Stoffskiftekrøllings.

Jeg er så forkjøla. Så grenseløst forkjøla. Hoster og snørrer og har vondt i hodet og i bihulene og i halsen og det er ikke måte på hvor forkjøla jeg er. Huff, det er så slitsomt. Jeg stvarer rundt her hjemme, mellom tre barn, leker og rot og prøver å holde orden, på meg selv, på hjemme vårt, på barna. Men så er jeg altså så forkjøla. At jeg må bare sitte på sofaen. Jeg må bare hvile meg. Jeg må bare ta det med ro. Jeg orker ikke så mye. Men hvis jentene ser på meg med intense blikk og sier at de aboslutt vil ut altså, og at de ikke vil gå ut uten meg, så kan jeg ta en paracet og så kan jeg bli med ut, selv om det er litt slitsomt. Jeg klarer fint å finne fram klær til oss alle fire, selv om jeg blir litt hektisk og varm i trøya så kommer vi oss ut, og vi kan leke sammen, vi kan le sammen. Jeg kan bare ta en paracet, og så blir det bedre.

For et par uker siden var jeg også syk. Ikke forkjølasyk. Men stoffskiftesyk. Da hjelper ingen paracet. Denne gangen var stoffskiftet mitt for høyt. Denne gangen ble jeg liggende våken, selv om jeg absolutt burde ha sovet. Ikke for alt i verden klarte jeg å sove. Ikke for alt i verden klarte jeg å hvile meg. Likevel var jeg sliten, så utrolig sliten. Det meste virka uoverkommelig. Jeg fikk oss da ut av døra, men det krevde alt jeg hadde av tankekraft å klare å få med meg alt vi trengte, for å få det til. Selvironi var som blåst bort. Alt opplevdes som kritikk, kritikk av meg, fordi jeg følte bare at jeg ikke klarte. Tankene mine ble mørkere og mørkere. Vondere og vondere. Gjorde meg liten, gjorde meg motløs, gjorde meg til hva jeg følte som en dårlig mamma. Jeg følte at jeg ikke strakk til, at jeg aldri ville stekke til, at jeg ikke sa de riktige tingene til barna mine, at jeg ikke lagde den riktige stemningen for dem, at jeg ikke tok vare på dem slik jeg burde. Jeg kjenner det, når jeg blir depressiv blir de sinte, urolige, kranglete. Jeg tror det er min feil. Jeg tror de hadde hatt det bedre med en annen mor. Jeg ser på den lille hvite esken jeg har, den med Levaxin, den med medisinen som holder meg i vater, når doseringen er riktig, og ønsker bare at doseringen kan være riktig. Jeg får en tekstmelding fra legen min, ofte sent på kvelden, om at dosen må endres, om at hun håper at jeg har fine dager. 

Etter et par uker kjenner jeg det. Tåken letner, den tåken som har ligget rundt hodet mitt, som har tetna til tankene mine, tetna til utsikten min. Nå ser jeg omgivelsene mine klarere. Nå ser jeg meg selv klarere. Nå kan jeg le av egne feil. Nå kan jeg danse. Nå kan jeg nyte smilene til barna og overse de sure kommentarene som også hører med i livet. 

Pokker ta disse svingningene. Jeg skulle ønske jeg kunne vært de foruten. Men takk og pris for at legen min fant ut hva om var feil med meg den gangen jeg møtte nedbrutt opp på legekontoret og var så syk, så syk. Takk og pris for at jeg får medisin som hjelper meg, og at for jeg kan bli fulgt opp, og for at jeg kan forstå at de vonde tankene mine stort sett er på grunn av stoffskiftet mitt, og at de vil gi seg når dosen bare blir justert noe. Takk og pris. Og nå, når forkjølelsen river i meg kan jeg jo bare ta en paracet, og om kort tid vil jeg føle meg litt bedre. Så enkelt.