"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

lørdag 14. mai 2011

England.


Det finst et hus i England, som også er litt mitt. Hvor jeg kan komme og gå som jeg vil. Hvor jeg føler meg hjemme. Damen som bor der er så snill og så god, og får meg også til å føle meg snill og god. Her kan jeg snakke om alt, være helt meg selv, og vite at det er ønsket.

I dette huset sover jentene mine godt. Kanskje fordi de kjenner at her er vi velkomne. Kanskje fordi reisen var litt lang, og fordi det er mye nytt å bli kjent med i et annet land. Når de våkner er de glade og uthvilte. De vil snakke, kose, herje og leke. Eldstejenta mi synes det er litt kjedelig at ingen snakker norsk her, og at hun ikke kan engelsk. Men etterhvert finner hun ut at det går an å ha samtaler sammen, selv om man har hvert sitt språk, og at ulike språk ikke trenger å være hinder for lek likevel.

Om morgenen lukter huset av varm havregrøt, litt svidde toast og melkehvit te. I hagen finner jenta mi blomster som må reddes inn fra kald vind og regndråper. I løpet av dagen er vi sammen, og prøver å gjøre ting som alle synes kan være gøy. Vi besøker lekeplasser, spiser på pub, vandrer rundt i dyreparker, tegner, tar toget til en kystby som vekker minner, og drikker smoothies. Denne gangen var vi der i 7 dager. I løpet av de siste 13 årene har jeg vært i dette huset flere ganger enn jeg husker. Det er alltid like vondt å reise derifra. Mest fordi det er så langt unna. Kunne jeg bare ha gått dit ellers i hverdagen også.

Hus rommer livet til familier. Dager leves her. Sorger og gleder oppleves, og deles. Dette huset er inget unntak.

Denne gangen mangler det en mann. En viktig mann, som for meg har bodd der bestandig. Han lever i minnene våre nå. I samtalene vi deler. I tårene som til tider finner veien ned kinnene våre. Han fikk aldri se mine barn, og jeg kjenner at jeg bestandig kommer til å få vondt i magen når jeg tenker på det. Slik er livet. Av og til kommer man for seint.

Om kveldene samles vi i spisestua og får servert typisk engelsk mat som shepards pie, stew with dumplings og streak and kidney pie. Stemningen rundt bordet er lett og koselig, uannsett hvor lite interesse enkelte av oss viser for slik utenlandsk mat. Etterpå sitter vi forran TV’en, med lyden på så lavt at vi kun hører våre egne stemmer.

Når det er tid for å sove viser 3-åringen min at hun vet hvordan hun skrur på lyset ved å dra i snora, og hun undrer seg stadig over det faktum at britene ikke bestandig har skrudd på varmtvannet sitt. Det er mye rart å lære om i et annet land.

Og når hun går ned trappa og er på vei til bilen som skal ta oss til flyplassen igjen, ser hun på meg; ”Mamma, kan vi dra til England en annen dag også? I morgen kanskje?”. Men når hun sitter på flyet og virkelig er på vei hjem, så hopper hun i setet og synger; ”pappa, pappa, pappa”. Vi gleder oss veldig til å se han, alle tre.

Det finnes et hus i England som er litt mitt. Jeg kommer og går som jeg vil her. Menneskene jeg møter her får meg til å føle meg god, og hjemme. 





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar