"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

torsdag 31. januar 2013

Nydelig hverdagskunst.

Eldstejenta mi kommer stadig hjem fra barnehagen med sekken full av tegninger. Eller hun tegner de hjemme, på rommet sitt kanskje, der hun av og til leker at hun er på skolen og skolelæreren har gitt henne diverse tegneoppdrag. Og det bugner over av tegninger. Noen mer forseggjort enn andre. Noen blir tatt vare på, de aller fleste finner dessverre veien til søplekassa etter at kunstneren har tatt natta og en småsliten og småfrustrert mamma rydder i alt "rotet". Noen få blir ramma inn og satt godt synlig på stua, slik at jeg kan se dem mange ganger i løpet av en dag. Aller mest fordi de får meg til å smile og fordi de varmer meg helt ned til hjerterota.Har du virkelig tegna den til meg? Tusen takk :)



mandag 21. januar 2013

O bokglede!

Jeg har en stor svakhet. Den er nærmest umulig å bli kvitt. Selv i økonomisk vanskelige tider, og selv om jeg så vel vet at jeg kan låne bøker på biblioteket, så klarer jeg knapt gå innom en bokhandel uten å kjøpe en roman, i alle fall ikke hvis de har salg. Det krever i så fall en enorm selvdisiplin, ut over det jeg har. Så her en dag skulle jeg melde meg ut av Bokklubben Nye Bøker, som et tiltak for å spare penger, da familien vår virkelig ikke vasser i slikt noe for tida, og jeg jo er medlem mest for å holde meg oppdatert på hva som blir utgitt liksom for så å kunne avbestille bøkene og lete dem opp på biblioteket, i alle fall sier jeg det til meg selv, men så ender jeg jo opp med å kjøpe en del bøker da, som virker alt for gode til at jeg ikke kan kjøpe dem, for tenk hvis jeg glemmer at jeg så gjerne ville ha leste dem og ikke finner dem på biblioteket læll og da går glipp av en nydelig leseopplevelse. Tenk hvis! Så da gikk jeg inn på nettsidene til Bokklubben og trykket meg fram, jo da, jeg ville gjerne melde meg ut. Men hei sann! Plutselig står det med store bokstaver på skjermen min at hvis jeg velger å forbli medlem i et år til så får jeg et gavekort på 500 kroner! Og det midt i januarsalget! Da kan man jo få masse for 500 kroner! Tenk på alle de ordene! Så jaggu ble det ikke utmelding likevel gitt, men gavekort det ble det, og alle disse bøkene for en slikk og ingenting. Jippi, sier nå jeg, og det skulle ikke forundre meg om Bokklubben sier det også...


lørdag 19. januar 2013

En drømmereise.

I natt reiste jeg til deg i drømmene mine. Jeg var i ditt hus igjen, der vi har vært så mange ganger, sammen. Jeg så deg der du satt i stolen din, de blå øynene dine var festa i mitt blikk da du smilte til meg og jeg kunne høre stemmen din, så stødig, så besluttsom, som alltid. Det var for godt til å være sant, Bestemor. Jeg forsto det da jeg begynte å våkne. Kroppen verket i lengsel etter deg da jeg forstod at jeg ikke faktisk kjente armene dine rundt meg, men at det hele bare var en drøm. Tårene som rant nedover kinnene mine smakte salt. Du er den eneste som har fått meg til å gråte i søvne. Jeg kjempa for å ikke våkne, jeg ville bare være hos deg, fortsette å høre stemmen din, kjenne energien som strålte fra kroppen din. Jeg ville bare vært hos deg. Det føltes så naturlig og så trygt. Ingenting i verden var skummelt eller vanskelig. Fordi jeg var hos deg.

Jeg savner deg så ekstra mye nå. Jeg vet at du ikke kommer til å ringe meg. Jeg vet at jeg ikke kan ringe deg. Men jeg skal snart føde, Bestemor. Og jeg lengter etter stemmen din i telefonen, som spør om hvordan jeg har det, aldri irriterende påtrengende, men oppriktig engasjert. Jeg lengter etter stemmen din i telefonen som forteller om dine fødsler, så levende, slik at jeg ser det for meg, med den beroligende stemmen din, slik at jeg i alle fall akkurat der og da ikke finnes redd, men derimot er fullstendig overbevist om at dette skal jeg klare. Jeg lengter etter å snakke med deg nå, for å få denne tryggheten, for å kunne fortelle deg hva jeg tenker på, at jeg er redd likevel, Bestemor. At jeg tenker at jeg trenger deg, og er redd for å gjøre dette uten deg.

Men du er ikke her. Du skal ikke en gang få vite at vi skal få et barn til. Men kanskje var det akkurat derfor du kom til meg i natt, for å snakke med meg slik du kan nå, i drømmene mine, i tankene mine, fra hjertet mitt. Jeg savner deg sånn, Bestemor. Jeg håper at du kjenner det. At du merker det, hvor du nå enn er. Jeg håper at du kan se meg likevel, med den store, fine magen, og at du kan se han når han kommer ut. Selv om han aldri får møte deg, skal han får høre mye om deg. Du skal være en del av verden for han også.

På innsiden av kleskapsdøra mi henger det et bilde av deg og Ella. Hun ser på smykket du har rundt halsen. Du ser på henne og smiler så varmt. Armene dine holder henne, omringer henne, de ser så trygge ut, så erfarne. Det stikker i hjertet mitt hver gang jeg ser på bildet. Jeg vet at jeg aldri får se deg igjen. Men jeg kan ikke tenke meg en dag uten at jeg får se på bildet av deg. 

Jeg takker deg for alle de gangene du ringte meg før jeg skulle føde de to jentene mine. Jeg takker deg for den beroligende stemmen, de erfarne ordene, historiene fra ditt eget liv. Jeg tar de samtalene med meg nå når jeg stålsetter meg for min tredje fødsel. 


fredag 18. januar 2013

Verdifulle telysholdere.

Eldstejenta mi har laget telysholdere. Det er lenge siden nå. Det er bare jeg som har fått de, hun vil ikke lage til noen andre, selv om jeg har foreslått det mange ganger. Andre ville kanskje ikke synes at de er så fine som det jeg gjør heller da. Jeg synes de er nydelige. Jeg synes det er noe av det fineste jeg eier. Spesielt den med hjerter på. Vi er like glade i hjerter begge to. Håpløse romantikere der vi er. 

Da hun var liten beibis tegna jeg hjerter på et ark og hang det ved stelleplassen hennes, slik at vi kunne se på og snakke om de mens vi skifta på henne. Som ansatt i barnehage følte jeg nok at jeg måtte lære henne noe. Som den noe litt slitsomt sentimentale mora jeg er ville jeg at den første formen hun skulle bli kjent med var hjerteformen. Jeg er klar over at det ikke er en slik der matematisk form som for eksempel en trekant altså. Men det kunne vel vært noe! Hjerter tar seg uannsett mye bedre ut på en telysholder enn det et kvadrat gjør. Synes nå jeg.
 



Angstens natur.

Magen min vokser. Slik den har gjort før. Slik den også gjorde sommeren 2010. Den gang rørte den lille jenta i magen min på seg omtrent hele tiden. Som en stadig bekreftelse på at hun levde. Som en stadig bekreftelse på at jeg tok feil. Jeg var livredd. Av en eller annen grunn klarte jeg ikke å legge bort tanken på at hun helt sikkert kom til å dø. Jeg klarte ikke å glede meg over magen som vokste, jeg klarte ikke å forberede meg på at jeg skulle bli mamma til enda ei jente, fordi jeg var så sikker på at hun skulle dø. 

Mange kan si at jeg ikke hadde noen grunn til å engste meg. Alt så greit og normalt ut. Jeg fikk tett oppfølging av lege og jordmor. Mannen min holdt meg, hele tiden, tok så godt vare på meg som han kunne. Likevel lå jeg ofte helt stille i senga mi. Urørlig. Lammet av redsel. Jeg stirra inn i dyna. Prøvde å ikke se for meg det verste, beskjeder jeg måtte gi, forberedelser jeg måtte gjøre, når hun døde. I gravidboka mi stod det at nå gjaldt det å ta vare på seg selv og tenke gode tanker, fordi alle tanker nådde fram til fosteret. Blodet mitt frøs. Tankene spant i vill fart. Jeg ville bare rope. Men hadde ikke energi nok til å reise meg en gang. Da kom hun jo i alle fall til å dø. Det hjalp jo ikke at hun i utgangspunktet var frisk, jeg kom jo til å drepe henne med tankene mine, som jeg for alt i verden ikke klarte å dytte unna meg. Det var min feil alt sammen. Helt sikkert.

En dag satt jeg på rommet til eldstejenta vår. Vi lekte. Det var helg, vi hadde fri og tid til hverandre. Jeg hadde faktisk hatt ca tre gode dager på rad, dager med energi og overskudd til å tenke gode tanker. Jeg så ned på den voksende magen og kjente en kribling langt, langt innerst i magen. Jeg klarte å glede meg. Men så måtte jeg lene meg mot radiatoren på rommet til jenta vår. Jeg prøvde å høre på hva hun snakka om, men stemmen ble fjernere og fjernere for meg. Leken hennes nådde ikke fram til meg lenger. Alt jeg hørte var min egen pust. Alt jeg kjente var mine egne hjerteslag. Etter en stund klarte jeg å reise meg, og gå inn på stua, der mannen min og mammaen min var. Jeg gikk og la meg. Men måtte sette meg opp og hive etter pusten. Jeg måtte lene meg framover, prøve å få tak i luft. Rommet begynte å snurre svakt rundt meg, veggene kom tettere innpå meg. Likevel fikk jeg ikke panikk. Jeg hadde jo hatt noen gode dager. Dette kunne umulig være så farlig. Dama som svarte da jeg ringte til Fødeavdelinga var ikke enig. Hun ba meg komme så fort som mulig. Dette er ikke en vanlig komplikasjon sa hun, og da kom panikken krypende fram igjen.

På sykehuset forsvant panikken, her regna jeg med at jeg var i gode hender og at legene visste hva som skulle gjøres. Jeg ble der i to døgn. De undersøkte det de mente var nødvendig. De var opptatt av meg, og ville finne ut om det feilte meg noe alvorlig. De glemte nesten å skjekke om babyen hadde det bra. Jeg stirra ut i den mørke natta utenfor vinduet mitt, lyttet til duren fra helikopterene, blunket kraftig og prøvde å puste. Uannsett fikk jeg ikke til å trekke pusten lenger ned enn brystbenet. Jeg klarte ikke å si en setning uten å puste og pese. Jeg ble svimmel når jeg var oppe og gikk. Jeg måtte rette meg ekstra opp i ryggen, dytte skuldrene ekstra langt bak, konsentrere meg, for å prøve å få til å puste tilnærmet normalt.

Pusten min forble tung resten av svangerskapet. Jeg så på legene med paniske øyne og spurte dem om hvordan jeg i all verden skulle klarte å føde et barn når jeg ikke klarte å puste normalt? De undersøkte meg, lå hånda på skulderen min og sa at det skulle de hjelpe meg med. De hadde ikke funnet noe fysisk feil med meg. Det var mest trolig psykisk. Det var mest trolig meg. Min feil altså. Noe jeg bare skulle ha tenkt meg bort fra. Skjerpa meg sikkert. Vært anderledes enn jeg er. De sa ikke det. De sa bare at det ikke var farlig. Skremmende sikkert, men ikke farlig. Bare jeg, bare jeg så i gulvet og hvisket svakt "ja da".

Nå har det gått ca 2 1/2 år siden dette sykehusoppholdet. Siden den gang har jeg hatt mange tungpustanfall, der det kjennes ut som om jeg ikke få puste ordentlig, jeg snapper etter pusten, retter meg helt opp, skyver skuldrene bakover, konsentrerer meg hardt om å trekke pusten. Jeg må sette meg ned, bøye meg framover. Av og til går det fort over. Av og til sitter det i lenge. En gang dro jeg til legevakta, da hadde jeg ikke fått puste ordentlig på ca 7 timer og jeg var sikker på at noe var alvorlig feil med meg, slik fysisk sett. Legen på legevakta undersøkte meg. Fant som vanlig ingenting. Jeg insisterte på at jeg hadde hatt det fint i det siste, at det ikke kunne være psykisk. Ja, det er angstens natur, sa hun. Det kommer når du minst aner det.

Angstens natur. Som henger seg fast i kroppen min og er med meg hele tida. Som oftest kommer krypende innpå meg i perioder hvor jeg har hatt det bra, levd livet slik jeg vil, kosa meg, tenkte mange gode tanker. Da må jeg sette meg ned og gispe etter luft.

Legen min ser medlidende på meg. Hun hører på når jeg forteller om hvordan det oppleves. Jeg sier at jeg forstå at det er mye bedre å ha angst enn å ha blodpropp på lungene for eksempel, men at jeg likevel skulle ønske at det var noe som kunne opereres bort. Noe som kunne fjernes. Kan vi prøve lobotomi kanskje? Hun ler mildt mot meg. Og blir strengere i blikket. Du må akseptere at det ikke er farlig. Du må akseptere at det bare er slik. At du må leve med det og ikke prøve å gjemme deg for det. Jeg sukker og ser på henne. Hun har sikkert rett.

Men jeg vil ikke at det skal være slik. Jeg vil ikke at jeg skal være slik. Jeg vil ikke måtte ta hensyn til "angstens natur". Det får meg til å føle meg svak, puslete, liten, maktesløs, avhengig av om kroppen vil samarbeide. Det er ikke slik jeg vil være. Blikket mitt vendes mot bakken. Jeg vil også være som de andre, de som klarer å ha jobb, holde huset i orden, være en god kjærest og venn, en yppelig mor, trene og samtidig puste normalt. Jeg vil ikke måtte sitte stille i flere timer og gispe etter luft. Jeg blir skuffa, over meg selv. Over meg selv fordi jeg får slike teite angstanfall. Og skuffa over meg selv som synes at det er noe å være flau over. 

Jeg, av alle mennesker, som så vel ikke synes at psykisk sykdom, angst, depressive tanker er noe å være flau over. Jeg vet at det ikke er viljestyrt, at det ikke nødvendigvis er noe man kan gjøre noe med. Det er ikke like enkelt når det gjelder en selv. Kanskje er jeg mest redd for at andre skal synes at jeg er svak og puslete. Kanskje er jeg mest redd for at andre skal synes at jeg bare burde kunne riste det av meg og være glad og tenke konstruktive tanker i stede for å sitte slik og puste og pese. Kanskje er jeg mest redd for at andre skal synes at jeg bare burde gjøre noe med det. 

Eller kanskje er jeg mest redd for at jeg aldri vil kunne gjøre noe med det. Uansett hva jeg gjør. Uansett hvem jeg snakker med, hva jeg tenker, er jeg likevel meg, vil angsten likevel sitte som en klo i brystet mitt, noen ganger usynlig, tilsynelatende bortgjemt, andre ganger altoppslukende. Det er mye å være redd for her i verden, det er mye som kan gå galt. Av og til legger det seg som på tvers i halsen min. Av og til blir det bare for mye. Og jeg må bare se meg selv i øynene og vite at slik er det bare. Livet er voldsomt. Jeg er ikke en av de som klarer så mye som jeg vil. Jeg er ikke slik jeg vil være. Men jeg kan heller ikke velge å ikke være slik jeg er.

Mange ganger tenker jeg at jeg heller skulle hatt en fysisk plage. Jeg har en svak senebetennelse i høyre håndledd som tidvis er vond. Jeg har hatt den i mange år nå. Det er ikke på noe vis vanskelig å sette på en støttebandasje, slik at alle kan se at jeg har vondt, og fortelle om hva som skjedde, for så mange år siden. Kanskje hadde det vært enklere hvis jeg hadde en støttebandasje til tankene mine også, og hvis jeg bare kunne fortelle meg selv, og andre, hva eller hvorfor det gjør vondt. Jeg føler aldri at jeg trenger å forsvare senebetennelsen. Angsten derimot, føler jeg bestandig at jeg må forsvare, forsvare at den fortsatt er her, uten at jeg klarer å gjøre noe med det. 

Jeg skulle ønske at jeg var sterkere. Slik at jeg klarte å bare snu tankene mine til noe positivt. Og slik at jeg ikke var flau over de tankene som uansett kommer til å være der. De som ikke kan snus. De jeg bare må kjenne på av og til. Fordi livet er en dans på roser. Og av og til er det bare tornene som gjelder. Og jeg er og blir en av de som kjenner dem ekstra godt. Og som de sier på barne-tv; sånn er jeg, og sånn er det.





mandag 14. januar 2013

Deilig gele fra Askim.

Når høsten setter inn får jeg alltid så lyst på gele - helst eplegele eller ripsgele. Helst ikke for søt. Helst med frisk bærsmak. Jeg har prøvd flere merker, men synes det er vanskelig å finne noe som er slik jeg vil at det skal være. I mange år brukte vi å få eplegele fra Askim Frukt- og Bærpresseri. Da jeg var liten fikk jeg nemlig et epletre av Bestemor og Bestefar, og eplene derifra ble årlig sendt til Askim og vi fikk saft og gele. Jeg satte mer og mer pris på det ettersom jeg ble eldre. Dessverre fikk epletreet mitt en sykdom og det er nå mange år siden det har vært noen epler å sende til presseriet. Men i fjor kom mamma med ripsgele og solbærgele til meg, fra Askim - hvilken lykke! Nå har jeg kunnet kose meg med deilig gele i løpet av høsten og vinteren, et herlig lyspunkt i den kalde mørketid, synes nå jeg.

Så her kommer litt reklame - gå inn her og se hva de har da vel - http://www.afb.no/ - det anbefales!