Ut i det fri.

Til vanlig tenker jeg at jeg bor så perfekt - midt imellom by og skog. Jeg kan bare smette på meg joggeskoene og gå ut på tur i skogen - uten å røre ved asfalt. Men jeg kan også ta på meg et par litt finere sko, og ta bussen til byen. Og jeg gjør nok det siste mest. Selv om jeg egentlig vet at jeg trives like godt begge steder. Eller kanskje faktisk best der ute. Ute i skogen, eller ved sjøen, eller på fjellet. Der jeg kan merke hvor mye lyd jeg er vant til å ha rundt meg hele tiden, egentlig. Hvor mange inntrykk, hvor mye påvirkning jeg får fra samfunnet rundt meg, hele tiden. Mennesker å forholde seg til, krav å leve opp til, forventninger å innfri, informasjon å fordøye. Selv om jeg prøver så godt jeg kan å være frigjort og selvstendig lever jeg jo likevel i et stadig samspill med samfunnet rundt meg.

Men der ute er det så stille. Bare fugler synger, eller bølger slår, eller bekker renner stille ned fjellsiden. Og tanker slår meg - hvor fjernt jeg egentlig lever fra naturen. Selv om jeg synes jeg omgir meg med natur hele tiden, og er flink til å bruke den. Selv om jeg går turer langs blomsterdekte skråninger, kjenner lukten av bjørketrær som akkurat har blitt grønne, selv om jeg og barna finner lekeplasser godt gjemt blant store trær, akebakker og stier man kan løpe fort på - så er det ofte likevel i byen. Den naturen som er helt fri for asfalt, reklameskilt, elektrisk lys, menneskeskapte lekeplasser har blitt så ukjent for meg. Jeg kjenner ikke naturen slik jeg burde gjøre, tenker jeg. Jeg vet ikke så mye om planter, jordsmonn og dyr som jeg burde. Hverdagsliv, teknologi og komfor kommer i veien.

Når jeg endelig er der ute merker jeg hvor stille det er. En ro - helt anderledes enn den jeg er vant til å kjenne på - innhenter meg. Og jeg tenker bestandig det samme; her må jeg være oftere.