"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

søndag 21. juli 2013

Gode hverdagsvaffler.

I dag fikk jeg så lyst på vaffler. Det får jeg ofte. Derfor prøver jeg å gjøre de litt sunne også. Av og til blir de for sunne, da blir Ella litt streng og skuffa. Så i dag sa hun at jeg ikke måtte ha noe sunt i nå da. Men jeg tror de ble akkurat passe, for hun spiste godt og var i alle fall veldig fornøyd med å få vaffler til formiddagsmat. Heldigvis!

Oppskrift på vaffler.

2 dl lettkokte havregryn
2 dl sammalt rug grov
1 dl siktet hvetemel
ca 1/2 dl brunt sukker
2 ts bakepulver
1 stor teskje kanel
1 stor teskje kardemomme
5 dl biola lettmelk naturell
2 dl helmelk
2 egg
ca 1/2 dl smeltet smør

Bland alt det tørre, ha så i egg, melk og smør. Bland det hele godt til en jevn røre. La den svelle i ca en halv time, hvis du har tid til det. Stek så vafflene og kos deg!

lørdag 20. juli 2013

Redd for å føde? Skriv et brev til Føden!

Nå er min lille snart fire måneder, allerede. Tiden flyr avsted. Han vokser så fort og lærer nye ting hver dag. Jeg rekker knapt å følge med i timen. Når han smiler til meg smiler jeg tilbake. Jeg nyter hverdagen med han og søstrene hans. Når det blir snakk om fødsel kan jeg godt fortelle hvordan fødselen hans var. Jeg husker den godt. Men den har ikke brent seg fast som en vond opplevelse i meg, som må snakkes om i det vide og det brede, for å bearbeides, for å bli grei å leve med. Da jeg fødte størstestoresøstra hans måtte jeg det. Det var en helt vanlig fødsel, bare litt hektisk på slutten, ikke spesielt dramatisk, men jeg følte likevel at den ble i overkant slitsom. Jeg følte at jeg ikke hadde klart det. At jeg ikke hadde takla smerten, manglen på kontroll, at jeg ikke hadde oppført meg slik jeg skulle ønske. Jeg satt igjen med følelsen av at jeg hadde starta livet som mamma som en mor som ikke mestrer. 

Da jeg skulle ha nummer to ble tanker om fødselen overdøvende. De brøyt seg fram, de lot seg ikke stoppe. Jeg var så redd. Redd for at det skulle bli i overkant vanskelig. Redd for at jeg skulle miste kontroll og ikke klare å takle situasjonen. Men aller mest redd for at hun skulle dø. Eller allerede være død. Svangerskapet var normalt, alt så bra ut med babyen hele tiden, men likevel lå jeg urørlig i senga og stirra i veggen og klarte knapt annet enn å snappe etter pusten og tenke "tenk om, tenk om".

Jeg synes det er slitsomt, å fortelle andre om slike vonde tanker, om tanker om å ikke mestre, om det jeg innerst inne vet er ubegrunnet frykt, men likevel frykt jeg ikke klarer å gjøre noe med. Det er ikke morsomt å måtte si at man er liten og svak. Det er ikke morsomt å fortelle om vonde tanker når man bare vil være sterk og velfungerende. Men jeg gjorde det likevel. Jeg snakka med jordmora mi. Første gang jeg møtte henne fortalte jeg om ting som har skjedd meg, ting jeg har med meg i kofferten, ting som jeg vet kan prege meg i en fødselssituasjon. Det er ikke ting jeg vil dele med folk jeg ikke kjenner. Knapt med folk jeg kjenner i grunn. Men jeg så henne rett i øynene og sa det likevel, og så sa jeg "det kan hende at jeg friker ut, og da trenger jeg at du er der." Jeg frika ut. Og hun var der. Stødig som et fjell. Med de rette ordene. Med de rette rådene. Og for det er jeg evig takknemlig.

Det viktigste rådet var å skrive er brev til Føden. Fortelle dem om ting jeg er redd for. Sette ord på det, i korte trekk, slik at de vet hva jeg er redd for, og i den grad det kan forklares, hvorfor. Så jeg gjorde det. Jeg skrev et brev. Det ble lagt i journalen min. Da vi kom til sykehuset den gangen var fødselen godt i gang, riene rev i meg og jeg var hysterisk. Etter at jordmora hadde lest brevet mitt var hun fantastisk. Hun tok vare på meg. Hun tok imot mine ord, mine historier og behandlet meg med respekt, ydmykhet, hjalp meg til en seiersfølelse, en stolthet som jeg er evig takknemlig for.

Når jeg da ventet på fødsel nummer tre skrev jeg nok et brev. Denne gangen enda mer konkret. Nå visste jeg enda mer hvilken informasjon som jeg måtte dele med jordmødrene, og hvordan. Nok en gang ble brevet mitt sendt til fødeavdelingen og nok en gang ble det lagt godt synlig i journalen. Før termin hadde jeg allerede vært innom Føden en del ganger. En gang hadde jeg ikke kjent liv på for mange timer. En gang trodde jeg at litt av vannet hadde gått. En gang var jeg bare for redd. Hver gang leste de brevet mitt. Hver gang så de meg dypt inn i øynene. De undersøkte meg, tok imot meg, og forsikra meg om at de ville gjøre alt i deres makt for at dette skulle bli en god fødsel og for at barnet skulle ha det bra.

De tok imot min livserfaring med respekt, med åpenhet, med ydmykhet og det var med på å gi meg en god fødselsopplevelse. Jeg kan nå se på min lille sønn og nyte blikkene hans, smilene, stemmen, latteren hans, og bare være her og nå. Jeg trenger ikke tenke på en fødsel som ikke ble slik jeg skulle ønske. Jeg trenger ikke kjenne på en klo i brystet av motløshet. 

Da jeg skulle reise ifra barselhotellet denne gangen så jordmora på meg med et alvorlig ansikt og sa: "Dette brevet skal du ta vare på. Du skal ta vare på det og vite at det var du som gjorde dette. Det var du som gjorde det slik at vi kunne hjelpe deg på best mulig måte". Så selv om det er vanskelig å være ærlig, åpen og liten, så kan det lønne seg. Er du redd for å føde, har du erfaringer du er redd for at kan blande seg inn i fødselsopplevelsen og forsure den, så si i fra. Da blir det enklere for jordmødrene å vite hvordan de skal hjelpe deg og hvordan de skal møte deg. Lykke til! 



fredag 19. juli 2013

Stoffskiftekrøllings.

Jeg er så forkjøla. Så grenseløst forkjøla. Hoster og snørrer og har vondt i hodet og i bihulene og i halsen og det er ikke måte på hvor forkjøla jeg er. Huff, det er så slitsomt. Jeg stvarer rundt her hjemme, mellom tre barn, leker og rot og prøver å holde orden, på meg selv, på hjemme vårt, på barna. Men så er jeg altså så forkjøla. At jeg må bare sitte på sofaen. Jeg må bare hvile meg. Jeg må bare ta det med ro. Jeg orker ikke så mye. Men hvis jentene ser på meg med intense blikk og sier at de aboslutt vil ut altså, og at de ikke vil gå ut uten meg, så kan jeg ta en paracet og så kan jeg bli med ut, selv om det er litt slitsomt. Jeg klarer fint å finne fram klær til oss alle fire, selv om jeg blir litt hektisk og varm i trøya så kommer vi oss ut, og vi kan leke sammen, vi kan le sammen. Jeg kan bare ta en paracet, og så blir det bedre.

For et par uker siden var jeg også syk. Ikke forkjølasyk. Men stoffskiftesyk. Da hjelper ingen paracet. Denne gangen var stoffskiftet mitt for høyt. Denne gangen ble jeg liggende våken, selv om jeg absolutt burde ha sovet. Ikke for alt i verden klarte jeg å sove. Ikke for alt i verden klarte jeg å hvile meg. Likevel var jeg sliten, så utrolig sliten. Det meste virka uoverkommelig. Jeg fikk oss da ut av døra, men det krevde alt jeg hadde av tankekraft å klare å få med meg alt vi trengte, for å få det til. Selvironi var som blåst bort. Alt opplevdes som kritikk, kritikk av meg, fordi jeg følte bare at jeg ikke klarte. Tankene mine ble mørkere og mørkere. Vondere og vondere. Gjorde meg liten, gjorde meg motløs, gjorde meg til hva jeg følte som en dårlig mamma. Jeg følte at jeg ikke strakk til, at jeg aldri ville stekke til, at jeg ikke sa de riktige tingene til barna mine, at jeg ikke lagde den riktige stemningen for dem, at jeg ikke tok vare på dem slik jeg burde. Jeg kjenner det, når jeg blir depressiv blir de sinte, urolige, kranglete. Jeg tror det er min feil. Jeg tror de hadde hatt det bedre med en annen mor. Jeg ser på den lille hvite esken jeg har, den med Levaxin, den med medisinen som holder meg i vater, når doseringen er riktig, og ønsker bare at doseringen kan være riktig. Jeg får en tekstmelding fra legen min, ofte sent på kvelden, om at dosen må endres, om at hun håper at jeg har fine dager. 

Etter et par uker kjenner jeg det. Tåken letner, den tåken som har ligget rundt hodet mitt, som har tetna til tankene mine, tetna til utsikten min. Nå ser jeg omgivelsene mine klarere. Nå ser jeg meg selv klarere. Nå kan jeg le av egne feil. Nå kan jeg danse. Nå kan jeg nyte smilene til barna og overse de sure kommentarene som også hører med i livet. 

Pokker ta disse svingningene. Jeg skulle ønske jeg kunne vært de foruten. Men takk og pris for at legen min fant ut hva om var feil med meg den gangen jeg møtte nedbrutt opp på legekontoret og var så syk, så syk. Takk og pris for at jeg får medisin som hjelper meg, og at for jeg kan bli fulgt opp, og for at jeg kan forstå at de vonde tankene mine stort sett er på grunn av stoffskiftet mitt, og at de vil gi seg når dosen bare blir justert noe. Takk og pris. Og nå, når forkjølelsen river i meg kan jeg jo bare ta en paracet, og om kort tid vil jeg føle meg litt bedre. Så enkelt. 


torsdag 18. juli 2013

Life could be dream, sweetheart.

I dag har det regna. Midt i juli liksom, og på badet ligger fora regnvotter til tørk og de gråe skyene ligger tungt over oss. Det regner. Og det er så kaldt. Men inne har vi kosa oss. Inne har det vært varmt, rolig, avslappende. Inne har vi dansa, smilt, sittet på gulvet og fargelagt tegninger, hørt på musikken som har omringa oss og smilt rolig ut i lufta. I dag har vi ikke krangla. I dag har vi vært milde mot hverandre. For i dag ville vi høre på musikk, og da så Ella på meg, smilte lurt og sa: "Sett på soul, Mamma".

For i dag har vi hørt på soul. I timesvis. Jeg er ingen stor soulkjenner. Jeg kan ikke mye om soul eller om de største artistene, men jeg kan litt, og det viktigste jeg kan er at jeg elsker soul. Jeg elsker soul. Jeg elsker stemningen som brer seg i leiligheten når de dype stemmene synger og når melodiene får oss til å danse, riste på rompa, til å le, til å være glade. Selv når det er melankolske sanger. De er likevel så fine, så gode. Vi elsker soul. 

Midt i et måltid må minstejenta mi bare ut på gulvet og danse. "Sånn, mamma, sånn", sier hun og viser meg hvordan hun svinger på den lille kroppen sin. Soul gjør oss energiske, trygge og sterke også. Selv om jentene mine ikke ennå forstår tekstene så tror jeg de kjenner styrken fra de kvinnelige rollemodellene, og de mannlige for den saks skyld. Jeg tror de kjenner likeverdet som ligger der, budskapet om å ha respekt for hverandre, og for seg selv. Det smyger seg inn i oss, kiler oss i magen, gjør oss sterke.

De spør om hva tekstene betyr, jeg forklarer så godt jeg kan. Så kommer vi til sangen om Otis Redding, "A Tribute to a King". Vi får tårer i øynene. Vi finner bilder av han på internett og leser om han på wikipedia. Og da får vi vondt i magen. Så tragisk. Så ufattelig tragisk. Men takk og pris for at han levde et innholdsrikt liv selv om det ble så alt for kort. Takk og pris for at han rakk å gjøre alt det han rakk på sine alt for få år. Musikken hans varmer oss ennå. Den rekker helt hit. Helt fra USA, helt fra 60-tallet. Den rekker helt til et borettslag i Norge. Den når oss langt inn i hjerterota. Den gjør dagen vår god, den gjør smilene våre lette, den gjør kroppene våre smidige. Jeg ser rett og slett for meg at verden ville vært et bedre sted hvis flere bare hørte på, dansa til og kosa seg mer med soul.

Vi elsker soul!