"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

tirsdag 27. desember 2011

Spennende lesing om barnehager!

I det siste har jeg kommet over doktorgradsavhandlinger og masteroppgaver som omhandler ulike aspekter ved norske barnehager. Jeg synes dette er spennende lesing, og vil derfor tipse om noen av de. Nå når stadig flere barn tilbringer stadig flere av sine barndomsdager i barnehager trenger vi en levende debatt om hva en barnehage skal være, og hvordan de fungerer og oppleves for våre minste borgere! Her er altså noen viktige og interessante bidrag.


 "Det moderne barn og den fleksible barnehagen" En etnografisk studie av barnehagens
hverdagsliv i lys av nyere diskurser og kommunal virkelighet, av Monika Seland


Det moderne barn og den fleksible barnehagen







"Det nye barnehagebygget. Rom for barns beste?" En kvalitativ studie av barnehageansattes opplevelse av arbeidet med de yngste barna i det nye barnehagebygget, av Karen Marie K Valberg



 



Det nye barnehagebygget



"Hvilken stemme har du?". Om lek og samhandling i en flerkulturell barnehage av Marie Frøysadal Hetland.


Hvilken stemme har du?

mandag 26. desember 2011

Søvnråd for barn: Egner-metoden :)

For et par uker siden begynte den yngste av oss å bli noe urolig ved leggetid. Hun ville ikke legge seg. Hun ville ikke ligge i senga. Hun ble urolig hvis vi satt ved sengekanten, og gråt sårt hvis vi gikk ut. Fram til nå hadde det gått rimelig greit for henne å sovne på kveldstid. Litt tid hadde det jo av og til tatt, og urolige netter er vi blitt veldig vant til, men selve innsovninga har stort sett vært grei. Men nå stod hun altså der i senga og fant ikke ro i kroppen. Så da var det vel på tide da. Selv om vi egentlig har tenkt at hun er vel liten ennå.

En uke senere sitter hun på huk ved CD-spilleren som enn så lenge står på gulvet på rommet hennes. Hun trykker på knappene og når den velkjente stemmen fyller rommet smiler hele den lille kroppen og hun tar til å danse. Nå kan hun finne senga ja. Jeg gir henne en stor god-natt-klem, løfter henne opp i senga, der legger legger seg godt til rette med kosedyra og smokkene sine, og bare hører. Jeg står av lyset, hvisker "god natt", og lister meg ut. 

Av og til er mamma og pappa sine stemmer best. Av og til er det ønskelig av deres hånd ligger på kinnet, og deres tilstedeværelse fyller rommet med trygghet. Andre ganger må vi vike. Av og til er det Thorbjørn Egner som er og blir best.

"Vesle Morten Skogmus var den minste av våre minste venner i Hakkebakkeskogen. Han var bare en liten skogmus - ikke større enn som så - og det er ikke meget......"

søndag 13. november 2011

Under solen.

UNDER SOLEN

Solen
åpner
sitt øye
og sier:

Jeg
ser
deg
Arild!
(A. Nyquist - Samlede dikt)

Jeg går i din retning, men vet det ikke. For meg ser rommet der framme tomt ut. Jeg hører ikke stemmen din. Men så ser jeg deg. Du ser inn i øynene mine. Jeg må sette meg ned. Blikket ditt er sterkt, modig, åpent. Jeg strekker armene ut mot deg, og du nøler ikke et sekund. Klemmen vi deler er lang. Den varmer helt ned til tærne. 

Men kroppen din bærer ikke bare på varme og glede. En sorg ligger også der. Så stor, så sterk, at din lille kropp ikke klarer å bære den alene. Jeg vil gjerne dele den med deg. Jeg slipper deg ikke. Og tungt, trygt, sitter du inntil meg. Jeg snakker egentlig med en annen. En voksen. Men jeg kan ikke la deg vente. Stemmene våre er rolige. Ordene forteller om hverdagslige ting. Du vil ikke fortelle om hva du tenker på. Så jeg gynger deg sakte fram og tilbake. Så synger jeg "ro, ro, ro, din båt". Du ser ut i lufta og ler. "Syng den en gang til". Men jeg synger heller "Under den hvite bro". Jeg bruker våre navn. Jeg synger at jeg roper at jeg elsker deg. 

"Elsker du meg som før?"

"Ja!"

Sier du med din klare stemme. 

Jeg kysser deg på kinnet, holder deg tett inntil meg, og kjenner at panna di lukter sand. Den lukter barnelatter og sandkasse. Den lukter lek. Jeg håper det er en god lek. En lek som gir deg glede. Og mening. 

Blikkene dine brenner seg fast i meg. Energien du utstråler når meg, og setter seg i hjertet mitt. Jeg vil bære deg med meg for alltid. Og jeg ser at du vet det. Kanskje glemmer du meg etterhvert. Når våre veier skilles, og vi ikke treffes mer. Men forhåpentligvis vil du huske stemningen vi delte likevel.

Etter at jeg har gått i fra deg er det fremdeles som om du sitter helt inntil meg. Jeg kan kjenne den lille kroppen din i fanget mitt. Jeg kan se smilet ditt, og det klare blikket. Jeg kan høre stemmen din si; "kan vi snakke sammen hver dag?". Det er så overveldende. Tårene presser seg på. Både av glede og smerte. 

Jeg kan kjenne sorgen din. Jeg vil gjerne dele den med deg.

ALL SMERTE

- har sin mann.
All glede har sin kvinne.
All frykt har sin pris.
Den som ikke kjenner fryktens stemme
kjenner heller ikke sjelens røst.
Den som ikke kjenner sjelens røst
kjenner heller ikke kjærlighetens sanger.
Den som ikke kjenner kjærlighetens sanger
kjenner heller ikke gledens rus.

All glede har sin mann.
All smerte sine kvinner.
(A. Nyquist - Dikt i samling)

onsdag 26. oktober 2011

En god morgen.

Jeg våkner alt for tidlig, etter en natt som har gitt meg alt for få timer med søvn, som vanlig. Jeg er trøtt som en dupp, men likevel sterkere enn på lenge. Jeg kan ikke akkurat si at jeg spretter ut av senga når klokka ringer, men jeg setter heller ikke lista så høyt. Dusja og kledd på meg får jeg i alle fall gjort før mini våkner, og jeg får mange deilige koser av den lille som fortsatt gnir seg i øynene og prøver å våkne helt. Hun har ennå ikke forstått konseptet "å-ligge-å-kose-seg-i-senga-til-man-er-helt-våken". Jeg får stelt henne og kledd på henne før jeg gjør ferdig matpakkene til ungene, og så vidt husker min egen. 

Vår eldste kommer smygende inn på kjøkkenet. Hun må tisse, nemlig. Da slapp jeg å dra henne ut av senga i dag. Så godt. Og god er stemningen også. Vi snakker rolig til hverandre, vi ler. Mannen min hjelper oss slik at vi klarer å være raske. Alt går som det skal, og vi har faktisk helt ok greit med tid i det vi går ut døra. 

Vel ute blir vi stående og se på himmelen. Den er fylt med store, mørkerosa skyer. De ser ut som store havslipte steiner, eller et vakkert maleri. Ella ler fra magen og sier at hun synes det er gøy å være ute når det mørkt. Jeg er helt enig.

Vel oppe i barnehagen går fremdeles alt som det skal. Mini ler til og med få sekunder etter at hun har gått inn døra til sin avdeling. Hun har bare gått i barnehage en liten måned og er ikke helt trygg ennå. Men det går bedre og bedre for hver dag, og hun koser seg, når hun bare har kommet over at jeg har forlatt henne der. De ansatte forteller om ei jente som for meg er lett gjenkjennelig, og det gjør meg så letta og glad. Jeg føler meg helt sikker på at de ser henne og tar godt vare på henne.

Hun gråter når vi går, men gå må vi. Og snart er vi over på "storbarn". Der blir vi møtt i gangen av koselige voksne så vel som koselige barn. Det har tatt litt tid for Ella å bli helt trygg der, men det er ikke noe problem lenger. Hun vil fremdeles aller helst være hjemme, men synes det er helt greit å gå i barnehagen også, heldigvis. For akkurat nå har vi ikke mulighet til at en av oss voksne er hjemme hver dag, men vi har heller ikke full uke, noen av oss, og det gjør godt.

Etter å ha sagt "ha det" til begge jentene mine løper jeg mot bussholdeplassen. Vanligvis går jeg til jobben min, som ikke ligger så langt unna. Men i dag skal jeg på kurs i byen, på siste dag i "grunnopplæring i arbeidsmiljø".  Jeg er nemlig nyvalgt verneombud og skal lære hva det innebærer og hvordan jeg skal utføre mine nye oppgaver. Det er et spennende kurs og jeg gleder meg til dagen som venter.

Jeg ser på klokka og kan noe overrasket konstantere at jeg mest trolig kommer til å rekke den bussen jeg hadde planlagt å ta. Fantastisk! Jeg snur meg og ser at bussen kommer og at den er akkurat passe langt unna meg. Med lette skritt nærmer jeg meg bussholdeplassen, og kjenner at den gode morgenen er komplett i det jeg ser den lange frakken hennes. Vi rakk samme buss! 

Allerede før bussen rekker å ta meg igjen går samtalen imellom oss så lett som bare det. Vi ser hverandre i øynene og smiler. Vi snakker om ting som er viktige for oss. Vi vil vite hvordan den andre har det. Jeg ser inn i det snille ansiktet, lytter til den vakre stemmen og må smile. 

Vi må begge legge litt om på språket vårt, for å forstå hverandre. Armene blir aktivt brukt for å understreke poenger eller forklare begrep. Vi fullfører hverandres setninger, for at de skal bli forståelig for begge. Vi snakker om oss selv, om barna våre, om våre travle småbarnsmødreliv. Vi er så enige om så mangt og søker etter råd der vi er usikre. Nok en gang tenker jeg at kulturelle forskjeller til tross; mange følelser er like - kanskje spesielt følelser rettet mot våre egne barn. 

Det er en ren tilfeldighet at vi møttes. Slik livet gjerne er. Jeg ville være flyktningeguide og hun ville ha en guide. Vi kan takke Røde Kors for at vi kjenner hverandre. Vi har ikke blitt bestevenner. Vi møtes ikke så ofte lenger, for nå er kontrakten vår over og vi har begge travle liv. Men når vi møtes, møtes vi gjerne lenge. Timene forsvinner bare. Det lukter gjerne god mat rundt oss, barnestemmer og latter er aldri langt unna. 

Når vi nå står midt i en rimelig full buss og snakker ivrig sammen er det som to kvinner som er glade for å møtes. Vi vet hvem vi er og hvorfor vi snakker så varmt sammen. Jeg kan ikke annet enn å lure på hvordan vi blir oppfattet av de andre rundt oss. For det første ser jeg i grunn få som snakker så mye sammen. Det er mange trøtte ansikter rundt oss. For det andre ser jeg ingen andre som oss. Ingen norsk dame iført skjelljakke fra Stormberg og ryggsekk som snakker med ei arabisk dame iført hijab og lang frakk. 

Hvilket selvfølgelig er tilfeldig. Mange norske kvinner har muslimske bekjente/venner. Men likevel alt for få av oss. Jeg blir bestandig så glad når jeg ser mennesker som tydeligvis kommer fra to forskjellige kulturelle bakgrunner som vil ha noe med hverandre å gjøre. For meg gir det håp om et stadig mer integrert samfunn. Jeg håper mange andre tenker det samme. 

Jeg har en følelse av at mange ser en muslim når de ser denne damen ikledd hijab. Og at det er det eneste de ser. Og at de da har mange antagelser. Jeg ser henne - den dama jeg kjenner og som jeg er så glad i. Jeg ser mennesket som står foran meg og som jeg gleder meg til å snakke med. Slik er det jo stort sett med alle vi kjenner, og som vi liker da, vel og merke.

Når jeg går av bussen føler jeg meg lett som en fjær. Kroppen fungerer bedre enn på lenge, stemningen var så god hjemme i dag, blikkene jeg fikk fra kjæresten min kilte meg i magen, jentene virket trygge i barnehagen, jeg fikk snakke med et herlig menneske på bussen og nå skal jeg på et spennende kurs. Hvilken deilig start på dagen. Måtte den bare fortsette slik.


mandag 24. oktober 2011

Stoffskiftekrøll.

Jeg våkner av at du gråter. Lyden av stemmen din når meg, langt, langt inne i den vonde drømmen et sted. Du har sover godt i natt. Det har ikke jeg. Kroppen bærer preg av lett og urolig søvn, med mareritt på mareritt. Selv om jeg har fått sove mange timer, sammenhengende til og med, så er jeg så sliten. Som om jeg bare har sovet et sekund.

Jeg henter deg, skifter på deg, og tar deg med til min seng. I håp om at du vil hvile litt til. Heldigvis vil du det. Du ligger tett inntil meg, koser med meg, smiler til meg. Det gjør så godt. Jeg vil så gjerne holde godt rundt deg, men armene mine er så kraftløse. Jeg vil gjerne snakke til deg, men stemmen min er så svak. Jeg vil gjerne være sterk for seg, men jeg føler meg så liten. Jeg vil gjerne stå opp og lage frokost til deg, ta vare på deg, men kroppen hører ikke etter tankene mine. Så jeg blir liggende. Og er evig takknemlig for at du ligger rolig også. 

Etter en stund kommer storesøster. Hun stråler av livsglede. Dere danser rundt meg i senga, stryker meg på kinnet og kysser meg på nesa. Jeg blir så glad. Men jeg klarer ikke stå opp. Jeg klarer å bevege beina. Så kanskje kan de bære meg? Jeg vet at jeg må. Jeg vet at han som bruker å redde meg ikke kan det i dag. Likvel står han opp. Likevel rører han ved hånda mi, sender varme til meg, og står opp mens de to små løper i forveien inn til stua. 

Jeg blir fortsatt liggende urørlig i senga. Øynene glir igjen. Uannsett hvor mye jeg prøver å holde de opp. Kroppen lukker seg. Alt stenges og jeg glir inn i søvnen igjen.

Jeg våkner av at du gråter. Men nå har jeg fått sovet litt. Nå klarer jeg å holde øynene oppe. Og armen klarer å løfte dyna. Og beina bærer meg. Sakte går jeg inn på stua. Sakte ser jeg på de tre som venter på meg, de tre jeg så gjerne vil være sammen med. 

Jeg gruer meg, til å kjenne etter, til å vite hvordan det egentlig går. 

I dag dusjer jeg ikke. Tanken på å skulle ta av meg alle klærne jeg nå endelig har klart å ta på meg, gå opp i badekaret, såpe inn håret og kroppen, få skylt av all såpa, stenge av vannet, gå ut av badekaret, tørke bort alt vannet, kle på meg og så bare fortsette dagen, fortoner seg som fullstendig urealistisk. Da må jeg jo måtte legge meg å sove igjen. Hvis jeg skal gjøre så mange ting. Nei, det går vel ikke.

Det er som regel da at alarmen går. Når jeg forstår at ting som normale, friske mennesker ikke ser på som vanskelig virker uoverkommelig på meg. Som når jeg ikke kan forstå hvor jeg skal hente kreftene til å henge opp en klesvask fra, eller når jeg hører at andre snakker sammen, svarer hverandre og ler, og jeg bare hører ord, som flyter der oppe i lufta, uten å klare å plukke de ned og høre dem som meningsbærende setninger. Det er da jeg vet at jeg burde ha ringt legen. 

Jeg fikk ikke snakka med legen min i dag. Selv om jeg har hatt det slik noen dager. Selv om jeg har våknet så mange ganger nå, tung som stein, med vonde muskler, minimalt med pågangsmot og livsgnist. I dag skulle jeg ringe henne. I dag var jeg litt bedre, og klarte fint å ta opp røret og gjøre meg klar for en samtale. Men jeg var 12 minutter for seint ute. Som vanlig.

Nå får jeg alt for lite søvn i natt. Og i morgen må jeg opp. Jeg gruer meg til å finne ut om jeg klarer det, eller om det går bra. Mest trolig går det nok. Selv om kroppen er skjelven, stemmen svak, tankene vonde. Likevel klarer jeg nok å komme meg opp, og få med jentene til barnehagen. Jeg bare lurer på hvor slitsom kvelden blir. Når jeg endelig kan sette meg ned, og bare slappe av. Da kommer som regel den store knekken. Men nå tenker jeg at jeg håper bare at den venter til dagen er over, til jeg har fått gjort alt det jeg må, til jeg er alene. Da kan jeg godt være liten og svak. Bare ikke sammen med andre. Bare ikke når jeg må være på jobb, når jeg må være tilstede for andre. Bare ikke da.

søndag 23. oktober 2011

Høststemning.

Høsten har kommet og satt seg i meg. Ikke med den beroligende melankolien den tidligere har gitt meg, men nå bare med en enorm sliten følelse. Jeg er så sliten, og så trøtt! 

Innimellom kjenner jeg at stoffskifte mitt krangler også. Kroppen skjelver, som et lite løv, og krefter finnes bare ikke. Likevel er det så mye som skal gjøres. Jobb, barn og hus tar tid gitt. Og hva ellers har jeg lyst til å gjøre? For lever vi ikke i et samfunn med et ekstremt fokus på selvrealisering? Ah, gi meg en myk pute. Jeg vil bare sove! 

Men det er jo kjedelig også da. Å bare vaske og rydde når barna sover liksom. Og å bare være sliten og treig sammen med dem. Jeg får den klassiske dårlige samvittigheten. Jeg maser på dem og kjefter, ikke fordi de ikke gjøre som de skal, men fordi jeg er seint ute, som vanlig, og stressa. Selv om jeg ikke vil være det. Selv om jeg vil være en oase av ro, et herlig medmenneske som strømmer over av kjærlighet, tålmodighet og varme. Jeg har lyst til å se de i øynene og snakke med rolig stemme. Og le. Men så snakker jeg over hodene på dem, beskjed på beskjed. Og så løper vi avsted. Heldigvis ler vi av det også; "nå er vi jo som Jason og Gudrun", sier vi, og ser på hverandre, endelig.

Jeg vil gjerne kjenne meg selv godt nok til å vite når jeg må puste roligere. Men mange ganger merker jeg det egentlig ikke før hun ser på meg og sier; "hvorfor snakker du med så dryg stemme, Mamma?". Da får hun en god klem, og en stor takk for at hun sier ifra. Og så går vi litt saktere.

Og av og til fniser vi, når vi ligger i senga hennes om kvelden for eksempel, og den lille kroppen er full av energi og glede, og min store kropp bare er trøtt. Jeg legger hodet mitt mot armen hennes og later som om jeg snorker. Så må vi le begge to. Og så koser vi oss med ei bok. Nå for tida leser vi aller helst om Bella og Gustav (oppdiktet av Eva Eriksson). For henne er det spennende og morsomme historier om andre barn. For meg er det også en viktig påminnelse om hvor forskjellig verden ser ut for barn og voksne. Så mye av det jeg kan og forstår om hva som foregår rundt oss, det kan ikke hun, ennå. Og når jeg da ser på henne igjen hører jeg ekstra godt på alt det hun forteller meg. Om alle skolebarna som har flyttet inn på rommet hennes, om alt det hun maler og tegner, om havfruene som bor i badekaret. Verden er mer enn det vi ser. I alle fall vi voksne.

I hagen til "Mojmoj" lager vi høstkunst. I en rød bøtte samler vi vann, steiner og vakre blader. Vi ser på dem og smiler. Den yngste av oss synes ikke det er nok. Hun bare må ta på. Og blir veldig kald. Så kald at vi må gå inn, og varme oss, på kakao eller havregrøt for eksempel.

Og jeg ser meg rundt og tenker på alt det jeg skulle ha gjort, alt det jeg må fikse, alt det jeg vil gjøre når jeg bare får litt tid til meg selv. Men så går sola ned. Det blir mørkt. Jentene sover. Jeg tør ikke krype inn i armkroken som venter i sofaen, for da sovner jeg bare. Og kunne gjerne sovet til mars.

Ah, denne mørketiden. Hadde den bare ikke vært så energitappende så hadde den jo vært rent så koselig i grunn. For hvem kan vel motstå ferske kanelsnurrer, stearinlys og stjerner? Joda, det er koselig. Men aller helst ser jeg for meg puta mi, kjenner følelsen av dyna som omslutter meg, og håper i det lengste på uavbruttsøvn, i natt kanskje. Og november har jo ikke begynt en gang. Hvordan skal det vel bli? Ikke rent og velorganisert i alle fall, det er nå helt sikkert. Men forhåpentligvis overkommelig, litt koselig og en smule morsomt læll.




søndag 9. oktober 2011

En liten hilsen bare.

Motivasjon er en ting, tid en annen. Timene fylles, med arbeid, lek, kos, plikter, slit, moro, vennskap og regn. Høsten har lagt seg over oss. Det regner. Det blir mørkere. Og energien min strekker ikke til. Det er så mye jeg skulle ha gjort, mye jeg vil gjøre. Men nå handler det meste om dagen i dag, og å få alt til å gå så fort som mulig. Men samtidig huske å smile, huske å ikke gjøre ting alt for raskt likevel liksom. De ser på meg, mine to små. Den minste av dem går med stadig stødigere skritt over gulvet. Og et stolt smil som sprer seg til hele kroppen. Den eldste danser rundt i stua med 4-års-krona si. Jeg ser på henne og spør; "Kan du hjelpe mormor med å passe på lillesøster i høstferien tror du?" "Ja! Du glemmer jo at jeg er 4 år!".

I morgen må vi opp så tidlig igjen. Tidligere enn vanligere til og med. For at jeg skal rekke et kurs. Noe så kjipern. Kurset er spennende nok, men det kunne vel ha starta litt seinere? Så jeg skulle ha laga matpakker, rydda, vaksa litt og lagt alt klart. Lenge før jeg blir så trøtt at jeg ikke orker å pusse tennene en gang. Det hadde vært lurt det.

Organisering av tid, det er det det handler om. De andre får til så mye de. Jobber, har barn, rene hus, masse kreative hobbyer. Jeg bruker så lang tid på alt jeg skal gjøre. Jeg er alltid den som kommer for seint.

Når jentene skal sove er de av og til urolige. Som i kveld. De vil ikke sove alene. Ikke i et mørkt rom i alle fall. Når jeg åpner døra slik at lyset kommer inn blir de roligere. Da kan de legge seg inntil meg, og jeg får synge, uten å bli forstyrra av gråt. Når jeg kjenner at de små kroppene har falt til ro vet jeg hvilken sang jeg skal synge for å hjelpe dem inn i drømmeland. Den sangen som alltid er der, som en ro, som en stadig påminnelse om hvor uendelig viktige de er. "Kjærlighetsvisa", selvfølgelig. For når regnet slår mot vinduet, og mørket har lagt seg over oss, og en liten varm kropp ligger inntil meg, da er ingen så god som dem. Uannsett hvor mye jeg skulle ha gjort i kveld.


Kjærlighetsvisa


Når sommerdagen ligg utover landet
Og du og æ har funne oss ei strand
Og fire kalde pils ligg nerri vanne
Og vi e brun og fin og hand i hand
Når vi har prata om ei bok vi lika
Og alt e bra og ikke tel å tru
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du

Og når høsten finns og hverdagslive venta
Og fuglan tar te vett å flyg mot sør
Og vi får slit med regninga og renta
Og meininga forsvinn i d vi gjør
Når vi må over mang en liten avgrunn
Og ofte på ei falleferdig bru
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du

Men av og tel når tegnan blir for tydli
Og dem som sitt me makta gjør mæ skræmt
Når de fine ordan demmes blir motbydli
Og tankan bak e jævli dårlig gjæmt
Da har æ ei som vet at folk vil vokne
Og at veien ifra høyre snart må snu
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du

Og når æ kryp te køys å frys på beina
Og du har lagt dæ før mæ og e varm
Da vet du æ e litn og aleina
Og låne mæ litt dyne og ei arm
Og dagen den e vikti og den kræv oss
Men natta den e din og min og nu
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du
 
(H. Sivertsen, 1979) 

onsdag 28. september 2011

Praktisk matboks til barn.

I går travet jeg byen rundt for å finne en praktisk, kjønnsnøytral og ikke-kommersiell matboks til vår mini som i disse dager er i ferd med å bli et barnehagebarn. Det var ikke enkelt! Jeg vil at matboksen hennes skal være grei for henne å åpne, og at den skal ha "skillevegg" eller "romdeler". Jeg vil ikke at jenta mi skal ha en matboks utformet til en søt prinsesse, en tøff pirat eller en uredd dinosaurjeger.

Vi har en super en til eldstejenta vår. Den er grønn, har bilde av grønnsaker og barn utenpå, og har et ekstra brett man kan legge i, slik at man enkelt kan legge i forskjellig mat, og holde det litt adskilt. Vi kjøpte den på Bunnpris for lenge siden, og har ikke funnet likedan nå. Selv om vi har sett, og sett.

Litt for seint, dessverre, kom tipset fra en god venninne; Dyrebeskyttelsen!
Det skulle vi tenkt på det, før vi endte opp med å ta til takke med Mummitrollet.
Men i det minste vil jeg reklamere for det her; ser du etter matboks kanskje?
 
Se her;  http://butikk.dyrebeskyttelsen.no/

tirsdag 13. september 2011

Lesetips fra Karibia.

Hvis noen skulle ville lese romaner som beskriver hvordan det er å vokse opp i Karibia, vil jeg på det varmeste anbefale "Ruler in Hiroona" av GCH Thomas, "Sydney and Fanny. The price of freedom" av Nathalie Andrews, og sist, men ikke minst " Spirits in the dark", "Behind the face of winter" og "Retun to Arcadia" av H Nigel Thomas.

Jeg vil også anbefale novellesamlingen "Were Mama's tears in vain?" av Richard Byron-Cox. 

Løp, kjøp, les og lær folkens!

Like god.

For tiden leser jeg "Barnepiken" av Kathryn Stockett. Jeg anbefaler den på det varmeste. Den er god, vond og tankevekkende, eller minneframbringene. Når jeg leser glemmer jeg ofte at boka er satt i USA. Mine tanker går til St Vincent, til alle de vi møtte der, som ble konfrontert med oss, og vår lyse hud, og som ikke helt visste hvor de skulle plassere oss. Noen behandlet oss bedre enn de ville behandlet mennesker med mørk hud, bare fordi vi var hvite. Noen antok at vi var irriterende rike og vellykkede, bare fordi vi var hvite. Noen så sinte på oss og ropte stygge ting etter oss, bare fordi vi var hvite. Noen trodde at vi kunne strø gaver og penger rundt oss, bare fordi vi var hvite. Noen synes vi var morsomme å leke sammen med, bare fordi vi var hvite. Uannsett hva de tenkte når de så på oss så prega nok hudfargen vår deres oppfattning av oss.

Av og til var det greit å se annerledes ut, slik at alle enkelt kunne se at vi ikke hørte til der, at vi trengte hjelp for å forstå det landet vi nå var havnet i. Av og til var det uutholdelig slitsomt å være så synlig. Alle så oss. Vi kunne ikke gå noe sted uten å bli lagt merke til. Uten at noen snudde seg. 

Men ettersom dagene gikk ble vi mer kjent. Vi forstod landet bedre, og folk visste mer hvem vi var. Jeg og Ella ble kjent med flere som jobbet i turistnæringen, som guider og vakter på stranda og i den botaniske hagen for eksempel. Mennene som jobba på stranda med å selge frukt og drikke så gjerne etter Ella der hun sprang av sted på jakt etter spennende opplevelser, og ga henne raskt tilnavnet "run away baby". Vi ble tatt godt imot på vanene som suste mellom Mespo, der vi bodde, og Kingstown, hovedstaden. Det var aldri annet enn upåklagelig imøtekommenhet som møtte oss der vi troppa opp på bussholdeplassen med vogn og diverse sekker og handleposer. Selv om vi var annerledes, og ubestemmelige, ble vi stort sett møtt med smil. I alle fall ettersom dagene gikk, og folk ble vant til å ha oss der.

Flere av mennene som brukte å tilbringe dagene sine på rumshopen like ved huset vårt kom bort til meg og sa at vi må jo lære å leve sammen, hvite og svarte, fordi vi er jo like bra liksom. Jeg så de alltid bestemt inn i øynene og sa at hvis jeg ikke virkelig mente av hudfarge er uvesentlig hva menneskeverd angår så hadde jeg ikke valgt å flytte til Mespo. Etter en stund slutta de å komme bort til meg for å holde nervøse og litt strenge taler om gjensidig respekt. De løfta heller glasset sitt og ropte etter meg; "peace and love!". De så meg der jeg tusla rundt på gata forran huset vårt. Hvordan jeg lekte med den lille hvite jenta, og den lille mørke gutten. De så måten jeg så på barna på, måten jeg lekte med dem på, måten jeg holdt dem, kosa med dem, snakka med dem på. De så at hudfarge var uvesentlig. Ella og Jaquan var gode venner likevel. Fordi de var naboer. Og fordi kjemien stemte. 

Men jeg så også måten mange vincentianere så på meg på. Av og til med forakt, av og til med misunnelse, av og til med likegyldighet. Mange følte nok at det var vanskelig å forholde seg til oss. På den ene siden så de opp til oss, ville være som oss, trodde at vi var rikere, lykkeligere, bedre enn dem. På den andre siden hatet de oss, grundig, fordi vi var en stadig påminnelse på alle de hvite som har satt sin fot på St Vincent for å utnytte, bestemme og herske. Og det aller, aller verste er at alle de hvite som har kommet til øya, eller vokst opp der, med tanker om at de er bedre, fordi de er hvite, har klart å få mørke til å tro at de har rett. Og det gjør meg så sint! Jeg får lyst til å gråte, rope, kaste noe veldig hardt i bakken. For hvilken rett har de, og hvilken grunn kan de vel ha, til å komme der, og se mennesker i øynene og si at de er bedre enn dem, på grunn av en hudfarge! 

En gang Haakon var ute og gikk med lille Ella på armen kom det to skolejenter bort til dem, ungdomsjenter bare. Den ene sa at hun synes Ella var så søt, og så ville hun stryke på henne. Men venninna dytta hånda hennes bort og sa til henne at han nok ikke ville at en svart jente skulle ta på dattera si, da ville hun jo bli skitten. Jeg blir kvalm den dag i dag når jeg tenker på dette. Følelser det er vanskelig å sette seg inn i for nordmenn ble reelle for oss der. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk føle på det, fordi jeg nå forstå litt bedre hvordan forholdet mellom hvite og svarte faktisk kan være. Og det kommer bestandig til å gjøre meg kvalm, sint, frustrert - det at noen faktisk tror at de er bedre, eller dårligere, enn andre, på grunn av noe så ufattelig uvesentlig som hudfarge!

Jeg så på Ella som lekte med Jaquan og Yazeem. Jeg hørte latteren de delte. Jeg skulle ønske at vi kunne være naboer bestandig. Jeg savner dem så det skjærer i hjertet, hver dag. Og når jeg lukker øynene kan jeg være hos dem. Men de er aldri der når jeg våkner igjen. Det er bare vondt å leve uten dem. Og jeg vet at de kjente hvor glad vi var i dem, og jeg håper så inderlig at de to i alle fall vil sitte igjen med følelsen av de aldri ble elsket på tross av sin mørke hud, men på grunn av sine herlige personligheter, og at de alltid, alltid, alltid vet at de er like mye verdt som den jenta de en gang lekte med.




mandag 5. september 2011

Mitt første møte med en terrorist.

En vinterdag i 2005 gikk jeg langs, for meg, trygge og så smått velkjente gater i Vest-Belfast. Jeg var på vei til kontoret til en organisasjon som jobber med at mennesker fra de to sidene av murene skal kunne møtes. At irer og briter skal kunne snakke sammen og finne ut at de kan vel kanskje leve fredelig sammen læll. Til tross. Eller muligens på grunn av. På grunn av at de likevel ikke er så forskjellige. Av så mange grunner, men aller mest, vil jeg si, fordi de alle har kjent på sorg og redsel. Og fordi det kjennes likedan ut å miste en man har kjær, uannsett hvilken side huset ens ligger på.

Denne dagen skulle jeg forstå det bedre. At det tross alt ikke er så stor forskjell. Eller? Jeg var nemlig på vei til et møte med en mann som skulle vise meg rundt i den britiske bydelen Shankill. Grøss og gru. Bare navnet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Les litt om konflikten i Nord-Irland, og jeg regner med at du er enig. I alle fall hvis man se ting litt fra irenes side. Angrep fra mobber som vil brenne irer ut av husene sine, hovedkvarter for to av de største paramilitære organsiasjonene på britisk side, historier om tortur av tilfeldig irske gutter - bare for moro skyld. Shankill er ikke et sted for de lettskremte. Likevel skulle jeg dit. Heldigvis sammen med en som var godt kjent.

Og for å gjøre det hele enda skumlere; vi skulle gå inn til Shankill fra den andre siden. Vi skulle gå igjennom en av de få portene i den lange muren som deler Vest-Belfast i to. Enhver skulle kunne se at vi kom fra Falls. Den irske delen. Der fienden bor. Der IRA står sterkt. Forhåpentligvis ville de da kjenne igjen han som gikk ved siden av meg, og forstå at jeg også var klarert. Jeg var nysgjerrig på å få se en bydel som jeg visste mye om, men kjente lite til, og som nå mest trolig skulle bli utilgjengelig for meg. 

Forutenom denne dagen. Denne dagen skulle jeg få lov til å smugkikke inn til "de andre". Så spennende. Og så skummelt.

Vi møttes ved kontoret og gikk i samla tropp. Med litt kromme nakker og blikket noe festa i asfalten. Vi gikk igjennom et såkalt nøytralt område som kalles Springfield. Der irer og briter skal kunne leve riktig så fredelig sammen. Sies det. Nå har jeg studert konflikten i Nord-Irland i mange år, og som antropolog er jeg for eksempel opptatt av symbolbruk i konflikter. Jeg hadde for lengst notert meg den aktive bruken av husnummerplater med irsk påskrift da han påpekte det, og som forventa fnøs av tanken om et nøytralt område. For han var dette irske gater. Og han var tydeligvis ikke den eneste som så saken fra den siden. Min plan om å kanskje flytte hit for å studere en nøytral lomme i Vest-Belfast ble skrinlagt.

Vi snek oss igjennom porten. Jeg håpa at ingen så oss. Han gikk med lettere skritt nå. Ryggen var rakere, blikket frier. Smilet vistes så vidt i øyekroken. Men denne mannen hadde lang fartstid i Ulster Voulenteer Force. En av de største paramilitære organisasjonene på britisk side. Han var kortvokst, tettbygd, med de obligatoriske tatoveringene på armene. Han var preget av sin bakgrunn og sine erfaringer. I alle fall nå, når han skulle bruke dem til å gi meg et innblikk i sin side av saken. Det var liten grunn til å smile.

Jeg la merke til små ting. Små ting som antroploger elsker. Aha - de hilser annerledes på hverandre her enn det de gjør på den andre siden av muren. Med tommelen ja. Hmm. Dialekten er annerledes. Tonefallet forskjellig. Jasså, så han bruker det ordet. Israelske flagg ja, sier du det. Hagegnomer. Anti-IRA-slagord. En liten minneslund for soldater som falt ved et slag i 2. verdenskrig, som var helt lik minnelunden i Falls, for falne IRA-soldater. Bilder av den britiske donningen ja. Utedoer, av alle ting. Så det er slik det ser ut, på fiendens side.

Vi snakket løst og ledig. Han fortalte om sitt engasjement i UVF. Han fortalte meg at han hadde skutt fire mennesker. Sett de i øynene, og så avsluttet deres liv. Så vidt jeg kan huske dreide det seg om indre oppgjør. Men jeg spurte ikke så mye. Lot heller han fortelle det han ville. Hva spør man vel om når man får servert slik type informasjon? Jeg visste det vel, langt der inne i underbevisstheten, at jeg ikke skulle kunne bo i Belfast i ca 7 måneder uten å møte noen som hadde tatt liv. Men nå gikk han der altså. Den første ordentlige terroristen jeg snakka med. Og jeg ville ikke grave. Men måtte bare spørre likevel; "angrer du på de drapene?". 

Han sa nei. Han sa at den politiske situasjonen gjorde det nødvendig. Han ga meg et innblikk i en redsel, i en håpløshet som jeg er evig takknemlig for at jeg fikk. Denne formiddagen ble liggende som en viktig følelse og tanke i bakhodet mitt gjennom mine resterende dager i Belfast. Som et bevis, som en stadig påminnelse om at det en person sier det er han eller hennes oppfattning av saken, det er ikke sannheten. En objektiv Sannhet finnes ikke. Langt i fra finnes den i Nord-Irland. 

Av grunner jeg nå ikke lenger husker kom vi inn på at jeg er så glad i å danse. Han smilte varmt og sa at det var kona hans også. Men det var ikke han. Så når de var på fest oppfordra han alltid sine kammerater til å danse med henne. Han synes det var merkelig, men de trengte bestandig en solid bekreftelse på at han virkelig mente det. Jeg skulte forsiktig bort på han og tenke i mitt stille sinn at jeg forstod dem så godt. Jeg ville også vært veldig forsiktig med å tråkke han på tærne.

Seinere kom vi helt bort til muren. Vi ble stillere nå. Spørsmålene ble vanskeligere å stille. Men han pekte på diverse hus. Han fortale videre. Han brukte til og med navnet mitt. Han inviterte meg inn i en verden jeg så sårt trengte å forstå. Og så ble vi stående, bare ved siden av hverandre. Han smilte. Så opp i et tre. Noen småfulger sang og spratt rundt der oppe. Vi trakk pusten. Vi kjente på den kalde, klare lufta. Vi så ikke piggtråen, flaggene, slagordene, veggmaleriene, muren. Vi så bare fulgene. Vi tenkte det begge to, men bare han sa det. Med øynene festa i mine; "jeg elsker fugler". 

Ettersom vi kom lengere nedover i gata, nærmere sentrum, ble han mer anstrengt. Skuldrene heva seg, blikket flakket mer. Vi var nemlig på vei ut av den delen av Shankill som UVF kontrollerer. Vi var på vei inn i UDA-områder. Ulster Defence Association og UVF kjemper for så vidt på samme side av konflikten, men er ikke akkurat bestevenner. Han satte øynene i meg; "Akkurat der du står nå, akkurat der sto bestevennen min da han ble skutt og drept". Jeg bare stirra tilbake. Hva skulle jeg si? "Og der", han snudde seg og pekte på en bygning på andre siden av gata, "der er hovedkvarteret til UVF". Jeg skvatt til, fikk lyst til å rope, men gjorde det ikke. Jeg lagde ikke en lyd. Hvorfor i alle verdens land og dager hadde han fortalt meg det? Det hemmelige hovedkvarteret til UVF! Jeg vil vel for alt i verden ikke vite hvor det er! Det er jo slik type informasjon man kan bli torturert for. Jeg vil ikke vite det! Men jeg sa ingen ting. Jeg bare stirra på han, og holdt pusten.

Og nå måtte vi forresten avslutte. Vi kunne ikke gå lengere nedover gata, ikke sammen i alle fall, for da ville for mange folk stille for mange spørsmål. For vi ble jo iakttatt, selvfølgelig. Og han måtte forresten gå. Han kunne ikke følge meg tilbake til Falls. Kom jeg til å finne veien tilbake selv? Å jo da, jeg trodde da det. Det skulle gå bra det. Jeg visste sånn ca hvor nærmeste port i muren var. For aldri i verden om jeg nå hadde mot til å gå ned til sentrum alene. Aldri i verden.

Hodet mitt var fylt til randen med inntrykk. Inntrykk jeg ikke visste om jeg skulle være takknemlig eller redde for. Han hadde vært så åpen og ærlig. Han hadde vist meg en enorm tillit, og jeg håpa bare at jeg hadde klart å vise han hvor takknemlig jeg var. 

Da jeg igjen var på den irske siden følte jeg meg tryggere. Her visste jeg litt mer hvor ting var. Her hadde innbyggerne blitt mer vant til å se meg. Jeg pusta lettere kjente jeg. Stegene mine var raskere. Men kroppen var sliten. For en formiddag! Tenk om alle som bodde her i Falls kunne få oppleve det. De aller fleste av dem kunne aldri tenke seg tanken på å bevege seg rundt om i Shankill. Det ville vært selvmord. Men tenk om de kunne. Ville det gjort konflikten annerledes? Ville det ha forandre noe? Ville de også ha sett redselen og smerten på den andre siden, eller ville de fortsatt bare ha sett trussel?





mandag 29. august 2011

Sosialarbeidere! Samfunnsvitere! Helsearbeidere! - se hit da vel!

Som sosialantropolog med stilling som fagarbeider i en kommunal barnehage får jeg ofte medlidende blikk og kommentaren; "så det er vanskelig å få en slik jobb som du er utdanna til?". Tja, det kan man jo kanskje si. Ikke det at jeg har prøvd. I alle fall ikke slik ordentlig. Da jeg tok mastergraden i antropologi, og fordypa meg i hva jeg anser å være fasinerende sider ved konflikten i Nord-Irland, tenkte jeg at jeg gjerne ville bli fredsforsker og fortsette å jobbe med politiske konflikter. Og det vil deler av meg fremdeles. For det er jo spennende, men også slitsomt. Krig er slitsomt. Og det blir ikke lystigere jo mer du vet om det.

Jeg har aldri søkt på doktorgradstipendiater eller andre stillinger som ville gitt meg muligheten til å ende opp som fredsforsker. I all hovedsak fordi da jeg satt og skrev masteroppgaven min kjente jeg at jeg trenger å gå ut av lesesalen. Jeg trenger å møte mennesker ansikt til ansikt og jeg trenger å leke og le. Så selv om jeg kosa meg med å skrive masteroppgaven min, og selv om jeg fremdeles synes konflikten i Nord-Irland er noe av det mest spennende i verden, så kom stadig tanken snikende til meg; "hadde det kanskje vært bra å jobbe i barnehage?". Og etter uttallige søknader så fikk jeg napp gitt. For det er ikke bare bare for en antropolog å få jobb i barnehage. Mange tenker at man er overkvalifisert. Samtidig på feil område, for hva vet vel jeg om å jobbe med barn? 

Jo, masse! Og det mer jeg jobber med dem, det mer klarer jeg å sette ord på det. Jeg har et annet blikk enn de jeg jobber sammen med. En annen fagbakgrunn og andre fokusområder. Jeg tenker mer på systemnivå enn for eksempel førskolelærerne. De er mer vant til å se barn i grupper og i barnehagen, jeg er mer opplært til å tenke menneskelige system og samfunn som helhet. Sammen kan vi utfylle hverandre og utfordre hverandre.

Jeg blir bare mer og mer sikker på at jeg i alle fall synes at dette har barna som vi møter i vår arbeidsdag godt av - de har godt av at det jobber folk med forskjellige fagbakgrunner rundt dem, som kan diskutere seg i mellom, som kan se forskjellige ting fra forskjellige vinkler. Til sammen klarer vi nemlig å ha mange tanker i hodet samtidig, og det må jo komme barna til gode! Førskolelærere er vant til å se verden på ett vis, til å se barn og institusjonen "barnehage" gjennom sine briller. Jeg mener at når det er noe så verdifullt som mennesker man jobber med så trengs det flere briller enn som så. Alle arbeidsplasser som går ut på å ta vare på mennesker trenger fagpersoner fra forskjellige miljøer som kan se ting på ulike måter. Og barnehager er ingen unntak.
I Norge i dag går de aller fleste barn i barnehage. Mange av dem igjen tilbringer mange timer av sin barndom innenfor gjerdene til disse bygningene. Og hva fyller vi bygningene med? Hvordan skal en barnehagehverdag være? Og hvordan skal vi møte barna - hvordan skal vi legge opp dagene for dem og hvordan skal vi omgåes dem? Jeg mener dette må være kontinuerlige diskusjoner, både for de som jobber i barnehage og for samfunnet forøvrig. Og da må det vel bare være fornuftig og vel at flere yrkesgrupper inviteres inn i barnehagehverdagen, for å kjenne den på innsiden.

Lønna er ikke mye å skrive hjem om. I alle fall ikke målt i penger. Og i alle fall ikke i de kommunene hvor man har nok førskolelærere, slik at vi andre med høy utdanning som også vil jobbe i barnehage kommer oss inn i form av fagarbeiderstillinger. Med fagarbeidere er også viktige og spiller sentrale roller i barnehager. Og pengelønna kan man kanskje med tid og stunder få gjort noe med. Anseelsen er noe annet. Det er ikke et høystatusyrke akkurat, det å jobbe med barn. Eller mennesker generelt. Men hva er viktigere enn våre barn? Hva er viktigere enn å lage samfunn vi alle kan føle oss vel i? Utfordringene ligger forran oss, i hopetall - hvordan systematiserer vi og lager en god barndom for våre minste? Hva skal vi legge vekt på for dem? For det er mye opp til oss voksne nå når barndommen mer og mer blir institusjonalisert. Og da trenger vi mange kloke hoder, som kan tenke ulike tanker, se situasjoner med forskjellige blikk. 

Så til alle dere som er eller skal bli sosialarbeidere, samfunnvitere og helsearbeidere - dere har et annet blikk hva angår barn og barnehager enn det førskolelærere har - jeg mener at det trengs og oppfordrer dere alle nå til å i alle fall tenke tanken; "hadde det kanskje vært bra å jobbe i barnehage?".


søndag 28. august 2011

Et hjertesukk - Nytte meg her og nytte meg der, noen er og noen er ikke!

Jeg har akkurat gått en siste tur inn for å se om eldstejenta vår. Nå sover hun. Etter en stor time hvor hun har ligget i senga si og insistert på at hun ikke fikk sove. Kroppen ville ikke falle til ro i kveld. Kanskje var det for mange tanker. Jeg lå i senga hennes sammen med henne en stund, men ble ikke liggende så lenge i kveld. Jeg var for trøtt, og hun for urolig. Jeg har ligget slik mange ganger. Hun har hatt mange urolige kvelder og netter den jenta. Aller mest hjelper det å være der, å høre på henne og å la henne vite at vi er der og passer på henne. Til tider har det vært slitsomt. Til tider har jeg bare ville gått ut og la henne styre på, men jeg har ikke gjort det. Jeg har alltid tenkt at for mine barn skal senga være god å ligge i, og det å legge seg for å sove skal være koselig og trygt. Av og til har det selvfølgelig også vært sykdom som har gjort henne urolig. Da har jeg ikke kjent min egen kropps rop etter søvn. Da har jeg helt glemt at det finnes andre enn henne. Det blir noe annet når det er sykdom selvfølgelig, da blir jeg så bekymra for henne.

Nå om dagen mener så mange så mangt om hvordan man skal få barn til å sove. Den ene metoden etter den andre blir slengt etter oss, og vi som faktisk innrømmer at vi går inn til våre barn og tar i dem om natta blir sett på med vantro blikk. Av helsesøstre til og med. Flere ganger har jeg hørt det; "Silje, du må jo i alle fall ikke finne på å ta henne opp av senga på natta!" Svar skyldig blir de delvis når de blir konfrontert med problemstillingen; "hun gråter jo stort sett fordi hun trenger hjelp til å få ute en rap da, og da må jeg jo løfte henne opp!" eller "hun hadde jo mareritt". For jeg velger å løfte opp mine barn, jeg velger å ta i de, for å kjenne etter - (for mine barn har i alle fall brukt noen år på å utvikle et slikt ordforråd og tilegenet seg en slik livserfaring og innsikt i kommuniksjon mellom medmennesker at de har kunnet fortelle meg med sine ord hva som er galt) - hva er det du sier nå mon tro? Hvorfor gråter du? Først når jeg vet svaret på det spørsmålet kan jeg vel vite hva jeg skal gjøre med saken.

Og skråsikker er jeg aldri. Eller i alle fall skjeldent. Men trøtt er jeg ofte. Og få av de søvnrådene som har blitt gitt meg har jeg fulgt. For det som jeg gjenstår å ha fått er nemlig dette; snakk med barnet ditt. Det hjelper vel ikke om vi voksne sitter og snakker sammen og finner ut en mengde metoder, hvis ikke barnet selv er inkludert. 

Jeg blir bare mer og mer enige med mennesker som Jesper Juul og Emilie Kinge, og jeg tenker oftere og oftere at vi voksne jaggu ofte er dobbeltmoralister hva angår kommuniksajon - for mange av oss snakker ikke til barn slik vi snakker til voksne. Mange av oss sier ting til barn, og på en slik måte, som vi aldri ville gjort det til en voksen. Og jeg tenker at det som regel er fordi vi ikke hadde turt - fordi mellom voksne er maktbalansen anderledes enn mellom barn og voksne - fordi vi vet at den voksne kunne tatt igjen eller satt oss på plass eller gått sin vei og vist oss ryggen i langt tid. 

For hva er vel vitsen med å være streng, hvis vi ikke snakker med respekt i stemmen? Hvordan kan vi være så sikre på hva problemet er og hvordan det skal løses? Lyst har man jo selvfølgelig, til å bestandig ha rett, til å vite hva man skal si og gjøre, til å være den som vet best og gjøre det riktig. Men det er ikke bestandig at vi har så rett eller gjør ting så rett. Det hadde jo selvfølgelig vært fantastisk hvis det var slik at barna var trassige og vi voksne, med enkle og lettfattelige metoder og triks, kunne oppdra dem til å bli herlige mennesker. Men som en klok dame jeg kjenner en gang sa til meg; "Det e så mang som sie; "det vart nå folk av mæ å", men dæm va jo folk da dæm vart fødd å da". Og jeg er så enig. 

Selv om det nå er så mye snakk om barns medvirkning og serviceinnstilte foreldre, så synes jeg fremdeles at det mange ganger mangler en genuin respekt for det menneske vi faktisk står ovenfor når vi møter et barn - uannsett hvilke tidspunkt det måtte være på dagen. Og om det så gjelder søvn og kveldsopplegg i heimen eller andre møter mellom voksne og barn, så synes jeg at vi bør ha Morten Skogmus sine vakre ord i bakhodet; 

"Vi kunne ha det godt her i skogen hvis alle var venner og de store lot de små være ifred. Så kunne de store hjelpe de små, og de små hjelpe de store, for det er mye vi små kan, som de store ikke kan."


lørdag 27. august 2011

Slike dager.

Den siste uka har jeg gått så sakte. Kroppen har føltes tung. Lite samarbeidsvillig. Eller kanskje er det akkurat det den er. Kanskje sier den bare ifra at nå må du sette deg ned. Kanskje er det en klisjé å si at tankene tynger, men de gjør det. Depressive tanker legger lodd til kroppen og gjør alt så slitsomt, så uoverkommelig. Så sakte.

Og nå er den her. Den dagen jeg hvert år gruer meg til. Vi har vel slike dager, de fleste av oss, merkedager i året; nå er det så og så mange år siden. Smerten blir mindre. Men ikke borte. Og dagen kommer likevel. Selv om jeg gjerne vil at den skal forsvinne, bort i fra meg. Likevel er det jo bra at tiden går, og at jeg er med den. Jeg lever, ennå.

Når jeg nå går igjennom huset ser og hører jeg alt jeg går forbi. Leker, klær i forskjellige størrelser, nedbrente stearinlys, latter, bilder av viktige mennesker, for meg. Utsikten er slik jeg vil den skal være, slik jeg håpet den gangen, likevel anderledes. Sentrale deler mangler, fremdeles.

Ute regner det. Det passer meg bra. Da kan jeg pakke bort kroppen min i lag på lag med klær. Da kan jeg følge høstens tempo. Det er også sakte, vemodig, melankolsk. Jeg har alltid likt høsten. I år er i grunn første året hvor jeg kjenner at den kommer for tidlig. Det har ikke vært ordentlig sommer i år, føler jeg. Jeg har ikke tint ennå. Likevel står høsten for tur, med all sitt mørke, all sin kulde og all sin død.

Alt det man trodde man var ferdig med, hadde kommet over, det stemmer kanskje ikke. Kanskje ligger det der og ulmer likevel. Og klorer tak i deg, når du ikke vil det. Da jeg var liten tenkte jeg at voksne har det godt, de virker så sikre, vet så mye, kan alt. Nå vet jeg at det ikke er sant. Sikrere på meg selv har jeg blitt. Men det betyr ikke at jeg er det bestandig. Mange dager tenker jeg at jeg ikke kan tilføre noen noe, at det er best at jeg er stille, usynlig. Mange dager er ikke gode, mange dager gnager disse hemmelighetene, disse hemmelighetene som vi voksne heller ikke snakker om.

For meg er det han som hjelper mest. Blikkene vi deler, kyssene han gir meg. Og de to herlige barna som vi har skapt, sammen. Det er disse tre som aller mest holder meg i vater. Også kanskje tross alt meg selv. Jeg har vært her før. Jeg vet hva jeg trenger. Hva som må gjøres. Jeg omgir meg først og fremst med mennesker som jeg vil omgås med, og prøver å leve et slikt type liv som jeg ønsker, med tid, ro og givende aktiviteter.

Jeg henter inspirasjon og motivasjon gjennom litteratur, og i dag vil jeg gjerne dele et dikt som kommer snikende til meg på dager som dette. Det hjelper litt det også.

KJÆRLIGHET

Kjærligheten er mild på disse
kanter. Den kommer med
sine små blad, eplekaker
og søndagssmil. Den slår seg
ned i hver eneste krok
brer seg utover golv
vegger og tak og sier
muntert: men her er da
akkurat nok plass, Arild!

Tja, sier jeg og er
i det noe vankelmodige hjørnet.

(Arild Nyquist - Dikt i samling)

tirsdag 23. august 2011

Reklame for Emilie Kinge!

For noen dager siden fikk jeg og mine kolleager høre på foredrag av Emilie Kinge. Hvilken herlig dame, og hvilken lærerik og fasinerende dag! Da arbeidsdagen var over og tankene kunne vandre fritt kjente jeg at jeg hadde utrolig vondt i nakken og hodet - det er lenge siden jeg har vært så konsentrert i så mange timer, og hørt så mange kloke ord på så kort tid. Det var en lenge etterlengtet inspirasjonskilde som besøkte oss den dagen, og nå vil jeg i grunn bare oppfordre alle som har med barn og deres foreldre å gjøre, privat som på jobb, å lese bøkene til Emilie Kinge! Hun har helt sikkert noe å lære deg, og/eller inspirasjon å gi deg:)

mandag 15. august 2011

Kjære jordmødre,

 Nå er det over ett år siden vi kom hjem fra St Olavs med nok en fantastisk lita jenta. Vi var trøtte, slitne, men aller mest stolte og letta over at fødselen var over, og at jenta vår var frisk og rask. Jeg svevde av glede og var stolt over fødselen som jeg synes hadde gått så greit. Dette var for meg en ukjent følelse og den gjorde veldig godt!

Første gang vi kom hjem fra dere var i oktober 2007. Da var jeg så sliten og følte meg allerede som en mislykka mor. Jenta vår var frisk og fødselen hadde foreløpt uten stor dramatikk, men jeg var prega av den likevel. 16 timer med vonde rier og mange stille pauser der jeg rakk å tenke alt for mye gjorde at jeg på slutten var helt utslitt. Da det var tid for å presse hadde jeg så lite krefter igjen, det ble et mareritt. Stadig flere jordmødre og leger kom inn på rommet da jenta vår var treigere enn antatt og hva godt var. Jeg brukte alt jeg hadde igjen av krefter, men venta bare på at kommandoen om hastekeisersnitt skulle ropes gjennom rommet. Jeg følte at stemningen i rommet var noe usikker og stressende og jeg var så redd, så redd. Jeg kjenner så alt for mange som har opplevd dramatiske fødsler, inkludert min egen mor, så for meg er ikke en fødsel noe jeg går til med åpent sinn og senkede skuldre. 

Når riene tar tar og smerten jager gjennom kroppen blir jeg redd. Redd for smertene, redd for min egen reaksjon på dem, redd for mitt eget liv, men aller, aller mest redd for at noe skal skje med barnet mitt. Det er ikke gitt at fødsler går greit og at alle involverte overlever. Aldri er vel kvinner nærmere død og liv samtidig. Aldri er vi vel mer sårbare. En hel livshistorie har vi bak oss, en hel rekke betydningsfulle situasjoner har ført frem til dette øyeblikket. Og så mye står på spill. Svangerskap og fødsler går stort sett bra i dette landet, men det er så altoppslukende vondt når det ikke gjør det. Så når riene begynner synes jeg det er så vanskelig å ikke bli redd.

Da vi planlan å lage det som skulle vise seg å være lillesøster, gledet jeg meg til et nytt svangerskap. Til en voksende mage og til å kjenne babyen i magen. Gleden var stor da den blå streken viste seg. Så kom uke 12, og jeg knakk sammen. Lavt stoffskifte har jeg fra før, og har de siste åra måtte leve med mye sykdom. Nå slo det til igjen. Stoffskiftet mitt ville ikke samarbeidet, og det som hadde ligget der og ulma av uro og angst flammet opp og bredde om seg. Tanken på at noe kunne skje med babyen i magen gjorde meg syk. Kroppen min ville ikke samarbeide, og lempa kjemisk depresjon oppå vonde erfaringer jeg uansett har med meg. Selv om jeg kosa meg med den voksende magen, og hver gang jeg kjente spark fra babyen klarte å tenke at akkurat nå har jeg to friske, sterke barn, så frister ikke svangerskapet til gjenntakelse. Det ble en veldig lang ventetid. En vond, lang ventetid.

Og da jeg troppa opp på St Olavs for overtidskontroll var jeg blek, sliten og ikke fattet. I mappa mi lå et brev skrevet av meg til jordmødrene som skulla ta imot meg ved forestående fødsel. Brevet beskrev hvordan jeg hadde opplevd forje fødsel og andre ting jeg gjerne vil at jordmødre som skal ha noe med meg å gjøre skal vite om meg. Rapport ifra et sykehusopphold i juni lå også der. Da var jeg langt inn med pustevansker. Heldigvis fantes ingen blodpropp i mine lunger, men uheldigvis fantes heller ingenting annet. Dermed regna legene med at det var psykisk. Det gjorde ikke jeg, men det ble jo det nå. Pusteproblemer la ingen demper på angsten som var sterkt tilstedeværende fra før. 

Dagene gikk og babyen viste ingen tegn til å ville komme seg ut. Jeg ble mer og mer fortvila, og heldigvis forstod de som møtte meg på sykehuset for kontroller hver dag dette. De mobiliserte alt de hadde av psykisk støtte og gjorde alt de kunne for å overbevise meg om at dette kom til å gå bra. Og bra gikk det. Heldigvis.

En kveld etter nok en kontroll begynte jeg så vidt å kjenne noen rier. Men så dabba de av, og jeg ble så lei meg. Litt etter lå jeg og sov. Da starta de på igjen, og denne gang for alvor. Det var pause imellom de første riene, men jeg forstod raskt at her måtte det handles. Her måtte telefonen taes til sykehuset og vi måtte kjøre dit, nå! Heldigvis var mamma'n min hjemme hos oss da, så vi kunne bare dra ifra vår sovende datter. Da hun ble født hadde jeg rier i ca 16 timer, så jeg hadde innstilt meg på at denne gangen kunne jeg kanskje slippe unna med ca 8 timer, hvis jeg var heldig. Innen vi kom oss inn på fødeavdelinga var det ikke lenger pause imellom riene og de var så vonde! Jordmora som tok imot oss ga meg streng beskjed om å puste, gang på gang, og mumla til seg selv; "hun er jo helt hysterisk" Og det var jeg. Men i min verden; med god grunn. Da sa min elskede mann noe veldig lurt; "hun har skrevet et brev hun gjerne vil dere skal lese". Og det gjorde jordmora, og da hun kom tilbake til oss var tonen en helt annen. 

Gjennom brevet mitt hadde hun blitt litt kjent med meg og visste nå godt hva hun skulle si og ikke. Etter det var samarbeidet mellom menneskene i rommet upåklagelig, og selv om redselen for at dette aldri skulle gå bra fremdeles satt hardt fast i meg, så klarte jeg å gjøre som jeg ble bedt om. Etter en stor time var jenta vår født. Jubelen stod i taket. Gledestårer trillet og jordmor og barnelege rosa meg opp i skyene. Denne gangen slapp jeg å reise hjem med følelsen av at jeg hadde svikta og at fødselen var et nederlag. Denne gangen mista jeg mye blod, men reiste likevel hjem tidligere enn det jeg måtte. Med rak rygg og med fullt fokus på meg og mine barn, ikke på fødselen.

Og det er takket være dere. Takket være hun som tok imot meg, som leste det jeg hadde på hjertet og tok det til etterettning. Takket være de som møtte oss med åpne sinn på barselavdelingen og som fortsatte å gi oss den støtten vi ønsket. Det kan ikke beskrives med ord hvor viktig jobben deres er. Dere er med på å legge stemningen i en hel familie. Hvert ord dere sier på jobb er sentrale i en eller annens fødselshistorie. Hvis noen yrkesgruppe skulle hatt flust av frynsegoder på jobb så er det dere. Hvis dere har en dårlig dag på jobben kan det forme den følelsen en nybakt mor reiser hjem med, og hennes forhold til egen kropp, eget barn, egen familie. Selv om dere bare møter oss noen timer av et liv så kommer de fødende dere tar imot til dere med mange år med erfaringer som har formet dem til de de er i dag, og som former deres forventinger og opplevelse av den forestående begivenheten. Jeg er evig takknemlig for at jordmødrene jeg møtte for litt over ett år siden tok min livshistorie på alvor og profesjonelt veiledet meg igjennom en situasjon der jeg følte meg totalt hjelpesløs.

Så til alle jordmødre; ikke glem at for dere kan fødsler bli rutine, men det blir det aldri for de enkeltmenneskene dere møter på jobb. For oss er hver fødsel en unik opplevelse. Vi trenger dere. Vi er avhengige av at dere kan jobben deres, og at dere har innsikt i hvordan det kan oppleves for oss å være i fødsel. Jeg tror ikke det kan overdrives hvor viktig deres jobb er. Og jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for at jeg nå har opplevd en fødsel jeg er stolt av, takket være dere. 

Ha en riktig god vakt, alle sammen!





søndag 14. august 2011

What good am I?

En kald vinterdag for seks år siden gikk jeg gjennom ukjente gater og fremmede bydeler i Belfast. Jeg så alle de som gikk den andre veien i øynene, smilt og sa; "hei". Noen dager før hadde jeg nemlig hørt at i disse bydelene, der Britene bor, der var alle så innslutta og lite imøtekommende. De aller fleste jeg møtte denne dagen så snilt tilbake på meg og svarte med et koselig; "hei". Selv om de ikke ante hvem jeg var og selv om de helt sikkert så at jeg ikke hørte til der blandt dem. Jeg ble ikke redd. Jeg gikk omkring i hva skulle bli utilgjengelige gater for meg og så etter det positive, så etter tegn på toleranse, åpenhet og senkede skuldre, og jeg fant det. Det var overraskende lett.

Og slik kan det godt være. Når man ser etter det gode, vil man finne mye godt. I menneskene rundt seg, og i verden forøvrig. Men så er det bestandig der, alle disse nyhetene og historiene om sult, krig, overgrep, vold, total mangel på sympati for andre enn seg selv. Det er for meg et stort mysterium at det går an. Vi mennesker er da så visst flokkdyr, vi er avhengige av hverandre for å overleve. Ingen klarer det selv. Vi vet jo alle hvor vondt det gjør, alt det som andre er villige til å gjøre mot oss, uten å klare å, eller ville, stoppe seg selv. Jeg forstår ikke hvordan man kan se et annet menneske i øynene, og så vise dem noen annet enn medmenneskelighet og respekt. Jeg kan alle de teoretiske grunnene. Å studere på Dragvoll er ikke bortkastet tid, men å forstå det teoretisk er en ting; å kjenne det i magen noe helt annet.

Ser de ikke hvor vakker verden er? Ekte smil, lukten av fersk gjærbakst, Albert Åberg, naturens herlige farger, smaken av solmodne bringebær, kjærtegn fra noen du er glad i, snø som smelter på kinnet, steiner som blir lagt i hånda di av et lite barn som ser på deg med forventingsfulle øyne, Mikkel Rev og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, kuer, blikk som forteller at "nå har jeg det bra", høsten, sommerfulger, bølger som slår sakte innover en myk strand. Listen kan lages så uendelig lang. Den er forskjellig fra person til person, fra dag til dag. Av og til er livet så sterkt, så vakkert, at jeg må sette meg rett ned. Det er som om beina ikke klarer å bære meg. Som om jeg må konsentrere meg for å puste ordentlig. 

Og så kommer frykten. Ofte som slag over hele kroppen og den setter seg som en klo i magen. Den strammer om hjertet mitt, og om tankene mine. Jeg blir redd andre. Fordi jeg vet jo hva dere kan gjøre, men jeg aner ikke hvem dere er. De du trodde var snille kan snu seg og være helt anderledes enn antatt.

Da vil jeg bare flytte bort, langt bort til en liten gård, der jeg bare kan forholde meg til min familie, noen dyr og en grønnsakshage. Der ingen kan gjøre oss noe vondt, og der jeg ikke trenger å leve i et samfunn der det nødvendigvis også lever utilregnelige mennesker. Samtidig vil jeg hjelpe alle de som trenger det, og gi støtte til alle de som kunne trenge noen å støtte seg til. Da er pusten vanskelig å trekke, men ikke av glede, bare av angst. For hvor skal man begynne? Og når blir det nok? Så mange fler vil stadig trenge så mye mer. Jeg kan vel ikke gjøre noen forskjell, jeg er bare liten. Og sliten. Sliten av den hensynsløshet som ligger der hele tiden, og som gir grobunn til handlinger jeg ikke synes vi skulle behøvd å forholde oss til. For så vanskelig er det da ikke å ta hensyn til andre. Så vanskelig er det da ikke å ikke være slem.

Men kanskje er jeg det selv. Kanskje tar ikke jeg heller nok hensyn til andre. Her jeg lever i min egen lille boble, i et trygt og velmøblert hjem, sammen med min familie, der vi spiser oss mett på god mat hver dag og aldri fryser fordi vi ikke har nok varme klær. Her vi omgir oss med alt vi trenger og mye mer. Mye mer som kunne vært delt på. Og så trekker jeg bare på skuldrene og tenker at jeg gjør jo litt. Resirkulering, flyktningeguideoppdrag og barn gjennom SOS Barnebyer er da noe. Men langt i fra nok.

Ikke så rent skjeldent tenker jeg på den vinterdagen i Belfast. På alle de mennskene jeg gikk forbi, som fikk meg til å føle meg velkommen i et nabolag hvor jeg ikke tilhørte. Og på den jeg da var. Så alt for mange ganger siden den gang har jeg ikke kunne tenkt meg å gått den turen, jeg ville vært for redd. For mange dager er jeg for lite villig til å stole på verden rundt meg. Men hva godt kan vel det føre til?

What good am I? – Bob Dylan, 1989

What good am i if i’m like all the rest
If I just turn away, when I see how you’re dressed
If I shut myself off so I can’t hear you cry
What good am I?
What good am I If I know and don’t do
if i see and don’t say, if i look right through you
if i turn a deaf ear to the thunderin’ sky
What good am I?
What good am i while you softly weep
And i hear in my head what you say in your sleep
And i freeze in the moment like the rest who don’t try
What good am I?
What good am I then to others and me
if i’ve had every chance and yet still fail to see
if my hands are tied must i not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?
What good am i if i say foolish things
And i laugh in the face of what sorrow brings
And i just turn my back while you silently die
What good am I?

Bob Dylan - Oh Mercy
       

tirsdag 9. august 2011

Havregrøtrundstykker og litt tid for seg selv.


En sommerdag gikk jeg mot barnehagen der jeg jobber. Det var ennå fellesferie, og de aller fleste barna hadde fri. De aller fleste voksne også. Vi som kom på jobb skifta mellom å gjøre alle de praktiske tingene man har problemer med å rekke å gjøre i en hektisk barnehagehverdag og å være sammen med de få barna som var der. Dagen før hadde jeg og en god kollega hatt med oss noen av barna ut på en liten tur. Det var bare fire barn - ei jente på ca fire år, en gutt på to år og to gutter som hadde sine siste dager i barnehage før livet på skolen ventet. Det ble en slitsom tur. Den ene av guttene var unnvikende, han ville ikke høre på oss voksne, han tok ikke imot beskjeder, ville bare gjøre det motsatte av det vi ville. Det var vanskelig å få han med på våre planer og kommunikasjonen - spesielt mellom vi voksne og han - gikk helt i stå. Det var faktisk slik at jeg grudde meg litt til å være sammen med han igjen i dag også. Men det skulle jeg, og jeg ville gjøre det beste ut av det. Hvordan kan vi to finne en tone og ha det greit sammen, tenkte jeg der jeg gikk. Jeg kjente ikke denne gutten fra før, da han gikk på en annen base enn den jeg jobbet på, og nå hadde jeg bare vært tilbake på jobb noen få uker etter å ha vært ute i permisjon i ett år.

Vel framme i barnehagen gikk jeg og de barna som var der den dagen – tre jenter og den gutten som jeg var så spent på å møte igjen – igang med å lage frokost. I dag stod havregrynsgrøt på menyen, og gutten tilbød seg å røre i grøten. Det passa meg perfekt, da jeg skulle sette en rundstykkedeig sammen med jentene. Og det viste seg at han var rette mann for oppgaven, han rørte så fint og godt i grøten, så den ikke brant seg og ble helt perfekt.

Litt seinere på dagen hjalp de tre jentene meg med å bake ut den første rundstykkedeigen, og å lage deig av grøtrestene. Gutten ville også være med, men jeg spurte om han heller kunne tenke seg å bake ut den andre deigen sammen med meg seinere på dagen – da ville vi få bedre plass på kjøkkenet. Han sa ja. Heldigvis.

Han venta og venta og spurte og spurte om når vi kunne bake. Jeg sa vi måtte vente til vi hadde spist, og etter det var han plutselig i god lek sammen med jentene. Jeg satte meg ned ved siden av han og spurte rolig om han ville fortsette å leke, eller bli med meg og bake. Jeg trodde at han kom til å si at han ville leke, da det så ut til at han hadde det så gøy, men han ville bli med meg. Og hvilken bakestund det skulle bli!

Vi gikk inn på kjøkkenet, rydda kjøkkenbenken og gjorde oss klare for å bake ut rundstykker – hver på vår egen måte. Han satte seg på kjøkkenbenken, slik at han fikk god oversikt, og jeg satte klar flere brett med bakepapir på - ett brett satte jeg ved siden av han, slik at han enkelt kunne legge sine rundstykker der. Han fikk en deigklomp og jeg fikk en noe større deigklomp. Nå var vi klare, nå kunne vi endelig sette hendene i den varme, klissete deigen.

Vi hadde baka sammen et par dager tidligere også, og da hadde vi med oss en gutt til. De to ”skolestarterne” hadde søla med mel til den store gullmedaljen, lata som om de hadde edderkopptiss og hundebæsj i deigen og banka rundstykkene flate mens de fniste ustoppelig. Nå, da det bare var oss to på kjøkkenet var stemningen helt anderledes. Den var rolig, avslappa, naturlig. Vi snakka om løst og fast. Vi følte deigen i hendene våre. Vi var i våre egen tanker.

Jeg hadde gitt han den mengden deig jeg tenkte han skulle ha, og sa at han skulle forme rundstykkene akkurat slik han ville – bare han ikke lagde de alt for store eller alt for små, for da ville de bli litt vanskelig å steke. Jeg forventa flate rundstykker, men der tok jeg feil. Blikket hans fulgte hendene mine som forma runde rundstykker, og så gjorde han det samme. De ble runde, glatte og delikate. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle bake flest rundtykker – og at de jeg baka skulle være en sommerhilsen vi kunne gi til den basen han hadde gått på, og at han skulle få lage sine egne, som han kunne ta med seg hjem. Men slik ble det ikke. Våre rundstykker ble like fine, og jeg blanda dem sammen til slutt. De havna i fryseren alle sammen. 

Etter at vi hadde baka en stund stoppa jeg opp og så på bakelærlingen min.  Jesper Juuls råd om å ha et personlig språk snek seg opp i hukommelsen min og jeg sa; ”Jeg er så glad for at du ble med og baka sammen med meg i dag, nå synes jeg vi har det så koselig.” Gutten stoppa og så på meg; ”No veit æ koffor du synes det e koselig, det fordi at no får vi litt ro og fred. Kanskje du tar med bare en å bake næste gang også?”. Jeg smilte langt ned i magen og tenkte at dette må være en av mine aller mest lærerike dager på jobb. 

Jeg som regelrett hadde grua meg til å være sammen med denne gutten – og nå stod vi med klær hvite av mel og smilte til hverandre. Vi hørte på hva den andre hadde å si, og fortalte det vi ville. Vi slappa av og hadde det gøy i hverandres selskap. Vi tok oss tid til å være bare sammen og til å gjøre noe vi synes var gøy.

Da vi bare hadde litt deig igjen å bake ut, hørte jeg han si stille, som til seg selv; ”Ka e oppskrift?” Så løfta han blikket og så på meg; ”Men det veit æ jo, for du har lært mæ det”.

Og hva er oppskriften på god kommunikasjon mellom medmennesker og indre ro? Jaggu om jeg vet. Men jeg har en snikende følelse av at gjensidig respekt, stillhet, tid til bruke sansene sine aktivt, blikkontakt, mot til å sette ord på følelser og aktiviteter som alle involverte synes er givende er viktige ingredienser.

Oppskift på saftige, luftige havregrøtrundstykker!

Jeg er egentlig helt avhengig at oppskrifter når jeg baker og lager mat, med eksakte mål. Men denne oppskriften har jeg kommet fram til i samarbeid med ei god venninne og små barn. Vi lager den forskjellig hver gang, den blir forma av de som er med på å sette deigen.  Men hovedingredienser er:

  • Rester av havregrynsgrøt
  • Hvetemel, så mye som trengs
  • Noe grovt mel, f eks rugmel
  • To pakker tørrgjær
  • En god dæsj kardemomme
  • En litt mindre dæsj kanel
  • Passe mengde vann eller melk – varma til ca 40 grader.

Alt blandes sammen til en saftig deig. Strø litt mel på toppen, legg et bakehåndkle over bollen og la deigen stå og heve ca en time.

Bak så ut rundstykker slik du vil. La de heve litt til og pensle dem gjerne med melk eller egg.

Stekes midt i ovnen på ca 200 grader til de er gylne.

Kanel og kardemomme har vi i fordi det både smaker og lukter så godt. Flere av de barna jeg har bakt sammen med har blitt spesielt fasinert av lukten av kardemomme. De snuser på sine melete/klissete fingre og ber meg også lukte en gang til – har jeg virkelig kjent hvor godt deigen lukter?:)

Når man baker sammen med barn synes jeg det er godt å gi dem litt spillerom. Deig og mel er klissete, men det kan vaskes bort. Deig er herlig å begrave hendene i, og å kjenne ordentlig på – og det fine er at bakverket blir ekstra luftig hvis deigen knaes godt.

Når vi skal bake ut baksten bruker jeg å strø litt mel på benken forran barna, og gi dem en passe stor deigklomp. Og så snur jeg ryggen til. Litt overvåking blir det jo, men spillerom får de. Og min erfaring er at de koser seg med bakinga, og at stemninga i kjøkkenet blir rolig.

Når baksten står i ovnen trengs det som regel å vaskes en del på kjøkkenet – da er jeg så heldig at jeg har tålmodige medarbeidere som lar meg bruke den tida jeg trenger på å ordne opp etter bakeøkten – tusen takk alle sammen!