pynt, navnet ditt skrevet med seigmenn. Eller nonstoper kanskje. Men det lukter heller ferske brød og to nybada jenter. 

Av og til føles det som en drøm. Som noe jeg bare har dikta opp. Nå er det år siden. Nå har det vært der så lenge. Men jeg vet at du fins. Trygt og godt i hjertet mitt.

Jeg ser ofte ned på det tomme bussetet ved siden av meg. Hva ville du ha snakket om? Hva ville du ha sett?

Jeg går videre ut i kvelden. I mørket ser jeg lysene fra byen. Og tankene mine går til en annen by, til en ferie, for så lenge siden. Til et land som bærer på så alt for mye ødeleggelse og konflikt. Også min smerte har en rot der. Også mine smil har en rot der. Jeg har aldri villet være deg foruten. Men jeg kan ikke savne deg hele tiden. Som regel må jeg også tenke på andre ting. Som regel må jeg følge med på livet som leves rundt meg. Som regel vil jeg følge med på livet som faktisk leves rundt meg.






Forever Young

May God bless and keep you always
May your wishes all come true
May you always do for others
And let others do for you
May you build a ladder to the stars
And climb on every rung
May you stay forever young
Forever young, forever young
May you stay forever young


May you grow up to be righteous
May you grow up to be true
May you always know the truth
And see the lights surrounding you
May you always be courageous
Stand upright and be strong
May you stay forever young
Forever young, forever young
May you stay forever young


May your hands always be busy
May your feet always be swift
May you have a strong foundation
When the winds of changes shift
May your heart always be joyful
May your song always be sung
May you stay forever young
Forever young, forever young
May you stay forever young


søndag 11. mars 2012

Appell for 8.mars!

På selveste kvinnedagen skulle jeg prøve å skrive noen kloke ord for dagen, men synes ikke at jeg fikk det til så bra som jeg gjerne ville. Jeg har derfor fått låne noen kloke og gode ord av ei venninne, som jeg gjerne vil dele med dere alle. Tusen takk for gode tanker og inspirerende ord, Gry!

 

Hverdagsfeminist


Over en kopp kaffe en sen søndagsettermiddag stilte vi ingen nye spørsmål, vi greide heller ikke å gi nye svar på gamle spørsmål, men vi snakket om det. Og vi lurte på om ingen andre gjorde akkurat det. Denne søndagen var ikke ulik andre søndager. Jenter som møtes på kafé for å snakke om helgen, og resten av livet. Jeg kan ikke på noen måte å påstå at alle søndagssamtaler har dype og intellektuelle tema, men vi snakker om det vi interesserer oss for. Min gode venninne har en god filosofi som bør huskes for alle oss andre: gjennom samtaler og småsnakk kan man bevisstgjøre og muligens opplyse folk om en verden de ikke tidligere har brydd seg om. Selvfølgelig er dette enklest med tema hvor budskapet verken er radikalt eller nedsettende mot noen. Derfor snakker vi om feminisme. Likeverd og likestilling. Mine gode venninne sier, som jeg er helt enig i, at dette bør ikke være noe urimelig eller kontroversielt tema, ikke her i 2005.

 Diskusjonen denne forhenværende søndagen gikk i begrepet feminisme, og det å være feminist. Dette er tydeligvis nemlig skumle ord, som ofte feiltolkes eller latterliggjøres, på en måte er sistnevnte verst. Mennesker som man regner som rimelig oppegående mennesker ler av feminister, feminismen som tankeretning og hva annet de greier å slå under en kam. Dette vet jeg med sikkerhet for jeg har hørt forelesere på universitetet benytte sin sjanse til å ytre personlige meninger. Nå er det selvfølgelig ikke slik at folk ikke bør ha egne meninger, men man bør vurdere sine tilhørere. På basisemner på universitetet er det mange unge mennesker som bare så vidt har begynt å utvikle meninger. Hvis en til stadighet, som små sarkastiske stikk, bruker feminismen på en negativ måte, vil feminisme, som begrep, bli negativt ladet. Generelt i samfunnet synes jeg man møter ”feminisme” med negativ gjenklang. Mulig at noen menn, og kvinner, har vanskeligere for å forstå hva det egentlig dreier seg om? Men det er ikke vanskelig, det dreier seg om likeverd og likestilling. Kort sagt. Stereotypen av feminist er vel ei mandig dame, som også er mannehater. Oppegående voksne mennesker bør holde seg for gode til å ta stereotyper på alvor. Det er bare feil. Feminister er ikke skumle på noen måter, og har ingen urimelige krav. Dessuten, også menn kan være feminister. Faktisk, jeg vet ærlig talt ikke om jeg vil kunne omgåes noen som ikke så at likeverd og likestilling var helt nødvendig og det eneste rette. Jeg mener ikke at menn og kvinner må gjøre det samme, og kle seg likt, for vi er forskjellige. Men man skal ha muligheten til å bli det man vil bli, gjøre det man vil uansett kjønn. Kvinner og menn er likeverdige mennesker, ingen står over den andre, sammen deler vi verden. Er dette urimelig? Er det uriktig?

1789 var året for den franske revolusjon og med den startet hva som skulle bli Menneskerettighetene. Men som et apropos til historien er det viktig å vite at de ikke var for kvinner. Menneskerettighetene var for menn, skrevet av menn. Poenget mitt er at det var, og skulle bli mange kamper som måtte kjempes. Særlig 70-tallet huskes i ettertiden. Så til alle mennesker (jeg vet dere finnes) som fnyser av den radikale kampen tidligere generasjoner måtte kjempe, til dere som mener at likestillingen har gått for langt: våkn opp! Hvor hadde vi vært i dag, hadde det ikke vært for alle de kvinner og menn som gjennom historien har slått et slag for feminismen? Og hvor vil våre døtre være en generasjon fra nå av om vi nå ikke bryr oss, så lenge vi selv har det bra? Det handler ikke om å sette sitt liv til denne kampen, selv om det heldigvis finnes mennesker som gjør det, det handler om å forstå at man må kjempe den daglige kamp, kreve respekten man fortjener og ikke under noen omstendigheter godta å bli behandlet som om man var underdanig mannen. 

Søndagskaffen handlet ikke om hva feminisme var, eller om hva faktisk likestilling vil si. Temaet var mer at vi må huske at selv om mennesker har gjort mye for at vi har kommet dit vi er i dag, er det ikke på noen måter over. Enda viktigere er det at vi passer oss så vi ikke får tilbakeslag. Godt mulig at dere ikke kan ta alvorlig at dette kan skje, men trekker dere meg i tvil så bare ta en titt på verden i rundt dere. Vi har fortsatt mye å gjøre, og 8. mars mener jeg bør markeres og brukes som en sjanse til å sette seg inn i verden man lever i. Jeg mener at vi fortsatt trenger 8. mars, om ikke for noe annet enn å aktualisere temaet. Jeg gleder meg til den dagen 8. mars markeringen blir overflødig, fram til da har vi en jobb å gjøre; ta vare på oss selv og andre.

Stoffskiftekrøll nå igjen?

Jeg våkner og kjenner at det ikke går. Jeg kan ikke reise meg. Armene verker. Kroppen er stiv, urørlig. Jeg har kjent antydningen til det hele uka, jeg har vært så sliten, trengt mye søvn. Det har vært travle dager, jeg har nok ikke hvilt slik jeg har hatt behov for. Så nå ligger jeg her, og skulle ønske at jeg kunne sprette opp, og leve dagen slik jeg hadde tenkt. Istedet glir øynene igjen, og fører meg tilbake til en urolig og vond søvn, fylt med grusomme mareritt. Smerten fra musklene når meg selv om jeg sover.

Etter et par timer klarer jeg å våkne ordentlig. Jeg klarer å stå opp fra senga, og gå ut til de andre. Jeg går etter lyden fra de vakre stemmene deres. Jeg prøver å smile, prøver å vise at jeg vil være sammen med dem. Stemmen kommer seg ikke ut av kroppen min, jeg klarer ikke å snakke selv om jeg gjerne vil. 

Etter en frokost og en dusj tenker jeg at nå må jeg gå løs på alt husarbeidet som venter. Alt det jeg ikke orket å gjøre på kveldstid denne uka. Etter å ha lagt sammen en haug med klær og ryddet de bort må jeg bare sette meg i sofaen. Jeg må legge meg ned. Søvnen blir igjen urolig, vond, rastløs, alt for lett. Etter tre timer klarer jeg å våkne helt. Jeg klarer å åpne øynene. Jentene ser at jeg er våken og vil komme for å snakke med meg. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å holde rundt dem. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å snakke med dem. Hele dagen har gått uten at jeg har fått være sammen med dem. De har bare måttet sett på mamma'n som har ligget der, kraftløs, avvisende.

Men de smiler til meg. De bebreider meg ikke. Og i dag gjør ikke jeg det heller. Kroppen er så vond og tung som bare det, men sinnet er ikke det, ikke i dag. Og da er det i grunn greit. Jeg skulle ønske at medisinene bestandig var riktig regulert, slik at jeg slapp slike dager i det hele tatt. Men skal jeg først ha dem, så foretrekker jeg absolutt smerter i muskler og en kropp tappet for energi, i stedet for angst og depresjon. For nå kjennes kroppen litt bedre ut. Nå har jeg fått hvilt meg. Nå klarer jeg til å med å hviske, slik at jeg kan føre en samtale med eldstejenta mi. Jippi! Og etter en stund kan jeg sette meg opp, jeg kan reise meg, jeg kan vaske gulvet, jeg kan sitte sammen med jentene og le av Onkel Even i Barnas Supershow.

Når jeg legger meg er jeg nervøs. Jeg ønsker så gjerne å få sove godt i natt, og å våkne frisk og normal i morgen. Men for meg er dette normalen. Jeg vet ikke hvordan neste dag vil bli. Om den blir helt grei, eller om den blir vondt. Men slik er det jo for oss alle. Og jeg håper at hvis den skal bli vond, så la den bare bli vond i kroppen, ikke i hodet. For er det noe jeg digger, vilt og hemningsløst, så er det dager uten angst!

torsdag 8. mars 2012

Ord for dagen på 8.mars - shake that demon 2.

En gang i uka trener jeg. Kropp og sjel. Jeg skal puste, langt ned i magen, glemme tunge tanker, skyve bekymringer til side, være sterk, ha energi i hele kroppen og være tilstede, her og nå. Ikke i de mørke krokene i hukommelsen, jeg skal ikke kjenne den gnagende smerten. Jeg skal puste, langt ned i magen. Og bare være sterk.

Og føttene mine er nakne. Det bruker de ikke å være. Jeg ser ned på dem. De er søte, liksom. De ser ikke voksne ut, bare som barns føtter. Men ikke myke og vakre, med slikehud og spenst. De er så tørre. Hvite, med alt for mye død hud, som jeg skulle ha fått fjernet, som jeg skulle ha fått gjort noe med. Men så glemmer jeg det bestandig. For det er tross alt bare omtrent en gang i uka at jeg faktisk ser på føttene mine. De som skal bære meg igjennom verden. De jeg skal støtte meg til. De jeg skal gå på. De som er med på å holde kroppen mine oppe.

Men mye mer, selvfølgelig, er med på å holde en kropp oppe. Og hva skal vel ikke til for å holde et sinn oppe? 

Så alt for mange ganger har jeg lagt hendene i kors, holdt hendene rundt overarmene mine, som for å gjemme meg bort i grunn. Av og til verker de. Overarmene, de verker, langt inn i beinet. Jeg stryker de sakte. Med for langsomme bevegelser. Jeg vet godt hvorfor de verker. Fordi kroppen min ikke fungerer som den skal. Fordi den kroniske sykdommen som ligger latent i den har slått til igjen. Har slått meg ut. Bestemmer over hvordan mine dager skal være. Men er jeg separat fra kroppen min? Er ikke skjoldbruksskjertelen også er del av meg? En stor del av meg vil jeg si. Jeg må være snill mot den delen av meg også, for at hele meg skal ha det bra, og være slik jeg vil være.

Når jeg ser på meg selv i speilet nå, ser jeg at kroppen min ikke er så muskuløs som den en gang var. Den er ikke så stram lenger. Alt henger litt. Tørr hud her og der. Ved hoftene buler det liksom ut. Magen er slapp. Og rundt navlen vises de små, røde merkene som satte seg fast i huden forje gang jeg bar fram et lite liv. Små krusninger som beviser at hun har levd der inne, vokst seg stor og sterk, i min kropp. Kort tid etter at hun hadde kommet ut kyssa storesøstra magen min, plutselig en dag, helt ute av det blå, for meg i alle fall, og sa; "Jeg kysser magen din, Mamma, fordi den har vært så snill å ha Una i seg". 

Den samme lille stemmen har ledd av sin mor når hun har kommet ut av dusjen. Hun har skottet opp på puppene mine og lattermildt sagt; "De bare henger, Mamma." Ja, de bare henger. Så mye at jeg nesten glemmer at de er der. Det vises vel at jeg har ammet to barn. Hvilket er merkelig synes jeg. Tenk at de har fått all den næringen de trengte i fra min kropp. 

Jeg antar at jeg har blitt voksen nå. Alderen tilsier det. Fast jobb har jeg, er gift, og er mamma til to jenter. Leilighet og greier. De siste årene har bydd på så mye. Store omveltninger. Og kroppen min bærer merkene av de. Kroppen min er preget av de, som seg hør og bør. Mange ganger synes jeg at den ikke burde være det. Jeg synes den burde være sprek og stram slik den engang var. Men jeg prøver stadig å holde blikket i speiler litt lengere denne gangen. Prøver å ikke se bort. For jeg ser jo bare meg. Og det er jo ikke verst bare det.

Jeg har mange ganger tenkt på det, at hadde det ikke vært for snarttenkte og handlingsorienterte leger så kunne jeg vært død. Eller hatt celebral parese. Mamma fikk svangerskapsforgiftning og alt var på hengende håret. I forhold blir ikke stoffskiftekrøll noe særlig å skryte av. Selv om det til tider er slitsomt nok i grunn. Livet er fullt av tilfeldigheter. De kan styre oss til hva som helst. Livet kan være over før vi får tenkt oss om. Gleden kan forsvinne.

Kunsten å være fornøyd, også med seg selv. Mange ganger er den vanskelig. Mange ganger er den også ganske enkel. Av og til blir jeg sur hvis håret mitt ikke ligger som jeg skulle ønske at det gjorde. Men stort sett kan jeg smile til mitt eget selvbilde. Hva har det vel å si, i den store sammenhengen? 

Jeg vet hvordan forskjellige situasjoner har påvirket meg. Jeg vet hva jeg har likt og ikke. Jeg vet når jeg føler meg respektert, og når jeg føler meg overkjørt. Det gjør vi alle. Likevel ser det ut til at mennesker synes det er fryktelig vanskelig å leve sammen. Så mange konflikter, kriger, kriser rammer så alt for mange. På denne dag oppfordres vi til å reflektere over det - hvordan kan vi finne løsninger som gjør at vi kan leve sammen, selv om vi er forskjellige? Mange i Norge fnyser av 8. mars. Mange sier at dagen har utspilt sin rolle. Jeg ser på meg selv i speilet. Hvis vi som samfunn gjør det samme, hva slags strekkmerker ser vi da? Alt vi ser er formet av de dagene som har vært før, de historiene som har brakt oss hvor vi er i dag. Jeg håper vi går dem i sømmene, og ser hva vi kan lære av dem, for så å finne konstruktive løsninger til de utfordringer vi faktisk står ovenfor. Det føles voldsomt. Det er voldsomt. 

Jeg håper at dere alle har hatt en god kvinnedag. Jeg ønsker dere alt gått i dagene som skal komme.