"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 15. august 2011

Kjære jordmødre,

 Nå er det over ett år siden vi kom hjem fra St Olavs med nok en fantastisk lita jenta. Vi var trøtte, slitne, men aller mest stolte og letta over at fødselen var over, og at jenta vår var frisk og rask. Jeg svevde av glede og var stolt over fødselen som jeg synes hadde gått så greit. Dette var for meg en ukjent følelse og den gjorde veldig godt!

Første gang vi kom hjem fra dere var i oktober 2007. Da var jeg så sliten og følte meg allerede som en mislykka mor. Jenta vår var frisk og fødselen hadde foreløpt uten stor dramatikk, men jeg var prega av den likevel. 16 timer med vonde rier og mange stille pauser der jeg rakk å tenke alt for mye gjorde at jeg på slutten var helt utslitt. Da det var tid for å presse hadde jeg så lite krefter igjen, det ble et mareritt. Stadig flere jordmødre og leger kom inn på rommet da jenta vår var treigere enn antatt og hva godt var. Jeg brukte alt jeg hadde igjen av krefter, men venta bare på at kommandoen om hastekeisersnitt skulle ropes gjennom rommet. Jeg følte at stemningen i rommet var noe usikker og stressende og jeg var så redd, så redd. Jeg kjenner så alt for mange som har opplevd dramatiske fødsler, inkludert min egen mor, så for meg er ikke en fødsel noe jeg går til med åpent sinn og senkede skuldre. 

Når riene tar tar og smerten jager gjennom kroppen blir jeg redd. Redd for smertene, redd for min egen reaksjon på dem, redd for mitt eget liv, men aller, aller mest redd for at noe skal skje med barnet mitt. Det er ikke gitt at fødsler går greit og at alle involverte overlever. Aldri er vel kvinner nærmere død og liv samtidig. Aldri er vi vel mer sårbare. En hel livshistorie har vi bak oss, en hel rekke betydningsfulle situasjoner har ført frem til dette øyeblikket. Og så mye står på spill. Svangerskap og fødsler går stort sett bra i dette landet, men det er så altoppslukende vondt når det ikke gjør det. Så når riene begynner synes jeg det er så vanskelig å ikke bli redd.

Da vi planlan å lage det som skulle vise seg å være lillesøster, gledet jeg meg til et nytt svangerskap. Til en voksende mage og til å kjenne babyen i magen. Gleden var stor da den blå streken viste seg. Så kom uke 12, og jeg knakk sammen. Lavt stoffskifte har jeg fra før, og har de siste åra måtte leve med mye sykdom. Nå slo det til igjen. Stoffskiftet mitt ville ikke samarbeidet, og det som hadde ligget der og ulma av uro og angst flammet opp og bredde om seg. Tanken på at noe kunne skje med babyen i magen gjorde meg syk. Kroppen min ville ikke samarbeide, og lempa kjemisk depresjon oppå vonde erfaringer jeg uansett har med meg. Selv om jeg kosa meg med den voksende magen, og hver gang jeg kjente spark fra babyen klarte å tenke at akkurat nå har jeg to friske, sterke barn, så frister ikke svangerskapet til gjenntakelse. Det ble en veldig lang ventetid. En vond, lang ventetid.

Og da jeg troppa opp på St Olavs for overtidskontroll var jeg blek, sliten og ikke fattet. I mappa mi lå et brev skrevet av meg til jordmødrene som skulla ta imot meg ved forestående fødsel. Brevet beskrev hvordan jeg hadde opplevd forje fødsel og andre ting jeg gjerne vil at jordmødre som skal ha noe med meg å gjøre skal vite om meg. Rapport ifra et sykehusopphold i juni lå også der. Da var jeg langt inn med pustevansker. Heldigvis fantes ingen blodpropp i mine lunger, men uheldigvis fantes heller ingenting annet. Dermed regna legene med at det var psykisk. Det gjorde ikke jeg, men det ble jo det nå. Pusteproblemer la ingen demper på angsten som var sterkt tilstedeværende fra før. 

Dagene gikk og babyen viste ingen tegn til å ville komme seg ut. Jeg ble mer og mer fortvila, og heldigvis forstod de som møtte meg på sykehuset for kontroller hver dag dette. De mobiliserte alt de hadde av psykisk støtte og gjorde alt de kunne for å overbevise meg om at dette kom til å gå bra. Og bra gikk det. Heldigvis.

En kveld etter nok en kontroll begynte jeg så vidt å kjenne noen rier. Men så dabba de av, og jeg ble så lei meg. Litt etter lå jeg og sov. Da starta de på igjen, og denne gang for alvor. Det var pause imellom de første riene, men jeg forstod raskt at her måtte det handles. Her måtte telefonen taes til sykehuset og vi måtte kjøre dit, nå! Heldigvis var mamma'n min hjemme hos oss da, så vi kunne bare dra ifra vår sovende datter. Da hun ble født hadde jeg rier i ca 16 timer, så jeg hadde innstilt meg på at denne gangen kunne jeg kanskje slippe unna med ca 8 timer, hvis jeg var heldig. Innen vi kom oss inn på fødeavdelinga var det ikke lenger pause imellom riene og de var så vonde! Jordmora som tok imot oss ga meg streng beskjed om å puste, gang på gang, og mumla til seg selv; "hun er jo helt hysterisk" Og det var jeg. Men i min verden; med god grunn. Da sa min elskede mann noe veldig lurt; "hun har skrevet et brev hun gjerne vil dere skal lese". Og det gjorde jordmora, og da hun kom tilbake til oss var tonen en helt annen. 

Gjennom brevet mitt hadde hun blitt litt kjent med meg og visste nå godt hva hun skulle si og ikke. Etter det var samarbeidet mellom menneskene i rommet upåklagelig, og selv om redselen for at dette aldri skulle gå bra fremdeles satt hardt fast i meg, så klarte jeg å gjøre som jeg ble bedt om. Etter en stor time var jenta vår født. Jubelen stod i taket. Gledestårer trillet og jordmor og barnelege rosa meg opp i skyene. Denne gangen slapp jeg å reise hjem med følelsen av at jeg hadde svikta og at fødselen var et nederlag. Denne gangen mista jeg mye blod, men reiste likevel hjem tidligere enn det jeg måtte. Med rak rygg og med fullt fokus på meg og mine barn, ikke på fødselen.

Og det er takket være dere. Takket være hun som tok imot meg, som leste det jeg hadde på hjertet og tok det til etterettning. Takket være de som møtte oss med åpne sinn på barselavdelingen og som fortsatte å gi oss den støtten vi ønsket. Det kan ikke beskrives med ord hvor viktig jobben deres er. Dere er med på å legge stemningen i en hel familie. Hvert ord dere sier på jobb er sentrale i en eller annens fødselshistorie. Hvis noen yrkesgruppe skulle hatt flust av frynsegoder på jobb så er det dere. Hvis dere har en dårlig dag på jobben kan det forme den følelsen en nybakt mor reiser hjem med, og hennes forhold til egen kropp, eget barn, egen familie. Selv om dere bare møter oss noen timer av et liv så kommer de fødende dere tar imot til dere med mange år med erfaringer som har formet dem til de de er i dag, og som former deres forventinger og opplevelse av den forestående begivenheten. Jeg er evig takknemlig for at jordmødrene jeg møtte for litt over ett år siden tok min livshistorie på alvor og profesjonelt veiledet meg igjennom en situasjon der jeg følte meg totalt hjelpesløs.

Så til alle jordmødre; ikke glem at for dere kan fødsler bli rutine, men det blir det aldri for de enkeltmenneskene dere møter på jobb. For oss er hver fødsel en unik opplevelse. Vi trenger dere. Vi er avhengige av at dere kan jobben deres, og at dere har innsikt i hvordan det kan oppleves for oss å være i fødsel. Jeg tror ikke det kan overdrives hvor viktig deres jobb er. Og jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for at jeg nå har opplevd en fødsel jeg er stolt av, takket være dere. 

Ha en riktig god vakt, alle sammen!





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar