"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

lørdag 17. mars 2012

Barnehage eller hjemme? Ja, takk, begge deler!

Stillheten ligger over leiligheten nå. To sliten jenter sover i sengene sine. De to voksne har fått rydda og ordna litt. Sittet litt også, og pusta ut. Dagene går i ett. Det skjer noe hele tiden og jeg strever med å henge med i svingene. Jentene vokser og utvikler seg i et rasende tempo, jeg vil så gjerne ta del i det hele, lære dem godt å kjenne, se dypt inn i øynene deres, mange ganger om dagen. Men så var det middagen da og de møkkete regnklærne og støvet på TV-benken og matbokser som skal vaskes og leker utover hele gulvet. Også er det jammen tid for å sove, for liten og stor, for i morgen, ja, da må man ha energi til en ny dag. En bok på senga, noen raske smil, et kinn å stryke på. En ivrig stemme som forteller om alt det morsomme hun har gjort sammen med barn jeg ikke kjenner så godt, i en hverdag hvor jeg ikke har stort innpass. Og når helga kommer er vi sliten. Vi vil hvile, være rolige, være sammen. Jeg ser på jentene mine og smiler, fordi jeg er så glad for at vi har en dag lengere helg enn mange andre.

På mandager er vi nemlig sammen da også. Da har vi jentedag. I begynnelsen synes jeg det var så rart, det føltes som om jeg skulka unna jobben min. Jeg skjekka turnusen og vekkerklokka, men, neida, den skulle ikke ringe i morgen. Det var helt greit å være hjemme. Og jeg skulle gjerne hatt en dag til. Mandag og fredag som fridager hadde vært helt supert. For når fredagskvelden er her er jentene så slitne, så metta på inntrykk at de bare vil sove. De strever hardt med å holde seg våkne gjennom barne-TV'en, og kanskje litt lenger også, det er jo tross alt fredag, de vil så gjerne. Og jeg kjenner på den store lettelsen over at nå er det tre dager fri, ikke bare to. Og i magen stikker det, for jeg vet at vi snart mest trolig ikke har råd til at jeg jobber 80% mer, men den tid den sorg. For akkurat nå framstår det for meg som unødvendig slitsomt at vi skal måtte ha fem dager i uka med barn i barnehage og foreldre på jobb, og alt det hektiske tempoet det fører med seg. Nei, takke meg til!

Hver høst går debatten igjen høylytt. Hva er best for barna: å være i barnehagen eller å være hjemme? Få fronter begge deler. Få ser ut til å tenke at det lar seg faktisk kombinere. Ikke alle har råd til at en av foreldrene kan være hjemme ut over permisjonsukene, men mange kan ha råd til en dag fri i uka, eller to i måneden. Eller konsekvent korte barnehagedager for barna. For barnehage kan være gøy, spennende, et sted hvor man kan få venner, leke leker man ikke leker hjemme, lage ting som foreldrene ikke vet hvordan man lager. Man kan komme hjem oppglødd, med historier i fleng som gir inntrykk av at dagen har vært fantastisk. Men er det noe en barnehagedag også er, så er det intens. Veldig intens. Mange mennesker å forholde seg til, som skal samkjøres, organiseres slik at dagen blir grei for alle involverte, mye lyd, mange inntrykk, lite tid til seg selv. Jeg går i stillhet i ti minutter etter jobb, på vei til barnehagen til jentene, eller på vei hjem. Og først da kjenner jeg hvor godt det er å være litt alene også. Når vi kommer hjem fra barnehagen løper ofte eldstejenta vår inn på rommet sitt, for å leke litt, helt alene. Vi trenger pusterom også, ikke action hele tiden.

Det stilles høye krav til barna. De skal innordne seg, tilpasse seg, samtidig medvirke til kreativitet, felleskap og glede. De voksne kan ikke være over alt. I mange barnehager er bemanningen lav. For lav, vil mange mene. Og selv om vi som er der gjør så godt vi kan, så kunne det nok blitt gjort enda bedre. Og når man jobber med barn, bør ikke bra nok være godt nok. En torsdags ettermiddag før jul satt jeg på gulvet i barnehagen hvor jeg jobber. Barna lekte rundt oss voksne, mange av de hoppende glade, noen slitne. Klokka begynte å nærme seg stengetid. En jente snek seg opp på fanget mitt, så på meg med alvorlige øyne og sa; "men jeg orker jo ikke å være her hele dagen". Stort sett har hun det godt i barnehagen. Stort sett er hun å finne i oppslukende lek eller spennende samtaler. Men akkurat den dagen skulle hun ønske at mamma eller pappa kunne kommet litt før. Og det kan nok mange barn. Uannsett hvor godt det kan være å være i barnehagen, så kjenner vel de fleste oss igjen i at det nå en gang er best å være hjemme. 

Jeg og jentene nyter mandagene så lenge vi kan. Når jeg møte opp på jobb på tirsdag har jeg litt mer energi enn det jeg ville hatt hvis jeg hadde vært på jobb dagen før. Jeg har stort sett gode minner fra fridagen vår, de gjør at jeg kan smile litt bredere, og nyte tiden på jobb litt mer. For jammen er det bare fire spennende, men intense, arbeidsdager igjen til helg og nok en jentedag.

 En lang og rolig frokost.

 Med utsikt over hele by'n.

Søstrene sisters ut på tur.

 En litt lengere tur denne gangen.

 Tid til å leke hjemme.

 Vitensenteret byr på mye gøy.

 Akedag på Risvollan.

 Hannibald og Per må være med :)



 Vi besøker Musikkmanesjen....

....og Ilaparken.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar