"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 30. mai 2011

Kjære navnebarnet mitt,

Da jeg var barn trodde jeg at når man ble omtrent 12 år gammel var man voksen. Da visste man alt, kunne alt og var sikker. Jeg tenkte også at voksne har liv som er i orden, og stabile. Voksne har den jobben de har, den kjæresten de har, det huset de har, bestandig, tenkte jeg da. Da jeg ble 12 forstod jeg at det ikke stemte. Ettersom jeg ble eldre forsto jeg at det ikke stemte da heller. Det kommer ingen tid når man forstår alt, kan alt eller er helt sikker - eller når livet bare går sin vante gang, uten forandringer. Selv voksne opplever endring i sine liv. Dager som føles gode, dager som bare er vonde. Dager hvor man flytter inn, dager hvor man flytter om. Dager hvor man gjør ting man kan, nærmest mekanisk, og dager hvor man må lære mye nytt. Nye erfaringer og kunnskaper står i kø for å bli oppdaga, for å bli en del av den personen man hele tiden er. Man er aldri den samme. Det man kan om verden, og seg selv, endres hver dag - og dermed endres vi også. Selv vi voksne.

I dag vet jeg for eksempel hvordan navnefesten din var. Den var god. Den var en stemningsfull sermoni, to bunadskledde søstre, nære slektninger, latter, god mat, en rørende og minneverdig dag. Og på kvelden sitter jeg på rommet ditt og holder rundt deg. Du er trøtt, men finner ikke helt roen. Jeg synger lavt for deg, og kjenner den lille kroppen din tett inntil meg. Vi gir hverandre varme. Og jeg tenker at for bare noen måneder siden var dette et helt annet rom. Det ble brukt helt anderledes enn i dag. Gjester sov her. Bøker stod her og tilbød sin kunnskap. Nå er det ditt rom. Nå skal det være et sted hvor du kan leke, lære, trekke deg tilbake når du bare vil være du. Nå er det et rom som tar del i en stor omveltning i livet mitt. Jeg har fått ei datter, ei lita jente som jeg elsker, som jeg holder tett inntil meg, og som jeg håper har lyst til å dele sine tanker, håp og ideer med meg. Jeg håper jeg får lov til å være med på dine omveltninger, og minneverdige dager. Nå vet jeg at selv om livet kan se stillestående ut fra utsiden kan det være mye innhold på innsiden. Du ser på meg med tindrende blå øyne og minner meg på det, hver dag. Jeg holder deg tett inntil meg og håper at de vil fortsette med det, til evig til.

Kjære lille barnet mitt, måtte livet ditt ble fylt med så mye godhet og så lite smerte som mulig. Måtte de aller fleste av dine tårer være gledestårer. Og måtte du alltid vite at du har et plass på mitt fang.

Lykke til i livet, vennen min. Verden er heldig som har deg.

onsdag 25. mai 2011

Ut i det fri.

Til vanlig tenker jeg at jeg bor så perfekt - midt imellom by og skog. Jeg kan bare smette på meg joggeskoene og gå ut på tur i skogen - uten å røre ved asfalt. Men jeg kan også ta på meg et par litt finere sko, og ta bussen til byen. Og jeg gjør nok det siste mest. Selv om jeg egentlig vet at jeg trives like godt begge steder. Eller kanskje faktisk best der ute. Ute i skogen, eller ved sjøen, eller på fjellet. Der jeg kan merke hvor mye lyd jeg er vant til å ha rundt meg hele tiden, egentlig. Hvor mange inntrykk, hvor mye påvirkning jeg får fra samfunnet rundt meg, hele tiden. Mennesker å forholde seg til, krav å leve opp til, forventninger å innfri, informasjon å fordøye. Selv om jeg prøver så godt jeg kan å være frigjort og selvstendig lever jeg jo likevel i et stadig samspill med samfunnet rundt meg.

Men der ute er det så stille. Bare fugler synger, eller bølger slår, eller bekker renner stille ned fjellsiden. Og tanker slår meg - hvor fjernt jeg egentlig lever fra naturen. Selv om jeg synes jeg omgir meg med natur hele tiden, og er flink til å bruke den. Selv om jeg går turer langs blomsterdekte skråninger, kjenner lukten av bjørketrær som akkurat har blitt grønne, selv om jeg og barna finner lekeplasser godt gjemt blant store trær, akebakker og stier man kan løpe fort på - så er det ofte likevel i byen. Den naturen som er helt fri for asfalt, reklameskilt, elektrisk lys, menneskeskapte lekeplasser har blitt så ukjent for meg. Jeg kjenner ikke naturen slik jeg burde gjøre, tenker jeg. Jeg vet ikke så mye om planter, jordsmonn og dyr som jeg burde. Hverdagsliv, teknologi og komfor kommer i veien.

Når jeg endelig er der ute merker jeg hvor stille det er. En ro - helt anderledes enn den jeg er vant til å kjenne på - innhenter meg. Og jeg tenker bestandig det samme; her må jeg være oftere.



lørdag 14. mai 2011

Bringebærkake.

Her en dag hadde jeg besøk av gode venner. Vi spiste formiddagsmat sammen og snakka om løst og fast. Ikke spesielt overraskende kom temaet kake opp, så da lagde vi like så greit denne:

Bringebærkake

200 g smør
3 dl sukker
4 egg
1 dl melk
4 1/2 dl hvetemel
1 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker
2 dl bringebær (eller andre bær hvis man ønsker det da)

Pisk smør og sukker lyst og luftig. Rør inn ett og ett egg. Tilsett melken vekselsvis med mel iblandet bakepulver og vaniljesukker. Fordel røren i en bakepapirkledd, liten langpanne. Rør forsiktig inn bærene. Stek kaken ved 175 °C i 30-35 minutter. Dryss f eks melis over kaken når den er avkjølt, eller dryss over revet sjokolade mens den ennå er varm. Kaken er fin å fryse.

Kaken er enkel å lage, saftig og smaker selvfølgelig best sammen med gode venner :)

England.


Det finst et hus i England, som også er litt mitt. Hvor jeg kan komme og gå som jeg vil. Hvor jeg føler meg hjemme. Damen som bor der er så snill og så god, og får meg også til å føle meg snill og god. Her kan jeg snakke om alt, være helt meg selv, og vite at det er ønsket.

I dette huset sover jentene mine godt. Kanskje fordi de kjenner at her er vi velkomne. Kanskje fordi reisen var litt lang, og fordi det er mye nytt å bli kjent med i et annet land. Når de våkner er de glade og uthvilte. De vil snakke, kose, herje og leke. Eldstejenta mi synes det er litt kjedelig at ingen snakker norsk her, og at hun ikke kan engelsk. Men etterhvert finner hun ut at det går an å ha samtaler sammen, selv om man har hvert sitt språk, og at ulike språk ikke trenger å være hinder for lek likevel.

Om morgenen lukter huset av varm havregrøt, litt svidde toast og melkehvit te. I hagen finner jenta mi blomster som må reddes inn fra kald vind og regndråper. I løpet av dagen er vi sammen, og prøver å gjøre ting som alle synes kan være gøy. Vi besøker lekeplasser, spiser på pub, vandrer rundt i dyreparker, tegner, tar toget til en kystby som vekker minner, og drikker smoothies. Denne gangen var vi der i 7 dager. I løpet av de siste 13 årene har jeg vært i dette huset flere ganger enn jeg husker. Det er alltid like vondt å reise derifra. Mest fordi det er så langt unna. Kunne jeg bare ha gått dit ellers i hverdagen også.

Hus rommer livet til familier. Dager leves her. Sorger og gleder oppleves, og deles. Dette huset er inget unntak.

Denne gangen mangler det en mann. En viktig mann, som for meg har bodd der bestandig. Han lever i minnene våre nå. I samtalene vi deler. I tårene som til tider finner veien ned kinnene våre. Han fikk aldri se mine barn, og jeg kjenner at jeg bestandig kommer til å få vondt i magen når jeg tenker på det. Slik er livet. Av og til kommer man for seint.

Om kveldene samles vi i spisestua og får servert typisk engelsk mat som shepards pie, stew with dumplings og streak and kidney pie. Stemningen rundt bordet er lett og koselig, uannsett hvor lite interesse enkelte av oss viser for slik utenlandsk mat. Etterpå sitter vi forran TV’en, med lyden på så lavt at vi kun hører våre egne stemmer.

Når det er tid for å sove viser 3-åringen min at hun vet hvordan hun skrur på lyset ved å dra i snora, og hun undrer seg stadig over det faktum at britene ikke bestandig har skrudd på varmtvannet sitt. Det er mye rart å lære om i et annet land.

Og når hun går ned trappa og er på vei til bilen som skal ta oss til flyplassen igjen, ser hun på meg; ”Mamma, kan vi dra til England en annen dag også? I morgen kanskje?”. Men når hun sitter på flyet og virkelig er på vei hjem, så hopper hun i setet og synger; ”pappa, pappa, pappa”. Vi gleder oss veldig til å se han, alle tre.

Det finnes et hus i England som er litt mitt. Jeg kommer og går som jeg vil her. Menneskene jeg møter her får meg til å føle meg god, og hjemme.