Jeg har akkurat gått en siste tur inn for å se om eldstejenta vår. Nå sover hun. Etter en stor time hvor hun har ligget i senga si og insistert på at hun ikke fikk sove. Kroppen ville ikke falle til ro i kveld. Kanskje var det for mange tanker. Jeg lå i senga hennes sammen med henne en stund, men ble ikke liggende så lenge i kveld. Jeg var for trøtt, og hun for urolig. Jeg har ligget slik mange ganger. Hun har hatt mange urolige kvelder og netter den jenta. Aller mest hjelper det å være der, å høre på henne og å la henne vite at vi er der og passer på henne. Til tider har det vært slitsomt. Til tider har jeg bare ville gått ut og la henne styre på, men jeg har ikke gjort det. Jeg har alltid tenkt at for mine barn skal senga være god å ligge i, og det å legge seg for å sove skal være koselig og trygt. Av og til har det selvfølgelig også vært sykdom som har gjort henne urolig. Da har jeg ikke kjent min egen kropps rop etter søvn. Da har jeg helt glemt at det finnes andre enn henne. Det blir noe annet når det er sykdom selvfølgelig, da blir jeg så bekymra for henne.
Nå om dagen mener så mange så mangt om hvordan man skal få barn til å sove. Den ene metoden etter den andre blir slengt etter oss, og vi som faktisk innrømmer at vi går inn til våre barn og tar i dem om natta blir sett på med vantro blikk. Av helsesøstre til og med. Flere ganger har jeg hørt det; "Silje, du må jo i alle fall ikke finne på å ta henne opp av senga på natta!" Svar skyldig blir de delvis når de blir konfrontert med problemstillingen; "hun gråter jo stort sett fordi hun trenger hjelp til å få ute en rap da, og da må jeg jo løfte henne opp!" eller "hun hadde jo mareritt". For jeg velger å løfte opp mine barn, jeg velger å ta i de, for å kjenne etter - (for mine barn har i alle fall brukt noen år på å utvikle et slikt ordforråd og tilegenet seg en slik livserfaring og innsikt i kommuniksjon mellom medmennesker at de har kunnet fortelle meg med sine ord hva som er galt) - hva er det du sier nå mon tro? Hvorfor gråter du? Først når jeg vet svaret på det spørsmålet kan jeg vel vite hva jeg skal gjøre med saken.
Og skråsikker er jeg aldri. Eller i alle fall skjeldent. Men trøtt er jeg ofte. Og få av de søvnrådene som har blitt gitt meg har jeg fulgt. For det som jeg gjenstår å ha fått er nemlig dette; snakk med barnet ditt. Det hjelper vel ikke om vi voksne sitter og snakker sammen og finner ut en mengde metoder, hvis ikke barnet selv er inkludert.
Jeg blir bare mer og mer enige med mennesker som Jesper Juul og Emilie Kinge, og jeg tenker oftere og oftere at vi voksne jaggu ofte er dobbeltmoralister hva angår kommuniksajon - for mange av oss snakker ikke til barn slik vi snakker til voksne. Mange av oss sier ting til barn, og på en slik måte, som vi aldri ville gjort det til en voksen. Og jeg tenker at det som regel er fordi vi ikke hadde turt - fordi mellom voksne er maktbalansen anderledes enn mellom barn og voksne - fordi vi vet at den voksne kunne tatt igjen eller satt oss på plass eller gått sin vei og vist oss ryggen i langt tid.
For hva er vel vitsen med å være streng, hvis vi ikke snakker med respekt i stemmen? Hvordan kan vi være så sikre på hva problemet er og hvordan det skal løses? Lyst har man jo selvfølgelig, til å bestandig ha rett, til å vite hva man skal si og gjøre, til å være den som vet best og gjøre det riktig. Men det er ikke bestandig at vi har så rett eller gjør ting så rett. Det hadde jo selvfølgelig vært fantastisk hvis det var slik at barna var trassige og vi voksne, med enkle og lettfattelige metoder og triks, kunne oppdra dem til å bli herlige mennesker. Men som en klok dame jeg kjenner en gang sa til meg; "Det e så mang som sie; "det vart nå folk av mæ å", men dæm va jo folk da dæm vart fødd å da". Og jeg er så enig.
Selv om det nå er så mye snakk om barns medvirkning og serviceinnstilte foreldre, så synes jeg fremdeles at det mange ganger mangler en genuin respekt for det menneske vi faktisk står ovenfor når vi møter et barn - uannsett hvilke tidspunkt det måtte være på dagen. Og om det så gjelder søvn og kveldsopplegg i heimen eller andre møter mellom voksne og barn, så synes jeg at vi bør ha Morten Skogmus sine vakre ord i bakhodet;
"Vi kunne ha det godt her i skogen hvis alle var venner og de store lot de små være ifred. Så kunne de store hjelpe de små, og de små hjelpe de store, for det er mye vi små kan, som de store ikke kan."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar