"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 27. februar 2012

Bevisste forbrukere!

Jeg ønsker meg en verden som er trygg å leve i. Mennesker som er gode å leve sammen med, som tar vare på hverandre, som vi andre ikke trenger å være redde for. Jeg ønsker å ha tro på at det gode i mine medmennesker, med all grunn. 

Mange ganger kan man si at det er penga som rår, at vi allminnelige har lite makt. Men vi kan være med på å bestemme vi også. Vi kan tenke igjennom hva vi bruker pengene våre på, og se om vi faktisk bruker dem slik vi vil. Jeg gjør helt sikkert feil her, jeg støtter sikkert produkter jeg ikke egentlig ville ha støttet, hvis jeg bare hadde visst mer. Nå vet jeg litt mer og kommer derfor til å utelukke enkelte produkter fra min handlevogn. Og hvis mange andre gjør det samme, går vi i riktig retning! 

Hva er vel vitsen med medmennesker hvis vi ikke er gode med hverandre? Og hva skal vi med en felles verden, hvis vi ikke tar vare på den?

http://www.regnskog.no/bevisst-forbruker/underskriftskampanje 

fredag 24. februar 2012

If not for you....lalala

Jeg ligger på sofaen, sammenkrøpet under et pledd. Bob Dylans stemme fyller rommet med ro. Mini sover, febervarm og sliten, i senga si, mens storesøstra leker på rommet sitt. De siste nettene har bydd på lite sammenhengende søvn. Øynene mine glir igjen. Jeg skulle vaska, rydda, ordna, fiksa, men øynene glir bare igjen.

Siden er vi ute og går på isen. Vi sklir av sted og finner vårtegn langs veien. Lufta er frisk og løftet om lys og varme er ikke mulig å overse.

Vel hjemme fra butikken skal vi lage vaffler. Nå har vi jo alt vi trenger. Men mini er trøtt, og strekker armene sine imot meg. Vi danser til Dylans vakre stemme, hans rolige melodi. Hun peker på stolen, og vi setter oss ned. Hun gnir seg inntil meg, og jeg kysser henne lett på nesa. Hun smiler imot meg. Jeg prøver å holde øyene igjen, for å hjelpe henne til å finne ro og søvn. Men jeg bare må se på henne, bare må nyte synet av denne lille kroppen som nå ligger så tett inntil meg. Jeg skulle ha gjort så mye, på andre måter. Det er så mye jeg ikke rekker når jeg sitter slik. Vasking, baking, trening, lista er så lang. Men akkurat nå får alt annet bare være. Tenk at de er her! Tenk at de lever! Disse to som jeg får dele så mange timer og dager sammen med, dele glede, frustrasjon, savn, håp, drømmer. 

Ella sitter ved kjøkkenbordet og fargelegger en prins og en prinsesse. Av og til snur hun seg for å vise meg hvordan tegningene blir. Una blir stadig roligere i fanget mitt, og øynene smale. Jeg legger kinnet mitt mot den febervarme panna hennes. Og så sover hun. I mine armer. Ved mitt hjerte.

Utenfor er verden ofte skummel synes jeg. Så mange mennesker vil andre så vondt. Uforutsette ting skjer hele tiden. Av og til er det befriende å være ute i den store verden, og se alt det gode den også har å by på. For å prøve å se at ikke alt er vondt, vanskelig og skummelt.

Og her inne varmer sola meg i nakken. Lys og glede brer seg utover gulvet. Jeg hører den vakre stemmen din fortelle om fargevalg. Jeg kjenner den rolige pusten i den lille kroppen din, så tett inntil meg. Og i dag er det bare vanlige bekymringer som finner veien til meg. Ikke de overdøvende, de som tar så alt for stor plass. I dag er bare en vanlig dag, en hverdag, som vi deler sammen, slik vi vil.


If Not For You

If not for you
Babe, I couldn’t find the door
Couldn’t even see the floor
I’d be sad and blue
If not for you


If not for you
Babe, I’d lay awake all night
Wait for the mornin’ light
To shine in through
But it would not be new
If not for you


If not for you
My sky would fall
Rain would gather too
Without your love I’d be nowhere at all
I’d be lost if not for you
And you know it’s true


If not for you
My sky would fall
Rain would gather too
Without your love I’d be nowhere at all
Oh! what would I do
If not for you


If not for you
Winter would have no spring
Couldn’t hear the robin sing
I just wouldn’t have a clue
Anyway it wouldn’t ring true
If not for you


(Copyright © 1970 by Big Sky Music; renewed 1998 by Big Sky Music)







 

tirsdag 21. februar 2012

Deilig gulrotsuppebrød!

Da jeg var liten likte jeg nesten ingenting, slik matmessig. Nå er jeg mor til ei datter som er meg lik. Stadig er det ting som hun har likt, som hun ikke lenger liker. Antall måltider som vi alle kan kose oss med er nå kjedelig lite. Og det er nå så, men hva med vitaminer og mineraler tenker jeg, hvordan skal hun bli stor og sterk når hun spiser så lite variert?

Så for noen dager siden lagde jeg gulrotsuppe til oss, en suppe jeg vet hun har likt før. I alle fall hvis jeg tilsetter mye makaroni og kaller det makaroni med saus. Men ikke nå lenger. Man kan trygt si at det ble middagsrester. Men så tenkte jeg at jeg kan ikke gi meg så lett. Hun må jo få i seg gulrot, på et eller annet vis. Jeg har nemlig fått for meg at gulrot og havregryn er nødvendig. Får man i seg det så går det sikkert greit. Jeg tenker også at det er svært lite man ikke kan blande inn i en gjærdeig. Så da var jo saken grei.

Oppskrift på gulrotsuppebrød

Først må man altså lage gulrotsuppe, jeg bruker denne: 
http://www.dinmat.no/Finn-oppskrifter/Oppskrifter/Supper/Gr%C3%B8nnsak/Appelsin-og-gulrotsuppe - jeg bytter bare ut hønsebuljong med grønnsaksbuljong.

Rester av gulrotsuppe blandes sammen med litt melk og varmes til ca 40 grader.
Mel, havregryn, tørrgjær og salt blandes sammen og væsken tilsettes. 
Mengde av ingredienser avhenger av hvor mye suppe man bruker.
Elt til det blir en saftig deig.
Heves i ca en time før det bakes ut til så mange brød som ønskelig.
Stekes ca en time på ca 175 grader. 

Quite enkelt, og veldig godt. I kveld skulle jenta mi ha kveldsmat, og en brødskive gikk ned på høykant. Da jeg spurte om hun ville ha en til svarte hun med et smil; "Ja, og hvis det er igjen slikt brød som du har laga, så vil jeg gjerne ha det". Så, stor og sterk skal bli!


mandag 20. februar 2012

Engler til å tro på :)


Sandengel på Tenerife, januar 2011.


Isengel på Sollia, januar 2012





Snøengel på Sollia, februar 2012.


Nybada lekeogdanseengler, Sollia, februar 2012.

mandag 13. februar 2012

Sitta!

"Sitta, sitta", sa hun, og stabba av sted. Hun fant seg en bok kanskje, eller en bamse å snakke med, og så satt hun seg rett ned. Og der ble hun gjerne sittende. Det var et av hennes aller første ord; "sitta". Og det var nok fordi vi bodde på St Vincent. Der er det nemlig den mest ettertraktede aktiviteten. Aller helst bør man ikke ha noen konkrete planer i all overskuelig framtid heller. Da blir det jo stress.

Det var en av de tingene det var vanskeligst å tilvenne seg når vi hadde flytta tilbake til Norge, det at det ikke sitter folk rundt omkring her. Det sitter ingen mennesker på gjerder, på trappa si, i veikanten, uten å tilsynelatende ha noe å gjøre. Uten å tilsynelatende ha ønske om å gjøre noe, ikke snakke med de som er rundt en en gang. Bare være der, i livet, pustende, tilstede, helt stille. De hilser på alle som går forbi, annerkjennende, ”good morning”, ”good afternoon”. Eller de sitter på bussen, mens høy musikk durer rundt dem, og de kan sitte helt stille, og bare være med i bevegelsene til van’en og nyte synet av den vakre naturen som vi suster forbi. Jeg så ingen som snakka i telefonen, eller hadde musikk på øret, eller leste avisa på vincentianske busser.  Jeg så ingen som så travle ut.

Da vi var på juleferie i Norge satt vi i et tog på Oslo S. Jeg så rundt meg og det var gustenbleke mennesker kledd i svart, grått eller mørkeblåe klær så langt jeg kunne se, som stirra fraværende i bakken eller rett forran seg, som hasta av sted som om de absolutt skulle vært et annet sted, i grunn for fem minutter siden, minst. På perrongen hvilte blikket mitt på en stor reklameplakat. Med store bokstaver stod teksten; "Pass deg for dautida", og under bokstavene så jeg en benk der en mann satt, med PC'en sin, og ved siden av han satt et gjenferd. Den skumle Dautida. For man kan vel ikke bare sitte der uten å ville gjøre noe, uten å jobbe, produsere, forbedre seg, lære, bli bedre eller annerledes på et eller annet vis. Ikke i Norge. Jeg lukket øynene og kjente lengselen etter St Vincent rive i hele kroppen.

Jeg tenker fremdeles av og til at det er så tomt i Norge. Hvor er alle menneskene henn? De sitter ikke ute i verden og bare er, det er i hvertfall sikkert. Lillesøstra vår har for alvor begynt å lære seg ord nå, men ”sitta” er ikke et av dem. Derimot er ”kakao” med i det ennå begrensede ordforrådet. Det er jo koselig det også, på sitt vis.