"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

torsdag 18. juli 2013

Life could be dream, sweetheart.

I dag har det regna. Midt i juli liksom, og på badet ligger fora regnvotter til tørk og de gråe skyene ligger tungt over oss. Det regner. Og det er så kaldt. Men inne har vi kosa oss. Inne har det vært varmt, rolig, avslappende. Inne har vi dansa, smilt, sittet på gulvet og fargelagt tegninger, hørt på musikken som har omringa oss og smilt rolig ut i lufta. I dag har vi ikke krangla. I dag har vi vært milde mot hverandre. For i dag ville vi høre på musikk, og da så Ella på meg, smilte lurt og sa: "Sett på soul, Mamma".

For i dag har vi hørt på soul. I timesvis. Jeg er ingen stor soulkjenner. Jeg kan ikke mye om soul eller om de største artistene, men jeg kan litt, og det viktigste jeg kan er at jeg elsker soul. Jeg elsker soul. Jeg elsker stemningen som brer seg i leiligheten når de dype stemmene synger og når melodiene får oss til å danse, riste på rompa, til å le, til å være glade. Selv når det er melankolske sanger. De er likevel så fine, så gode. Vi elsker soul. 

Midt i et måltid må minstejenta mi bare ut på gulvet og danse. "Sånn, mamma, sånn", sier hun og viser meg hvordan hun svinger på den lille kroppen sin. Soul gjør oss energiske, trygge og sterke også. Selv om jentene mine ikke ennå forstår tekstene så tror jeg de kjenner styrken fra de kvinnelige rollemodellene, og de mannlige for den saks skyld. Jeg tror de kjenner likeverdet som ligger der, budskapet om å ha respekt for hverandre, og for seg selv. Det smyger seg inn i oss, kiler oss i magen, gjør oss sterke.

De spør om hva tekstene betyr, jeg forklarer så godt jeg kan. Så kommer vi til sangen om Otis Redding, "A Tribute to a King". Vi får tårer i øynene. Vi finner bilder av han på internett og leser om han på wikipedia. Og da får vi vondt i magen. Så tragisk. Så ufattelig tragisk. Men takk og pris for at han levde et innholdsrikt liv selv om det ble så alt for kort. Takk og pris for at han rakk å gjøre alt det han rakk på sine alt for få år. Musikken hans varmer oss ennå. Den rekker helt hit. Helt fra USA, helt fra 60-tallet. Den rekker helt til et borettslag i Norge. Den når oss langt inn i hjerterota. Den gjør dagen vår god, den gjør smilene våre lette, den gjør kroppene våre smidige. Jeg ser rett og slett for meg at verden ville vært et bedre sted hvis flere bare hørte på, dansa til og kosa seg mer med soul.

Vi elsker soul!



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar