"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 13. februar 2012

Sitta!

"Sitta, sitta", sa hun, og stabba av sted. Hun fant seg en bok kanskje, eller en bamse å snakke med, og så satt hun seg rett ned. Og der ble hun gjerne sittende. Det var et av hennes aller første ord; "sitta". Og det var nok fordi vi bodde på St Vincent. Der er det nemlig den mest ettertraktede aktiviteten. Aller helst bør man ikke ha noen konkrete planer i all overskuelig framtid heller. Da blir det jo stress.

Det var en av de tingene det var vanskeligst å tilvenne seg når vi hadde flytta tilbake til Norge, det at det ikke sitter folk rundt omkring her. Det sitter ingen mennesker på gjerder, på trappa si, i veikanten, uten å tilsynelatende ha noe å gjøre. Uten å tilsynelatende ha ønske om å gjøre noe, ikke snakke med de som er rundt en en gang. Bare være der, i livet, pustende, tilstede, helt stille. De hilser på alle som går forbi, annerkjennende, ”good morning”, ”good afternoon”. Eller de sitter på bussen, mens høy musikk durer rundt dem, og de kan sitte helt stille, og bare være med i bevegelsene til van’en og nyte synet av den vakre naturen som vi suster forbi. Jeg så ingen som snakka i telefonen, eller hadde musikk på øret, eller leste avisa på vincentianske busser.  Jeg så ingen som så travle ut.

Da vi var på juleferie i Norge satt vi i et tog på Oslo S. Jeg så rundt meg og det var gustenbleke mennesker kledd i svart, grått eller mørkeblåe klær så langt jeg kunne se, som stirra fraværende i bakken eller rett forran seg, som hasta av sted som om de absolutt skulle vært et annet sted, i grunn for fem minutter siden, minst. På perrongen hvilte blikket mitt på en stor reklameplakat. Med store bokstaver stod teksten; "Pass deg for dautida", og under bokstavene så jeg en benk der en mann satt, med PC'en sin, og ved siden av han satt et gjenferd. Den skumle Dautida. For man kan vel ikke bare sitte der uten å ville gjøre noe, uten å jobbe, produsere, forbedre seg, lære, bli bedre eller annerledes på et eller annet vis. Ikke i Norge. Jeg lukket øynene og kjente lengselen etter St Vincent rive i hele kroppen.

Jeg tenker fremdeles av og til at det er så tomt i Norge. Hvor er alle menneskene henn? De sitter ikke ute i verden og bare er, det er i hvertfall sikkert. Lillesøstra vår har for alvor begynt å lære seg ord nå, men ”sitta” er ikke et av dem. Derimot er ”kakao” med i det ennå begrensede ordforrådet. Det er jo koselig det også, på sitt vis.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar